fredag 27. desember 2002

Tegneserieåret 2002

En liste over tegneserier hører vel med når året skal oppsummeres. Noen få nevnt, mange glemt.
Som med bøkene, er det ikke noe kriterium at de ble utgitt i 2002, bare at jeg leste dem da.

Eightball 22 av Daniel Clowes
Egentlig en ren oppvisning i hva som er mulig å gjøre innenfor rammene av ett enkelt tegneserieblad. Daniel Clowes, Chris Ware. Ingen har bedre kontroll på mediet enn de karene der.

The Playboy av Chester Brown
Pinlig åpenhjertig selvbiografi av en ivrig onanist med fetisj på Playboy-modeller. Når du har lest denne, kan du fortsette med I Never Liked You, en av de beste selvbiografiske seriene som er laget.

Slyngel av Steffen Kverneland
Ikke fritt for at det oser selvdigging av dette. Kverneland har tegnet seg selv hundrevis av ganger her, som liten slyngel i Haugesund og som full mann på tegneseriefestival i Bergen. Men hans uslukkelige entusiasme for mediet er unektelig smittende.

Møkkajentene av Inga Sætre
Slik kan det også gjøres. Så enkelt. Mens noen av oss strever med vanskelige ting som plot og karakterutvikling, er det andre som gjør det som kommer av seg selv. Mens noen av oss anstrenger oss for tegne så fint vi bare kan, med alt det innebærer av skissing, rentegning, tusjing og lysbord, er det andre som fører rett inn. Og selv om jeg føler en slags profesjonell tilfredsstilelse i det å være grundig og omstendelig, vil seriene mine aldri bli like sjarmerende og personlige som Inga Sætre sine. Noen ganger tar jeg meg selv i være littegrann misunnelig.

søndag 22. desember 2002

Musikkåret 2002

Årsoppsummeringen 2002 fortsetter, forutsigbart nok med noen plater.

Beth Gibbons and Rustin Man: Out of Season
Det jeg husker best fra Portishead-konserten på Quart i 1997, er Beth Gibbons - en vever, uglamorøs kvinne, med sigarett i høyre hånd og en stemme til å smelte gråstein med. Det er en stemme som med sin blanding av stolthet og sårhet kan fremkalle gåsehud selv i trengselen i et møkkete sirkustelt på Odderøya. På denne plata, som leker med folk og jazz i stedet for Portisheads elektronika, kommer den stemmen bedre fram enn noen gang. Årets mest smakfulle.

Lambchop: Is a Woman
Aldri har vel så mange musikere - jeg tror de er 12 stykker eller noe sånt - lagd så lite lyd. Skru opp volumet, og det er fremdeles lavt. Hverdagslig melankoli har neppe vært fanget bedre på plate. Ikke noe for rastløse tenåringer med andre ord, men som soundtrack for stille nattetimer og begivenhetsløse søndagsformiddager er det perfekt.

Queens of the Stoneage: Songs for the Deaf
Årets rock-alibi. Jeg har stadig et halvt øre på gløtt for ny rock, men det er sørgelig sjelden at noe virkelig sitter. Det blir gjerne til at man finner fram de samme gamle Motörhead-platene når man er på oppadgående rus og føler for å bli tuppet i ræva. Men Queens of the Stoneage vet hvilke knapper de skal trykke på. De vet når de skal holde igjen og når de skal øse på, de bruker metal-klisjeene på både lekende og intelligent vis, og de har en genuin følelse for melodi. Dette er kombinasjoner som fort blir vanedannende. Gjenhør med gamle kjemper som Mark Lanegan og Dave Grohl trekker heller ikke ned.

Johnny Cash: American IV - The Man Comes Around
Jeg tenker ganske ofte at jeg burde skrive et lite essay om mitt forhold til Johnny Cash, om hvordan han har fulgt meg gjennom stort sett hele livet. Men jeg er stygt redd for at det ville høres ut som en nekrolog, og det ville jo være å ta sorgene litt på forskudd. Istedet er det bare å glede seg over at den gamle, syke skrotten fremdeles har ganske fantastiske plater som denne i seg. Ikke minst er det stas at platas aller beste spor, tittelkuttet, er en nyskrevet Cash-komposisjon. Det må med andre ord fremdeles være lov til å håpe at vi har mer i vente.

mandag 16. desember 2002

Litteraturåret 2002

Det begynner å bli på tide å oppsummere året som er gått; filmene man har sett, platene man har kjøpt, tegneseriene og bøkene man har lest, hvem man har pult.

Jeg begynner i en ende, med noen bøker jeg kan stå inne for å ha lest, så porsjonerer jeg det litt utover. Jeg har uansett ikke særlig annet å skrive om for tida.

Dronningen sover av Ingvar Ambjørnsen
Selvsagt leste jeg Ambjørnsen da jeg var tenåring. Jeg leste Hvite niggere og fikk lyst til å røyke tjall, drikke hardt og leve som om hver dag var den siste. En del år har passert siden den gang. Ambjørnsen har drevet med sitt og jeg med mitt. Når jeg nå såvidt har gjenopptatt bekjentskapet gjennom denne lille boka, er det godt å se at også Ambjørnsen har utviklet seg. Han er en langt mer sofistikert forfatter i dag enn den gang da. Fylla står fremdeles sentralt, men nå først og fremst som bakteppe for en moden kjærlighetshistorie som er like deler vakker og brutal.

Steppeulven av Hermann Hesse
Det bekymrer meg egentlig litt at bøker om 50-åringer i krise kan gjøre så dypt inntrykk på meg. Jeg har for eksempel blitt uforholdsmessig sterkt grepet av de siste bøkene til Dag Solstad. Det bekymrer meg litt, men slik er det nå engang. Hesse advarer i et forord mot å henge seg for mye opp i Steppeulvens tristesse. Da kan man gå glipp av det han prøver å si om en høyere, åndelig verden. Men jeg kan ikke noe for det, jeg føler meg først og fremst truffet av Steppeulvens karakteristika. Jeg er nok litt Steppeulv selv. Ihvertfall en dingo eller en hyene eller noe sånt.

The Body Artist av Don DeLillo
Jeg merker at jeg sliter når jeg prøver å skrive om annet enn det som er håndfast og konkret. Det virker ikke som om språket mitt strekker til. Don DeLillo, derimot, greier det. Rent språklig tror jeg The Body Artist er noe av det fineste jeg har lest. Han tar nyansene, ordene flyter som om de er rene tanker. Og historien beveger seg nettopp i grenselandet mellom det sanselige og ... noe annet. "A metaphysical ghost story about a woman alone," står det på baksiden ... Jeg sliter med å finne egne ord. Beklager.

Markens grøde av Knut Hamsun
Det er fort gjort å glemme her man sitter ved IKEA-pulten og knotter på iMacen, men for bare et par generasjoner siden var vi fiskere og bønder alle mann. Ordentlige arbeidsfolk, sånne som Isak og Inger på Sellanrå. Tause, men handlekraftige, med skitt under neglene. Det finnes selvsagt et utall gode grunner til å lese Hamsun, men når det gjelder hvem vi er og hvor vi kommer fra, er Markens grøde uunngåelig.

onsdag 11. desember 2002

Eventuelle faste lesere har sikkert skjønt at det er lite å melde herfra om dagen. Jeg går på jobb hver dag. Jeg ser en og annen film på DVD. Tar en øl med vennene mine.

Når jeg tegner, så tegner jeg på Jesper og Jonathan til bruk i Smult. Femsideren begynner å nærme seg slutten, og jeg har ganske klart for meg hvordan de to neste bidragene skal bli. Det blir ≥n helt ny serie og én resirkulering av noe gammelt ræl, begge på rundt to-tre sider.

Gledelig nok har Smult allerede inkorporert Jesper og Jonathan i markedsføringen sin, bare se på denne plakaten som dyktige Karstein Volle har laget til neste nummer.

Helt malapropos: Når jeg ser NRKs berømmelige Gry Jannicke Jarlum-dokumentar får jeg en sterk trang til å lage flere serier om Elvin Aaronsen og den haltende Elvis-imitasjons-karrieren hans. Men det får bli en vakker dag. Akkurat nå er det Jesper og han andre som gjelder.

torsdag 5. desember 2002

Borvik og Søbstad snakker fag

From: Rune Borvik
Date: tirsdag 3. desember 2002 11:23
To: Roy Søbstad
Subject:

Åssen klarer du å lage hodet like rundt hver gang?

- -

From: Roy Søbstad
Date: tirsdag 3. desember 2002 11:40
To: Rune Borvik
Subject: Re:

Passer, vel.

ROY

- -

From: Rune Borvik
Date: tirsdag 3. desember 2002 13:01
To: Roy Søbstad
Subject: Re:

Bare juks og fanteri alt sammen mao.

Rune

- -

From: Roy Søbstad
Date: tirsdag 3. desember 2002 13:27
To: Rune Borvik
Subject: Re:

Jeps. Jeg tegner med passer og linjal, og historiene finner jeg i ordbøker. Hvordan gjør du det, kanskje?!

ROY

- -

From: Rune Borvik
Date: tirsdag 3. desember 2002 16:22
To: Roy Søbstad
Subject: Re:

Gudommelig inspirasjon, fjærpenn og pergament som de gamle mesterne! Hver rute blir tegnet etter grundige modellstudier.

Rune

søndag 1. desember 2002

Jeg sov tolv timer i natt, noe som er så lenge at jeg ikke føler meg uthvilt, bare gåen. Men jeg våknet og tenkte at hvis været var fint, hvilket jeg hadde en klar fornemmelse av at det var, skulle jeg gå meg en skikkelig søndagstur og klarne hodet. Kan ikke huske sist jeg fikk meg en real dose frisk luft. Men jeg slo opp gardinene og kunne ikke se annet enn regn og snø som ble pisket langs gatene. Det var ikke ordentlig lyst engang.

Så jeg prøver å komme litt videre med den nye versjonen av "Fisherman's Blues" istedet. Klarnet hode eller ikke.

Etter at Negativ ble ferdig og begynte å leve sitt liv uavhengig av meg, oppsto det et vakuum hvor det føltes tungt å gå igang med noe nytt. Men det har løsnet litt den siste uka, og nå har jeg bare en drøy side igjen å tegne med blyant.

"Fisherman's Blues v. 2.0" ligger forøvrig an til å bli mitt tredje bidrag til Smult. Redaktør Eivor har nemlig allerede kjøpt og betalt to gamle Jesper og Jonathan-serier, og den første kommer på trykk i nr 2/2003.

Når seriene mine nå først skal ut i farger og stort opplag, og selges på Rema og greier, vil jeg gjerne kjøre litt skikkelig merkevarebygging. Satser derfor på å ha serier i flest mulig nummer på rad utover våren. Får bare håpe at denne helga ikke blir symptomatisk for perioden som kommer, og at jeg istedet gjennomgår en dramatisk forvandling og blir til en flittig, liten arbeidsmaur.

Favorittsangene mine denne helga er forresten "Verdiløse menn" og "Bestevenner" med Joachim Nielsen. Bare sånn i tilfelle noen lurer.

fredag 29. november 2002

Den måtelig populære serien "Bilder av meg på Internett" fortsetter:

Her er et hvor jeg slaver for kidsa på Raptus - uten at de viser snev av medfølelse for den knusende bakrusen jeg så tydelig lider av. Dette følges av en nærgående studie av hvordan jeg er i ferd med å kollapse over bordet.




