torsdag 29. august 2002

Selvsagt gidder man ikke lese tegneserier på skjerm. Ikke med mindre de er veldig korte.
Tidligere i sommer hadde jeg en hyggelig leseoplevelse med James Kochalka's Sketchbook Diaries vol. 2 på ferja til Riga. Disse seriene er som skapt for skjermlesing, og det er de kanskje også.

Konseptet er enkelt: Kochalka tegner en stripe om dagen, to til fire ruter. Stort sett handler de om små ting han har tenkt på eller opplevd. Hver for seg er ikke stripene all verdens, men etter en stund får man følelsen av at man kjenner personen, og det blir interessant å følge med. Omtrent som en tegnet blogg, faktisk. Og akkurat passe kortfattet.

onsdag 21. august 2002

Ferien min går nå inn i siste fase og den skal tilbringes i hovedstaden. Noen dager i selskap med gamle kjente før det er tilbake til strilefsa og havreskjorta på mandag.

La oss bare håpe at det blir lange dager.

tirsdag 20. august 2002

Doktor Kosmos og jeg

Med P3 surrende i bakgrunnen, puslet jeg med mitt. Plutselig fanget en av låtene oppmerksomheten min. Ikke bare det: jingle jangle-gitarene i introen fylte meg med meg en vag følelse av ubehag. Men det var først da vokalen begynte, at jeg kom på hvilken sang det var; "Jag låg med henne i Tjeckoslovakien" av Doktor Kosmos. Jeg kom også på hvorfor den hadde denne effekten på meg.

Det var under by:Larm i april i år. Et av bandene som skulle spille var de svenske humoristene skråstrek sosialistene Doktor Kosmos. Ronny hadde hypet dette bandet for omgivelsene en stund, og jeg hadde påtatt meg å skrive en anmeldelse for gratisavisen Stimuli.

Jeg husker ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men konserten fenget ikke noe særlig. For mye mas. Jeg trakk ut i baren og drakk en øl mens jeg noterte ned noen setninger jeg hadde diktet opp mens jeg befant meg foran scenen. Jeg var begynt å bli full, og kunne bare håpe at det jeg skrev ville virke fornuftig dagen etter.

Ronny kom også snart tuslende. Han syntes heller ikke konserten var noe videre. Alle andre kjente lot til å ha forlatt åstedet. Vi ble hengende litt til for å avslutte halvliterne våre. Dette foregikk på Victoria, som så langt er mest kjent som stampuben til Sven O. Noen av det vanlige, litt slitne klientellet satt lettere forhutlet i krokene, men stedet var dominert av by:Larm-deltakere. En del av det innerste lokalet var avstengt og fungerte som backstage-område. Inn der forsvant Ronny uten forvarsel. Litt nølende hengte jeg meg på.

Backstage ble jeg stående og svaie ved siden av Doktor Kosmos selv, som holdt på å skifte etter konserten. Plutselig dukket Ronny opp igjen. "Jeg har fikset intervju med Twiggy Pop," sa han.

"Hæ?" sa jeg.

"Hun som spiller keyboard. Vi intervjuer henne for Stimuli."

Dette var jeg slett ikke klar for. Ikke bare var jeg full, kunnskapene mine om Doktor Kosmos og Twiggy Pop var også mildt sagt mangelfulle. "Ta det med ro," sa Ronny. "Jeg snakker og du skriver."

Nå befant jeg meg i en sofa mellom Ronny og Twiggy Pop. Jeg prøvde så godt jeg kunne å røyke, drikke øl og late som jeg noterte samtidig. Twiggy Pop viste seg å være en liten, lys og imøtekommende svensk pike som ikke hadde noe i mot å bruke litt tid på den lokale gratisavisen. Dette betydde at følget hennes gikk i forveien til Vaskeriet og en annen konsert, men hun kjøpte våre forsikringer om at det var lett å finne fram dit på egenhånd.

