lørdag 27. desember 2003

De 18 fineste sangene i 2003

Det fine med å kunne sitte oppe halve natta (med god samvittighet), er at man får gjort så mye nyttig. Under her har jeg for eksempel satt opp en liste over årets fineste sanger.

Hvis jeg skulle peke på et par tendenser i utvalget, så måtte det være at jeg hører mye på gæmliser og at favorittlåten min som regel er den mest deprimerende på den aktuelle plata.

Til mitt forsvar kan jeg bare si at jeg ihvertfall er ærlig (om enn ikke helt edru).

1. Bonnie "Prince" Billy: The Way
2. Calexico: Sunken Waltz
3. Cat Power: Werewolf
4. Herman Düne: Sunny Sunny Cold Cold Day
5. The White Stripes: Seven Nation Army
6. Radiohead: We Suck Young Blood
7. Nick Cave and the Bad Seeds: Wonderful Life
8. Tindersticks: My Oblivion
9. Al Green: Rainin' in My Heart
10. Vic Chesnutt: Sultan, So Mighty
11. Lucinda Williams: Real Live Bleeding Fingers and Broken Guitar Strings
12. The Jayhawks: All the Right Reasons
13. The Handsome Family: The Bottomless Hole
14. Johnny Cash: Pocahontas
15. Neil Young: Bandit
16. Bob Dylan: Cross the Green Mountain
17. Emmylou Harris: Lost Unto This World
18. Warren Zevon: Please Stay

(Nummereringen indikerer ikke annet enn rekkefølgen på en imaginær Best of 2003-CD. Skulle du ikke få plass til alle sangene på én CD, får du skylde på meg.)

fredag 19. desember 2003

Det er noe galt med bloggen, men jeg har ferie

Bildene mine er altså borte, og det skulle ikke forundre meg om de forblir borte en stund.

Men det gjør ikke all verdens.

Det som betyr noe nå, er at jeg har ferie. Og at ferien varer herfra til over nyttår en gang. Som vanlig har jeg ikke lagt noen planer. Noen familiesammenkomster og fylleslag hører selvsagt sesongen til, men bortsett fra det er dagene og nettene mine til å slomse med som jeg vil. Jeg skal skrive og tegne. Jeg skal lese, høre på musikk og se filmer. Som en jævla pensjonist skal jeg skal gå lange turer. Og endelig skal jeg få tatt oppvasken.

Men aller viktigst er det at jeg de neste fjorten dagene kan følge min egen døgnrytme. Hvis jeg får lyst til å se en gammel DVD og ta meg en øl klokka fire i natt, så finnes det ingen gode grunner til å la det være.

Dét føles bra.

mandag 15. desember 2003

Nedetid

Stian, som generøst nok huser flesteparten av filene mine på sin server, melder om litt nedetid f.o.m. i morgen. Han står midt oppe i førjulsflyttinga, stakkar. Så hvis du ikke får opp noen bilder her og lenkene til undersidene ikke fungerer, er det altså derfor.

tirsdag 9. desember 2003

Nytt Rocky er ute

Jeg ser at Rocky nr. 5 er i butikkene allerede. Ikke spør meg hvorfor, for i forrige nummer sto det at det skulle komme ut først den 18.

Men det er jo ikke akkurat noe å klage på. Nå har du nemlig sjansen til å lese beretningen om da Jesper og Jonathan tilbragte natten på kirkegården. Og prisen de måtte betale for det de gjorde der.

Skummelt i tillegg til morsomt, altså. Gå ikke glipp!

Ferdig med Epilog 2

Fortsettelse på forrige posting:

Gråtonene på "Epilog" er på plass, og jeg sier meg godt fornøyd med resultatet. Overraskende bra, synes jeg det ble. Det er nok denne versjonen som blir utgitt.

Gråtonene ble smørt sammen med pensel på egne ark, og føyd sammen med selve serien i Photoshop.

lørdag 6. desember 2003

Ferdig med Epilog

For et par dager siden kunne jeg endelig si meg ferdig med serien som etter mye fram og tilbake har fått tittelen "Epilog". Jeg har nevnt den før. Den ble påbegynt i vår en gang og har siden blitt plukket opp innimellom alle Jesper og Jonathan-seriene.

Om innholdet i serien er det ikke så lett å si noe uten å si for mye. Det er blitt en enkel liten historie som noen forhåpentligvis kan finne litt gjenkjennelse i. For en gangs skyld har jeg tatt for meg mer intime og følelsesladde situasjoner. Det er et stykke unna rølpet til Jesper og Jonathan, for å si det sånn.

To ord om tegningene: Jeg har vel aldri blitt beskyldt for å være noen eksperimentell serieskaper, og ikke har jeg blitt det nå heller. Men siden jeg nå først skulle gjøre et sideprosjekt, virket det som en passende anledning til å gjøre seg noen nye erfaringer.

"Epilog" er tegnet i A4-format istedet for det sedvanlige A3. Rutene fylles på en annen måte når man tegner i tilnærmet samme format som serien skal trykkes i. Dessuten er hele greia tusjet med en ganske stiv pennesplitt (faktisk den splitten jeg vanligvis tusjer tekst med). Streken får mindre variasjon med en stivere splitt, men jeg synes igrunnen det kler tegningene mine. Kan godt hende at jeg fortsetter å bruke den.

Jeg holder også på å lage en alternativ versjon med gråtoner.

I skrivende øyeblikk ser det ut til at "Epilog" vil bli trykket i neste nummer av Forresten. (Det blir isåfall mitt første bidrag der på et par år.) Jeg ser også for meg et par andre muligheter, men det vil uansett drøye noen måneder før serien ser dagens lys.

PS! For en stund siden la jeg ut en heller kaotisk skisseside fra denne serien. Den kan du se her.

fredag 28. november 2003

Nytt Stimuli er ute

Ny papirutgave av Stimuli er ute i løpet av helga, og jeg bidrar som vanlig med en tegneserieanbefaling. Denne gangen har jeg skrevet pene ting om Christopher Nielsen-samlingen Homo norvegicus.

Artikkelen kan du lese her.

Mine øvrige skriverier er samlet her.

tirsdag 25. november 2003

Nok en Jesper og Jonathan-episode full av gaping, skriking og ulogiske resonnementer ble sendt til Bladkompaniet i går.

Faktisk er dette litt av en jubileumsepisode. Jeg er nå nemlig oppe i 10 historier - som til sammen utgjør 30 sider.

Og alt sammen er laget siden denne tiden i fjor.

Det er en årsproduksjon jeg sier meg fornøyd med. Jeg har klart å levere nye episoder hver måned, og seriene er blitt stadig bedre. Synes jeg ihvertfall. Utviklingen går ikke så fort, men det er utvikling. Jeg tror det beviser at det er en god ting å jobbe jevnt og trutt med den samme serien over tid. Det er bra både for serien og for min egen utvikling som serieskaper. Tingene finner sin form bare man holder ut.

Men akkurat nå er jeg klar for å drive med noe som ikke har med hverken Jesper eller Jonathan å gjøre. I løpet av de neste par ukene håper jeg å få gjort ferdig sju-sideren som er blitt liggende siden i sommer.

lørdag 22. november 2003

Nye Jippi-utgivelser

Tenkte jeg skulle legge inn noen godord om de to nye Jippi-utgivelsene jeg fant i postkassen min nylig.

Bjørn Ousland har plutselig blitt så minimalistisk at han bare kaller seg Bjørn O på forsiden av det nye bladet sitt, Bisk. Jeg må innrømme at det første jeg tenkte da Ousland viste fram noen smakebiter på Raptus var "Jason!". Den sammenligningen er ikke til å unngå når man kjører seks bilder på hver side og ingen tekst. Men man skal ikke lese mange sidene før man forstår at Ousland har utviklet sin egen greie. Og riktig sjarmerende er det blitt. Mange lekne variasjoner over heller begrensede tema. Jeg er ganske sikker på at dette er en serie som kan appellere til mange som "ikke pleier å lese tegneserier".

Julenummeret av Forresten er blitt akkurat den strålende ujevne antologien man kunne forvente. Overraskende er det heller ikke at det blir mye blasfemi og fulle julenisser når undergrunnstegnere skal lage juleserier. Alt er ikke like vellykket, men man scorer som vanlig på kompromissløshet og uforutsigbarhet. Dessuten gir oversettelser av geniale Max Anderssons helvetesvisjoner alltid et pluss i min bok. "Kjenn på nissens hevn, hore!"

fredag 21. november 2003

Nok en fredag er i boks:

Dato Fri, 21 Nov 2003 13:03:35 +0100 (CET)
Fra "Dr. Roy Søbstad"
Til ronnyhau@broadpark.no
Emne Fis!

Hva har du tenkt å gjøre ikveld? Drikke øl?

ROY

---

Dato Fri, 21 Nov 2003 13:44:05 +0100
Fra ronnyhau@broadpark.no
Til "Dr. Roy Søbstad"
Emne Re: Fis!
 
Jeg drikker gjerne øl. Jeg hadde gledet meg til lønn fra BOB. Men ingenting. Kjøper du en sixpack til meg også? Det blir jo hos deg. Soulaften.

ronny

---

Dato Fri, 21 Nov 2003 13:50:16 +0100 (CET)
Fra "Dr. Roy Søbstad"
Til ronnyhau@broadpark.no
Emne Re: Fis!

Tror du jeg er lagd av penger, din blakke faen?

Kom i sju-åtte tida.

R

---

Dato Fri, 21 Nov 2003 13:52:21 +0100
Fra ronnyhau@broadpark.no
Til "Dr. Roy Søbstad"
Emne Re: Fis!

Jeg har forstått det slik at du enten driter dem eller har et pengetre i bakgården. Du skal jo få igjen...

ronny

onsdag 19. november 2003

Det har vært et stykke mellom postingene her i det siste. Riktignok har jeg stadig tenkt på ting jeg kunne skrevet om, men jeg har ikke hatt ork til å gjøre noe med det.

