fredag 31. mai 2002

Det viser seg at denne siten blir rangert svært høyt hvis du søker på ordene "nakenbading" og "Aune Sand" hos Google.

Er det ikke mulig å reservere seg mot besøk fra folk som søker på sånt?

torsdag 30. mai 2002

Har nettopp tegnet siste rute i "Jesper og Jonathan dyrker Satan", som igjen er den avsluttende serien i Negativ. Det føles som noe som er verdt å nevne. Riktignok gjenstår det mye arbeid med bladet, men nå kan man faktisk lese det fra begynnelse til slutt.

Og snart burde jeg vel sette meg ned og gjøre akkurat det.

Jeg har forresten ikke snakket så mye om den nye J og J-serien. Ingen skisser, ingen hint om handlingen. Ikke har jeg tenkt å røpe noe heller. Tidligere har jeg snakket villig vekk om de andre seriene i bladet, men redaktør Falk har ymtet frampå om at tung hyping ikke nødvendigvis fører til den ønskede effekten. Og han er selvsagt inne på noe der. Alle vet jo hvor irriterende det er å gå på kino bare for å finne ut at man allerede har sett de beste scenene på TV.

Så om "Jesper og Jonathan dyrker Satan", sier jeg ikke annet enn at det har vært den klart enkleste av de tre seriene å lage. Og det skulle ikke forundre meg om det er den mange kommer til å trekke fram som sin favoritt.

søndag 26. mai 2002

Jeg slutter aldri å skuffe meg selv.

Jeg hadde ett forsett for denne helga: Å holde meg 100% edru og bare konsentrere meg om å sove, tegne og slappe av. Ikke noe tull, bare sove, tegne og slappe av. Men da Ronny ringte i går kveld og lurte på om vi skulle ta en øl på Charlies, tok det ham ca tre sekunder å overtale meg.

Klokka halv fire i natt var jeg god og full og 500 kroner fattigere. Dessuten var jeg faretruende nære ved å gjøre noe dumt med et pikebarn som var så glad for å se meg at hun rent glemte at hun hadde samboer (han var bortreist på seminar eller noe). Og som vanlig i slike sammenhenger benyttet Ronny sjansen til å gi meg en moralsk overhøvling. Som den besteborgerlige, lille moralisten han er. Hva vet vel han om livets realiteter, han som har kjæreste og alt mulig?

Men til tross for skuffelsene og den sviktende karakterstyrken, har jeg faktisk fått tegnet litt også. Jobber med nest siste side av "Jesper og Jonathan dyrker Satan" (veldig fornøyd med den tittelen, forresten), som er den avsluttende serien i Negativ. Én side til å tegne, 17 sider å tusje, deretter omslag, så er jeg i mål. Stå på, Roy, dette klarer du fint!
Er det på tide å klippe seg når vilt fremmede mennesker sier man ser ut som Per Heimly?

fredag 24. mai 2002


Til alle som måtte befinne seg i Kristiansandsområdet:

Stimuli nr. 3.2002 er ute og spres i løpet av helga utover byen via vårt eminente Caravelle distribusjonssystem!

(Øh, hva er Stimuli?)

torsdag 23. mai 2002


Endelig kom det nummeret av Uncut jeg har kikket etter, det med masse Bob Dylan-stoff og CD og greier. Ikke skjønner jeg hvorfor det skal ta 3 uker å shippe en bunke blader fra England til Kristiansand. Drit i de fordømte helligdagene, Jesus og Eidsvoldsmennene og alt det der, jeg vil ha Bob-bladet mitt!

Men, OK, bortsett fra at bildetekstene i Uncut fremdeles er mer irriterende enn vittige, så er dette vel verdt en vent. God rockjournalistikk fungerer sånn at den gjør deg sulten på ny musikk, den viser deg nye sider ved musikk du har hørt utallige ganger før og den gir deg lyst til å plukke fram plater du ikke har hørt på det du kan huske. Så her sitter jeg i kveldinga med "Desire" surrende i bakgrunnen. Sigøynerfela, den overjordisk vakre stemmen til Emmylou Harris, Bob som svinger pisken og forteller skrøner. Joda, det holder. Herfra til evigheten.