Og her er et hvor Henning Lystad, Flu, Øyvind Lauvdahl og jeg sitter i hver vår stol.

torsdag 28. november 2002

Negativ anmeldt i Universitas

Ny positiv anmeldelse av Negativ, denne gangen fra Tonje Larsen i Universitas: "... det er tydelig at han har brukt god tid på å utvikle et univers med troverdige og gode karakterer før han ga ut sitt første soloalbum. Han har utviklet en særegen tegnestil, en strek der sinnstemningen til karakterene tydelig kan leses på ansiktet deres. Samtidig klarer han å holde seg til et uttrykk som er cartoonish og enkelt, der ensomme, mislykkede og rånete karakterer får utfolde seg."

Hele anmeldelsen leser du her.

onsdag 27. november 2002

Førsteklasses underholdning på grå og slapsete vinterkvelder:

Prime time Neil Young. Et nydelig akustisk sett før Crazy Horse kommer på og gitarorgiene setter igang. Gåsehud garantert.


Fra tiden før stylistene tok over, dengang skjeggete menn med rusproblemer fremdeles kunne bli rockestjerner.

lørdag 23. november 2002

Flere bilder av meg på Internett

Rett etter at vi ankom årets Raptus-festival ble vi (Ronny Haugeland, Erik Falk og jeg) oppringt på hotellrommet av festival-fenrik Frode Haaland, som lurte på om vi ville være med på festival-kick off. Dette skulle være et storslått arrangement med høy kjendis-faktor og TV2 tilstede. Og gratis øl. Siden det var Ronny som tok telefonen, og Ronny er en lettpåvirkelig sjel, takket han tvert ja.

Veldig lite av det vi ble forespeilt, viste seg desverre å ha rot i realiteter. De tilstedeværende "kjendisene", Charlie Christensen og Martin Kellermann, stakk så fort de skjønte at de måtte være med på tegnekonkurranse for å få gratis øl. Det storslåtte arrangementet kokte dermed ned til at Ronny og jeg hadde tegnekonkurranse med en spansk monster-tegner og en fanzine-fyr fra Vestlandet.

OK, Don Rosa var også innom en tur. Men han hadde drukket akevitt med festival-general Arild Wærness, og nøyde seg med å bli karikert av Ronny før han tuslet sin vei.

Vi tegnet og drakk øl så fort vi kunne, før vi dro på Garage og fortsatte å drikke øl så fort vi kunne.

Nå er noen uskarpe bilder fra begivenheten lagt ut her. Siden Raptus-folkene ikke later til å vite hvem vi er, har de latt være å sette navn på oss. Til gjengjeld har de utpekt oss som vinnere av konkurransen. Hvilket vi ikke var.







fredag 22. november 2002

Negativ anmeldt i Fædrelandsvennen


Negativ får 5 av 6 poeng av Walter Wehus i dagens Fædrelandsvennen. Konklusjonen hans er at bladet er "et røverkjøp".

Anmeldelsen kan du lese her, og det medhørende intervjuet ligger her.

Jeg legger selvsagt også ut artiklene på "Negativ omtale"-siden.

Etter de siste dagers skryt, er jeg vel ikke akkurat i posisjon til å henge meg opp i småting. Så det får bare være at de insisterer på å kalle meg "Tegneserie-Roy". Forrige gang Ronny og jeg var i avisen, var vi "Kristiansands svar på Knoll og Tott" eller noe sånt. Driver man med noe så barnslig som tegneserier må man tåle såpass.

torsdag 21. november 2002

Negativ anmeldt i Bergens Tidende

Øyvind Holen viser seg som en journalist med teft og en mann av god smak. I dag skriver han hyggelige ting om Jippi forlag generelt, og Forresten 14, Fia Mia 4 og Negativ spesielt, i Bergens Tidende. Artikkelen kan du lese her.

Siden hype-maskineriet nå ser ut til å ha rullet igang for alvor, har jeg opprettet en egen side hvor jeg samler omtaler av Negativ.

Forvent anmeldelse og intervju på Bypuls-sidene i Fædrelandsvennen i morgen.

onsdag 20. november 2002

Negativ anmeldt i Dagsavisen

Øyvind Holen har en svært positiv anmeldelse av Negativ i dagens Dagsavisen. Overskriften er "Tegneserier av høy klasse". Les hele anmeldelsen her.

tirsdag 19. november 2002

Flyttemelding

Slik ligger det an:

Start, som har vært vert for hjemmesiden min en stund, ser ikke lenger ut til å godta at man bruker Blogger til å oppdatere. Etter en del plunder og høylydt banning, har jeg derfor fått flyttet filene mine over til serveren til Stian Andreassen.

Alt dette betyr at adressen http://home.no.net/rsobstad/ ikke lenger er i bruk. Gjeldende adresser nå er http://kunst.no/sobstad/ og http://www.roysobstad.com/.

Og dagens mann heter altså Stian Andreassen.

fredag 15. november 2002

Negativ er i butikken

Observerte Negativ i min lokale Narvesen-kiosk i går, pent stablet mellom Conan og Donald. Regner dermed med at bladet nå er tilgjengelig for de fleste.

onsdag 13. november 2002


Endelig ferdig med illustrasjonene til Prima Norsk 2. I tillegg til forsiden, som du ser over pre fargelegging, har jeg tegnet bak- og innsiden. Baksiden er en karikatur av DJ Nils Noa, som har satt sammen plata, og innsiden er en slags tegneserie hvor Nils møter Plystredama fra forsiden.

For moro skyld (Ja, Roy, jævlig moro!) har jeg scannet omtrent halvparten av skissene som er blitt til underveis. Det relativt store antallet skisser kan nok forklares med at jeg holdt på å bli kjent med en ny Pilot-penn.

Plata kommer i januar. For en aldrende Mojo-leser som undertegnede, blir nok det en fin mulighet til oppdatere seg litt på elektronika-fronten.

fredag 8. november 2002

Negativ er ute

Well, well, well. I dag lå endelig Negativ og ventet på meg i postkassen. Jeg har bare rukket å bla gjennom det en gang, men ting ser ut til å ha blitt slik de var ment å bli. Fargene på omslaget er OK, de svarte flatene er stort sett blitt svarte, sidene kommer i riktig rekkefølge og det lukter fersk trykksak.

Jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg kan si. Litt vemodig er det selvsagt at ungen er blitt stor og er klar for å prøve vingene. Samtidig er det vanskelig å skjule at det også er en lettelse. Han har ikke vært god å være i hus med i det siste. Musikksmaken hans er under enhver kritikk og jeg tror han røyker i smug. Men jeg har gjort mitt beste. Alt jeg kan gjøre nå, er å gi ham et kameratslig klaps på skulderen, stikke til ham noen dollars og ønske ham lykke til på folkehøyskolen eller i førstegangstjenesten, eller hva det nå var han skulle.

Negativ har vært å få kjøpt hos Tronsmo i et par dager allerede. Jeg regner med at det dukker opp i Narvesen i løpet av neste uke. Jippi-abonnentene får det sikkert også i postkassa i løpet av de nærmeste dagene.

Alle tilbakemeldinger blir satt pris på.

torsdag 7. november 2002

Intervju

Martin Meen Lorvik heter en ung tegner og serieentusiast som innimellom legger ut små intervjuer med serieskapere på hjemmesiden sin. En liten sak med undertegnede kan du nå lese her.

fredag 1. november 2002

Negativ nærmer seg


Fra Jippi-hold meldes det at blåkopi av Negativ er mottatt og godkjent. Det betyr at de første leserne vil kunne legge de fettede fingrene sine på bladet i løpet av neste uke. Og alle hjerter gleder seg.

Bildet over er altså forsiden, slik at alle vet hva de skal se etter i butikken.

Kommentarer blir satt pris på. (Hvis kommentarfunksjonen ikke funker, hvilket den ofte ikke gjør, må du gjerne sende meg en mail.)

søndag 27. oktober 2002

Beklager gårsdagens lettere pinlige innlegg. Blogger gjør det altfor enkelt for ukritiske herrer på oppadgående rus å publisere at de er på oppdagående rus.

Anyway. Det er litt av hvert å se fram til i uka og ukene som kommer. Mest spent er jeg selvsagt på å se mitt eget Negativ i ferdig form. Jeg hører ikke stort fra mine kjære forleggere, men jeg velger å tolke det som at ting er i rute.

Man skal heller ikke kimse av de andre Jippi-utgivelsene som kommer parallelt, nemlig en ny utgave av Forresten og Henry Bronkens første Bøllefrø-blad. Sistnevnte fikk jeg skumlese på Jippifesten under Raptus, og kan gå god for at det blir meget lesverdig. Såvidt jeg skjønner, satser hr Bronken på regelmessige utgivelser framover, og utviser dermed en type pågangsmot jeg bare kan misunne ham.

Ser også fram til at Steffen Kvernelands selvbiografiske storverk Slyngel omsider skal finne veien til Kristiansand. Tar det for gitt at det blir bra.

Dessuten er nytt nummer av TEGN lovet til uka, blant annet med et større Ronny-intervju.

Ja, også kommer vel Smult i morgen.

Alt dette forteller først og fremst én ting: Det er gode tider for norske tegneserier.

lørdag 26. oktober 2002

En gang i min ungdom var jeg på Bel Canto-konsert i Bø. Etter en lang dag måtte jeg på do og kaste opp. Jeg ble noe forskrekket da jeg så at spyet var mørkerødt, det så ut som blod. Så kom jeg på at jeg hadde drukket meg full på rødvin.

Nå (omtent 10 år senere), etter å ha konsumert en flaske rødvin, tenker jeg at det er på tide å oppsøke et utested og skylle munnen med en halvliter.

fredag 25. oktober 2002

Blogger fungerer fremdeles ikke som det skal. Det er derfor det mangler noen linker til høyre, jeg har ikke fjernet dem med vilje. Folk forteller meg også at kommentarfunksjonen er en plage. Det irriterer meg noe grønnjævlig, ingenting irriterer meg mer enn datating som ikke fungerer, men jeg får altså ikke gjort noe med det.

Ellers sliter jeg med fyllemage i dag. Hvis de ser meg gå på do flere ganger nå, kommer sekretærene til å begynne å lure på hva jeg egentlig driver med der inne.

Var det ikke Seinfeld-George som fikk ordnet seg drømmekontoret - med egen do?

fredag 18. oktober 2002

Her er det tiltaksløsheten som rår. Når dagens aller nødvendigste plikter er unnagjort, går jeg umiddelbart inn i en dvalelignende tilstand som gjør meg ute av stand til å gjøre annet enn å velte meg på sofaen. Jeg får med andre ord ikke gjort så mye fornuftig, men jeg får ganske god oversikt over TV-tilbudet.

Forrige helg, etter at jeg sendte fra meg Negativ, hadde jeg noen gode, arbeidssomme stunder. Da grovskisset jeg de fem sidene som skal bli mitt første bidrag til Smult. Det dreier seg om en ny versjon av Jesper og Jonathan-serien "Fisherman's blues", som sto på trykk i Forresten nr. 6. Noen synes det er bortkastet tid å tegne om igjen gamle serier, men jeg synes det er gøy. "Fisherman's blues" ble tegnet i en periode da jeg fomlet mye for å finne en passende tegnestil. Nå vet jeg hvordan den burde tegnes, og jeg får også rettet opp noen små fortellertekniske ting som har irritert meg. Det kommer faktisk til å bli en mye bedre serie.

