fredag 28. juni 2002

Vanskelig å konsentrere seg om jobb i dag, gitt. Fra og med i ettermiddag ligger nemlig forholdene nesten skremmende godt til rette for å drikke øl. I en uke. Sammenhengende.

Skal vi se... I kveld er det samling over en bedre middag med gamle kollegaer. Prøve å ikke drikke for mye, prøve å komme i seng til fornuftig tid. For morgendagen kan og bør bli lang. Ut til Lars (uttales med tydelig arendalsk r) i skjærgården på formiddagen. Akkurat hva som skal skje der, er litt uklart for meg, men at det vil involvere generøst med alkohol er hevet over tvil. Hvis det i tillegg er muligheter for mat og været er bra, blir det knall. Båt og buss inn til byen igjen om kvelden. Ut.

To dagers rekreasjon før det braker løs på tirsdag. Bowie, White Stripes, Rammstein, Jon Spencer og 30.000 Bærumsungdommer med dyre solbrilller. Tradisjonelt sett årets beste uke. Christoffer og en fyr til kommer på fredagskvelden for å se Turboneger på lørdag. Skal prøve å blogge noen stemningsrapporter underveis.

Og etter det burde den stakkars skrotten min være mer enn utslitt nok til å gå på jobb igjen. Og tenke på neste ferie, neste fyllekule. Og at jeg egentlig er blitt for gammel til å holde på sånn.

torsdag 27. juni 2002


I anledning Quart-festivalen skal Beatservice trykke opp et antall t-skjorter med "plystredama", kjent fra baksiden av Forresten nr. 12.

Så hvis du ser noen vandre rundt på Odderøya med en i overkant kul t-skjorte, så kan det godt være plateselskapsmogul Vidar eller meg. Det kan forsåvidt også være noen helt andre.

onsdag 26. juni 2002

Tribute-plater er ofte litt halvsuspekte affærer, men denne kan anbefales:


Total Lee: The Songs of Lee Hazlewood

Lee Hazlewood, du! Litt av en bartemann.

At The Handsome Family er et av verdens stiligste band, ser ut til å ha gått verden hus forbi. I dag fant jeg nemlig godbiten Down in the Valley ("a treasury of their most willowy and haunted songs") for latterlige 49,90 på Platekompaniet.

Det er et ekte mann- og koneprosjekt, dette her. De ser ut som om de tilhører en religiøs sekt som hoppet av utviklingen en gang på 1800-tallet. Hun skriver tekstene og han synger dem med malmfull country-røst. Musikken lager og spiller de inn hjemme i stua ved hjelp av en Macintosh G3. Det er definitivt hjemmelaget, men ikke plagsomt opphengt i estetikken man vanligvis forbinder med lo-fi. Det er mer beslektet med musikk man laget før det eksisterte opptaksutstyr i det hele tatt.

Men det mest unike med The Handsome Family er nok tekstene - små, hverdagssurrealistiske noveller som gjennomgående handler om galskap og død. På et helt unikt og genialt vis. Om stakkars Lenore som ble fløyet vekk av kråker, om den triste melkemannen som skulle ønske han var en bøtte med melk, om usynlige fugler som sitter på hendene til døde menn, om kvinnen som druknet barna sine fordi hun ikke orket å se dem vokse opp til å bli fattige.

Det er faktisk enda bedre enn det høres ut.
I strid med alle mine prinsipper prøver jeg ut noe nytt: Fra nå av står det "comments" under alle postingene. Der skriver du inn dine meldinger. Hvis ikke banker jeg deg.

Dette er bare et eksperiment. Hvis det ikke funker tar jeg det vekk i morgen.

Og, ja, det er dritt at det er på engelsk.

søndag 23. juni 2002

Viktig å ha i bakhodet når man skal velge søndagsunderholdning: Et par dagers høyt oppskrudd alkoholkonsum gjør ting med en manns følelsesmessige stabilitet.

Forrige søndag, for eksempel, fant jeg meg selv uforholdsmessig sterkt revet med av Harry føkkings Potter. Ikke et vondt ord om Harry føkkings Potter, men det er en barnefilm for faen.