Artig, forresten, hvor naturlig det er blitt å tenke på ham som "Bob". En gang var han mystiske og utilnærmelige Dylan. Nå er han liksom bare surrete, gamle Bob. Det er rart med det.

tirsdag 21. mai 2002

Peter Bagge oppsummerer sine opplevelser på spansk tegneseriefestival: "I have to tip my hat to them for not only freaking me out, but for scaring the living shit out of me at times ... I watched members of the audience either flee or cringe in horror, though a few jumped up and down while snapping photos and shouting with glee."

All respekt til arrangørene av vår egen Raptus-festival, men de har ennå mye å lære om å gi folket show.

søndag 19. mai 2002


Så har endelig jeg også sett Mulholland Drive. Det er noe av det mest fascinerende jeg har vært borti på lenge, men ikke forvent at jeg har noe særlig fornuftig å melde om den. Som så ofte før opererer David Lynch med en slags drømmelogikk hvor mye ikke er som du tror og alt kan bli til noe annet. Det er mulig man kan konstruere rasjonelle forklaringer på hva som "egentlig" foregår, men jeg ser ikke noe stort poeng i det. Stemningene er det som betyr noe. Og summen av det hele er noe som er både vakkert og skummelt.

Litt het pikesex trekker selvsagt heller ikke ned.

torsdag 16. mai 2002

Har hatt noen lange dager på jobb og noen enda lengre kvelder med Stimuli i det siste (Stimuli er gratisavisen jeg lager layouten på). Tatt i betraktning at jeg i tillegg har sovet dårlig hele uka og har et snev av musesyke, så føler jeg meg underlig opplagt. Nuvel, det skal det bli god anledning til å rette på. I kveld er det sleppefest for avisen (som strengt tatt ikke er ute før neste uke), og i morgen er det grillings hos Ronny med frue.

Forresten gruer jeg meg oppriktig til skrålet fra barnetog og synet av slitne 17. mai-sløyfer på slitne dresser på slitne familiefedre. Og jeg gruer meg til direkteoverførte folketog fra forblåste utkantkommuner og påtvungen nasjonalfølelse.

Så Wergeland og alle sammen får ha meg unnskyldt mens jeg stikker hodet ned i et stort fat øl de neste par dagene.

Fordi jeg fortjener det.

onsdag 15. mai 2002

Okay, en viss overfladisk likhet, kanskje. Men ikke mer.

Gjenoppdaget klassiker for forsommeren: "Desperadoes Under the Eaves" med Warren Zevon. Storslått maskulin tristesse badet i California-sol.

And if California slides into the ocean
Like the mystics and statistics say it will
I predict this motel will be standing
Until I pay my bill

søndag 12. mai 2002


Slumpet til å zappe innom Paul Schraders Affliction på svensk TV ikveld. Selv om jeg har sett den et par ganger før, ble jeg sittende og se. Jeg liker den filmen. Det forekommer meg at den handler om viktige ting. Som det å være mann. Fedrenes synder. fl prøve å gjøre rett i verden. Og om det som før eller siden må gi etter. Som den tanna Nick Nolte til slutt blir nødt til å trekke på seg selv.
Mute nr. 2 er ute. Nevner det fordi jeg synes det er bra at det finnes et heilnorsk supplement til alle de utenlandskspråklige musikkbladene hos Narvesen. Mutes viktigste funksjon må være å ha en skikkelig dekning av den norske musikkscenen. Og såvidt jeg kan bedømme gjør de den jobben godt.
Dessuten har de litt tegneseriestoff å by på. Kristopher Schau har fått sin egen spalte og skriver med stor entusiasme om serier som opptar ham. Og flinke Flu bidrar med en surrealistisk side.