Har også puslet litt med covertegningene til oppfølgeren til Prima Norsk (dristig nok titulert Prima Norsk 2). Coveret på førsteplata fikk følgende omtale i en tysk nettavis: "Ein pfiffiges Cover, in der Tat. Der Wikinger als tirilierender House-Tänzer. Ein für uns Mitteleuropäer kaum vorstellbares Phänomen." Tyskkunnskapene strekker ikke til for å oversette ord for ord, men jeg synes det klinger bra.

Ellers merker jeg meg at både Jens og Ronny spriter opp bloggene sine med scanninger fra skissebøkene, og på den måten får oss andre (altså meg) til å framstå som noen blasse, ukreative ordgytere. Det får så være. Jeg er nødt til å ta med ting på jobb for å få dem scannet, og det er det sjelden jeg gidder. Ikke synes jeg skissene mine er så fryktelig interessante i seg selv heller. Så det får bare være.

Bah. Anyway. Det er fredag. Øl.

torsdag 10. oktober 2002

Ah. Egentlig litt av en merkedag, dette her. I dag sendte jeg nemlig fra meg en CD med Negativ på. To og et halvt år etter at jeg begynte på prosjektet, føles det unektelig godt å si seg ferdig med det.

Godt har det også vært å se bladet endelig finne formen den siste uka. Det er noe annet å se alle sidene i riktig format og riktig rekkefølge, med for- og bakside, enn å se dem ligge i den samme haugen på pulten uke etter uke. Nå ser jeg putselig helheten, og jeg føler en entusiasme for prosjektet som ikke har vært så enkel å påkalle på en stund. Nå gleder jeg meg virkelig til å holde det ferdige bladet i hånda, jeg gleder meg til å se det i butikkhyllene og jeg gleder meg til å høre hva folk synes.

Og det skal bli godt å gå i gang med nye ting. Det første jeg kommer til å gjøre, er å lage noen tegninger for Beatservice. Deretter blir det vel å koke sammen et eller annet til Smult, tenker jeg.

I anledning dagen har jeg forøvrig skrevet litt mer utfyllende tekst på Negativ-siden, og også oppdatert bibliografien (som om noen bryr seg om den). I forkant av at bladet faktisk dukker opp landets butikker og postkasser, har jeg også tenkt å legge ut forsiden. Men det får drøye en liten stund ennå.

tirsdag 8. oktober 2002

Jeg hater Internett

I går før jeg skulle legge meg, oppdaget jeg at en "å" i lenkerekken på høyre side så omtrent slik ut: &%$?€. Slik har det nok sett ut i ukevis, men det er jo en enkel ting å fikse på. Tenkte jeg. Og samtidig kan jeg jo skrive ferdig den bloggen jeg begynte på om rockjournalistikk.

Et par timer senere, etter en oppvisning i HTML-inkompetanse på et helt absurd nivå, var å'en fikset. Samtidig hadde de fleste andre linkene forsvunnet helt. Det samme hadde telleren, Blogger-logoen og logoen til kommentar-leverandøren. Og bloggen om rockjournalistikk så ut som et takras. At Blogger stort sett ignorerte de kommandoene jeg fortvilt prøvde å gi, var ikke med på å minske irritasjonsnivået. Hadde jeg ikke vært så jævlig utrent og veik, ville musa blitt knust inne i høyrehånda mi.

Jeg hater Internett og alt det står for. Hvis noen foreslår at vi skal putte hele Internettet i en stor, skitten striesekk sammen med noen digre steiner og kaste hele faenskapet så langt vi kan ut i Otra, så er jeg med på det. Jeg kommer ikke til å nøle. Før vi kaster den, kan jeg godt denge løs på sekken med en jernstang til ingenting rører seg inni der lenger. Og jeg skal le høyt og skingrende mens jeg gjør det.

PS! Blogger-hælvetet funker ikke det spor bedre i dag.

mandag 7. oktober 2002

Endelig ser det ut til at rockjournalist-karrieren begynner å ta av. Som jeg sikkert har glemt å nevne, så har jeg i løpet av året skrevet en drøy håndfull konsert- og plateanmeldelser for kulturmagasinet Stimuli. (Mest anerkjennelse har jeg så langt høstet for den tøffe overskriften "Knulling, driting og heroin" - om de lokale pønk-heltene Flying Crap.)

Nå har jeg så smått også begynt å bidra til den utmerkede nettsiden Navle.no. OK, så er det kanskje litt drøyt å kalle det journalistikk, dette her. Strengt tatt dreier det seg om omskrivinger av saker jeg har snublet over på nettet. Men det er da noe, en begynnelse. Og Navle er en fin side av og for mennesker med god musikksmak.

Når vi først snakker om rockjournalistikk her, så føler jeg plutselig for å anbefale tre favorittbøker innen sjangeren:

The Dark Stuff
av Nick Kent

Mystery Train
av Greil Marcus

Last Train to Memphis: The Rise of Elvis Presley/
Careless Love: The Unmaking of Elvis Presley
av Peter Guralnick

onsdag 2. oktober 2002

Min gode venn Ronny Superstar må være den personen som oftest er blitt nevnt her på siden. Nå har han endelig fått sin egen blogg slik at jeg slipper å skrive om han hele tiden.

mandag 30. september 2002

I går skulle jeg tegne ferdig forsiden på Negativ, det eneste tegnearbeidet som gjenstår på hele bladet. Var jeg riktig effektiv, kunne jeg også begynne å scanne sider.

Men ettersom målsettingen om å bruke helga til å sove og jobbe som vanlig gikk i dass, fikk jeg ikke gjort noe som helst. Alt jeg orket å gjøre i går, var å ligge på sofaen og klikke meg fram og tilbake på den nye Holy Grail-DVD'en min.

På slike dager hender det jeg tenker: Hvis jeg hadde vært avholdsmann, ville Negativ vært ferdig for lenge siden. Da kunne jeg gått videre på andre prosjekter, jeg ville vært mye mer produktiv og jeg ville utviklet meg mye fortere som serieskaper.

Det er mulig jeg burde ta konsekvensene av dette. Men nei. Jeg vet at det ikke kommer til å skje. Ikke faen.

torsdag 26. september 2002

Litt sånn Julenissens verksted her i kveld. Holder på å sette sammen baksiden på Negativ på gamlemåten: med papir, saks og lim.

Da vi var i Bergen gikk jeg rundt og sa at bladet ville bli ferdig i løpet av noen uker. Det ser heldigvis ut til å holde stikk. Skal jeg antyde et tidspunkt for utgivelse, trykking og alt tatt med i beregningen, må det bli månedsskiftet okober-november. Kryss fingrene.

onsdag 25. september 2002

Om forstoppelse og black metal 2

Mine antakelser om at Satyricon gurgler om forstoppelse (se under), var selvsagt for gode til å være sanne. Det har omsider gått opp for meg også. Jeg synes likevel at min tolkning gir langt bedre hat-vibber enn den mer ordinære tekstlinjen som faktisk er den korrekte.

Men innlegget har ihvertfall avstedkommet reaksjoner, og det er jo alltid hyggelig. Forutsigbart nok rykker noen instinktivt ut og mener at dette er no jævla bråk (se kommentarboksen), noe som får andre til å replisere at nei, det er det faen ikke. Og så har man det gående. Atter andre nøyer seg med muntre tilrop fra sidelinjen siden de vet med seg selv at de har rett.

Selv synes jeg black metal og denslags ofte tenderer mot det komiske, ikke minst vokalbruken, og det var igrunnen det som var det underforståtte poenget med det forrige innlegget. Men, hey, jeg er over 30 - for meg er fremdeles Reign in Blood med Slayer og Psalm 69 med Ministry de ultimate hat- og adrenalinskivene. Og black metal har ihvertfall mer for seg enn den ulidelige nu-metalen.

Jeg så forresten Satyricon på Quart i sommer. Det vil si, jeg kunne såvidt skimte dem fra ølteltet som befant seg et par hundre meter fra scenen. Rapportene fra de som sto gunstigere plassert, gikk ut på at høydepunktet kom da vokalisten gikk på trynet i pyrogreiene til Rammstein.

Moralen er at det går en hårfin linje mellom det demoniske og det komiske.

torsdag 19. september 2002

Om forstoppelse og black metal

Det er mulig jeg tar feil, men i den Satyricon-låta de spiller på Petre for tida, høres det ut som de vræler "I HATE YOU TO THE POINT OF CONSTIPATION!".

Kan ikke noe for det, jeg synes bare det er et bra bilde: 17 år gamle satanister som er så innihælvete forbanna at de pådrar seg forstoppelse.

Hør også: "Constipation Blues" med Screamin' Jay Hawkins.

tirsdag 17. september 2002

Ubrukte penger er bare papir

Kontofonen forteller meg at jeg har 0 kroner igjen. Det kan umulig stemme. Så dårlig kontroll har jeg faktisk ikke.

Heldigvis har jeg ca. 300 i lommeboka. Nå har jeg tenkt å gå ut og kjøpe den nye plata til Aimee Mann. Sånn for sikkerhets skyld. Før også de pengene plutselig forsvinner.

mandag 16. september 2002

Jeg tenkte det da jeg gikk for å møte Ronny og ta bussen til Kjevik på torsdag ettermiddag: Herfra kommer det til å gå fort.

Og, jada, en hektisk festivalhelg senere sitter man her med en hjerne som grøt, kronisk søvnunderskudd og et utall usorterte inntrykk. I grove trekk forløp helga omtrent slik: Ankomst, øl, hotell, Grieghallen, seminar, øl, hotell, seminar, Grieghallen, presentasjon, øl, hotell, Grieghallen, farvel og adjø.

Som man kan se, fant vi en fin balanse mellom det faglige og det sosiale.

Størst faglig utbytte hadde jeg som forventet av seminaret med herrene Daniel Clowes og Chris Ware. Det føles faktisk ganske stort å få sitte i samme rom som to av sine aller største inspirasjonskilder og høre deres tanker om ditt og datt. Begge framstår som veldig sympatiske karer med et reflektert forhold til det de driver med. Dessuten kan jeg ikke la være å bli fascinert av noen som har et så gjennomgående negativt syn på sitt valgte yrke, seg selv og verden forøvrig som spesielt Ware utviste. Man skjønner at Jimmy Corrigan ikke ble til ved en tilfeldighet.

Den sosiale biten skulle være ganske selvforklarende: Man sitter rundt et bord og drikker. Det spesielle med slike anledninger, er at man møter folk som er opptatt av de samme obskure problemstillingene som en selv. Felles interesser skaper et spesielt fellesskap. Det er dessuten lett å gjøre nye bekjentskaper - både i og utenfor selve festivalen (hei, Eva - skylder deg for den pizzaen!).

Men det gikk som sagt fort, dette her, og det er unektelig noe av en nedtur å ta fatt på en ny arbeidsuke. Til trøst har jeg en stor bunke nye tegneserier å lese, og også en liten dose ekstra inspirasjon til å jobbe med mine egne prosjekter. Det var nemlig oppmuntrende mange som viste interesse for Negativ i helga.

mandag 9. september 2002

Håvards navle har lenge vært en av de mer lesverdige bloggene. Nå har siden hans gjennomgått en dramatisk og dristig transformasjon - fra blogg til ren musikkside. Og det ser bra ut; nyttig, upretensiøst, morsomt. God smak utvises også.