Ronny hadde heldigvis lest litt om bandet og er dessuten god til å improvisere tomprat, så han fikk intervjuet brukbart i gang. Twiggy Pop presiserte riktignok flere ganger at han ikke behøvde å snakke svorsk til henne, hun hadde ikke noe problem med å forstå vanlig norsk. Dette tok Ronny absolutt ingen notis av. Jeg tror det var dette som etterhvert begynte å gjøre henne skeptisk til intervjuerne. Var de ordentlige journalister? Eksisterte denne avisen de snakket om? Hadde de noen som helst intensjon om å skrive om bandet? Kunne de være så fulle som de virket?

"Du måste skriva Doktor Kosmos fullt ut, inte bara Dr," sa hun plutselig til meg, og jeg ble klar over at hun satt og leste kludreriet som liksom skulle være notatene mine. "Å, OK," sa jeg og kjente et snev av panikk. Jeg tegnet en sirkel rundt "Dr" og skrev "Dr" en gang til over. "Sånn," sa jeg. "Nå husker jeg det."

Ronny var nå gått tom for spørsmål, og Twiggy Pop så ut til å være ganske ukomfortabel med hele situasjonen. Lettere desperat prøvde jeg å improvisere noen dyptpløyende spørsmål om bandets politiske agenda. Dette viste seg å være ganske vanskelig i alkoholtåka, og Twiggy Pop lot ikke til å se noe poeng i å diskutere sosialisme med oss. Intervjuet sluttet ikke, det døde liksom bare ut.

Plutselig var hun borte. Hun sa ikke hadet engang. Jeg håper bare hun fant veien til Vaskeriet. Det befinner seg på den andre kanten av byen, og kan ikke være lett å finne på egenhånd når man aldri har vært i Kristiansand før.

Selv har jeg lagt gonzo-journalistikken lagt på hylla inntil videre.

fredag 16. august 2002

mandag 12. august 2002

Postkort fra Onkel Reisende Roy

Og så sitter man her igjen.

Et reisebrev er vel tingen nå, men noen troverdig Onkel Reisende Roy kommer jeg nok aldri til å bli. Noen av minnene fra turen begynner allerede å bli uklare og usammenhengende for meg. Rare greier. Jeg har klare forestillinger om mange detaljer - lukter, smaker, stemninger, mennesker, farger. Men hva som skjedde når, hvor, hvordan, hvorfor og i hvilken rekkefølge, kommer snart til å bli en tildels ugjennomtrengelig grøt. Sånn er det bare. Desto større grunn til å skrive ned noe av det.

Ikke allverdens å melde om Sverige og Stockholm, kanskje. Vi var bare en liten gjeng turister blant utallige andre turister. Vi vandret gatelangs, brukte penger og syntes livet var fett.

Riga, derimot, må være et sterkt undervurdert feriemål. Før vi dro, hadde vi vel noen vage, norske forestillinger om hvordan en inntil nylig sovjetstyrt by skulle være - noe med grå betong, fattigdom og utdaterte kvinnefrisyrer. To herrer i tynnslitte 80-talls-dresser som med mye strev bakset med seg et par sykkelvrak på ferja, dempet ikke akkurat disse forventningene. Det gjorde heller ikke oppsynet til latvierne som satt benket på rekke og rad bak halvliterne sine klokka 9 om morgenen.

Men selv om det er lett å finne slike eksempler, så er hovedinntrykkene helt annerledes. (Forresten gikk vi jo rett i baren selv så snart ferja la fra land.)

Nei, Riga er en vakker by hvor en turist kan leve godt for en billig penge. Halvliteren går for en tier og et godt måltid mat får man for, tja, 70 kroner. Ikke bare dét, det er også usedvanlig mange vakre pikebarn å se i den latviske hovedstaden. Jeg vet ikke hva det kommer av, kanskje er McDonalds-kulturen for fersk eller lønningene for lave, men det var påfallende mange velproposjonerte kropper å se. Ikke det at jeg oppnådde noen form for kontakt med noen av dem - nei, nei - men det forsterket uansett følelsen av å ha kommet til et godt sted.

Verre var det å se tiggerne, mange av dem skrøpelige gamle koner, som sto og solgte blomster, plastposer(!) og håpløst juggel på gatehjørnene. Jeg vet ikke hvorfor det er så mange gamle koner blant dem. Kanskje er de enker etter mannfolkene som ble deportert til Sibir under sovjetstyret. Best i minnet sitter den bittelille, krokete damen på markedet, som pirket opp druer fra bakken med stokken sin og drakk ølslumper fra plastkrusene i en søppelkurv. Irene, God bless her, stakk til henne noen mynter. Selv om det muligens ikke er riktig å gi penger til folk som ikke ber om det, bare fordi de ser stakkarslige ut, så lyste et par blasse øyne opp under skautet.