Men morsomst i Mute nr. 2 er Egon Holstads artikkel fra Inferno-festivalen, en nådeløs øyenvitneskildring av problemene det medfører å skulle være troverdig satanistskumling i vår akk så trivielle virkelighet. Såvidt jeg skjønner var Holstad også mannen bak den hysteriske beretningen om den avklipte hestehalen som sirkulerte på mail tidligere i år. Leser gjerne mer av denslags!

(En del av hesthale-beretningen ble forresten trykket i Smult, men da uten den halvdelen som hadde med dagen derpå å gjøre. Og historien om det som skjedde dagen derpå, kan få noen og enhver til å betakke seg for alkoholens gleder.)

fredag 10. mai 2002

Memo to self:

300 halvlitere og 500 sigaretter er i overkant en helt vanlig torsdagskveld. Kommer du noen gang til å lære?

Til alle andre:

Duplex-gutta er hyggelige karer som gjerne spanderer en backstage-pils.

torsdag 9. mai 2002

Dagene går med til å sette sammen ny papirutgave av Stimuli. Blir ikke mye tid til å lage tegneserier da.

tirsdag 7. mai 2002

En stor andel av treffene på siden min kommer via bloggene til Stian Andreassen og Nils J. Nesse. Derfor er det vel bare rett og rimelig at de får litt oppmerksomhet i retur.

Begge sidene kan anbefales. Stian er redaktør i Pokus, men skriver ikke så mye om tegneserier lenger. Han holder seg stort sett til de nære ting og oppdaterer hyppig. Nils er god på det som har med fyll og film å gjøre.

Blogger er jo et interessant fenomen i seg selv. Det virker som om det i stor grad er Big Brother-generasjonen og det enorme eksponeringsbehovet deres som er ute og gjør seg gjeldende. Godt skrevne blogger kan fort bli vanedannende. At enkelte oppviser liten grad av selvsensur er selvsagt bare med på å øke underholdningsverdien. Blogger er en fin måte å bli kjent med folk uten at du trenger å treffe dem.

(Vet forresten ikke om det er noen som husker Big Brother? Det var et TV-konsept som var ganske populært en stund. Litt sånn som Smil til det skjulte kamera, bare at kameraene ikke var spesielt godt skjult. Også var det litt mer fyll og pulings.)

Min blogg er vel atypisk på den måten at den handler mest om interessene mine, og mindre om meg. Det er to grunner til det. For det første føler jeg ikke noe særlig behov for å offentliggjøre alt jeg foretar meg. For det andre er jeg ikke særlig interessert i at Gud, hvermann og mamma skal lese om alt jeg foretar meg. Men det er meg.

Vil du utforske fenomenet videre, så har Nils og Stian et antall linker til andre blogger. Dessuten finner du en lang liste over norske blogger og nettdagbøker her. Noen skriver morsomt og interessant, andre gjør det ikke. Hvem som gjør hva, kan du finne ut av selv.

(Hva faen er egentlig disse Blogger-greiene? spør du kanskje.)
Hå hå hå! ADSL i heimen, du!

Det er noe jeg nødig har snakket høyt om i selskapslivet, men inntil i dag har jeg altså vært tilknyttet Internettet via et 56k analogt modem.

Men nå er endelig framtiden her, og man kan bare spekulere i hva min neste teknologiske nyvinning blir. DVD? Mobil? Eller kanskje en sånn elektrisk innretning man kan putte brødskiver i og "riste" dem slik at de blir varme og knasende sprø?

Mulighetene virker plutselig uendelige. Det er nesten som om jeg lever i år 2000.

fredag 3. mai 2002

Memo to self:

Sju-åtte halvlitere og tjue sigaretter er i overkant en helt vanlig torsdagskveld. Særlig når det er ikveld det er fest. Når skal du lære?

Til alle andre:

Slowpho er flinke.