I dag har jeg derfor tenkt å oppsummere noe av det jeg ikke har skrevet om.

Jeg tenkte for eksempel å fortelle at jeg flere ganger i det siste har grepet meg selv i å snakke høyt med TV'en. Det kan være at jeg har slengt ironiske kommentarer til Dorthe Skappel, eller at jeg har deltatt i diskusjonene på Skavlan.

Det er sikkert bare en ungkarsgreie, en uvane man utvikler etter å ha bodd alene i noen år. Og kanskje er det ikke noen big deal om man småsnakker litt med TV'en iblant - men det er faen ikke noe sunnhetstegn heller!

Likevel er det en annen nyoppdaget uvane som bekymrer meg mer. Det har seg nemlig slik at det noen ganger (hele tiden) popper opp seksuelle tanker og bilder i hodet mitt. Og ved slike anledninger hender det at jeg plutselig begynner å nynne høyt. Det er ikke noe jeg styrer selv. Det bare skjer, helt spontant.

Men hva er egentlig dette for noe? Bor det en liten puritaner inne i hodet mitt som prøver å sensurere tankene mine? Eller er det underbevisstheten, noe dyptgående freudiansk noe?

Vet ikke, men fullstendig patetisk er det ihvertfall.

En mindre bekymringsfull observasjon jeg ikke har skrevet om, er at det er ganske meningsløst å gå alene til brillebutikken for å prøve ut nye briller. Grunnen til at jeg bruker briller er tross alt at jeg ser så jævlig dårlig uten. Når jeg tar av meg brillene for å se hvordan jeg ser ut med noen andre briller, så er jeg altså paradoksalt nok ikke istand til å bedømme slikt. (Betjeningens synspunkter regnes ikke.)

For å oppsummere: Alle problemene mine kunne vært løst med en samboer.

mandag 10. november 2003

Rocky nr. 4 er ute i dag. Denne gangen bidrar jeg kun med en beskjeden ensider. Og ikke bare er serien kort, den er nesten ordløs også. Så hvis du er en av de mange som kjøper bladet bare for å få med deg Jesper og Jonathan, rekker du fint å tjuvlese månedens episode før de sure Narvesen-kjerrringene ser deg.

Men hold ut! Neste måned er jeg voldsomt tilbake igjen.

søndag 9. november 2003

Hvis jeg ikke hadde hatt så jævlig vondt i hodet akkurat nå, skulle jeg fortalt i detalj om HGH-konserten i går. Men når det nå er som det er, nøyer jeg meg med å si at det er det morsomste jeg har opplevd på lenge. At de hadde 14 publikummere (inkludert bartenderen) å spille for, så ikke ut til å gjøre noe fra eller til for Gebhardt og Martin Hagfors. De ga jernet uansett. Kazoo, banjo, mange rare små gitarer, kassettspiller, bjeller og bærter, diverse leketøy, dukketeater, usannsynlige historier. Et slags americana-Knutsen & Ludvigsen. Med ubegrenset spilleglede.

Jøss, så trivelig det var!

Men det var i går. I dag er ikke formen like god. Satser på at en kebab vil hjelpe.

lørdag 8. november 2003

Jeg er en redneck og ingen liker meg:



You're Texas!

You aren't really much of your own person, but everyone around you wishes you'd go away, so you might as well be independent. You're sort of loud-mouthed and abrasive, but you do have a fair amount of power.  You like big trucks, big cattle, and big oil rigs.  And sometimes you really smell. But it's not all bad, you're big enough to have some soft spots somewhere in all that redneck madness.
Take the Country Quiz at the Blue Pyramid

tirsdag 4. november 2003

Fire nye sider Jesper og Jonathan ble mailet over til Bladkompaniet i går kveld. Som det ikke går fram av bildene over, så er det blitt en historie med okkulte overtoner denne gangen. Ganske skumle saker, om jeg må si det selv.

Se etter serien i desember-nummeret av Rocky.

mandag 3. november 2003

tirsdag 28. oktober 2003

En liten rapport fra fredagens konsert med Nova Caine er lagt ut på Stimulis websider. Kanskje er det hverken stor journalistikk eller stor skrivekunst, men med tanke på den utsendtes fredagspromille får det holde.

Forøvrig er Stimuli-sidene nå endelig blitt den guiden til Kristiansands kulturliv de alltid var ment å være.

mandag 27. oktober 2003

Han ene pasienten i Gjøkeredet, han som hele tiden går rundt og sier "I'm so tired". Jeg føler meg som han.

Jeg har skjønt at andre mennesker gjerne bruker helgene til å "slappe av", "hente seg inn", "samle krefter" og denslags. Det tror jeg er lurt av dem. På den måten føler de seg sikkert mye bedre når de skal ta fatt på en ny arbeidsuke.

Den motsatte modellen har jeg ihvertfall mistet troen på.

onsdag 22. oktober 2003


Blant de platene jeg har hørt mest på de siste årene er Elliott Smiths Either/Or, XO og Figure 8. I mine ører har Elliott Smith lenge vært en av de fineste låtskriverne på planeten. Melodiøse og intelligente låter, tidløs musikk.

I dag kom meldingen om at han ikke er blant oss lenger. At han har tatt livet av seg.

Nå var det aldri vanskelig å skjønne at han var en plaget mann. I bunnen av musikken hans lå en dyp melankoli som var umulig å overse. Han er også (med et mulig unntak for Beth Gibbons) det mest sjenerte mennesket jeg har sett på en scene. Popstjerne-materiale var han ihvertfall ikke.

Men Elliott Smith var en stor låtskriver, sanger og musiker. Og dette er en trist dag.

Nobody broke your heart
You broke your own because you can’t finish what you start
Nobody broke your heart
You broke your own because you can’t finish what you start
Nobody broke your heart
You broke your own because you can’t finish what you start
Nobody broke your heart
If you’re alone it must be you that wants to be apart

onsdag 15. oktober 2003

Rocky nr. 3 er ute denne uka.

Fra min hånd kommer tre nye sider Jesper og Jonathan. Denne gangen har våre tvilsomme venner laget Jackass-video, og, som man kunne forvente, er det noen andre som må ta støyten.

For min egen del må jeg si at dette er den J og J-serien jeg er mest fornøyd med så langt. Håper dere som leser den er enige.

tirsdag 14. oktober 2003

Kan ikke nekte for at det er godt å være hjemme igjen etter tre dager med konserter, drikking og mange lange transportetapper gjennom Oslos gater. Og det føles ekstra godt når jeg vet at jeg har resten av uka fri til å tegne og ellers sulle rundt i min egen lille verden. Ikke minst skal det bli godt å få lagt om et kosthold som de siste dagene nesten utelukkende har bestått av øl, sigaretter og junk food.

Men konsertene da, hvordan var de?

Joda, jeg er veldig godt fornøyd. Bowie på søndag var på mange måter ikke så ulik Bowie på Quart for et år siden - proff og velopplagt. Riktignok ble det for mange låter fra de to siste platene og altfor lite fra det fantastiske 70-tallet hans. Men da høydepunktene - en pumpende tung "Fame", klimakset på "Heroes", avsluttende "Ziggy Stardust" - kom, så var det bare å gi seg over. Dessuten synger jo mannen helt fantastisk.

Akkurat det siste kan man ikke si om Dylan på mandag. Jeg har vel aldri hørt noe så rustent som det han presterte på de første par låtene. Det var nesten komisk. Men da han først fikk rensket halsen for det verste slimet, låt det bedre. Så kan man si hva man vil om at mange av låtene er totalt ugjenkjennelige fra albumversjonene,* men i mine ører svingte det. Mye tøff og overraskende hard rock. Jeg kan heller ikke huske å ha vært på en konsert hvor bandet har tatt seg så mye opp låt for låt. Og da Bob helt til slutt innfridde mitt telepatisk overførte ønske om å få høre "All Along the Watchtower", var jeg en svært fornøyd mann.

Terningkast 5 til både David og Bob fra meg.

*Både VG og Dagbladet skriver i dag påfallende nok om låter han faktisk ikke spilte, henholdsvis "Desolation Row" og "I Shall Be Released".

fredag 10. oktober 2003

Dette blir Den store superstjerne-helga.

I morgen tidlig legger vi avgårde til Oslo, hvor vi går rett på Den store Ronny Haugeland-festen som arrangeres i forbindelse med Den store Ronny Haugeland-boka. Regner med at det blir stas for flere enn Den store Ronny Haugeland. Det blir ihvertfall første gang jeg har drukket øl på bibliotek.

Søndag spiller David Bowie i Spektrum. Det blir garantert bra. Kanskje litt dumt at jeg ikke har hørt de nye låtene, men men.

Så er det Dylan på mandag. Han har jeg ikke sett før, så det blir selvsagt spennende. Han har jo rykte på seg for å være ujevn live, men vi får håpe han har en god dag.

Ihvertfall: Begivenhetene står i kø. For sikkerhets skyld har jeg tatt meg fri resten av uka.

torsdag 2. oktober 2003

Johnny Cash (1932-2003)


Det var Ronny som sendte meg en SMS om at Johnny Cash var død. Da jeg fikk den befant jeg meg på et hotellrom i Bergen og hadde igrunnen andre ting enn gamle countrylegender å tenke på, for eksempel en dundrende hodepine og hvor det var blitt av klærne mine. Det var vel heller ikke spesielt overraskende at mannen døde nå, han hadde jo gått inn og ut av sykehus i årevis. Dessuten var det bare noen måneder siden June Carter Cash døde, og når kona dør pleier gubben å følge ikke lenge etter. Det er bare sånn det er.

Men i ettertid har det gått opp for meg hvordan Johnny Cash har fulgt meg gjennom stort sett hele livet.

Jeg pleier ikke å gruble så mye på barndommen og sånn, jeg er mer av typen som bekymrer meg for framtiden. Men ett klart barndomsminne jeg har, fra da vi bodde i Nord-Norge, er av at vi skal på fisketur og jeg sitter i baksetet på Asconaen og synger med på Johnny Cash-kassetter. "Five Feet High and Rising" var blant favorittene, husker jeg.