Men, altså, det skulle jo ikke være noen "cheap holiday in other people's misery", dette her. Alkoholen var som sagt latterlig billig, og utelivet var dessuten upåklagelig. Nå er vi jo egentlig øldrikkere hele gjengen, men langt hjemmefra og allerede høy på livet, er det fort gjort å gå i surr. Blander man for eksempel konjakk, irish coffee, Jπgermeister, vodka og pils i løpet av en lang kveld, befinner man seg på russisk karaokebar før man vet ordet av det. Heldigvis skal det mer enn alkohol til før jeg i all offentlighet framfører "Blowin' in the Wind" med ompa-komp. Håndbak, derimot: Ronny og jeg brøt håndbak med de veike tegnearmene våre til alle utesteder stengte og vi måtte ta oppgjøret hjem til kjøkkenet. Til ingen nytte. Mens Rune la seg til å sove ved siden av senga si, måtte vi bare konstatere at vi er nøyaktig like svake. Det eneste vi hadde igjen for strevet, var dagevis med ømme skuldre.

Kvelden etter hadde jeg en av mitt livs få nær bögsex-opplevelser. To svært pratsomme og berusede svensker kom og slo seg ned ved bordet vårt på den irske puben. Praten gikk som seg hør og bør om Norge og Sverige, Thor Heyerdahl, Erlend Loe, Brødrene Dal, Karl Bertil Jonsson og Leif. Riktig hyggelig var det. Før man vet ordet av det, befinner man seg alene med de svenske herrene på en russisk pub hvor de kun selger øl og tørrfisk(!). Litt lenger borte i gata har noen i reisefølget mitt begynt å krangle voldsomt.

Samtalen med svenskene begynner så smått å ta en besynderlig vending, men alkoholmisbruket har gjort meg ute av stand til å ta hint. Det er liksom ikke måte på hvor mye man kan snakke om dekadanse og å "prøve ut nye ting" før man begynner å ane tegningen. Selv tørrfisk kan brukes i metaforer for analsex. Omsider kommer jeg opp med noen flåsete kommentarer som skal understreke min udiskutable heteroseksualitet. Svenskene slutter helt å snakke og går over til å glo olmt. Jeg unnskylder meg med at jeg må se til mine kranglende venner, tar med meg ølen min og går. De sier ikke hadet engang.

Etterpå låste vi kranglefantene inn i leiligheten og gikk for å spille biljard. Fylla gjorde meg til konge på biljardbordet. Jeg vant tilogmed et par omganger.

Da morgenen omsider kom til Riga, lå jeg full og fornøyd på feltsenga under kjøkkenvinduet mens Tom Waits sang en sentimental ballade på discman'en. Etter at batteriet tok slutt, sovnet jeg til summingen fra kjøleskapet og skrålingen til de fulle latvierne utenfor. Riktig poetisk var det.

fredag 9. august 2002

Ja, saa sitter man her da. I Riga, paa Internett-cafe, paa egenhaand for foerste gang paa en uke. Skal kjoepe god Latvia-spekemat og billig brennevin, og ta meg en kjapp pils foer gjengen samles igjen for aa gaa paa den kule hvitloeks-restauranten. I morgen tidlig legger vi avgaarde mot Norge.

Jeg skriver dette bare for aa fortelle at det staar bra til med oss. Saann i tilfelle noen skulle lure, altsaa. Detaljene faar vi ta naar jeg kommer hjem.

torsdag 1. august 2002

Okay, vi har en plan. Den er som følger: I morgen tidlig stuer vi oss inn i en bil, alle fem, og kjører som faen til Stockholm. Full i Stockholm på lørdag, sightseeing på søndag. Mandag morgen går ferja til Riga. Blir der til neste helg, drikker billig øl, handler brennevin på Rimi og kikker på jugend-arkitektur. Kjører som faen hjem igjen.

For en bra plan.