I dag prøvde jeg meg på The Deer Hunter, og det ble nesten for mye for meg. Forblåste småbyliv, storslått natur, de onde, onde fangevokterne, russisk rullett, istykkerskutte Vietnam-veteraner. Verdens iboende tristhet og faenskap sto plutselig klart for meg, mitt eget synderegister likeså. Som en skjelvende, patetisk gel≥klump lå jeg i sofaen med tårer i øynene.

onsdag 19. juni 2002


Fikk endelig Forresten nr. 13 i hånda i dag. Dette er faktisk det første nummeret hvor jeg ikke har bidratt med noe som helst (jeg hadde ingen serier i nr. 10 heller, men jeg gjorde layouten på de redaksjonelle sidene). Det er sikkert flere enn meg som er lettet over det.

Og mitt fravær er igrunnen symptomatisk. Riktignok er veteranene Jens Styve og Ronny Haugeland med, og Jason har laget forsiden, men det er andre- og tredje-generasjons Jippi-tegnere som dominerer bladet. Og jeg synes ferskingene klarer seg mer enn bra. Forresten er fremdeles Forresten.

Jeg prøvde å komme på om det finnes noen slags fellesnevner for seriene i Forresten. Jeg kom fram til at de stort sett handler om små ting. Små mennesker, små hendelser. Som Flu sin tettpakkede beretning om sløydlærer Slakt som drømmer om å bli popstjerne og er forelsket i formingslærerinnen. Historiene til Flu er ofte nesten sosialrealistiske, men de er fulle av pussige, små detaljer som gir dem en surrealistisk touch. Odd Henning Skyllingstad er renskåren og småmelankolsk som vanlig, og nykommeren (?) Christian Hartmann tar en gjenkjennelig situasjon på kornet.

Bladet er i det hele tatt fullt av gullkorn. Små sådanne.

tirsdag 18. juni 2002

Jeg vil gjerne (b)loggføre at denne dagen vært DRITT så langt. Det er altfor varmt, folk maser på meg, de har mast på meg i hele dag, jeg har sovet for lite, jeg er drittlei av å rydde opp i andres rot, føkkings RØKKE syter på forsiden av avisene, det er forjævlig varmt her, JEG GIDDER IKKE MER.

Og et kvarter før jeg går hjem for å innta fosterstilling under kjøkkenbenken, begynner det faen meg å PISSREGNE.

Takk, Buddha, tusen faens takk.
Har tidligere nevnt at det fulgte litt debatt på TEGN-forumet etter at jeg dristet meg til å påpeke at Frank Millers DK2 er en dårlig tegneserie. Nå har min (og Ronnys) kjære motdebattant Kim Holm (eller "Basse-Ex" som han liker å kalle seg når han mener ting) laget en liten tegneserie som viser hvordan det kan ha foregått da Ronny og jeg lagde muntre ordspill på nicket hans. Artig liten sak, synes jeg. Spesielt liker jeg at vi muligens ikke har bukser på. Det ville isåfall være helt på kornet.

mandag 17. juni 2002

Fremdeles får denne siden uforholdsmessig mange besøk fra folk som søker på "n*kenbading" og "A*ne S*nd" hos Google. Men nå har også noen forvillet seg hit ved å søke på ordene "det klikker for meg" hos Yahoo.

Det har jeg adskillig større sans for.

Hvis du lurer på hva som er verdens beste dokumentarfilm, kan jeg opplyse om at den heter When We Were Kings og handler om da Muhammed Ali bokset mot George Foreman i Zaire i 1974.

Kampen i seg selv er utrolig nok; brutal og intens, med en slutt som er like overraskende og vakker selv andre og tredje gang du ser den.

Men denne filmen handler om mye mer enn boksing. Den handler om politikk, musikk, store personligheter, svart magi og svart stolthet. Det er drama på høyt nivå. Men kanskje mest av alt er den et gripende portrett av Muhammed Ali, en av få menn her i verden som man uten å nøle kan gi betegnelsen "helt".

Det er en genuint inspirerende film. Til og med for meg, som hverken er svart eller bryr meg om sport.

fredag 14. juni 2002

Hadde en lang og egentlig ganske begivenhetsrik dag i går. Har den sjeldne følelsen av at ting skjer for tida.

To høydepunkter:

Ronny viste seg som en helt og brukte sitt omfattende kontaktnett til å fikse Quart-pass til meg. Dermed unngår jeg den uutholdelige situasjonen at jeg blir sittende hjemme og se på TV mens David Bowie står på scenen et steinkast unna. (Hvorfor har jeg ikke greid å skaffe meg pass på egenhånd, spør du kanskje? Det er en lang og vond historie.)