Også var jeg mer enn bare litt opptatt av cowboyer og Det ville vesten på den tiden. Og Johnny Cash var jo cowboy. Ikke bare hadde han tøff cowboyhatt og til og med revolver på en del bilder, du hørte på stemmen og så i øynene hans at han ikke var en fyr å kødde med. Han var tøff som flint og hard som stein. Han var helt i klasse med Lynvingen.

Men Johnny Cash til tross, virkelig opptatt av musikk ble jeg vel egentlig ikke før jeg ble tenåring. Og da gikk det nesten utelukkende i heavy metal. Det var ikke mange artister som ikke hadde langt hår og altfor trange bukser som var verdt å respektere. Men Johnny Cash var en av dem.

For Cash selv var ikke 80-årene noen spesielt god periode. Han reiste rundt og spilte de samme gamle sangene for det samme gamle publikummet, knapt noen kjøpte de nye platene hans. Men på gutterommet låt Faderns kopi av "Johnny Cash at Folsom Prison" bedre enn noen gang. Det var en oppløftende og faktisk oppbyggelig opplevelse å høre Johnny Cash bonde med de innsatte i USA hardeste fengsel. Og jeg skjønte at Cash var tøff på en måte som disse metal-bandene aldri kunne bli. Han trengte aldri late som.

Da jeg omsider flyttet hjemmefra, var "At Folsom Prison" og et par andre Cash-plater blant et kresent utvalg vinyl jeg stjal med meg fra Faderns samling.

Og på 90-tallet var også Cash tilbake. Med de fire "American Recordings"-platene han laget sammen med Rick Rubin toppet han livsverket på en måte knapt noen kunne forutsett. Plutselig greide han å omsette alder og sykdom i artistisk tyngde og integritet.

Johnny Cash hadde nok ikke vært så langt framme i bevisstheten min de siste årene, men jeg visste hvem Rick Rubin var. Han hadde tross alt produsert både Slayer og Red Hot Chilli Peppers. For første gang gikk jeg ut og kjøpte mine egne Johnny Cash-plater.

Jeg vet ikke om det var "American Recordings"-serien som ga Johnny Cash krediblitet igjen, eller om det var folkene i omgangskretsen min som endelig var blitt voksne nok til å innrømme at de likte en gammel cowboy. Det var sikkert litt av begge deler. Ihvertfall var det ikke flaut å snakke om Johnny Cash lenger. Tvert imot. Alle visste jo at han var verdens tøffeste mann, og at han alltid hadde vært det.

Og sånn kommer det til å forbli.

Senest sist lørdag satt Ronny og jeg hjemme hos meg og varmet opp for en kveld på byen. Vi hadde vært ute kvelden før også, så det falt seg naturlig å holde musikken i et dempet leie. Det gikk i gammel soul og enda eldre blues. Etterhvert kom også noen Johnny Cash-plater fram, og jeg fikk det for meg at vi måtte se videoen til "Hurt". Forutsigbart nok kjente jeg øynene bli blanke og måtte kvele et hikst da det værbitte, eldgamle ansiktet til Johnny Cash fylte skjermen med all verdens verdighet.

Ronny og jeg sa ikke noe spesielt til hverandre da videoen var ferdig, men renset heller lufta med noe støyende. For jeg visste at han hadde opplevd akkurat det samme som meg.

mandag 29. september 2003

Jeg jobber for tiden med to forskjellige tegneserier, og det begynner å bli klart for meg at seriene mine nå utvikler seg i to forskjellige retninger.

Den første serien jeg holder på med er nok en Jesper og Jonathan-sak til bruk i Rocky. Den er på fire sider, og på de fire sidene prøver jeg å være morsomst mulig. Nå er det ikke så vanskelig å lage noe morsomt, det som er vanskelig er å samtidig være original og overraskende. Jeg prøver å ikke henfalle til simple gags, og er heller ikke interessert i å lage noe sosialrealistisk om fjortisers hverdag. Jesper og Jonathan er morsomst når de er overdrevne og drøye. Hele serien er tross alt basert på mine fordommer om at fjortiser er noen grenseløst egosentriske, uvitende og hensynsløse skapninger. De tror de selv utgjør universets sentrum, mens det i realiteten ikke kunne vært lenger unna sannheten. Denne erkjennelsen slår jeg karakterene mine i hodet med i serie etter serie.

Med litt hjelp fra Ronny på manussiden tror jeg den nye serien i så måte føyer seg pent inn i rekken.

Den andre serien jeg holder på med, er av den mer personlige sorten. Den ligger ihvertfall nærmere hvem jeg er, og den beskriver en ganske jordnær og gjenkjennelig situasjon på en liketil måte. I tone ligger den mye nærmere "Serien om Roger" enn Jesper og Jonathan, og det virker som en naturlig vei for meg å ta. Altså parallelt med de mer rølpete og bråkete J og J-seriene.

Jeg skal ikke si så mye mer om denne serien (som jeg tror skal få forbli navnløs) enn at den er på sju sider og antakelig vil dukke opp i et framtidig nummer av Forresten. Og at jeg har en god følelse for den.

Jeg liker å jobbe med begge typer serier. Poenget er vel igrunnen bare at jeg trenger variasjon i det jeg driver med. Hvis ikke kommer jeg til å stagnere, og jeg kommer til å gå tom og lei. Så det er bare å håpe at det blir tid til å gjøre litt av begge deler.

(Jeg har forresten scannet en side fra det navnløse skissemanuset. Den gir om ikke annet et visst inntrykk av hvor vanskelig det kan være overføre tankene sine til papiret.)

torsdag 25. september 2003

Christopher Nielsens manifest for undergrunnstegnere:

1. Du skal ikke kunne tegne.
2. Du skal ikke konformere til noen sjanger.
3. Serien må inneholde like deler tekst og tegning.
4. Serien må inneholde like deler sex, vold og rus.
5. Skal serien inneholde kroppsvæsker, bør det dreie seg om oppkast.
6. Det skal aldri være en lykkelig slutt eller et positivt budskap i serien.
7. Du må alltid utlevere deg selv. Og: Du må alltid utlevere deg selv på en negativ måte.

Les hele greia her.

mandag 22. september 2003

Mine Bob-innrømmelser

Da jeg tidligere i dag var innom Platemonopolet for å plukke med meg den nye til Emmylou Harris, så jeg at de også hadde fått inn de lenge etterlengtede Dylan-nyutgivelsene. Et raskt overblikk på disse var nok til å konstatere at hvis lyden er like mye forbedret som innpakningen, så er det god grunn til å investere.

Men, altså, jeg har en innrømmelse å komme med.

Jeg liker jo i diverse sammenhenger å utgi meg for å være litt av en Dylan-kjenner. Med litt promille innabords setter jeg mer enn gjerne igang en patosfylt forelesning om den store mannens liv og virke for tilfeldig forbipasserende.

Men faktum er at min egen Dylan-samling alltid har vært svært mangelfull. For eksempel har jeg ikke:


Vel, før jeg gruslegger min egen kredibiltet fullstendig, må jeg få skyte inn at jeg slett ikke er ukjent med disse klassikerne. Jeg kjenner dem tildels svært godt, og har hørt dem mye opp gjennom årene. Jeg har bare ikke eid dem.

Så det blir et prosjekt framover: å tette de viktigste hullene i Dylan-samlingen.

Men først av alt satser jeg på noen fine stunder med Emmylous Stumble into Grace.

Høsten burde uansett være reddet.

søndag 21. september 2003

Et nytt bidrag til tegneseriespalten i Stimuli er klart.

Denne gangen handler det om Alan Moore og Eddie Campbells lystige Jack the Ripper-epos From Hell. Les artikkelen her.

Og de samlede skriveriene mine finner du på denne siden.

mandag 15. september 2003

Rapport fra Raptus 2003

Den beste replikkvekslingen under årets Raptus-festival fant sted etter vi hadde forvillet oss inn på goth-kveld på Hulen.

Fremmed goth-dame: - Kjenner du Flu?
Ronny: - Ja.

Hvorpå den fremmede goth-damen smeller til en fred og ingen fare-anende Ronny i ansiktet med flat hånd.

Noen tilfredsstillende forklaring på denne aggresjonen kom aldri. Og ikke engang Flu hadde sett henne før.

Men, vold og intriger til tross, vi hadde en fin helg i Bergen. Som vanlig gikk jeg glipp av det meste som hadde med det offisielle programmet å gjøre, men det var likevel nok å glede seg over. Ikke minst var det mange nye tegneserieutgivelser å bruke penger på.

Den store Ronny Haugeland-boka er, bortsett fra en og annen skrivefeil, blitt akkurat det praktverket den var ment å være. Ronny har dermed fått noe å vise barnebarna, og vi andre noe fint å putte i bokhylla.

Flott har også Alt fõr konsten 4, den nordiske antologien med den svenske oversettelsen av "Serien om Roger", blitt. At de norske bidragene kommer fra Steffen Kverneland, Christopher Nielsen og meg, stiller jo meg i et, ahum, interessant - men forhåpentligvis ikke altfor avslørende - lys.

Nye utgivelser fra Tor Ærlig, Flu, Styve/Lauvdahl, Johann Wanloo, Pokus og Dongery var også blant det jeg fikk rasket med meg. Mye godt lesestoff på sengekanten framover. Ros må også gå til Odd Henning Skyllingstad for den nydelige animasjonsfilmen "Børre er død", og til Ronny for sin ikke fullt så rørende Johnny Cash-tributt "Folsom Prison Blues". Dessuten så Bjørn Ouslands nye, stumme hundeserier særdeles lekre ut.

Hvis det er noe fra helga jeg er misfornøyd med, så er det at jeg ikke var flinkere til å menge meg med folk jeg ikke kjenner fra før. Men sånn er det alltid. Jeg blir nok aldri noen mingler. Hvis noen skulle ha oppfattet meg som arrogant eller noe, så mente jeg ikke å være det. Det var nok bare beskjedenheten (ev. bakrusen) som tok overhånd.

