Faen, her sitter man og plukker skorper som en annen spedalsk eller langt framskreden AIDS-pasient.
Etter noen dager med stadig flere byller og åpne sår i ansiktet, på halsen og fingrene, og etter at alle jeg har møtt de siste dagene har satt opp en bekymret mine, gikk jeg i dag den bokstavelig talt lange veien til legevakta. Sånt sitter langt inne for meg. Jeg hater å være syk. Jeg aksepterer ikke at sykdom skal ta kontrollen over meg. Ikke liker jeg medisiner og sånt heller. Men i dag var det bare å innse at noe måtte gjøres, om ikke annet av hensyn til mine omgivelser.
På legevakta blir man møtt av hjelpsomme og hyggelige mennesker, men det er likevel et subtilt deprimerende sted. De fleste som er der feiler noe, og stort sett alle ser ganske lei seg ut. Og der sitter vi, pasientene, vi venter og kikker på alle som stabber seg inn og ut, eller blir trillet inn og ut. Vi sitter der og lurer på hva som egentlig er galt med dem. Tenåringsgraviditet? Konemishandling? Hypokondri, kanskje? Guttungen med den blå leggen har ihvertfall spilt fotball.
Ganske surrealistisk kan det også være. Da det endelig var min tur til å komme inn til legen, idet jeg rundet et hjørne, sto jeg plutselig ansikt til ansikt med en kliss naken, eldre dame. Jeg tipper jeg så minst like forfjamset ut som henne et lite øyeblikk der.
Vel inne hos legen, plukket han noen biter av ansiktet mitt og puttet i en liten, gjennomsiktig plastpose. Brennkopper er det visst jeg har. Jeg fikk en salve, noen piller og en regning, og gikk den like lange veien hjem.
En liten stund framover vil jeg ikke anbefale noen å bruke håndklærne mine, og heller ikke å kline med meg. Bortsett fra det, er det meste som det pleier å være. Hvis man bare greier å overse de åpne sårene, altså.
Etter noen dager med stadig flere byller og åpne sår i ansiktet, på halsen og fingrene, og etter at alle jeg har møtt de siste dagene har satt opp en bekymret mine, gikk jeg i dag den bokstavelig talt lange veien til legevakta. Sånt sitter langt inne for meg. Jeg hater å være syk. Jeg aksepterer ikke at sykdom skal ta kontrollen over meg. Ikke liker jeg medisiner og sånt heller. Men i dag var det bare å innse at noe måtte gjøres, om ikke annet av hensyn til mine omgivelser.
På legevakta blir man møtt av hjelpsomme og hyggelige mennesker, men det er likevel et subtilt deprimerende sted. De fleste som er der feiler noe, og stort sett alle ser ganske lei seg ut. Og der sitter vi, pasientene, vi venter og kikker på alle som stabber seg inn og ut, eller blir trillet inn og ut. Vi sitter der og lurer på hva som egentlig er galt med dem. Tenåringsgraviditet? Konemishandling? Hypokondri, kanskje? Guttungen med den blå leggen har ihvertfall spilt fotball.
Ganske surrealistisk kan det også være. Da det endelig var min tur til å komme inn til legen, idet jeg rundet et hjørne, sto jeg plutselig ansikt til ansikt med en kliss naken, eldre dame. Jeg tipper jeg så minst like forfjamset ut som henne et lite øyeblikk der.
Vel inne hos legen, plukket han noen biter av ansiktet mitt og puttet i en liten, gjennomsiktig plastpose. Brennkopper er det visst jeg har. Jeg fikk en salve, noen piller og en regning, og gikk den like lange veien hjem.
En liten stund framover vil jeg ikke anbefale noen å bruke håndklærne mine, og heller ikke å kline med meg. Bortsett fra det, er det meste som det pleier å være. Hvis man bare greier å overse de åpne sårene, altså.
Kommentarer
Legg inn en kommentar