Såvidt jeg kan se, er det blitt et godt alternativ til de eksisterende norske sidene (f.eks eller). Jeg kommer ihvertfall til å kikke på navlen innimellom.

fredag 6. september 2002

Selv om forsiden på dagens VG ("Fant hjerne på gaten"), er en umiddelbar klassiker, så er det Vårt Land, av alle ting, som er verdt å bruke penger på i dag. Seks sider om "De nye norske tegneseriene". Intervjuer med bl.a. Jason og Anna Fiske. Bra saker.

torsdag 5. september 2002

Nils har laget en bra liste over horror-filmer. Kan i farten bare komme på én endring jeg ville gjort. Vekk med Requiem for a Dream (som jeg synes er en oppskrytt affære, og som dessuten ikke er noen horror-film), og inn med The Haunting. (Da snakker jeg om originalen fra 1963, ikke remaken fra et par år tilbake, som visstnok er en skikkelig kalkun.)

The Haunting skremte ihvertfall livskiten ut av meg da jeg var 12 år eller noe sånt. Nå er kanskje ikke 12-åringer de første man burde konsultere når det er snakk om hva som er genuint skummelt, men jeg slumpet til å se om igjen en del av The Haunting på TCM for ikke så lenge siden, og kunne konstatere at det defintivt er noe med den filmen.

Det er en spøkelseshistorie fra den gang man fremdeles kunne tillate seg å prøve å skremme folk på subtilt vis (i motsetning til å slå dem gjentatte ganger i hodet med stumpe gjenstander). Filmen er gjennomtrukket av en uhyggelig stemning som bare tiltar etterhvert som historien skrider fram. Det er noe i huset som vil karakterene fryktelig vondt, men vi får aldri se dette uhyggelige. Ondskapen manifesterer seg bare som lyder, skygger, antydninger. Helt til karakterene begynner å dø, selvsagt.

Jeg har aldri greid å glemme døren som plutselig begynner å bule innover. Det er noe utenfor som vil inn, det vil deg vondt og det driter i fysikkens lover.

onsdag 4. september 2002

Det er sikkert flere enn meg som hater kommentarfunksjonen her på siden (men neppe noen som hater den like mye). Ikke bare virker den ikke mesteparten av tiden, den forsinker lastingen også.

Hva synes dere? Er det på tide å droppe den? Vet noen om andre gratis-løsninger? Legg inn din mening i kommentarboksen. Hvis du greier.

tirsdag 3. september 2002

Forlagene jobber tydeligvis på spreng med utgivelser til nerdekongressen i neste uke. Desverre er ikke Negativ med på listen denne gangen heller (men, altså, nå er det rett rundt hjørnet!). Jeg blir bare representert med noe smårusk, først og fremst en gjesteside i Jens Styves samlebok. Dessuten har jeg laget en liten tegning til baksiden på Rune Borviks lenge etterlengtede Fia Mia 4.

Alt dette er gammelt nytt. Nyheten er de to sidene jeg har laget ikveld (hvorav en er en seks ruter lang Bob Dylan-rockumentar). Disse kommer i en eksklusiv liten fanzine kalt Tokyo Today, utgitt av nystartede Tokyo Verlag. Det dreier seg om ganske rufsete, men akk så sjarmerende serier og påfunn. "Inspirasjon, ikke flinkhet," som Jens sier. Blant de øvrige bidragsyterne finner vi superstjerner som Jens Styve, Trond Ivar Hansen, Ronny Haugeland og Kristoffer Kjølberg. Fint selskap, altså.

Det kommer tre nummer, ett for hver festivaldag. Jeg er med i nummer 1 og 3. Smisking og flørting med personellet på Jippi- og Dongery-standene er én mulig måte å sikre seg disse framtidige samleobjektene på.

Ellers er billetter innkjøpt, innkvartering ordnet og plass på seminaret med Clowes og Ware bekreftet. Jeg har også latt meg overtale til å si noen ord om Negativ når Jippi skal vise seg fram på lørdagen.

Det skal mye til for at det ikke blir en knall helg.

søndag 1. september 2002

torsdag 29. august 2002

Selvsagt gidder man ikke lese tegneserier på skjerm. Ikke med mindre de er veldig korte.
Tidligere i sommer hadde jeg en hyggelig leseoplevelse med James Kochalka's Sketchbook Diaries vol. 2 på ferja til Riga. Disse seriene er som skapt for skjermlesing, og det er de kanskje også.

Konseptet er enkelt: Kochalka tegner en stripe om dagen, to til fire ruter. Stort sett handler de om små ting han har tenkt på eller opplevd. Hver for seg er ikke stripene all verdens, men etter en stund får man følelsen av at man kjenner personen, og det blir interessant å følge med. Omtrent som en tegnet blogg, faktisk. Og akkurat passe kortfattet.

onsdag 21. august 2002

Ferien min går nå inn i siste fase og den skal tilbringes i hovedstaden. Noen dager i selskap med gamle kjente før det er tilbake til strilefsa og havreskjorta på mandag.

La oss bare håpe at det blir lange dager.

tirsdag 20. august 2002

Doktor Kosmos og jeg

Med P3 surrende i bakgrunnen, puslet jeg med mitt. Plutselig fanget en av låtene oppmerksomheten min. Ikke bare det: jingle jangle-gitarene i introen fylte meg med meg en vag følelse av ubehag. Men det var først da vokalen begynte, at jeg kom på hvilken sang det var; "Jag låg med henne i Tjeckoslovakien" av Doktor Kosmos. Jeg kom også på hvorfor den hadde denne effekten på meg.

Det var under by:Larm i april i år. Et av bandene som skulle spille var de svenske humoristene skråstrek sosialistene Doktor Kosmos. Ronny hadde hypet dette bandet for omgivelsene en stund, og jeg hadde påtatt meg å skrive en anmeldelse for gratisavisen Stimuli.

Jeg husker ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men konserten fenget ikke noe særlig. For mye mas. Jeg trakk ut i baren og drakk en øl mens jeg noterte ned noen setninger jeg hadde diktet opp mens jeg befant meg foran scenen. Jeg var begynt å bli full, og kunne bare håpe at det jeg skrev ville virke fornuftig dagen etter.

Ronny kom også snart tuslende. Han syntes heller ikke konserten var noe videre. Alle andre kjente lot til å ha forlatt åstedet. Vi ble hengende litt til for å avslutte halvliterne våre. Dette foregikk på Victoria, som så langt er mest kjent som stampuben til Sven O. Noen av det vanlige, litt slitne klientellet satt lettere forhutlet i krokene, men stedet var dominert av by:Larm-deltakere. En del av det innerste lokalet var avstengt og fungerte som backstage-område. Inn der forsvant Ronny uten forvarsel. Litt nølende hengte jeg meg på.

Backstage ble jeg stående og svaie ved siden av Doktor Kosmos selv, som holdt på å skifte etter konserten. Plutselig dukket Ronny opp igjen. "Jeg har fikset intervju med Twiggy Pop," sa han.

"Hæ?" sa jeg.

"Hun som spiller keyboard. Vi intervjuer henne for Stimuli."

Dette var jeg slett ikke klar for. Ikke bare var jeg full, kunnskapene mine om Doktor Kosmos og Twiggy Pop var også mildt sagt mangelfulle. "Ta det med ro," sa Ronny. "Jeg snakker og du skriver."

Nå befant jeg meg i en sofa mellom Ronny og Twiggy Pop. Jeg prøvde så godt jeg kunne å røyke, drikke øl og late som jeg noterte samtidig. Twiggy Pop viste seg å være en liten, lys og imøtekommende svensk pike som ikke hadde noe i mot å bruke litt tid på den lokale gratisavisen. Dette betydde at følget hennes gikk i forveien til Vaskeriet og en annen konsert, men hun kjøpte våre forsikringer om at det var lett å finne fram dit på egenhånd.

Ronny hadde heldigvis lest litt om bandet og er dessuten god til å improvisere tomprat, så han fikk intervjuet brukbart i gang. Twiggy Pop presiserte riktignok flere ganger at han ikke behøvde å snakke svorsk til henne, hun hadde ikke noe problem med å forstå vanlig norsk. Dette tok Ronny absolutt ingen notis av. Jeg tror det var dette som etterhvert begynte å gjøre henne skeptisk til intervjuerne. Var de ordentlige journalister? Eksisterte denne avisen de snakket om? Hadde de noen som helst intensjon om å skrive om bandet? Kunne de være så fulle som de virket?

"Du måste skriva Doktor Kosmos fullt ut, inte bara Dr," sa hun plutselig til meg, og jeg ble klar over at hun satt og leste kludreriet som liksom skulle være notatene mine. "Å, OK," sa jeg og kjente et snev av panikk. Jeg tegnet en sirkel rundt "Dr" og skrev "Dr" en gang til over. "Sånn," sa jeg. "Nå husker jeg det."

Ronny var nå gått tom for spørsmål, og Twiggy Pop så ut til å være ganske ukomfortabel med hele situasjonen. Lettere desperat prøvde jeg å improvisere noen dyptpløyende spørsmål om bandets politiske agenda. Dette viste seg å være ganske vanskelig i alkoholtåka, og Twiggy Pop lot ikke til å se noe poeng i å diskutere sosialisme med oss. Intervjuet sluttet ikke, det døde liksom bare ut.

Plutselig var hun borte. Hun sa ikke hadet engang. Jeg håper bare hun fant veien til Vaskeriet. Det befinner seg på den andre kanten av byen, og kan ikke være lett å finne på egenhånd når man aldri har vært i Kristiansand før.

Selv har jeg lagt gonzo-journalistikken lagt på hylla inntil videre.

fredag 16. august 2002

mandag 12. august 2002

Postkort fra Onkel Reisende Roy

Og så sitter man her igjen.

Et reisebrev er vel tingen nå, men noen troverdig Onkel Reisende Roy kommer jeg nok aldri til å bli. Noen av minnene fra turen begynner allerede å bli uklare og usammenhengende for meg. Rare greier. Jeg har klare forestillinger om mange detaljer - lukter, smaker, stemninger, mennesker, farger. Men hva som skjedde når, hvor, hvordan, hvorfor og i hvilken rekkefølge, kommer snart til å bli en tildels ugjennomtrengelig grøt. Sånn er det bare. Desto større grunn til å skrive ned noe av det.

Ikke allverdens å melde om Sverige og Stockholm, kanskje. Vi var bare en liten gjeng turister blant utallige andre turister. Vi vandret gatelangs, brukte penger og syntes livet var fett.

Riga, derimot, må være et sterkt undervurdert feriemål. Før vi dro, hadde vi vel noen vage, norske forestillinger om hvordan en inntil nylig sovjetstyrt by skulle være - noe med grå betong, fattigdom og utdaterte kvinnefrisyrer. To herrer i tynnslitte 80-talls-dresser som med mye strev bakset med seg et par sykkelvrak på ferja, dempet ikke akkurat disse forventningene. Det gjorde heller ikke oppsynet til latvierne som satt benket på rekke og rad bak halvliterne sine klokka 9 om morgenen.

Men selv om det er lett å finne slike eksempler, så er hovedinntrykkene helt annerledes. (Forresten gikk vi jo rett i baren selv så snart ferja la fra land.)

Nei, Riga er en vakker by hvor en turist kan leve godt for en billig penge. Halvliteren går for en tier og et godt måltid mat får man for, tja, 70 kroner. Ikke bare dét, det er også usedvanlig mange vakre pikebarn å se i den latviske hovedstaden. Jeg vet ikke hva det kommer av, kanskje er McDonalds-kulturen for fersk eller lønningene for lave, men det var påfallende mange velproposjonerte kropper å se. Ikke det at jeg oppnådde noen form for kontakt med noen av dem - nei, nei - men det forsterket uansett følelsen av å ha kommet til et godt sted.