Ja, også vil jeg oppfordre bergenserne til å gjøre noe med de absurde skjenkebestemmelsene sine. Bare sånn apropos valget i dag, mener jeg. Bartendere som begynner å blinke med lysene og jage folk fra rom til rom midt på kvelden, hadde det vært fint å slippe neste gang jeg og vennene mine er på besøk.
Rocky nr. 2 er ute i dag, to splitter nye sider Jesper og Jonathan inkludert.

Verdens tøffeste mann er død



Verdens tøffeste mann 1932-2003

torsdag 11. september 2003

I helga er jeg i Bergen. Hvis øyekontakt skulle være ønskelig, burde sjansen være god på Bergen Kongress Senter (ikke min orddeling!) eller Garage.

tirsdag 9. september 2003

Her går det unna, får'n si. Ny actionspekket Jesper og Jonathan-ensider er sendt i retning Bladkompaniet ikveld.

mandag 8. september 2003

Warren Zevon er død


Triste nyheter:

I går ettermiddag fikk kreften omsider has på Warren Zevon. Mannen som skrev "Desperadoes Under the Eaves", "Hasten Down the Wind", "Boom Boom Mancini", "The French Inhaler", "Roland the Headless Thompson Gunner", "Accidentally Like a Martyr" og alle de andre, er ikke mer. Og med det er verden en hederskar fattigere.

I det minste slipper jeg å lure på jeg skal høre på ikveld.

søndag 7. september 2003

Denne helga har jeg stort sett tilbragt i mitt eget selskap. Å gratulere farmor med 80-årsdagen er vel omtrent det mest sosiale jeg har gjort. Ellers har jeg kjøpt meg et par bukser, sett en film og fortært en flaske rødvin i ro og mak. Innimellom har jeg også prøvd å gjøre ferdig en ny Jesper og Jonathan-ensider.

... Og det er omtrent så interessant livet mitt er for tida. Sånn apropos den lave bloggeaktiviteten, mener jeg.

Men neste helg er det tid for Raptus igjen. Regner med at jeg har ting å fortelle når jeg vender tilbake derfra.

onsdag 3. september 2003

Gratulasjoner til Ronny, som i dag har gjort et langt byks oppover i samfunnshierarkiet - fra serieskaper til skoselger.

tirsdag 2. september 2003

Tid for bok

I sommer har jeg benyttet enhver anledning til å begynne på nye bøker. Nå er det bare å håpe at vi har mange lange og mørke høstkvelder foran oss.

Akkurat nå ligger disse bøkene rundt omkring i leiligheten med bokmerke i:





fredag 29. august 2003

Som tidligere antydet, er jeg inne i en god tegneperiode igjen. Tre sider Jesper og Jonathan til bruk i Rocky nr 3 ble tegnet ferdig igår og scannet i dag.

Dette bildet skulle gi en brukbar forsmak på tematikken i serien:

fredag 22. august 2003

Fyren på bildet er ikke en pensjonert russisk orlogskaptein, men den dyktige kanadiske serieskaperen Seth. Han har blant annet laget den fine serieromanen It's a Good Life If You Don't Weaken, og noen har sikkert sett illustrasjonene hans på den siste plata til Aimee Mann.

Selvsagt er det ganske latterlig med en mann som har bestemt seg for å ignorere tiden han lever i, og istedet later som om han lever på 40-tallet. Hvorfor ikke bare kle seg opp som astronaut hver dag, liksom? Samtidig kan man jo ikke la være å bli fascinert av noen som gir så fullstendig faen i alle gjeldende normer.

Også er det noe veldig Jan P. Krogh'sk over ham, er det ikke?

Anyways. Jeg kom over noen dagboksnotater Seth har gjort for en kanadisk avis, hvor han beskriver litt av hvordan han jobber og tenker. Kan ikke noe for det, jeg synes denslags er interessant lesestoff. Sikkert bare fordi jeg er så fryktelig misunnelig på alle som fører en uavhengig kunstnertilværelse.

Dagboka er i fire deler: 1, 2, 3 og 4.

torsdag 21. august 2003

Elendig og heilgenialt

Rocky har stått i bladhyllene noen dager, og jeg følger selvsagt interessert med på reaksjonene til lesere og anmeldere. Heldigvis ser de jevnt over ut til å være fornøyde. At meningene om mitt bidrag, Jesper og Jonathan, veksler mellom "elendig" og "heilgenialt", er jeg igrunnen fornøyd med. Hvis alle hadde likt serien, ville jeg virkelig følt at noe var galt. Øyvind Holen gir terningkast 4 i Bergens Tidende, og Tor Arne Hegna er positiv i sin omtale på Tegneserier.no. Ellers diskuterer kidsa på Pondus.net, og nerdene er delte i meningene på no.alt.tegnserier. Selv er jeg endelig på vei ut av sommerapatien, og arbeidet med nye Jesper og Jonathan-episoder har igjen fått førsteprioritet om kveldene. Det føles godt. Jeg har det alltid best med en ny serie på gang.

mandag 18. august 2003


I dag er endelig første nummer av Rocky i salg.

Bladet inneholder 5 sider Jesper og Jonathan, men det dreier seg dessverre ikke om nytt stoff. Serien er den samme som ble trykket i Smult nr. 4/2003, den som handler om Fisherman's Friend som alternativt rusmiddel. Det ble rett og slett ikke tid til å lage noe nytt til første nummer. Men fra og med nr. 2 blir det nye historier å lese.

En trøst er det, for meg ihvertfall, at Rocky blir trykket i større format og på bedre papir enn Smult, så serien tar seg mye bedre ut denne gangen. Dessuten er noen småfeil i fargeleggingen rettet opp. I den gamle versjonen så det for eksempel ut som om man kunne gå rett fra rommet til Jesper og ut i hagen. Og jeg har ihvertfall aldri sett et gutterom med egen utgangsdør.

Sånn sett kan jo også opptrykk ha noe for seg.

torsdag 14. august 2003

Nytt Stimuli er ute

Ny papirutgave av Stimuli kommer ut i dag.

Jeg bidrar med denne artikkelen om vår alles Jason.

Minner også om at jeg lagrer alle skriveriene mine her.

lørdag 9. august 2003

Konserthøsten begynner å ta form.

I dag slet jeg meg opp før klokka ti for å sikre meg billetter til Dylan-konserten i Spektrum 13. oktober. Dagen før spiller som kjent Bowie på samme sted, og den billetten har vært i boks en god stund allerede.

To av rockhistoriens største og viktigste navn på to dager. Det er jo bare helt Twilight Zone. Faen, jeg gleder meg!

Men karma er som kjent et spørsmål om balanse. For at høsten ikke skulle bli bare fryd og gamma, fikk jeg derfor igår vite at Tindersticks spiller på Rockefeller 12. september. Og det er samme dag som Raptus sparkes igang i Bergen. Så det går jo ikke.

Ikke til forkleinelse for hverken gamle Bob eller gamle David, men jeg tror nok Tindersticks er det bandet i verden jeg har aller mest lyst til å se (...kanskje unntatt Tom Waits, hvis jeg tenker meg om).

Plan B er å se dem i Aarhus, hvor de spiller den fjerde. Da kunne jeg jo også fått meg noen hardt tiltrengte danske feriedager. Problemet med Plan B er at det potensielle reisefølget mitt også er Verdens fattigste nålevende nordmann. Så vi får se om det lar seg gjennomføre.

Men jeg skal ikke klage. Ikke i dag. Sola skinner og jeg skal på festival. Bjellefestivalen er kanskje ikke blant sommerens mest profilerte, men ganske sikkert en av de hyggeligste.

torsdag 7. august 2003

Som kjent er det her i Kristiansand alle de kristne holder til. De finnes i alle avskygninger og de er overalt. For ikke så lenge siden, på en solvarm ettermiddag, lå jeg i gresset nede ved Nupen-anlegget og slappet av etter et eller annet slitsomt. På en gressbakke like bortenfor satt en ung mann i pene sommerklær han hadde kjøpt på Dressmann. I en halvsirkel rundt seg hadde han disiplene sine, og han talte engasjert til dem. De kunne vel være en ti-femten stykker, flertallet jenter. Jeg fikk ikke noen sammenheng i det fyren snakket om, men det gikk på dårlig engelsk og ordene "God" og "Djeezus" gikk mye igjen. Etter at han hadde snakket lenge og uavbrutt, tok han fram gitaren og alle stemte i en sang om nettopp Djeezus. Noen av disiplene hadde med seg afrikanske trommer som de trommet litt forsiktig på.

Noen dager senere var jeg på vei gjennom parken da jeg fikk øye på denne fyren og disiplene hans igjen. De satt i en halvsirkel og koste seg med noe godt fra bakeren. Flokken var nå bare halvparten så stor som forrige gang, men til gjengjeld hadde de begynt å uniformere seg. Alle gikk med gilde, røde t-skjorter.

Jeg kunne bare nikke anerkjennende til Dressmann-fyrens arbeid. Jeg har selv i mange år lekt med tanken om å starte opp en liten sekt, og da er det selvsagt inspirerende å se en ekte proff i arbeid.

Det er for tidlig å gå i detaljer om hva slags sekt dette skal bli, men jeg kan røpe såpass at den blir sterkt dommedagsorientert og at rekrutteringen først og fremst vil skje blant piker i alderen 18-23 år. Jeg har også en del gode ideer til ritualer og denslags på lager.

tirsdag 5. august 2003

Det synes å herske bred enighet om at dette er Den beste sommeren noensinne. Det er liksom ikke måte på strålende sol, varme svaberg, småunger med trynet fullt av is, kobberbrune tenåringskropper og jordbær og hvitvin i solnedgangen.

Det er visst bare jeg som ikke på noe vis har greid å utnytte disse ukene. Og det er ikke penger eller ferie det står på. Jeg har begge deler å ta av. Men som den iniatitivløse deigklumpen av et menneske jeg er, aner jeg ikke hva jeg skal bruke dem til.