Og ved midnattstider ringte en annen helt, nemlig fattern, og fortalte at han hadde vært på salg og kjøpt DVD-spillere til oss begge. Råbillig. Sony, ikkeno jalla.

Som sagt: ting skjer.

torsdag 13. juni 2002


Siden Jens nå endelig har kunngjort at han skal samle de smått klassiske Finn-seriene sine i bokform, kan jo jeg føye til at jeg bidrar med ensideren "Jesper og Jonathan vs. Finn W. Bjølseth". En liten tribute-serie, om du vil.

Boka, som har arbeidstittelen Du er en luring, Finn Bjølseth, blir lansert på Raptus 13. september. Helt klart verdt å vente på.
Nå har jeg vært flink og oppdatert Negativ-siden med et par nye tegninger.

onsdag 12. juni 2002


Kirkeklokkene! De helvetes fordømte kirkeklokkene!

Ingen som har besøkt Kristiansand det siste året kan ha unngått å høre dem. Skulle man være så uheldig å befinne seg på torvet idet klokka runder hel time, vil man kunne se vettskremte småbarn, fugler som faller døde til bakken og skjelvende krigsseilere som gjenopplever sine livs verste mareritt. Vi snakker altså ikke om litt forsiktig klokkespill og koselig småbystemning her, men nådeløst dundrende gong-gonger. Det sentrale stikkordet er "HØYT!"

Og de nøyer seg ikke med å slå et slag for hver time. En flere minutter lang minikonsert i for- og etterkant hører med. Samtidsmusikk er sikkert vel og bra, men tolv ganger om dagen hver dag, blir ganske MYE samtidsmusikk.

Meg vekker de klokka åtte, og hver time fram til klokka er ti om kvelden insisterer de på å fortelle meg hvor mye klokka er. Og jeg må innrømme at jeg lar meg irritere. Det stresser meg. "Faen, er klokka så mye?!" "Har det gått en time allerede?!" "Jada, jeg vet at klokka er seks!" "Hey! Jeg prøver faktisk å sove her!"

Og da har jeg ikke nevnt søndagsmorgenene. Når litt kvalitetssøvn virkelig er påkrevd for enkelte av oss. Da setter nemlig den katolske kirka også i gang. Ikke bare holder de på enda lengre enn domkirka, de gjør det samtidig. Det blir det virkelig interessant samtidsmusikk av.

Selvsagt er det ikke noen big deal, dette her. Det er bare en liten ting. Men når det endelig en dag klikker for meg, kan det gjerne være på grunn av en liten ting som dette. Bare så det er sagt.

lørdag 8. juni 2002

Anbefalt sommerplate: The Velvet Underground: Loaded


En grovt undervurdert popklassiker. Lou Reed har ikke vært i bedre humør hverken før eller siden.

fredag 7. juni 2002

Daniel Clowes og Chris Ware ser ut til å være klare for Raptus.

Det. Synes. Jeg. Er. JÆVLIG. Fett.
Nå er det min tur til å komme meg ut i sola.

Mens resten av befolkningen har vært ute og gjort hva de nå enn gjør når været er fint, så har jeg hatt noen produktive arbeidsøkter ved tegnebordet denne uka. En lang onsdagskveld med ustrukturert krangling på TEGN-forumet har jeg også tatt meg tid til.

Men i ettermiddag murer jeg meg opp på en solfylt plett og lover å være både sosial og beruset.

Forresten: I morgen blir min sprukne bakrus-røst å høre i Ronny Haugelands legendariske radioshow Spandex. Vi begynner kl 1400, og via Radio Ungs hjemmeside skal det visstnok være mulig å høre det hele på nettet.

Og radiolytting er gyldig grunn til å holde seg innendørs en solskinnsdag, spør du meg.

(Memo to self: Har du begynt å blogge om VÆRET også nå? Herregud.)

torsdag 6. juni 2002


Hyggelig overraskelse på Narvesen i dag: Sparke Ræv Comics har gitt ut antologien Søppel.

