fredag 27. desember 2002

Tegneserieåret 2002

En liste over tegneserier hører vel med når året skal oppsummeres. Noen få nevnt, mange glemt.
Som med bøkene, er det ikke noe kriterium at de ble utgitt i 2002, bare at jeg leste dem da.

Eightball 22 av Daniel Clowes
Egentlig en ren oppvisning i hva som er mulig å gjøre innenfor rammene av ett enkelt tegneserieblad. Daniel Clowes, Chris Ware. Ingen har bedre kontroll på mediet enn de karene der.

The Playboy av Chester Brown
Pinlig åpenhjertig selvbiografi av en ivrig onanist med fetisj på Playboy-modeller. Når du har lest denne, kan du fortsette med I Never Liked You, en av de beste selvbiografiske seriene som er laget.

Slyngel av Steffen Kverneland
Ikke fritt for at det oser selvdigging av dette. Kverneland har tegnet seg selv hundrevis av ganger her, som liten slyngel i Haugesund og som full mann på tegneseriefestival i Bergen. Men hans uslukkelige entusiasme for mediet er unektelig smittende.

Møkkajentene av Inga Sætre
Slik kan det også gjøres. Så enkelt. Mens noen av oss strever med vanskelige ting som plot og karakterutvikling, er det andre som gjør det som kommer av seg selv. Mens noen av oss anstrenger oss for tegne så fint vi bare kan, med alt det innebærer av skissing, rentegning, tusjing og lysbord, er det andre som fører rett inn. Og selv om jeg føler en slags profesjonell tilfredsstilelse i det å være grundig og omstendelig, vil seriene mine aldri bli like sjarmerende og personlige som Inga Sætre sine. Noen ganger tar jeg meg selv i være littegrann misunnelig.

søndag 22. desember 2002

Musikkåret 2002

Årsoppsummeringen 2002 fortsetter, forutsigbart nok med noen plater.

Beth Gibbons and Rustin Man: Out of Season
Det jeg husker best fra Portishead-konserten på Quart i 1997, er Beth Gibbons - en vever, uglamorøs kvinne, med sigarett i høyre hånd og en stemme til å smelte gråstein med. Det er en stemme som med sin blanding av stolthet og sårhet kan fremkalle gåsehud selv i trengselen i et møkkete sirkustelt på Odderøya. På denne plata, som leker med folk og jazz i stedet for Portisheads elektronika, kommer den stemmen bedre fram enn noen gang. Årets mest smakfulle.

Lambchop: Is a Woman
Aldri har vel så mange musikere - jeg tror de er 12 stykker eller noe sånt - lagd så lite lyd. Skru opp volumet, og det er fremdeles lavt. Hverdagslig melankoli har neppe vært fanget bedre på plate. Ikke noe for rastløse tenåringer med andre ord, men som soundtrack for stille nattetimer og begivenhetsløse søndagsformiddager er det perfekt.

Queens of the Stoneage: Songs for the Deaf
Årets rock-alibi. Jeg har stadig et halvt øre på gløtt for ny rock, men det er sørgelig sjelden at noe virkelig sitter. Det blir gjerne til at man finner fram de samme gamle Motörhead-platene når man er på oppadgående rus og føler for å bli tuppet i ræva. Men Queens of the Stoneage vet hvilke knapper de skal trykke på. De vet når de skal holde igjen og når de skal øse på, de bruker metal-klisjeene på både lekende og intelligent vis, og de har en genuin følelse for melodi. Dette er kombinasjoner som fort blir vanedannende. Gjenhør med gamle kjemper som Mark Lanegan og Dave Grohl trekker heller ikke ned.

Johnny Cash: American IV - The Man Comes Around
Jeg tenker ganske ofte at jeg burde skrive et lite essay om mitt forhold til Johnny Cash, om hvordan han har fulgt meg gjennom stort sett hele livet. Men jeg er stygt redd for at det ville høres ut som en nekrolog, og det ville jo være å ta sorgene litt på forskudd. Istedet er det bare å glede seg over at den gamle, syke skrotten fremdeles har ganske fantastiske plater som denne i seg. Ikke minst er det stas at platas aller beste spor, tittelkuttet, er en nyskrevet Cash-komposisjon. Det må med andre ord fremdeles være lov til å håpe at vi har mer i vente.

mandag 16. desember 2002

Litteraturåret 2002

Det begynner å bli på tide å oppsummere året som er gått; filmene man har sett, platene man har kjøpt, tegneseriene og bøkene man har lest, hvem man har pult.

Jeg begynner i en ende, med noen bøker jeg kan stå inne for å ha lest, så porsjonerer jeg det litt utover. Jeg har uansett ikke særlig annet å skrive om for tida.

Dronningen sover av Ingvar Ambjørnsen
Selvsagt leste jeg Ambjørnsen da jeg var tenåring. Jeg leste Hvite niggere og fikk lyst til å røyke tjall, drikke hardt og leve som om hver dag var den siste. En del år har passert siden den gang. Ambjørnsen har drevet med sitt og jeg med mitt. Når jeg nå såvidt har gjenopptatt bekjentskapet gjennom denne lille boka, er det godt å se at også Ambjørnsen har utviklet seg. Han er en langt mer sofistikert forfatter i dag enn den gang da. Fylla står fremdeles sentralt, men nå først og fremst som bakteppe for en moden kjærlighetshistorie som er like deler vakker og brutal.