På gode dager har jeg i beste fall fått rasket med meg Hamsun-boka mi og en flaske Solo, og plassert den bleike rævva mi i gresset på Odderøya. I verste fall har jeg hatt nok med å restituere meg etter nattas strabaser på en eller annen røykfyllt bar. Og den slags strabaser har det vært latterlig mange av i det siste.

For ikke å snakke om at jeg hver dag tilbringer åtte timer på dette varme, innestengte kontoret.

Men aller kjipest er det at jeg ikke kan finne noen å skylde på.

søndag 3. august 2003

Jeg har opprettet en ny kategori blant linkene til høyre. Under Skriverier har jeg tenkt å legge ut de artiklene jeg fra tid til annen skriver, stort sett om musikk og tegneserier.

Jeg gjør dette mest for min egen del. For å ha skriveriene mine samlet et sted. Jeg regner nemlig ikke med at utdaterte konsertanmeldelser om obskure band vil ha spesielt bred allmenn appell.

onsdag 30. juli 2003

Og jeg bare «Hæ?»

Her en kveld satt jeg som så ofte ellers oppe altfor sent og så på et middels interessant TV-program. Akkurat dette programmet dreide seg om Ronald Reagen og hvordan han i løpet av sine åtte år som president utviklet Alzheimer. Mot slutten av den andre perioden var visepresident Bush den eneste av medarbeiderne sine han kunne kjenne igjen (men Bush sr. er tross alt såpass skummel at han nok lar seg registrere av selv den mest markspiste hjerne). I dag er Reagen lykkelig uvitende om at han noen gang har vært verdens mektigste mann.

Plutselig slo det meg at jeg ikke mindre enn fire ganger de siste to dagene har vært helt ute av stand til å gjenkjenne folk jeg har støtt på. Roald, John Arild, Terje og Erlend S. Der har jeg kommet. vaggende gatelangs slik jeg pleier, minding my own business, og jeg har overhodet ikke gjenkjent disse menneskene før de plutselig har stått rett foran meg og sagt "Hei!" (eller, i Erlends tilfelle, vist meg fingeren).

Jeg koketterer ikke nå. Jeg så virkelig rett inn i disse velkjente trynene uten at noe som helst ble trigget oppe i hodet mitt. Distré har jeg alltid vært, men dette synes jeg er direkte bekymringsverdig.

Reagen og meg. Hvem skulle trodd det?

Hva jeg gjorde i sommerferien

I sommer har jeg
  • tilbragt en uke sammen med besteforeldrene mine i Trøndelag.
  • vært fem dager på Quart (høydepunkter: Queens of the Stoneage, Turboneger og Beth Gibbons).
  • fått tilbakebetalt 15.500 kr fra strømleverandøren min (helt sant!).
  • hatt besøk av Christoffer og Alve.
  • fylt 32.
  • tegnet to sider Jesper og Jonathan + planlagt et par episoder til.
  • skrevet en artikkel om Jason for Stimuli.
  • endelig fått "On the Beach" med Neil Young på årntli CD.
  • ikke badet en eneste gang.

En ganske midt på treet sommer, altså.

tirsdag 29. juli 2003

Jesper og Jonathan flytter

Tegneserie-Norge har, overraskende nok, ikke stått stille selv om bloggen min har ligget død.

De fleste som leser dette har sikkert fått med seg at Smult blir lagt ned. Og det er jo like trist som det er leit. Nye, norske serier i stort opplag er en vakker tanke, men tydeligvis en dårlig forretningsidé Den jevne tegneseriekjøper er nok altfor konservativ til å ta til seg et blad uten allerede innarbeidede navn.

Den gode nyheten er at Bladkompaniet fremdeles ønsker å gi ut Jesper og Jonathan. De blir bare flyttet over i nysatsingen Rocky. Og der tror jeg de vil trives. Rocky har lenge vært en av de mer lesverdige stripeseriene, og rølpenivået er omtrent det samme som i min serie. Første nummer kommer 18. august.

I mellomtiden er selvsagt avskjedsnummeret til Smult et møst. Det er på hele 100 sider, hvorav våre venner Jesper og Jonathan breier seg på 9 pluss forsiden.

Ting som ikke virker

Så var det oss igjen.

Jeg skal ikke plage dere med den tekniske bakgrunnen for at jeg ikke har oppdatert i hele sommer - og at jeg nok en gang har vært nødt til å bytte adresse. Det som betyr noe er at jeg kan begynne å poste igjen.

La meg bare si at jeg ikke uten videre vil anbefale Blogger som publiseringsverktøy. Sjekk ihvertfall ut alternativene først, for eksempel Movable Type. Hvis det kan spare deg for den typen grenseløs, altoppslukende irritasjon jeg har vært slitt med i det siste, så er det verdt det. Tro meg.

For ordens skyld:

Gjeldende adresse er fra nå av http://kunst.no/sobstad/, eventuelt http://ubrukelig.blogspot.com/.

fredag 20. juni 2003

"Du minner meg om gynekologen min."

Kan det på noen måte oppfattes som en kompliment?
Ikveld har jeg kvittet meg med en hel haug CD'er.

Som mangeårig kjøper av diverse musikkblader, sitter jeg etterhvert med en ganske anseelig samling CD'er av den typen man får på kjøpet. Det er ofte gullkorn å finne på disse platene, men også mye jeg klarer meg fint uten. Også tar de opp så mye plass.

Nå har jeg kikket gjennom 32 plater og brent favorittene mine på to CD'er. Det er mye som har fulgt med Uncut, i tillegg til noen fra Q og salige Beat. Og jeg synes jeg sitter igjen med to svært hørbare CD'er, en passe blanding av rariteter og sertifiserte klassikere.

CD 1
Cracker: Big Dipper
Maria McKee: Everybody
Jackie Leven: Leven's Lament
Jack: Dress You in Mourning
Morcheeba feat. Kurt Wagner: What New York Couples Fight About
Mary Gauthier: Our Lady of the Shooting Stars
Mary Gauthier: Camelot Motel
Nick Cave and the Bad Seeds: The Ballad of Robert Moore and Betty Coltrane
Smog: I Could Drive Forever
Jay Farrar: Barstow
Bonnie "Prince" Billy: One with the Birds
Gillian Welch: My Morphine
Willard Grant Conspiracy: Morning Is the End of the Day
Willard Grant Conspiracy: Beyond the Shore
Willard Grant Conspiracy: Work Song

CD 2
Dolly Parton: Jolene
The Handsome Family: Faraway Eyes
The Handsome Family: Sunday Morning Coming Down
Cat Powers: (I Can't Get No) Satisfaction
Sparklehorse: Hey Joe
Sparklehorse: Happy Pig (live)
Jeff Buckley: Everybody Here Wants You
Daniel Lanois + Bono: Falling at Your Feet
Iggy Pop: Nazi Girlfriend
Jonathan Richman and the Modern Lovers: She Cracked
Morphine: Rope on Fire
Vic Chessnutt: Stay Inside
Mark Lanegan: Shiloh Town
Shelby Lynne: Black Lite Blue
Marianne Faithful: Tower of Song
Dan Penn + Spooner Oldham: Dark End of the Street (live)
Bruce Springsteen: Born to Run (live akustisk)

(Sistesporet er forresten det eneste fra en annen kilde. Erlend sendte det til meg etter Springsteen-lista under her. Han er en bra mann, Erlend. Selv om han må være minst 2.40 høy.)

onsdag 18. juni 2003

Jeg skal ikke på Springsteen

Stadion-konserter er ikke et konsept som appellerer noe særlig til meg. Sport og nazisme hører naturlig hjemme på stadioner, ikke musikk. Derfor kan jeg ikke si det plager meg at jeg ikke kommer til å være på Valle Hovin i morgen.

Men Springsteen liker jeg. Selvsagt gjør jeg det. I sine beste øyeblikk tangerer han hvem som helst. Hvis man ikke ser storheten i de beste låtene hans, er det et eller annet grunnleggende ved rock'n'roll man ikke har forstått. Da har man ikke kjent på kroppen hvordan denne musikkformen både kan være det mest livsbejaende og det mest hjerteskjærende som finnes. Sånn er det bare.

Så, i anledning konserten jeg ikke skal på - her er min Springsteen Topp 10:

Adam Raised a Cain (fra Darkness on the Edge of Town, 1978)
Racing in the Street (fra Darkness on the Edge of Town, 1978)
The River (fra The River, 1980)
State Trooper (fra Nebraska, 1982)
Highway Patrolman (fra Nebraska, 1982)
My Father's House (fra Nebraska, 1982)
Spare Parts (fra Tunnel of Love, 1987)
The Ghost of Tom Joad (fra The Ghost of Tom Joad, 1995)
Born in the USA (den akustiske solo-versjonen på singelen Missing, 1996)
The Promise (fra 18 Tracks, 1999)

mandag 16. juni 2003

Ting taler for en Oslo-tur i oktober.

Og siden anledningen byr seg, kan jeg jo publisere min gode venn Rune Helanders portrett av sin favorittmann fra Quart 2002. Blinkskuddet kom etter å ha klort seg (og kjæresten Irene) fast foran scenekanten en fem timers tid. Fremstemann av 12 000. Alt for å kjenne en middelaldrende engelskmanns svette treffe sin egen. Det er kjærlighet i dette bildet.

søndag 15. juni 2003

Et kaldt gufs av selvinnsikt

Klokka var rundt fire da jeg kom hjem i natt. Jeg var nok litt susete, men egentlig mest trøtt. Jeg gjorde slikt man pleier å gjøre når man kommer hjem midt på natta - satte vekk noen tomflasker, tømte askebegeret, skrev en SMS til noen. Da jeg kom forbi pulten min, stoppet jeg opp og kikket på de halvferdige tegneseriesidene som lå strødd utover. Seriene så stort sett ut til å handle om noen runde hoder i følelsesmessig ubalanse. Hodene skrek og gapte til hverandre i omtrent annenhver rute. "Herregud," tenkte jeg, "er det dette jeg sitter med dag etter dag?" Så gikk jeg og la meg. Sovnet med en gang.

mandag 9. juni 2003

Sånn, da er jeg ferdig med min gjesteside i Den store Ronny Haugeland-boka.