Verre var det å se tiggerne, mange av dem skrøpelige gamle koner, som sto og solgte blomster, plastposer(!) og håpløst juggel på gatehjørnene. Jeg vet ikke hvorfor det er så mange gamle koner blant dem. Kanskje er de enker etter mannfolkene som ble deportert til Sibir under sovjetstyret. Best i minnet sitter den bittelille, krokete damen på markedet, som pirket opp druer fra bakken med stokken sin og drakk ølslumper fra plastkrusene i en søppelkurv. Irene, God bless her, stakk til henne noen mynter. Selv om det muligens ikke er riktig å gi penger til folk som ikke ber om det, bare fordi de ser stakkarslige ut, så lyste et par blasse øyne opp under skautet.

Men, altså, det skulle jo ikke være noen "cheap holiday in other people's misery", dette her. Alkoholen var som sagt latterlig billig, og utelivet var dessuten upåklagelig. Nå er vi jo egentlig øldrikkere hele gjengen, men langt hjemmefra og allerede høy på livet, er det fort gjort å gå i surr. Blander man for eksempel konjakk, irish coffee, Jπgermeister, vodka og pils i løpet av en lang kveld, befinner man seg på russisk karaokebar før man vet ordet av det. Heldigvis skal det mer enn alkohol til før jeg i all offentlighet framfører "Blowin' in the Wind" med ompa-komp. Håndbak, derimot: Ronny og jeg brøt håndbak med de veike tegnearmene våre til alle utesteder stengte og vi måtte ta oppgjøret hjem til kjøkkenet. Til ingen nytte. Mens Rune la seg til å sove ved siden av senga si, måtte vi bare konstatere at vi er nøyaktig like svake. Det eneste vi hadde igjen for strevet, var dagevis med ømme skuldre.

Kvelden etter hadde jeg en av mitt livs få nær bögsex-opplevelser. To svært pratsomme og berusede svensker kom og slo seg ned ved bordet vårt på den irske puben. Praten gikk som seg hør og bør om Norge og Sverige, Thor Heyerdahl, Erlend Loe, Brødrene Dal, Karl Bertil Jonsson og Leif. Riktig hyggelig var det. Før man vet ordet av det, befinner man seg alene med de svenske herrene på en russisk pub hvor de kun selger øl og tørrfisk(!). Litt lenger borte i gata har noen i reisefølget mitt begynt å krangle voldsomt.

Samtalen med svenskene begynner så smått å ta en besynderlig vending, men alkoholmisbruket har gjort meg ute av stand til å ta hint. Det er liksom ikke måte på hvor mye man kan snakke om dekadanse og å "prøve ut nye ting" før man begynner å ane tegningen. Selv tørrfisk kan brukes i metaforer for analsex. Omsider kommer jeg opp med noen flåsete kommentarer som skal understreke min udiskutable heteroseksualitet. Svenskene slutter helt å snakke og går over til å glo olmt. Jeg unnskylder meg med at jeg må se til mine kranglende venner, tar med meg ølen min og går. De sier ikke hadet engang.

Etterpå låste vi kranglefantene inn i leiligheten og gikk for å spille biljard. Fylla gjorde meg til konge på biljardbordet. Jeg vant tilogmed et par omganger.

Da morgenen omsider kom til Riga, lå jeg full og fornøyd på feltsenga under kjøkkenvinduet mens Tom Waits sang en sentimental ballade på discman'en. Etter at batteriet tok slutt, sovnet jeg til summingen fra kjøleskapet og skrålingen til de fulle latvierne utenfor. Riktig poetisk var det.

fredag 9. august 2002

Ja, saa sitter man her da. I Riga, paa Internett-cafe, paa egenhaand for foerste gang paa en uke. Skal kjoepe god Latvia-spekemat og billig brennevin, og ta meg en kjapp pils foer gjengen samles igjen for aa gaa paa den kule hvitloeks-restauranten. I morgen tidlig legger vi avgaarde mot Norge.

Jeg skriver dette bare for aa fortelle at det staar bra til med oss. Saann i tilfelle noen skulle lure, altsaa. Detaljene faar vi ta naar jeg kommer hjem.

torsdag 1. august 2002

Okay, vi har en plan. Den er som følger: I morgen tidlig stuer vi oss inn i en bil, alle fem, og kjører som faen til Stockholm. Full i Stockholm på lørdag, sightseeing på søndag. Mandag morgen går ferja til Riga. Blir der til neste helg, drikker billig øl, handler brennevin på Rimi og kikker på jugend-arkitektur. Kjører som faen hjem igjen.

For en bra plan.

onsdag 31. juli 2002

"Hvitvinen drikker jeg nesten bare på føhndagene, hvor folk her i byen og dalen er mere enn vanlig sinssyke, og hvor kirurgene ikke opererer på sykehusene, fordi uhellsprocenten blir dobbelt så høy som på normale dager. (...) Disse føhndagene blir ofte en forferdelig nervepåkjenning, og dommerne her i vår grå stenby under fjellene idømmer på slike dager nesten den dobbelte av den vanlige straffeutmåling. Halvparten av alle voldsforbrytelser, altså av emosjonell natur - som uoverlagt drap, sjalusimord, hustruplagerier, barnemishandlinger og de stadig mere utbredte dyreplagerier og hushjelpdrap - foregår på disse årets temmelig få føhndager, og hvis delinkventen kan henvise til at han har begått handlingen på en slik dag, hvor temperaturen kan stige opptil førti, femti Celsiusgrader på en halvtime, da kan han regne med rettens forståelse og mildhet. Forutsatt at han ikke også blir dømt på en slik føhndag."

Skrev Bjørneboe i Frihetens øyeblikk. Og jeg skjønner hva han snakker om. I flere dager nå, har temperaturen oppunder taket, hvor jeg bor, ligget rundt 30 grader. Og jeg føler virkelig for å ... ødelegge noe.

søndag 28. juli 2002

I dag hadde jeg absolutt ingenting å gjøre, annet enn å pleie en mild bakrus. Så jeg fikk det for meg at jeg skulle leie Vanilla Sky på DVD. Vet ikke helt hvorfor, men tanken på å se en slick, påkostet science fiction-film appellerte til meg. Men så sjekket jeg anmeldelsen til The Filthy Critic. "... an unbearably pretentious, overlong pile of horseshit," skriver han. Så jeg endte med å se på The Osbournes istedet.

Jeg stoler nemlig på The Filthy Critic. Han skriver godt og morsomt, og han er god til å skjære gjennom bullshiten og hypen som gjerne følger amerikanske filmer. Subjektive anmeldelser er den eneste ærlige formen for anmeldelser. Jeg tviler på at han er så alkoholisert, ensom og fucked up som han skryter på seg, men bortsett fra det, er The Filthy Critic sjef.

Så det er mitt surfetips i dag: The Filthy Critic.

fredag 26. juli 2002

Ingenting skjer her. Jeg har ingenting på hjertet. Jeg vil bare ha ferie. Gå vekk.

mandag 22. juli 2002

denne hemmelige siden er det noen som legger ut låter av Johnny Cash og Turboneger, samt tegneserier av meg. Uten å spørre om lov. Litt av noen gærninger.

søndag 21. juli 2002

I dag er det Vidar Sandbeck, Otto Jespersen, Erik "Myggen" Mykland, Lars Fiske og jeg som har bursdag. Til sammen blir vi 230 år. Gratulerer så mye.

onsdag 17. juli 2002

Jeg har et sår på innsiden av underleppa. Det er ikke stort, men det svir når jeg spiser kinamat og Cheeze Doodles. Og det virker ikke som det vil gro.

Jeg har hatt vondt i korsryggen siden Bowiekonserten for to uker siden. I dag tidlig måtte jeg sitte på dolokket for å greie å ta på meg sokkene.

Fotbladene mine er stive. Jeg kjøpte nye, mykere sko for noen uker siden, men så plattfot som jeg er, vil det sikkert bare bli verre med årene.

Høyrehånda har minst tre symptomer på musesyke: stiv pekefinger, øm håndbak og vonde sener.

Til helga blir jeg 31.

tirsdag 16. juli 2002

En liten tragedie utspiller seg i bakgården min om dagen.

Jeg så han første gang i går. En skjæreunge som ikke har lært å fly. Han bakser rundt mellom gjerder og murvegger og kommer ingen vei. Tilbake i redet, hvor nå enn det er, kommer han seg ihvertfall ikke.

Da jeg gikk gjennom bakgården for å hente posten min i dag, ble han så redd at han hoppet ned i den lille grava foran et av kjellervinduene. Da jeg kom gjennom bakgården igjen sent i kveld, var han fremdeles der nede. Han skrek høyt da jeg løftet ham opp.

Og når han skriker, kommer mor og far flaksende og prøver på sitt tapre vis å skremme meg vekk. Hverken de eller jeg kan gjøre stort. Slenge noen brødbiter til ham, kanskje.

Han blir nok nødt til å lære seg å fly noe faderlig fort.

lørdag 13. juli 2002

Sitter her med en Lysholmer Double Ice. Det sto igjen noen flasker i kjøleskapet etter at jeg hadde besøk forrige helg. For et latterlig øl. Gjennom en "dobbel dypkjølingsprosess", som det heter på etiketten, har man oppnådd å fjerne alt som kan minne om ølsmak. Man spør seg hvorfor man absolutt skal drikke øl når man egentlig har lyst på brus. Men det er klart, tenåringsjenter har vel også en rett til å ruse seg.

Anyhow. Jeg har kommet igang med tusjingen igjen. Gjør brukbar framgang på "Elvin lever!". Har tusjet snart halve serien og har cirka 11 sider igjen av hele bladet.

Synes også jeg får bra schwung på pennesplitten om dagen. Faktisk tror jeg at man vil kunne se en tegnemessig utvikling gjennom bladet. Streken flyter bedre og figurene er blitt mer dynamiske. Jeg nærmer meg den rene cartoon-feelingen jeg til syvende og sist er ute etter.

Den dårlige nyheten er at Negativ ikke blir klart til Raptus. Skulle det blitt ferdig til da, måtte det gått til trykking i midten av august. Og det lar seg ikke gjøre. Ikke når et nytt nummer av Stimuli skal lages og et par ferieuker er forbeholdt reising.

Nå har jeg ikke allverdens illusjoner om at Raptus-lansering skulle booste salget eller noe sånt, men jeg hadde sikkert oppnådd noen anerkjennende klaps på skulderen. Og det kommer jo også godt med. Slik det blir nå, håper jeg i det minste at en helgs intens festivalisering skal gi den ekstra lille inspirasjonen som gjør at bladet blir ferdig ikke så altfor langt i etterkant.

Time will show, som de sier i Flåklypa.

torsdag 11. juli 2002

Kan noen forklare meg hvordan disse søkemotorene egentlig virker? Mer spesifikt: Hvordan kan de ha seg at MSN Search plasserer meg øverst hvis man søker på "brutal zoo seks"?!

På den annen side så er det jo litt søtt også, da. Tenk, en i overkant entusiastisk dyrevenn som ikke får seg til å skrive ordet "sex"!

mandag 8. juli 2002

Tilbake til start

Har tidligere sagt at Quart-uka er årets høydepunkt for meg. Det som gjenstår nå, er altså den lange nedturen. Det kan føles ihvertfall sånn her jeg sitter på jobb igjen. Det er mandag morgen og det regner. Rundt meg ligger endeløse bunker med papir og instruksjoner om hva jeg må gjøre siden alle andre er reist på ferie.

Hjemme hersker kaos. Mennesker og ting overalt. Forhåpentligvis er orden gjenopprettet før jeg kommer hjem. Trenger litt kvalitetstid for meg selv nå, kjenner jeg.