Her har vi endelig bladet som trykker seriene hverken de store forlagene, Jippi eller No Comprendo vil røre: de lange action-, volds-, fabel- og altmuligrart-seriene. "Alt mulig rart" er vel mest dekkende, kanskje. Fra Geir Moens ikke akkurat pusete testosteron-utblåsninger til Øyvind Lauvdahls stadig søkende "Fragmenter". Fra Håvard Johansens ganske fikse thriller "Gulebamse" til de nokså heseblesende "Sløvingene". I mange tilfeller overskygger tegnegleden de mer tekniske aspektene ved det å lage serier, men alle bidragene viser den rette viljen til storverk.

Pliktkjøp.

onsdag 5. juni 2002

tirsdag 4. juni 2002

Denne aftenen må jeg kunne si meg fornøyd med. Med en liten tegnepils innabords har jeg gjort fin framgang på en (foreløpig hemmelig) Jesper og Jonathan-ensider. Herreavdelingen er på radioen. Og i all stillhet har telleren registrert rekordbesøk på hjemmesiden.

Mer skal ikke til for min del.

mandag 3. juni 2002

Jeg vet jo egentlig begge deler godt fra før, men en gang iblant lar jeg meg lure allikevel.

For det første vet jeg at oppfølgere nesten aldri fungerer. I verste fall kan de ødelegge minnene man har om originalen. Dernest vet jeg at jeg nesten ikke er disponert for nostalgiske følelser.

Forrige gang jeg fikk bekreftet disse tingene, var da den forrige Star Wars-filmen kom. Jeg gikk og å så den med et håp om at den skulle gi meg noe av den samme følelsen jeg fikk da jeg så de opprinnelige filmene som 13-åring. Veldig naivt av meg. Allerede da visste jeg jo egentlig bedre.

I ettertid husker jeg bare to ting fra Star Wars Episode 1. Jeg husker vesenet med de flagrende ørene som nok var ment å skulle være morsomt (George Lucas har ikke sans for humor). Og jeg husker at Askild, som satt ved siden av meg, våknet med et rykk da John Williams gikk bananas med pauker og basuner mot slutten.

Episode 2 kommer jeg ikke til å se.


Men, som sagt, til tross for all min hardt tilkjempede innsikt hender det at jeg lar meg lure. I dag, for eksempel, har jeg kjøpt og lest The Dark Knight Strikes Again, Frank Millers oppfølger til sitt eget "klassiske" Batman-epos fra slutten av 80-tallet.

"Jeg er et barn av 80-tallet. Det er klart jeg har et forhold til Frank Millers Batman," tenkte jeg da jeg puttet den norske oversettelen i handlekurva på Joker.

Og The Dark Knight Returns var utvilsomt en av de seriene som var med på å geleide meg over i voksenserienes verden. La gå at den handlet om superhelter og at superhelter er grunnleggende teite, men det var noe med måten det var gjort på. Røffere enn jeg var vant til. Serieskaperens egen stemme som skinte igjennom. De fortellertekniske grepene som den gangen var nye og friske. Det var noe med den serien.

Oppfølgeren, derimot, er noe forbanna dritt.

Det verste med DK2, er at det er så jævlig tydelig at dette er noe Miller har klint sammen på en ettermiddag. Han har solgt sjela si og han ler hele veien til revisoren. Bare å se på tegningene. Det er tegninger her som er så krøkkete og klønete at man knapt kan se hva de skal forestille. Samtlige figurer ser ut som steroidemisbrukere med alvorlige spiseforstyrrelser. Og historien er av tilsvarende kaliber. Den spinner bare videre på trådene fra de forrige albumene uten å tilføre noe som helst nytt eller interessant. Det hele er så hult at det nesten gjør vondt.

Og Lynn Varley fortjener skambank for den mest grisete Photoshop-fargeleggingen jeg noensinne har sett.

For en forstemmende leseopplevelse. Det er faktisk så ille at jeg tar meg selv i å lure på om originalen virkelig er så bra som vi syntes den gang da. Og jeg vet ikke om jeg orker å lese den for å finne det ut.

lørdag 1. juni 2002

Har smørt sammen en ny kategori linker nede til høyre. Siden så mange av treffene på denne siden kommer via bloggere som har vært så greie å linke hit, er det vel bare rett og rimelig at jeg linker tilbake. Dessuten er dette sider jeg stadig griper meg selv i å kikke innom.

Slenger også med en link til Mari Raunsgard. Fordi jeg liker måten hun skriver på. Men hun kunne godt ha oppdatert litt oftere og skrevet litt lengre.