Jeg har forøvrig også påtatt meg å være en slags AD-assistent for prosjektet, drive litt kvalitetssikring og sånn. (fl lage bøker er tross alt det jeg lever av.) Og det blir en ikke ubetydelig jobb å samle bortimot 150 sider av Ronny sine serier mellom stive permer. Først kopiere ned, så scanne, til slutt sette det sammen og få det til å se pent ut. Mange timers arbeid. Men boka kommer til å bli bra. Jeg tror mange vil bli overrasket over hvor produktiv gutten faktisk har vært. Og hvor høy kvalitet han har holdt. Boka blir en glimrende oppsummering av det han har oppnådd så langt, idet han nå definitivt tar steget over i de profesjonelles rekker.

søndag 8. juni 2003

Solstad på søndag

Det er søndag, og visstnok også en eller annen form for helligdag. Jeg har heldigvis ikke annet å foreta meg enn å lese Dag Solstad og tusje litt på en serieside.

Jeg har lyst til å gå ut en tur også, få litt frisk luft i kroppen, men det har begynt å regne så det blir nok ikke noe av. Det er riktignok de som insisterer på at det ikke finnes noe sånt som dårlig vær, men enhver nordmann vet jo innerst inne at det er det rene og skjære selvbedrag. Det jeg ser utenfor stuevinduet mitt nå, kan ikke kalles noe annet enn dårlig vær.

Nei, jeg blir heller inne og tusjer litt og leser litt.

Fra T. Singer , s. 21-22:

"Det som hadde gitt hans egen ungdom verdi, det var ikke et utslag av suverent valg, men et nødvendig tiltak for å beskytte seg selv mot å bli avslørt i pinlige situasjoner, av gåtefullt opphav. Han hadde trodd han hadde valgt sin ungdomspositur som en destruktiv betrakter av livet, i full suverenitet. Slik ble han sett på av andre, og slik så han på seg selv. Og han hadde likt det, for det forventes jo av unge menn at de skal være alt annet enn betraktere av livet. Det virker skjærende livsfornektende. For hvis man ikke kan være deltaker i livet når man befinner seg i sin skjønne ungdoms tid, når skal man da være det? At noen nekter å ta imot og bruke de gaver ungdomstida skjenker den som er ung, gjør et opprørende inntrykk på den som har glede av å betrakte den ungdom som kommer etter en selv. Den passive unge mann er og blir et frastøtende syn, og et slikt frastøtende syn hadde Singer søkt å være, med åpne øyne. Han ga faen. Han ga faen i alt. Han sølte med livet sitt ved å betrakte det, og imens rant tida, og ungdommen med den, uten at Singer hadde løftet en finger for å fastholde, og nyte, ungdommens misunnelsesverdige tilstand. Han var en karakterløs grubler, en identitetsløs livsfornekter, en rein negativ ånd, som betraktet det hele på en nesten selvutslettende måte. Han lot seg drive med, med en så stor likegyldighet at den hadde kunnet gi ham en befriende følelse av frihet, eller uavhengighet. Han var en anonym og upraktisk vandrer på livets landevei, han gikk lutrygget og stirret ned i bakken, midt i sin ungdoms vår, år etter år."

Noe så bra.

torsdag 5. juni 2003

De siste ti årenes beste britiske band

Hvis du skulle mene at for eksempel Radiohead er de siste ti årenes beste britiske band, så skal jeg ikke krangle på det. Men mitt valg er de langt mer undervurderte Tindersticks.

For meg er Tindersticks like viktige som The Velvet Underground og The Beatles.

Jeg skal vel ikke påstå at Tindersticks er et opplagt soundtrack for sommeren, men her i huset er det likevel de som har dominert CD-spilleren de siste ukene. Mest har det gått i det nye albumet Waiting for the Moon (som egentlig slippes først i neste uke - samtidig med den nye Radiohead-plata, faktisk). I tillegg har jeg nettopp sikret meg de to live-albumene som kun selges gjennom den offisielle hjemmesiden. Det er med andre ord gode tider for en trofast fan.

Jeg har prøvd å finne måter å beskrive Tindersticks' musikk på. Det er ikke så lett. Musikkjournalist-klisjeene sitter så altfor løst. Det blir gjerne noe om sene nattetimer, fulle askebegre, tomme rødvinsflasker, knuste hjerter. Rødvinsflekker på skjorta, rødvinsflekker på sjelen.

"How are you doing tonight? 
I don't wanna fight 
Just walked these miles 
To be passing by 
Just to say 
That I'm okay 
For you to see the state of me"

Å kalle Tindersticks for et melankolsk band er ihvertfall ikke noen overdrivelse.

Det er bare litt for enkelt. Det yter dem ikke rettferdighet. Det sier ikke noe om at de har både humor og lekenhet, at de er ganske uforutsigbare innenfor sine valgte rammer.

De som virkelig ikke har forstått det, vil kunne kalle det for noe sånt som "behagelig cocktail-musikk". Men da er man ikke istand til å føle det gnagende ubehaget som ligger like under overflaten. Og det faktum at fiolinen er sjøsyk, og at låta hvert øyeblikk kan eksplodere i et crescendo av strykere, trompeter og dissonans.

For ikke å snakke om at tekstene noen ganger bikker over i det rent psykotiske.

"Have you ever wondered whatâs inside that keeps us together?
Have you ever wanted to take that knife and discover?"

Og det gjerne i kombinasjon med mindre konvensjonelle former for seksualitet.

"These days I'm only happy when I cannot move 
These days I'm only happy when I'm tied down 
Next to you"

"And I'll tell ya, with my tongue between your toes
If there's ever anyone else
Don't let 'em do this"

"Håpløst romantisk," er nok den beste beskrivelsen jeg kan komme på. Da med like mye trykk på "håpløst" som på "romantisk". Det handler om å sitte igjen ribbet for alt, alt unntatt den idiotiske forestillingen om at noe bedre faktisk er mulig.

Dét, og en god porsjon stolthet. For stoltheten kan de faen ikke ta fra deg.

Noe sånt er det Tindersticks står for. Og sånt er det trøst i.

Apropos musikkanmelder-klisjeer, så kan du se etter disse referansene når den nye plata blir anmeldt i avisene til uka: Lee Hazlewood, Nick Cave, Leonard Cohen. Tom Waits, kanskje. Er anmelderen riktig oppegående, vil han trekke inn soul-influensene - Curtis Mayfield, Isaac Hayes. Bare vent og se, du.

Waiting for the Moon, den nye plata, oppsummerer på utmerket vis det meste dette bandet har drevet med de siste ti årene. Men det er nok fremdeles det andre albumet (som i likhet med det første kun heter Tindersticks) som er den ultimate Tindersticks-opplevelsen. Var jeg nybegynner ville jeg startet der. Plata med svart/hvitt-coveret, det er den du bør se etter. I første omgang.

fredag 30. mai 2003

Nytt Stimuli er ute

Et nytt nummer av Stimuli, gratis-kulturmagasinet-for-Sørlandet, kommer fra trykkeriet i dag.
Det var vel flere enn jeg som trodde at hele prosjektet gikk dukken for godt etter at budsjettet sprakk, redaktøren ble trønder og alle de andre omkom i en tragisk luftskipsulykke i vinter. Men nå ruller altså hjulene igjen, takket være heroisk innsats fra Vår alles Louis Holbrook.

Selv har jeg spilt en heller beskjeden rolle denne gangen. Jeg bidrar kun med littegrann skriving og mitt nærvær på festlige arrangementer. Layoutjobben har jeg helt sagt fra meg.

Men jeg må jo få nevne at jeg debuterer som spaltist i dette nummeret. Jeps, spaltist nå! Under overskriften "There Is a Heppy Land, fur fur awa-a-y" (et sitat fra Krazy Kat) skal jeg anbefale tegneserier for allmuen. Første bidrag dreier seg om Chris Wares Jimmy Corrigan: The Smartest Kid on Earth. Aktive lesere av såkalt alternative serier kjenner selvsagt denne moderne klassikeren fra før, men spalten er altså ikke beregnet på dem. Meningen er heller å skrive om ting som blir oversett i pressen forøvrig, men som tåler å bli sett i sammenheng med annen, ahem, "seriøs" kunst. Intet mindre.

Jeg regner med at det nye nummeret av Stimuli kan plukkes opp på kafeer og snuskete buler i Kristiansand i løpet av helga. Dessuten er nettsiden nå oppe og går igjen.

onsdag 28. mai 2003

tirsdag 27. mai 2003


Selv om det sikkert ikke alltid virker slik, så eksisterer denne bloggen først og fremst for å fortelle om tegneseriene mine. Det er bare det at det ikke skjer så fryktelig mye på den fronten til enhver tid, og da blir det gjerne til at man skriver om DVD'er og bakrus istedet.

Men jeg jobber altså jevnt og trutt med nye ting stort sett hele tiden. Og siden jeg hverken er bakfull eller har fått nye DVD'er i dag, så kan det vel passe med en liten tegneseriestatusrapportoppdatering.

Siste nytt fra Bladkompaniet-hold er at Smult nr. 6 og 7 blir slått sammen til et dobbelt sommernummer. Det interessante med det, ihvertfall for min del, er at det blir det rene Jesper og Jonathan-extravaganza: Tre splitternye serier på tilsammen ni sider - pluss plakat! Her er det altså bare å rulle ut soveposen foran Narvesen.

Den aller nyeste av disse splitternye seriene ble jeg forresten ferdig med så sent som igår. Dette er den femte av de "nye" Jesper og Jonathan-seriene (altså de som er laget for Smult). Til sammen utgjør disse seriene 19 sider. Og det er faktisk er en veldig bra halvårsproduksjon til meg å være.

Jeg har en ensider til på trappene, men etter den er det kanskje på tide å gjøre noe annet en stund.