Steppeulven av Hermann Hesse
Det bekymrer meg egentlig litt at bøker om 50-åringer i krise kan gjøre så dypt inntrykk på meg. Jeg har for eksempel blitt uforholdsmessig sterkt grepet av de siste bøkene til Dag Solstad. Det bekymrer meg litt, men slik er det nå engang. Hesse advarer i et forord mot å henge seg for mye opp i Steppeulvens tristesse. Da kan man gå glipp av det han prøver å si om en høyere, åndelig verden. Men jeg kan ikke noe for det, jeg føler meg først og fremst truffet av Steppeulvens karakteristika. Jeg er nok litt Steppeulv selv. Ihvertfall en dingo eller en hyene eller noe sånt.

The Body Artist av Don DeLillo
Jeg merker at jeg sliter når jeg prøver å skrive om annet enn det som er håndfast og konkret. Det virker ikke som om språket mitt strekker til. Don DeLillo, derimot, greier det. Rent språklig tror jeg The Body Artist er noe av det fineste jeg har lest. Han tar nyansene, ordene flyter som om de er rene tanker. Og historien beveger seg nettopp i grenselandet mellom det sanselige og ... noe annet. "A metaphysical ghost story about a woman alone," står det på baksiden ... Jeg sliter med å finne egne ord. Beklager.

Markens grøde av Knut Hamsun
Det er fort gjort å glemme her man sitter ved IKEA-pulten og knotter på iMacen, men for bare et par generasjoner siden var vi fiskere og bønder alle mann. Ordentlige arbeidsfolk, sånne som Isak og Inger på Sellanrå. Tause, men handlekraftige, med skitt under neglene. Det finnes selvsagt et utall gode grunner til å lese Hamsun, men når det gjelder hvem vi er og hvor vi kommer fra, er Markens grøde uunngåelig.

onsdag 11. desember 2002

Eventuelle faste lesere har sikkert skjønt at det er lite å melde herfra om dagen. Jeg går på jobb hver dag. Jeg ser en og annen film på DVD. Tar en øl med vennene mine.

Når jeg tegner, så tegner jeg på Jesper og Jonathan til bruk i Smult. Femsideren begynner å nærme seg slutten, og jeg har ganske klart for meg hvordan de to neste bidragene skal bli. Det blir ≥n helt ny serie og én resirkulering av noe gammelt ræl, begge på rundt to-tre sider.

Gledelig nok har Smult allerede inkorporert Jesper og Jonathan i markedsføringen sin, bare se på denne plakaten som dyktige Karstein Volle har laget til neste nummer.

Helt malapropos: Når jeg ser NRKs berømmelige Gry Jannicke Jarlum-dokumentar får jeg en sterk trang til å lage flere serier om Elvin Aaronsen og den haltende Elvis-imitasjons-karrieren hans. Men det får bli en vakker dag. Akkurat nå er det Jesper og han andre som gjelder.

torsdag 5. desember 2002

Borvik og Søbstad snakker fag

From: Rune Borvik
Date: tirsdag 3. desember 2002 11:23
To: Roy Søbstad
Subject:

Åssen klarer du å lage hodet like rundt hver gang?

- -

From: Roy Søbstad
Date: tirsdag 3. desember 2002 11:40
To: Rune Borvik
Subject: Re:

Passer, vel.

ROY

- -

From: Rune Borvik
Date: tirsdag 3. desember 2002 13:01
To: Roy Søbstad
Subject: Re:

Bare juks og fanteri alt sammen mao.

Rune

- -

From: Roy Søbstad
Date: tirsdag 3. desember 2002 13:27
To: Rune Borvik
Subject: Re:

Jeps. Jeg tegner med passer og linjal, og historiene finner jeg i ordbøker. Hvordan gjør du det, kanskje?!

ROY

- -

From: Rune Borvik
Date: tirsdag 3. desember 2002 16:22
To: Roy Søbstad
Subject: Re:

Gudommelig inspirasjon, fjærpenn og pergament som de gamle mesterne! Hver rute blir tegnet etter grundige modellstudier.

Rune

søndag 1. desember 2002

Jeg sov tolv timer i natt, noe som er så lenge at jeg ikke føler meg uthvilt, bare gåen. Men jeg våknet og tenkte at hvis været var fint, hvilket jeg hadde en klar fornemmelse av at det var, skulle jeg gå meg en skikkelig søndagstur og klarne hodet. Kan ikke huske sist jeg fikk meg en real dose frisk luft. Men jeg slo opp gardinene og kunne ikke se annet enn regn og snø som ble pisket langs gatene. Det var ikke ordentlig lyst engang.

Så jeg prøver å komme litt videre med den nye versjonen av "Fisherman's Blues" istedet. Klarnet hode eller ikke.

Etter at Negativ ble ferdig og begynte å leve sitt liv uavhengig av meg, oppsto det et vakuum hvor det føltes tungt å gå igang med noe nytt. Men det har løsnet litt den siste uka, og nå har jeg bare en drøy side igjen å tegne med blyant.

"Fisherman's Blues v. 2.0" ligger forøvrig an til å bli mitt tredje bidrag til Smult. Redaktør Eivor har nemlig allerede kjøpt og betalt to gamle Jesper og Jonathan-serier, og den første kommer på trykk i nr 2/2003.

Når seriene mine nå først skal ut i farger og stort opplag, og selges på Rema og greier, vil jeg gjerne kjøre litt skikkelig merkevarebygging. Satser derfor på å ha serier i flest mulig nummer på rad utover våren. Får bare håpe at denne helga ikke blir symptomatisk for perioden som kommer, og at jeg istedet gjennomgår en dramatisk forvandling og blir til en flittig, liten arbeidsmaur.

Favorittsangene mine denne helga er forresten "Verdiløse menn" og "Bestevenner" med Joachim Nielsen. Bare sånn i tilfelle noen lurer.