Men egentlig oppførte jeg meg ganske pent i uka som gikk. Både alkoholforbruk og døgnrytme var relativt kontrollert. Ihvertfall inntil fredag. Det var da jeg fikk besøk. Det var først da det ble tilløp til slåssing og homoerotikk. Det var også bare de to siste dagene jeg var oppe til 6-7 om morgenen. Det er dette jeg unngjelder for nå.

torsdag 4. juli 2002

Quart 02 dag 3

Lang og fin dag i går. Sola skinte første halvdel av dagen og vi var tidlig ute. Jeg var faktisk førstemann som kjøpte øl på Idrettsplassen. Senere ble det så fullt at det bare var å gi opp å drikke mer.

The White Stripes rocka som bare et delvis musikalsk kompetent søskenpar kan gjøre det. Geniale coverlåter (Dylan, Iggy Pop, Dolly Parton og Marlene Dietrich). Ur-blues spilt på pønk-vis. Fengende, energisk og sjarmerende.

Bowie skuffet selvsagt heller ikke. Superproft, ikke et sandkorn i maskineriet. Syntes nesten jeg kjente en tåre i øyekroken da han avsluttet med "Ziggy Stardust". Men det var kanskje bare regnet.

I dag skal vi hilse på Perfect Pop-gjengen som har okkupert et hus på Lundsida. Per Jørgen (kjent også fra Jippi-sammenheng) skal lage baccalao til oss. Det blir bra.

Også ser jeg fram til en lun og nær aften med Rammstein.

onsdag 3. juli 2002

Quart 02 dag 2

Prøver å skrive noe her om første dag på Quart, men formuleringsevnen ser ut til å ha forlatt meg. Eller kanskje var gårsdagen egentlig ganske begivenhetsløs. Til første dag på Quart å være. Været var vekslende, men langt ifra katastrofalt. Kjæresteparene rundt meg kranglet. Jeg drakk øl i nærmere tolv timer mens jeg ventet på gårsdagens eneste egentlig interessante band. Heldigvis var Jon Spencer Blues Explosion akkurat like tøfftøffe som sist de spilte her. Psykotiske blues-riff opp og ned og i mente til alle som fremdeles sto på beina halv fire i natt.

Og ikveld spiller Bowie og The White Stripes. Livet er en lek.

PS! Var det flere enn meg som fikk Auschwitz-assosiasjoner da de så haugen med beslaglagte paraplyer ved inngangen?

tirsdag 2. juli 2002

Quart 02 dag 1

Det er noe fryktelig feil her. Det var da ikke dette Toffen solgte sjela si for?

Men drit nå i været. Blooze Explosion spiller innendørs og jeg skal sove i min egen seng. Skål!

mandag 1. juli 2002

Hm, det er visst flere enn meg som bruker blogging som en måte å markedsføre tegneseriene sine på. Og det kan se ut som om de jevnt over er flinkere til å holde seg til temaet.
DVD-samlingen starter her:




En viss overvekt av off beat-komedier så langt. Får ta de eksistensielle dramaene i neste omgang.

fredag 28. juni 2002

Vanskelig å konsentrere seg om jobb i dag, gitt. Fra og med i ettermiddag ligger nemlig forholdene nesten skremmende godt til rette for å drikke øl. I en uke. Sammenhengende.

Skal vi se... I kveld er det samling over en bedre middag med gamle kollegaer. Prøve å ikke drikke for mye, prøve å komme i seng til fornuftig tid. For morgendagen kan og bør bli lang. Ut til Lars (uttales med tydelig arendalsk r) i skjærgården på formiddagen. Akkurat hva som skal skje der, er litt uklart for meg, men at det vil involvere generøst med alkohol er hevet over tvil. Hvis det i tillegg er muligheter for mat og været er bra, blir det knall. Båt og buss inn til byen igjen om kvelden. Ut.

To dagers rekreasjon før det braker løs på tirsdag. Bowie, White Stripes, Rammstein, Jon Spencer og 30.000 Bærumsungdommer med dyre solbrilller. Tradisjonelt sett årets beste uke. Christoffer og en fyr til kommer på fredagskvelden for å se Turboneger på lørdag. Skal prøve å blogge noen stemningsrapporter underveis.

Og etter det burde den stakkars skrotten min være mer enn utslitt nok til å gå på jobb igjen. Og tenke på neste ferie, neste fyllekule. Og at jeg egentlig er blitt for gammel til å holde på sånn.

torsdag 27. juni 2002


I anledning Quart-festivalen skal Beatservice trykke opp et antall t-skjorter med "plystredama", kjent fra baksiden av Forresten nr. 12.

Så hvis du ser noen vandre rundt på Odderøya med en i overkant kul t-skjorte, så kan det godt være plateselskapsmogul Vidar eller meg. Det kan forsåvidt også være noen helt andre.

onsdag 26. juni 2002

Tribute-plater er ofte litt halvsuspekte affærer, men denne kan anbefales:


Total Lee: The Songs of Lee Hazlewood

Lee Hazlewood, du! Litt av en bartemann.

At The Handsome Family er et av verdens stiligste band, ser ut til å ha gått verden hus forbi. I dag fant jeg nemlig godbiten Down in the Valley ("a treasury of their most willowy and haunted songs") for latterlige 49,90 på Platekompaniet.

Det er et ekte mann- og koneprosjekt, dette her. De ser ut som om de tilhører en religiøs sekt som hoppet av utviklingen en gang på 1800-tallet. Hun skriver tekstene og han synger dem med malmfull country-røst. Musikken lager og spiller de inn hjemme i stua ved hjelp av en Macintosh G3. Det er definitivt hjemmelaget, men ikke plagsomt opphengt i estetikken man vanligvis forbinder med lo-fi. Det er mer beslektet med musikk man laget før det eksisterte opptaksutstyr i det hele tatt.

Men det mest unike med The Handsome Family er nok tekstene - små, hverdagssurrealistiske noveller som gjennomgående handler om galskap og død. På et helt unikt og genialt vis. Om stakkars Lenore som ble fløyet vekk av kråker, om den triste melkemannen som skulle ønske han var en bøtte med melk, om usynlige fugler som sitter på hendene til døde menn, om kvinnen som druknet barna sine fordi hun ikke orket å se dem vokse opp til å bli fattige.

Det er faktisk enda bedre enn det høres ut.
I strid med alle mine prinsipper prøver jeg ut noe nytt: Fra nå av står det "comments" under alle postingene. Der skriver du inn dine meldinger. Hvis ikke banker jeg deg.

Dette er bare et eksperiment. Hvis det ikke funker tar jeg det vekk i morgen.

Og, ja, det er dritt at det er på engelsk.

søndag 23. juni 2002

Viktig å ha i bakhodet når man skal velge søndagsunderholdning: Et par dagers høyt oppskrudd alkoholkonsum gjør ting med en manns følelsesmessige stabilitet.

Forrige søndag, for eksempel, fant jeg meg selv uforholdsmessig sterkt revet med av Harry føkkings Potter. Ikke et vondt ord om Harry føkkings Potter, men det er en barnefilm for faen.

I dag prøvde jeg meg på The Deer Hunter, og det ble nesten for mye for meg. Forblåste småbyliv, storslått natur, de onde, onde fangevokterne, russisk rullett, istykkerskutte Vietnam-veteraner. Verdens iboende tristhet og faenskap sto plutselig klart for meg, mitt eget synderegister likeså. Som en skjelvende, patetisk gel≥klump lå jeg i sofaen med tårer i øynene.

onsdag 19. juni 2002


Fikk endelig Forresten nr. 13 i hånda i dag. Dette er faktisk det første nummeret hvor jeg ikke har bidratt med noe som helst (jeg hadde ingen serier i nr. 10 heller, men jeg gjorde layouten på de redaksjonelle sidene). Det er sikkert flere enn meg som er lettet over det.

Og mitt fravær er igrunnen symptomatisk. Riktignok er veteranene Jens Styve og Ronny Haugeland med, og Jason har laget forsiden, men det er andre- og tredje-generasjons Jippi-tegnere som dominerer bladet. Og jeg synes ferskingene klarer seg mer enn bra. Forresten er fremdeles Forresten.

Jeg prøvde å komme på om det finnes noen slags fellesnevner for seriene i Forresten. Jeg kom fram til at de stort sett handler om små ting. Små mennesker, små hendelser. Som Flu sin tettpakkede beretning om sløydlærer Slakt som drømmer om å bli popstjerne og er forelsket i formingslærerinnen. Historiene til Flu er ofte nesten sosialrealistiske, men de er fulle av pussige, små detaljer som gir dem en surrealistisk touch. Odd Henning Skyllingstad er renskåren og småmelankolsk som vanlig, og nykommeren (?) Christian Hartmann tar en gjenkjennelig situasjon på kornet.

Bladet er i det hele tatt fullt av gullkorn. Små sådanne.

tirsdag 18. juni 2002

Jeg vil gjerne (b)loggføre at denne dagen vært DRITT så langt. Det er altfor varmt, folk maser på meg, de har mast på meg i hele dag, jeg har sovet for lite, jeg er drittlei av å rydde opp i andres rot, føkkings RØKKE syter på forsiden av avisene, det er forjævlig varmt her, JEG GIDDER IKKE MER.

Og et kvarter før jeg går hjem for å innta fosterstilling under kjøkkenbenken, begynner det faen meg å PISSREGNE.

Takk, Buddha, tusen faens takk.
Har tidligere nevnt at det fulgte litt debatt på TEGN-forumet etter at jeg dristet meg til å påpeke at Frank Millers DK2 er en dårlig tegneserie. Nå har min (og Ronnys) kjære motdebattant Kim Holm (eller "Basse-Ex" som han liker å kalle seg når han mener ting) laget en liten tegneserie som viser hvordan det kan ha foregått da Ronny og jeg lagde muntre ordspill på nicket hans. Artig liten sak, synes jeg. Spesielt liker jeg at vi muligens ikke har bukser på. Det ville isåfall være helt på kornet.

mandag 17. juni 2002

Fremdeles får denne siden uforholdsmessig mange besøk fra folk som søker på "n*kenbading" og "A*ne S*nd" hos Google. Men nå har også noen forvillet seg hit ved å søke på ordene "det klikker for meg" hos Yahoo.

Det har jeg adskillig større sans for.

Hvis du lurer på hva som er verdens beste dokumentarfilm, kan jeg opplyse om at den heter When We Were Kings og handler om da Muhammed Ali bokset mot George Foreman i Zaire i 1974.

Kampen i seg selv er utrolig nok; brutal og intens, med en slutt som er like overraskende og vakker selv andre og tredje gang du ser den.

Men denne filmen handler om mye mer enn boksing. Den handler om politikk, musikk, store personligheter, svart magi og svart stolthet. Det er drama på høyt nivå. Men kanskje mest av alt er den et gripende portrett av Muhammed Ali, en av få menn her i verden som man uten å nøle kan gi betegnelsen "helt".

Det er en genuint inspirerende film. Til og med for meg, som hverken er svart eller bryr meg om sport.

fredag 14. juni 2002

Hadde en lang og egentlig ganske begivenhetsrik dag i går. Har den sjeldne følelsen av at ting skjer for tida.

To høydepunkter:

Ronny viste seg som en helt og brukte sitt omfattende kontaktnett til å fikse Quart-pass til meg. Dermed unngår jeg den uutholdelige situasjonen at jeg blir sittende hjemme og se på TV mens David Bowie står på scenen et steinkast unna. (Hvorfor har jeg ikke greid å skaffe meg pass på egenhånd, spør du kanskje? Det er en lang og vond historie.)