Vel, det aller første blir å lage en side til Den store Ronny Haugeland-boka (som jeg tror den skal hete). Det blir vel å komme opp med noe kompromitterende av personlig karakter, tenker jeg. Hvilket skal være meg en glede.

Jeg har også lyst til å lage en litt mer alvorlig serie igjen. En som er mer "Serien om Roger" enn Jesper og Jonathan, hvis noen skjønner hva jeg mener med det. Ikke noen stor sak, men ihvertfall en hvor jeg kan eksperimentere litt med både form og innhold. Kanskje blir det noe som vil passe bedre i Forresten enn i Smult.

Men vi får se hva det blir til. Som alltid.

søndag 25. mai 2003

Mer negativ omtale

Ja, men det var jo hyggelig! Lasse G. Dahl har lest Negativ og skrevet en positiv omtale på hjemmesiden sin.

torsdag 22. mai 2003

Juhuu! Jeg veiver med armene og gjør energiske, små dansetrinn mens jeg jubler mot himmelen: Endelig blir også jeg sonefri! Grenseløs!

Så tar jeg på meg underbuksa igjen, setter meg på stolen og bestiller de av filmene til Joel og Ethan Coen som av ubegripelige grunner ikke finnes i sone 2-format:




Disse filmene er verdt å eie rett og slett fordi de tåler å bli sett flere ganger. Faktisk vinner de fleste av Coen-filmene seg ved gjentatt titting. Humoren, stilen, de komplekse historiene, karakterene de skaper. Alt sammen appellerer veldig til meg. Man kan godt si at det er mer form enn innhold, men såvidt meg bekjent har de aldri påstått at de sysler med noe annet enn underholdning. Intelligent, original, inspirerende underholdning.

Som Billy Bob Thornton sier om Coen-gutta: "Some people just don't suck."

Forøvrig kan jeg ikke skjønne annet enn at Bad Santa er noe å glede seg til: Terry Zwigoff regisserer, Coens har skrevet historien og produserer, Billy Bob spiller.

PS! Så sitter jeg der da, med underbuksa på, og leser de magiske ordene: "Temporarily out of stock" ... Ha meg unnskyldt mens jeg spiser en bolle.

PPS! Så sitter jeg der da, tyggende på en bolle, når beskjeden tikker inn om at det nok vil gå en uke før jeg ser spilleren min igjen. Jeg finner fram TV-programmet.

tirsdag 20. mai 2003

Ord for dagen

"Important: do not trust people who call themselves musicians or record collectors who say that they don't like Bob Dylan or The Beatles. They do not love music if those words come out of their mouths. They love record sleeves and getting attention for their hobby, but they don't love music."

- Jack White, The White Stripes

mandag 19. mai 2003

Nå også på svensk


Omslag av Bjarni Hinriksson

Jeg har kanskje nevnt det før (jada, Roy - flere ganger!), at "Serien om Roger" kommer i svensk oversettelse til høsten? I dag har Optimal sluppet detaljene rundt Allt för konsten 4... Og når jeg ser listen over flinke folk som bidrar, slår det meg at min serie nok har kommet med ved en misforståelse. Jeg føler meg litt som Jeppe i baronens seng. Som Venstre i regjering. Som Donovan i Don't Look Back... Dere skjønner hva jeg mener.

Men det som betyr noe er tross alt at jeg er med. Jeg vil gå så langt som å si at det er stor stas.

Selve oversettelsen fikk jeg tilsendt for godkjenning for en stund siden. Det svenske språket har jo en egen schwung som vi nordmenn bare kan misunne, og jeg må si jeg liker klangen av min egen tekst i denne formen:

"Gunnar: Du är ingen riktig författare, det vet du, Roger! En författare måste leva ut det han skriver om!

Roger: M-men, Gunnar, det är ju precis det jag gör!

Gunnar: Hö! Vem orkar läsa om en typ som går till kontoret varje dag? Kerouac var på vägarna i sju år, han! Sen skrev han "På drift" på tre veckor! Och Hamsun! Tror du inte att han svalt?!?

Roger: J-jag är inte så intresserad av konstnärsmyten och sånt... För mig handlar det om att försöka uttrycka något...

Gunnar: Sandemose dödade fan i mig en man och skrev om det i... I...

Roger: "En flykting korsar sitt spår".

Gunnar: Nej, man kan inte leka författare, man måste vara det! Hört något från Merete, förresten?

Roger: Hon har börjat ringa igen på sistone, men jag ska be henne sluta med det. Jag orkar inte med fler turer med henne.

Gunnar: Jaja, du får hälsa... Så du följer inte med och tar en öl med Elvin och grabbarna, då?

Roger: Som sagt så använder jag helst kvällarna till att skriva.

Gunnar: Men du kan väl låna mig till några öl i alla fall?"

Mer info om Allt för konsten 4 finner du på hjemmesiden til Optimal Press.

lørdag 17. mai 2003

Hurra søttimai!

OK, jeg kan gå med på at jeg nok er en ordentlig særing som føler meg fullstendig fremmedgjort i forhold til alt som har med 17. mai-feiring å gjøre. Men likevel. Jeg har hardt for å tro at selv folk flest setter pris på å bli vekket kl 07.00 av dundrende hornmusikk rett utenfor vinduet. Det har jeg virkelig hardt for å tro på.

Men glem det nå. Klokka begynner å nærme seg fire, og det er på tide at også jeg klemmer meg inn i søndagsdressen. Jeg har øl og Ronny har invitert på mat. Det blir sikkert en fin kveld. Selv om det er søttimai.

Og, forresten, i morgen har selveste Rune Borvik meldt sin ankomst til byen. Da blir det sikkert til at vi tar et stille søndagsglass med ham også.

søndag 11. mai 2003

Det er sent søndag kveld. Altfor sent. Regnet trommer mot takvinduet. Fyllesjuken har ennå ikke helt sluppet taket. Ubønnhørlig kretser tankene rundt viktige beslutninger som ble tatt sent i natt en gang. Til alt overmål går det ennå uutgitte nye Tindersticks-albumet lavt i bakgrunnen, og det er akkurat den oppvisningen i melankolsk vellyd man kunne forvente seg.

Hvis dette hadde vært en film, ville jeg avskrevet hele scenen som en håpløs klisjé. Det mangler igrunnen bare at jeg setter meg til i vinduskarmen og spiller saksofon.

mandag 5. mai 2003

Nytt Smult er ute


Nytt nummer av Smult denne måneden også, gitt! Denne gangen kan du lese den helt omskrevne og nytegnede versjonen av den aller første Jesper og Jonathan-historien fra 1997.

søndag 4. mai 2003

Jeg stiller ut i Fredrikstad

I forbindelse med Fredrikstad Animation Festival arrangeres en stor utstilling av tegneserier fra Jippi Forlag, deriblant noen av mine sider. Utstillingen foregår på Østfold Kunstnersenter og åpner samtidig med selve festivalen 6. mai. Vel verdt et besøk, skulle jeg tro. Mer informasjon finnes på de respektive hjemmesidene.

fredag 2. mai 2003

Ye gods!

Det er selvsagt trist at Warren Zevon, en av de store amerikanske låtskriverne, lever på lånt tid med diagnosen uhelbredelig lungekreft. Men når det først er så ille, er det godt å vite at han er i de beste hender.

På dette bildet er han under behandling hos den kjente skribenten, kokainmisbrukeren og selvoppnevnte "Dr." Hunter S. Thompson:

For en stund siden ble det sagt at Outland skulle åpne avdeling her i Kristiansand. Det var noe jeg stilte meg heller skeptisk til. Hvem kunne vel finne på å satse sparepengene sine på en tegneserie- og rollespillbutikk i Kristiansand? Alle vet jo at nytenkning og initiativ er noe som blir belønnet med en stille, fornedrende død i denne byen. Men i dag kunne jeg konstatere at noen faktisk har gjort det likevel. Sentralt plassert i Markens gate, men samtidig passe godt gjemt i kjelleren under en klesbutikk innenfor en frisør, ligger den. Utvalget er en krympet versjon av hva de har i Oslo og Trondheim, men de obligatoriske Nemi-jentene og rollespillgutta som babler eksaltert om ubegripelige ting, er allerede på plass.

Jeg plukket med meg den nye Joe Sacco-samlingen, og ønsket dem lykke til. Enda et sted hvor jeg ikke kan la være å legge igjen penger, er jo akkurat hva jeg trenger.

mandag 28. april 2003

Forresten nr. 15 er ute


Forresten nr. 15 er ute i disse dager, og anbefales selvsagt varmt. Jeg tror hverken form eller innhold vil appellere noe særlig til innbitte Pusur-fans, men for oss andre er det som vanlig mange både rare og gode serier å ta fatt i.

Ingen viktige bidrag fra meg, desverre - bare denne lille annonsen for Los Lobos.

fredag 25. april 2003

Det var jeg som oppdaget Turboneger

I disse dager, når Turboneger-hypen når stadig nye høyder, renner det meg i hu (hæ? "hu"?!) at jeg var med på å publisere det aller første intervjuet de gjorde. Jo, faktisk. På begynnelsen av det harde 90-tallet var jeg med og lagde en fanzine som het Bizzarro. Det handlet som seg hør og bør om det ungdom flest er opptatt av: sex, vold og rock'n'roll. Vi i redaksjonen befant oss innerst i Hedmark et sted, og hadde således ikke stort å skrive om utover det vi så av piratkopierte VHS'er og ting vi vi fant på selv. Man hadde jo ikke engang Internett på den tiden. Men en ivrig kontakt i Oslo leverte artikler om nye undergrunnsfenomener som for eksempel grunge. Og altså om Oslo-bandet TRBNGR, som på det tidspunktet hadde en singel, en tolvtommer og en kassett bak seg.

For anledningen har jeg trosset min motvilje mot å kikke på ting jeg drev med for lenge siden, og funnet fram den gamle blekka. Intervjuet ble gjort av Rune Palving, og har helt klart sine inspirerte øyeblikk.

Om Oslos rockemiljø:

"Pål: Det er så mye rart. Det er ikke til å tro.

Vegard: Når man har gått helt ned til kjelleren, oppdager en at det er noe under.

Pål: Man kommer til en pyramide...

Vegard: Det er noe under kjelleren. Under her driver de blant annet med hvit slavehandel.

Pål: For at ingen utenom rockejournalistene skal skjønne hva de driver med, har de spesielle tegn og vink.

Vegard: Akkurat som auksjonene i USA, heving av øyenbryn, pirke seg i nesa...

Pål: Når en person i dette miljøet gjør en vanlig hilsen, betyr det ikke "hei" eller noe sånt, men "jeg vil ha tre iranske smågutter".

Dette begynner å bli tungt å svelge for en fersk skribent. En ufrivillig pause oppstår. Pål lader opp til flere pikante avsløringer: - De koker også småbarn.

Bizzarro: Ikke nok med at de driver med menneskehandel og og pedofili, men kannibalisme også...

Vegard: Og du tror du har sett alt når du har sett en brasiliansk snuff-film...? (Rister oppgitt på hodet.) Oslos rockemiljø er verre.

Pål: Alt finnes på video.

Vegard: Du kommer til kjelleren..."

Om sex:

"Bizzarro: På "Turboloid" handler tekstene deres ganske mye om sex og porno. Hva har dere å si til det?

Carlos: Når det gjelder sex, hvem er ikke opptatt av det?

Bizzarro: Ja, men dere pornografiserer det.

Carlos: Puling er naturlig, og i pornofilmer puler dem.

Pål (slår til igjen): Se på japanerne. Hvert år slipper de ut to tonn kvinnelige kjønnshår som fisken skal spise før den blir fanget. Så skal alle spise den, så får man DEN potensen. Det er altså folk som lever av å barbere seg på fitta. Hva er det for noe samfunn?

Bizzarro: Så det er altså litt dobbel bunn i tekstene deres?

Carlos: HÆ?

Pål: Nei, nei.

Pål B.: Ingen av oss fikk pule før vi var nitten og et halvt år.

- 20 (mumles det i bakgrunnen).

Carlos: Hvorfor spiller folk i band? Lemmy sa're han, det er kun for å få groupies.

Bizzarro: Har dere noen'a?

Et enstemmig "JA" runger.

Pål: Ikke av det kvinnelige kjønn så...

Thomas: Når det kniper så stiller de opp."

Og så videre.

For ordens skyld må det nevnes at vi brukte så lang tid på trykke bladet vårt, at Puls kom oss i forkjøpet med det først publiserte Turboneger-intervjuet. Men vårt var altså det første de gjorde.

Og den nye Turboneger-plata? Joda, jeg skal selvsagt gi den en sjanse. Skulle bare mangle. Jeg var på comeback-konserten på Quart i sommer, og den var jo steintøff. Det jeg har hørt på forhånd av nye låter lever bare ikke helt opp til forventningene. Jeg synes ærlig talt de høres ut som Kiss til tider. Og Kiss er jo ikke noe tøft. Det er deathpunk™ som er tøft. Men, som sagt, jeg gir dem en sjanse. Siden vi så å si er gamle kompiser og sånn.

mandag 21. april 2003

Du vet at det er vår når...

Det er vår i Kristiansand om dagen: Observerte nettopp at noen av alkisene som holder til i parken, hadde leid en hestetaxi til å kjøre seg rundt og rundt fontenen på torget. Kusken virket kanskje litt brydd, men gutta så ut til å kose seg verre. Det var ganske morsomt å se på også.

tirsdag 15. april 2003

søndag 13. april 2003

I dag føler jeg meg helt jævlig. Og det er så rart, for da jeg la meg i natt en gang var formen helt tipp-topp. Jeg husker at jeg hørte på "Goin' Out West" med Tom Waits og danset en festlig liten dans mens jeg pusset tennene. Så fin var formen. Men da jeg våknet i ettermiddag, hadde jeg vondt på steder jeg ikke engang hadde i går. Jeg fatter det ikke. Jeg tror noen må ha vært her inne og banket meg mens jeg sov.

lørdag 12. april 2003

Dagen i dag. Skal vi se. Jo, først og fremst er min gode venn Rune halvveis til 64 i dag. Det må selvsagt markeres, så snart legger jeg i vei med en barsk DVD (til Rune) og en sixpack (til meg) i posen.

Jubileum er det også for bloggen min, som har eksistert i ett år i dag. For anledningen har jeg lest gjennom en del av det jeg har skrevet, og sitter her med en følelse av at skrivingen min var et hakk mer inspirert de første månedene. Om denne erkjennelsen får noen konsekvenser, gjenstår å se.

Ellers er skrapesyken snart et tilbakelagt stadium. Men å barbere seg er fremdeles svært, svært kronglete og ubehagelig. Bare tanken på barberblader over sårskorper er igrunnen ganske ubehagelig.

tirsdag 8. april 2003

Dette er en nesten skummelt god uke for alle som vet å sette pris på klassisk låtskriverkunst og artister med hjertet på rett sted: både The Jayhawks og Lucinda Williams har sluppet nye plater. Og med det er vårfølelsen plutselig blitt påtakelig.

mandag 7. april 2003

Nytt Smult er ute


Smult nr 4/2003 er ute i dag. Endelig kan man lese den første av "de nye" Jesper og Jonathan-seriene, dvs. de jeg har laget etter at jeg ble ferdig med Negativ.

Jesper og Jonathan er til og med coverstjerner denne gangen. Bildet er blåst opp fra en rute i bladet og bærer vel litt preg av det. Hvis jeg hadde fått tegne noe spesielt for forsiden, kunne jeg kanskje gjort litt mer ut av det. Men det får eventuelt bli en annen gang.

søndag 6. april 2003

Skrapesyke

Faen, her sitter man og plukker skorper som en annen spedalsk eller langt framskreden AIDS-pasient.

Etter noen dager med stadig flere byller og åpne sår i ansiktet, på halsen og fingrene, og etter at alle jeg har møtt de siste dagene har satt opp en bekymret mine, gikk jeg i dag den bokstavelig talt lange veien til legevakta. Sånt sitter langt inne for meg. Jeg hater å være syk. Jeg aksepterer ikke at sykdom skal ta kontrollen over meg. Ikke liker jeg medisiner og sånt heller. Men i dag var det bare å innse at noe måtte gjøres, om ikke annet av hensyn til mine omgivelser.

På legevakta blir man møtt av hjelpsomme og hyggelige mennesker, men det er likevel et subtilt deprimerende sted. De fleste som er der feiler noe, og stort sett alle ser ganske lei seg ut. Og der sitter vi, pasientene, vi venter og kikker på alle som stabber seg inn og ut, eller blir trillet inn og ut. Vi sitter der og lurer på hva som egentlig er galt med dem. Tenåringsgraviditet? Konemishandling? Hypokondri, kanskje? Guttungen med den blå leggen har ihvertfall spilt fotball.

Ganske surrealistisk kan det også være. Da det endelig var min tur til å komme inn til legen, idet jeg rundet et hjørne, sto jeg plutselig ansikt til ansikt med en kliss naken, eldre dame. Jeg tipper jeg så minst like forfjamset ut som henne et lite øyeblikk der.

Vel inne hos legen, plukket han noen biter av ansiktet mitt og puttet i en liten, gjennomsiktig plastpose. Brennkopper er det visst jeg har. Jeg fikk en salve, noen piller og en regning, og gikk den like lange veien hjem.

En liten stund framover vil jeg ikke anbefale noen å bruke håndklærne mine, og heller ikke å kline med meg. Bortsett fra det, er det meste som det pleier å være. Hvis man bare greier å overse de åpne sårene, altså.

torsdag 3. april 2003

Jeg skriver lite om dagen, men jeg tegner en del. Man trenger nemlig ikke å tenke noe særlig for å tegne.
Her er et bilde fra den sist avsluttede Jesper og Jonathan-serien:

søndag 30. mars 2003

Kule karer, høyt hår


Dette bildet minner meg på at jeg burde få bestilt meg Down by Law på DVD snart. Men der støter vi på det klassiske irritasjonsmomentet igjen: Sone 1-utgaven inneholder en masse fett ekstramateriale som mangler på sone 2-versjonen. Og jeg er en sone 2-dust.

Verdens iboende urettferdighet og forjævlighet, etc.

fredag 21. mars 2003

Fem øde øy-plater

Fem plater det ville vært kjekt å ha med seg hvis jeg nå først skulle strande på en øde øy med bare meg selv og en CD-spiller til selskap:

For å minne meg på hva det vil si å være mann måtte jeg hatt Johnny Cash at Folsom Prison. Alternativt Tom Waits' Swordfishtrombones.


For litt good-time rock and roll, hadde jeg trengt The Rolling Stones' Exile On Main St. Alternativt Bob Dylans Highway 61 Revisited eller Creedence Clearwater Revivals Cosmo's Factory.


Når jeg hadde vært full måtte jeg hatt AC/DC's Let There Be Rock. (Jeg går selvsagt ut fra at jeg ikke hadde strandet på en øde øy uten alkohol.) Alternativt Turbonegros Ass Cobra eller Motörheads Orgasmatron.


Når savnet etter feminint selskap hadde blitt påtrengende, hadde det vært fint å ha Emmylou Harris' Wrecking Ball. Alternativt min hjemmelagde samler Roy's Deep Soul Treasures Vol. 1, med klassisk soul fra Stax, Atlantic, Hi, Goldwax osv.


For melankolske stunder og sene nattetimer, ville jeg hatt Tindersticks' første album (det ene av to som bare heter Tindersticks). Alternativt Nick Cave and the Bad Seeds' The Boatman's Call, Leonard Cohens Songs of Love and Hate eller Bob Dylans Time Out of Mind.

Så ville jeg sittet der da, på øya mi, og tenkt på alle platene jeg ikke hadde tatt med meg. Og før eller siden ville det nok slått meg at smaken min igrunnen er ganske retro.