Og ved midnattstider ringte en annen helt, nemlig fattern, og fortalte at han hadde vært på salg og kjøpt DVD-spillere til oss begge. Råbillig. Sony, ikkeno jalla.

Som sagt: ting skjer.

torsdag 13. juni 2002


Siden Jens nå endelig har kunngjort at han skal samle de smått klassiske Finn-seriene sine i bokform, kan jo jeg føye til at jeg bidrar med ensideren "Jesper og Jonathan vs. Finn W. Bjølseth". En liten tribute-serie, om du vil.

Boka, som har arbeidstittelen Du er en luring, Finn Bjølseth, blir lansert på Raptus 13. september. Helt klart verdt å vente på.
Nå har jeg vært flink og oppdatert Negativ-siden med et par nye tegninger.

onsdag 12. juni 2002


Kirkeklokkene! De helvetes fordømte kirkeklokkene!

Ingen som har besøkt Kristiansand det siste året kan ha unngått å høre dem. Skulle man være så uheldig å befinne seg på torvet idet klokka runder hel time, vil man kunne se vettskremte småbarn, fugler som faller døde til bakken og skjelvende krigsseilere som gjenopplever sine livs verste mareritt. Vi snakker altså ikke om litt forsiktig klokkespill og koselig småbystemning her, men nådeløst dundrende gong-gonger. Det sentrale stikkordet er "HØYT!"

Og de nøyer seg ikke med å slå et slag for hver time. En flere minutter lang minikonsert i for- og etterkant hører med. Samtidsmusikk er sikkert vel og bra, men tolv ganger om dagen hver dag, blir ganske MYE samtidsmusikk.

Meg vekker de klokka åtte, og hver time fram til klokka er ti om kvelden insisterer de på å fortelle meg hvor mye klokka er. Og jeg må innrømme at jeg lar meg irritere. Det stresser meg. "Faen, er klokka så mye?!" "Har det gått en time allerede?!" "Jada, jeg vet at klokka er seks!" "Hey! Jeg prøver faktisk å sove her!"

Og da har jeg ikke nevnt søndagsmorgenene. Når litt kvalitetssøvn virkelig er påkrevd for enkelte av oss. Da setter nemlig den katolske kirka også i gang. Ikke bare holder de på enda lengre enn domkirka, de gjør det samtidig. Det blir det virkelig interessant samtidsmusikk av.

Selvsagt er det ikke noen big deal, dette her. Det er bare en liten ting. Men når det endelig en dag klikker for meg, kan det gjerne være på grunn av en liten ting som dette. Bare så det er sagt.

lørdag 8. juni 2002

Anbefalt sommerplate: The Velvet Underground: Loaded


En grovt undervurdert popklassiker. Lou Reed har ikke vært i bedre humør hverken før eller siden.

fredag 7. juni 2002

Daniel Clowes og Chris Ware ser ut til å være klare for Raptus.

Det. Synes. Jeg. Er. JÆVLIG. Fett.
Nå er det min tur til å komme meg ut i sola.

Mens resten av befolkningen har vært ute og gjort hva de nå enn gjør når været er fint, så har jeg hatt noen produktive arbeidsøkter ved tegnebordet denne uka. En lang onsdagskveld med ustrukturert krangling på TEGN-forumet har jeg også tatt meg tid til.

Men i ettermiddag murer jeg meg opp på en solfylt plett og lover å være både sosial og beruset.

Forresten: I morgen blir min sprukne bakrus-røst å høre i Ronny Haugelands legendariske radioshow Spandex. Vi begynner kl 1400, og via Radio Ungs hjemmeside skal det visstnok være mulig å høre det hele på nettet.

Og radiolytting er gyldig grunn til å holde seg innendørs en solskinnsdag, spør du meg.

(Memo to self: Har du begynt å blogge om VÆRET også nå? Herregud.)

torsdag 6. juni 2002


Hyggelig overraskelse på Narvesen i dag: Sparke Ræv Comics har gitt ut antologien Søppel.

Her har vi endelig bladet som trykker seriene hverken de store forlagene, Jippi eller No Comprendo vil røre: de lange action-, volds-, fabel- og altmuligrart-seriene. "Alt mulig rart" er vel mest dekkende, kanskje. Fra Geir Moens ikke akkurat pusete testosteron-utblåsninger til Øyvind Lauvdahls stadig søkende "Fragmenter". Fra Håvard Johansens ganske fikse thriller "Gulebamse" til de nokså heseblesende "Sløvingene". I mange tilfeller overskygger tegnegleden de mer tekniske aspektene ved det å lage serier, men alle bidragene viser den rette viljen til storverk.

Pliktkjøp.

onsdag 5. juni 2002

tirsdag 4. juni 2002

Denne aftenen må jeg kunne si meg fornøyd med. Med en liten tegnepils innabords har jeg gjort fin framgang på en (foreløpig hemmelig) Jesper og Jonathan-ensider. Herreavdelingen er på radioen. Og i all stillhet har telleren registrert rekordbesøk på hjemmesiden.

Mer skal ikke til for min del.

mandag 3. juni 2002

Jeg vet jo egentlig begge deler godt fra før, men en gang iblant lar jeg meg lure allikevel.

For det første vet jeg at oppfølgere nesten aldri fungerer. I verste fall kan de ødelegge minnene man har om originalen. Dernest vet jeg at jeg nesten ikke er disponert for nostalgiske følelser.

Forrige gang jeg fikk bekreftet disse tingene, var da den forrige Star Wars-filmen kom. Jeg gikk og å så den med et håp om at den skulle gi meg noe av den samme følelsen jeg fikk da jeg så de opprinnelige filmene som 13-åring. Veldig naivt av meg. Allerede da visste jeg jo egentlig bedre.

I ettertid husker jeg bare to ting fra Star Wars Episode 1. Jeg husker vesenet med de flagrende ørene som nok var ment å skulle være morsomt (George Lucas har ikke sans for humor). Og jeg husker at Askild, som satt ved siden av meg, våknet med et rykk da John Williams gikk bananas med pauker og basuner mot slutten.

Episode 2 kommer jeg ikke til å se.


Men, som sagt, til tross for all min hardt tilkjempede innsikt hender det at jeg lar meg lure. I dag, for eksempel, har jeg kjøpt og lest The Dark Knight Strikes Again, Frank Millers oppfølger til sitt eget "klassiske" Batman-epos fra slutten av 80-tallet.

"Jeg er et barn av 80-tallet. Det er klart jeg har et forhold til Frank Millers Batman," tenkte jeg da jeg puttet den norske oversettelen i handlekurva på Joker.

Og The Dark Knight Returns var utvilsomt en av de seriene som var med på å geleide meg over i voksenserienes verden. La gå at den handlet om superhelter og at superhelter er grunnleggende teite, men det var noe med måten det var gjort på. Røffere enn jeg var vant til. Serieskaperens egen stemme som skinte igjennom. De fortellertekniske grepene som den gangen var nye og friske. Det var noe med den serien.

Oppfølgeren, derimot, er noe forbanna dritt.

Det verste med DK2, er at det er så jævlig tydelig at dette er noe Miller har klint sammen på en ettermiddag. Han har solgt sjela si og han ler hele veien til revisoren. Bare å se på tegningene. Det er tegninger her som er så krøkkete og klønete at man knapt kan se hva de skal forestille. Samtlige figurer ser ut som steroidemisbrukere med alvorlige spiseforstyrrelser. Og historien er av tilsvarende kaliber. Den spinner bare videre på trådene fra de forrige albumene uten å tilføre noe som helst nytt eller interessant. Det hele er så hult at det nesten gjør vondt.

Og Lynn Varley fortjener skambank for den mest grisete Photoshop-fargeleggingen jeg noensinne har sett.

For en forstemmende leseopplevelse. Det er faktisk så ille at jeg tar meg selv i å lure på om originalen virkelig er så bra som vi syntes den gang da. Og jeg vet ikke om jeg orker å lese den for å finne det ut.

lørdag 1. juni 2002

Har smørt sammen en ny kategori linker nede til høyre. Siden så mange av treffene på denne siden kommer via bloggere som har vært så greie å linke hit, er det vel bare rett og rimelig at jeg linker tilbake. Dessuten er dette sider jeg stadig griper meg selv i å kikke innom.

Slenger også med en link til Mari Raunsgard. Fordi jeg liker måten hun skriver på. Men hun kunne godt ha oppdatert litt oftere og skrevet litt lengre.

fredag 31. mai 2002

Det viser seg at denne siten blir rangert svært høyt hvis du søker på ordene "nakenbading" og "Aune Sand" hos Google.

Er det ikke mulig å reservere seg mot besøk fra folk som søker på sånt?

torsdag 30. mai 2002

Har nettopp tegnet siste rute i "Jesper og Jonathan dyrker Satan", som igjen er den avsluttende serien i Negativ. Det føles som noe som er verdt å nevne. Riktignok gjenstår det mye arbeid med bladet, men nå kan man faktisk lese det fra begynnelse til slutt.

Og snart burde jeg vel sette meg ned og gjøre akkurat det.

Jeg har forresten ikke snakket så mye om den nye J og J-serien. Ingen skisser, ingen hint om handlingen. Ikke har jeg tenkt å røpe noe heller. Tidligere har jeg snakket villig vekk om de andre seriene i bladet, men redaktør Falk har ymtet frampå om at tung hyping ikke nødvendigvis fører til den ønskede effekten. Og han er selvsagt inne på noe der. Alle vet jo hvor irriterende det er å gå på kino bare for å finne ut at man allerede har sett de beste scenene på TV.

Så om "Jesper og Jonathan dyrker Satan", sier jeg ikke annet enn at det har vært den klart enkleste av de tre seriene å lage. Og det skulle ikke forundre meg om det er den mange kommer til å trekke fram som sin favoritt.

søndag 26. mai 2002

Jeg slutter aldri å skuffe meg selv.

Jeg hadde ett forsett for denne helga: Å holde meg 100% edru og bare konsentrere meg om å sove, tegne og slappe av. Ikke noe tull, bare sove, tegne og slappe av. Men da Ronny ringte i går kveld og lurte på om vi skulle ta en øl på Charlies, tok det ham ca tre sekunder å overtale meg.

Klokka halv fire i natt var jeg god og full og 500 kroner fattigere. Dessuten var jeg faretruende nære ved å gjøre noe dumt med et pikebarn som var så glad for å se meg at hun rent glemte at hun hadde samboer (han var bortreist på seminar eller noe). Og som vanlig i slike sammenhenger benyttet Ronny sjansen til å gi meg en moralsk overhøvling. Som den besteborgerlige, lille moralisten han er. Hva vet vel han om livets realiteter, han som har kjæreste og alt mulig?

Men til tross for skuffelsene og den sviktende karakterstyrken, har jeg faktisk fått tegnet litt også. Jobber med nest siste side av "Jesper og Jonathan dyrker Satan" (veldig fornøyd med den tittelen, forresten), som er den avsluttende serien i Negativ. Én side til å tegne, 17 sider å tusje, deretter omslag, så er jeg i mål. Stå på, Roy, dette klarer du fint!
Er det på tide å klippe seg når vilt fremmede mennesker sier man ser ut som Per Heimly?

fredag 24. mai 2002


Til alle som måtte befinne seg i Kristiansandsområdet:

Stimuli nr. 3.2002 er ute og spres i løpet av helga utover byen via vårt eminente Caravelle distribusjonssystem!

(Øh, hva er Stimuli?)

torsdag 23. mai 2002


Endelig kom det nummeret av Uncut jeg har kikket etter, det med masse Bob Dylan-stoff og CD og greier. Ikke skjønner jeg hvorfor det skal ta 3 uker å shippe en bunke blader fra England til Kristiansand. Drit i de fordømte helligdagene, Jesus og Eidsvoldsmennene og alt det der, jeg vil ha Bob-bladet mitt!

Men, OK, bortsett fra at bildetekstene i Uncut fremdeles er mer irriterende enn vittige, så er dette vel verdt en vent. God rockjournalistikk fungerer sånn at den gjør deg sulten på ny musikk, den viser deg nye sider ved musikk du har hørt utallige ganger før og den gir deg lyst til å plukke fram plater du ikke har hørt på det du kan huske. Så her sitter jeg i kveldinga med "Desire" surrende i bakgrunnen. Sigøynerfela, den overjordisk vakre stemmen til Emmylou Harris, Bob som svinger pisken og forteller skrøner. Joda, det holder. Herfra til evigheten.

Artig, forresten, hvor naturlig det er blitt å tenke på ham som "Bob". En gang var han mystiske og utilnærmelige Dylan. Nå er han liksom bare surrete, gamle Bob. Det er rart med det.

tirsdag 21. mai 2002

Peter Bagge oppsummerer sine opplevelser på spansk tegneseriefestival: "I have to tip my hat to them for not only freaking me out, but for scaring the living shit out of me at times ... I watched members of the audience either flee or cringe in horror, though a few jumped up and down while snapping photos and shouting with glee."

All respekt til arrangørene av vår egen Raptus-festival, men de har ennå mye å lære om å gi folket show.

søndag 19. mai 2002


Så har endelig jeg også sett Mulholland Drive. Det er noe av det mest fascinerende jeg har vært borti på lenge, men ikke forvent at jeg har noe særlig fornuftig å melde om den. Som så ofte før opererer David Lynch med en slags drømmelogikk hvor mye ikke er som du tror og alt kan bli til noe annet. Det er mulig man kan konstruere rasjonelle forklaringer på hva som "egentlig" foregår, men jeg ser ikke noe stort poeng i det. Stemningene er det som betyr noe. Og summen av det hele er noe som er både vakkert og skummelt.

Litt het pikesex trekker selvsagt heller ikke ned.

torsdag 16. mai 2002

Har hatt noen lange dager på jobb og noen enda lengre kvelder med Stimuli i det siste (Stimuli er gratisavisen jeg lager layouten på). Tatt i betraktning at jeg i tillegg har sovet dårlig hele uka og har et snev av musesyke, så føler jeg meg underlig opplagt. Nuvel, det skal det bli god anledning til å rette på. I kveld er det sleppefest for avisen (som strengt tatt ikke er ute før neste uke), og i morgen er det grillings hos Ronny med frue.

Forresten gruer jeg meg oppriktig til skrålet fra barnetog og synet av slitne 17. mai-sløyfer på slitne dresser på slitne familiefedre. Og jeg gruer meg til direkteoverførte folketog fra forblåste utkantkommuner og påtvungen nasjonalfølelse.

Så Wergeland og alle sammen får ha meg unnskyldt mens jeg stikker hodet ned i et stort fat øl de neste par dagene.

Fordi jeg fortjener det.

onsdag 15. mai 2002

Okay, en viss overfladisk likhet, kanskje. Men ikke mer.

Gjenoppdaget klassiker for forsommeren: "Desperadoes Under the Eaves" med Warren Zevon. Storslått maskulin tristesse badet i California-sol.

And if California slides into the ocean
Like the mystics and statistics say it will
I predict this motel will be standing
Until I pay my bill

søndag 12. mai 2002


Slumpet til å zappe innom Paul Schraders Affliction på svensk TV ikveld. Selv om jeg har sett den et par ganger før, ble jeg sittende og se. Jeg liker den filmen. Det forekommer meg at den handler om viktige ting. Som det å være mann. Fedrenes synder. fl prøve å gjøre rett i verden. Og om det som før eller siden må gi etter. Som den tanna Nick Nolte til slutt blir nødt til å trekke på seg selv.
Mute nr. 2 er ute. Nevner det fordi jeg synes det er bra at det finnes et heilnorsk supplement til alle de utenlandskspråklige musikkbladene hos Narvesen. Mutes viktigste funksjon må være å ha en skikkelig dekning av den norske musikkscenen. Og såvidt jeg kan bedømme gjør de den jobben godt.
Dessuten har de litt tegneseriestoff å by på. Kristopher Schau har fått sin egen spalte og skriver med stor entusiasme om serier som opptar ham. Og flinke Flu bidrar med en surrealistisk side.

Men morsomst i Mute nr. 2 er Egon Holstads artikkel fra Inferno-festivalen, en nådeløs øyenvitneskildring av problemene det medfører å skulle være troverdig satanistskumling i vår akk så trivielle virkelighet. Såvidt jeg skjønner var Holstad også mannen bak den hysteriske beretningen om den avklipte hestehalen som sirkulerte på mail tidligere i år. Leser gjerne mer av denslags!

(En del av hesthale-beretningen ble forresten trykket i Smult, men da uten den halvdelen som hadde med dagen derpå å gjøre. Og historien om det som skjedde dagen derpå, kan få noen og enhver til å betakke seg for alkoholens gleder.)

fredag 10. mai 2002

Memo to self:

300 halvlitere og 500 sigaretter er i overkant en helt vanlig torsdagskveld. Kommer du noen gang til å lære?

Til alle andre:

Duplex-gutta er hyggelige karer som gjerne spanderer en backstage-pils.

torsdag 9. mai 2002

Dagene går med til å sette sammen ny papirutgave av Stimuli. Blir ikke mye tid til å lage tegneserier da.

tirsdag 7. mai 2002

En stor andel av treffene på siden min kommer via bloggene til Stian Andreassen og Nils J. Nesse. Derfor er det vel bare rett og rimelig at de får litt oppmerksomhet i retur.

Begge sidene kan anbefales. Stian er redaktør i Pokus, men skriver ikke så mye om tegneserier lenger. Han holder seg stort sett til de nære ting og oppdaterer hyppig. Nils er god på det som har med fyll og film å gjøre.

Blogger er jo et interessant fenomen i seg selv. Det virker som om det i stor grad er Big Brother-generasjonen og det enorme eksponeringsbehovet deres som er ute og gjør seg gjeldende. Godt skrevne blogger kan fort bli vanedannende. At enkelte oppviser liten grad av selvsensur er selvsagt bare med på å øke underholdningsverdien. Blogger er en fin måte å bli kjent med folk uten at du trenger å treffe dem.

(Vet forresten ikke om det er noen som husker Big Brother? Det var et TV-konsept som var ganske populært en stund. Litt sånn som Smil til det skjulte kamera, bare at kameraene ikke var spesielt godt skjult. Også var det litt mer fyll og pulings.)

Min blogg er vel atypisk på den måten at den handler mest om interessene mine, og mindre om meg. Det er to grunner til det. For det første føler jeg ikke noe særlig behov for å offentliggjøre alt jeg foretar meg. For det andre er jeg ikke særlig interessert i at Gud, hvermann og mamma skal lese om alt jeg foretar meg. Men det er meg.

Vil du utforske fenomenet videre, så har Nils og Stian et antall linker til andre blogger. Dessuten finner du en lang liste over norske blogger og nettdagbøker her. Noen skriver morsomt og interessant, andre gjør det ikke. Hvem som gjør hva, kan du finne ut av selv.

(Hva faen er egentlig disse Blogger-greiene? spør du kanskje.)
Hå hå hå! ADSL i heimen, du!

Det er noe jeg nødig har snakket høyt om i selskapslivet, men inntil i dag har jeg altså vært tilknyttet Internettet via et 56k analogt modem.

Men nå er endelig framtiden her, og man kan bare spekulere i hva min neste teknologiske nyvinning blir. DVD? Mobil? Eller kanskje en sånn elektrisk innretning man kan putte brødskiver i og "riste" dem slik at de blir varme og knasende sprø?

Mulighetene virker plutselig uendelige. Det er nesten som om jeg lever i år 2000.

fredag 3. mai 2002

Memo to self:

Sju-åtte halvlitere og tjue sigaretter er i overkant en helt vanlig torsdagskveld. Særlig når det er ikveld det er fest. Når skal du lære?

Til alle andre:

Slowpho er flinke.

tirsdag 30. april 2002

Nytt nummer av Smult i handelen. Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg synes bladet har inneholdt både hummer og kanari så langt, men utviklingen går ihvertfall riktig vei. Nr. 4 er en mye sterkere utgivelse enn nr. 1 var.

Ikke minst er jeg glad for at bladet ikke går i retning av å bli enda en stripe-antologi. Striper hører først og fremst hjemme mellom sporten og underholdningen i avisene. Side opp og side ned med vitser blir fort bare slitsomt. Dessuten burde vel markedet for akkurat den typen blader være mer enn mettet.

Fremdeles er det serier i Smult jeg godt kan være foruten. Og egentlig mangler vel den ene, suverene serien som gjør bladet til et pliktkjøp. Men man skal være glad for at det finnes folk i Bladkompaniet som tør å prøve ut nye ting, og man skal være glad for at det finnes et forum hvor norske serieskapere faktisk kan få betalt for det de lager. Ikke minst fordi jeg selv har ambisjoner om å bidra etterhvert.

mandag 29. april 2002

Rar overskrift i Dagbladet i dag: "Jasons far med gjestestripe"

Det var nytt for meg at Jason kommer fra en familie av serieskapere, men det kan selvsagt være med på å forklare hvor han har talentet fra.

Det skal uansett bli spennende å følge stripene til gamle Sæterøy framover.

lørdag 27. april 2002

Gratulasjoner går til Jason for Harvey Award'en! Nå kan ingenting forhindre at den mannen blir første norske serietegner på månen.

fredag 26. april 2002

Aune Sand. For en mann. Han var på NRK2 i går og snakket om prosjektene sine. Ikke overraskende er alt han gjør ment som en hyllest til Kvinnen - "alle kvinner, uansett alder og kjønn," som han uttrykte det.
Jeg lurer på om jeg ikke er en slags anti-Aune Sand. I mitt for tiden viktigste prosjekt, er Kvinnen nesten helt fraværende. Den eneste kvinnen med en betydelig rolle i bladet, får vi aldri se ansiktet til. Det er nesten påfallende.

Men jeg slipper i det minste å uttale ting som at det ikke spiller noen rolle om brystene er store eller små, bare de er fylt med kjærlighet. Slik Aune Sand gjør.

På den annen side er det han som får sitte på TV og snakke om sitt forhold til bryster.

torsdag 25. april 2002

Hvis du liker Robert Crumb, og ikke minst hvis du har sett den fantastiske dokumentarfilmen om ham, kan jeg anbefale denne artikkelen fra LA Weekly. Den tar opp tråden der filmen slutter og forteller om Crumb-familiens liv i Frankrike. I likhet med filmen handler artikkelen mer om mannen enn om kunsten hans, men det er jo nesten like fascinerende. Jeg liker å høre ting som at Crumb har hyret inn landsbyidioten til lære seg fransk.

I arkivet til LA Weekly finnes også gode artikler om folk som Daniel Clowes og Alan Moore.

Et surfetips til:

Du liker sikkert Tom Waits også. Plateselskapet hans har lagt ut to sanger fra de nye platene som mp3. Snadder, selvsagt.