fredag 20. juni 2003

"Du minner meg om gynekologen min."

Kan det på noen måte oppfattes som en kompliment?
Ikveld har jeg kvittet meg med en hel haug CD'er.

Som mangeårig kjøper av diverse musikkblader, sitter jeg etterhvert med en ganske anseelig samling CD'er av den typen man får på kjøpet. Det er ofte gullkorn å finne på disse platene, men også mye jeg klarer meg fint uten. Også tar de opp så mye plass.

Nå har jeg kikket gjennom 32 plater og brent favorittene mine på to CD'er. Det er mye som har fulgt med Uncut, i tillegg til noen fra Q og salige Beat. Og jeg synes jeg sitter igjen med to svært hørbare CD'er, en passe blanding av rariteter og sertifiserte klassikere.

CD 1
Cracker: Big Dipper
Maria McKee: Everybody
Jackie Leven: Leven's Lament
Jack: Dress You in Mourning
Morcheeba feat. Kurt Wagner: What New York Couples Fight About
Mary Gauthier: Our Lady of the Shooting Stars
Mary Gauthier: Camelot Motel
Nick Cave and the Bad Seeds: The Ballad of Robert Moore and Betty Coltrane
Smog: I Could Drive Forever
Jay Farrar: Barstow
Bonnie "Prince" Billy: One with the Birds
Gillian Welch: My Morphine
Willard Grant Conspiracy: Morning Is the End of the Day
Willard Grant Conspiracy: Beyond the Shore
Willard Grant Conspiracy: Work Song

CD 2
Dolly Parton: Jolene
The Handsome Family: Faraway Eyes
The Handsome Family: Sunday Morning Coming Down
Cat Powers: (I Can't Get No) Satisfaction
Sparklehorse: Hey Joe
Sparklehorse: Happy Pig (live)
Jeff Buckley: Everybody Here Wants You
Daniel Lanois + Bono: Falling at Your Feet
Iggy Pop: Nazi Girlfriend
Jonathan Richman and the Modern Lovers: She Cracked
Morphine: Rope on Fire
Vic Chessnutt: Stay Inside
Mark Lanegan: Shiloh Town
Shelby Lynne: Black Lite Blue
Marianne Faithful: Tower of Song
Dan Penn + Spooner Oldham: Dark End of the Street (live)
Bruce Springsteen: Born to Run (live akustisk)

(Sistesporet er forresten det eneste fra en annen kilde. Erlend sendte det til meg etter Springsteen-lista under her. Han er en bra mann, Erlend. Selv om han må være minst 2.40 høy.)

onsdag 18. juni 2003

Jeg skal ikke på Springsteen

Stadion-konserter er ikke et konsept som appellerer noe særlig til meg. Sport og nazisme hører naturlig hjemme på stadioner, ikke musikk. Derfor kan jeg ikke si det plager meg at jeg ikke kommer til å være på Valle Hovin i morgen.

Men Springsteen liker jeg. Selvsagt gjør jeg det. I sine beste øyeblikk tangerer han hvem som helst. Hvis man ikke ser storheten i de beste låtene hans, er det et eller annet grunnleggende ved rock'n'roll man ikke har forstått. Da har man ikke kjent på kroppen hvordan denne musikkformen både kan være det mest livsbejaende og det mest hjerteskjærende som finnes. Sånn er det bare.

Så, i anledning konserten jeg ikke skal på - her er min Springsteen Topp 10:

Adam Raised a Cain (fra Darkness on the Edge of Town, 1978)
Racing in the Street (fra Darkness on the Edge of Town, 1978)
The River (fra The River, 1980)
State Trooper (fra Nebraska, 1982)
Highway Patrolman (fra Nebraska, 1982)
My Father's House (fra Nebraska, 1982)
Spare Parts (fra Tunnel of Love, 1987)
The Ghost of Tom Joad (fra The Ghost of Tom Joad, 1995)
Born in the USA (den akustiske solo-versjonen på singelen Missing, 1996)
The Promise (fra 18 Tracks, 1999)

mandag 16. juni 2003

Ting taler for en Oslo-tur i oktober.

Og siden anledningen byr seg, kan jeg jo publisere min gode venn Rune Helanders portrett av sin favorittmann fra Quart 2002. Blinkskuddet kom etter å ha klort seg (og kjæresten Irene) fast foran scenekanten en fem timers tid. Fremstemann av 12 000. Alt for å kjenne en middelaldrende engelskmanns svette treffe sin egen. Det er kjærlighet i dette bildet.

søndag 15. juni 2003

Et kaldt gufs av selvinnsikt

Klokka var rundt fire da jeg kom hjem i natt. Jeg var nok litt susete, men egentlig mest trøtt. Jeg gjorde slikt man pleier å gjøre når man kommer hjem midt på natta - satte vekk noen tomflasker, tømte askebegeret, skrev en SMS til noen. Da jeg kom forbi pulten min, stoppet jeg opp og kikket på de halvferdige tegneseriesidene som lå strødd utover. Seriene så stort sett ut til å handle om noen runde hoder i følelsesmessig ubalanse. Hodene skrek og gapte til hverandre i omtrent annenhver rute. "Herregud," tenkte jeg, "er det dette jeg sitter med dag etter dag?" Så gikk jeg og la meg. Sovnet med en gang.

mandag 9. juni 2003

Sånn, da er jeg ferdig med min gjesteside i Den store Ronny Haugeland-boka.

Jeg har forøvrig også påtatt meg å være en slags AD-assistent for prosjektet, drive litt kvalitetssikring og sånn. (fl lage bøker er tross alt det jeg lever av.) Og det blir en ikke ubetydelig jobb å samle bortimot 150 sider av Ronny sine serier mellom stive permer. Først kopiere ned, så scanne, til slutt sette det sammen og få det til å se pent ut. Mange timers arbeid. Men boka kommer til å bli bra. Jeg tror mange vil bli overrasket over hvor produktiv gutten faktisk har vært. Og hvor høy kvalitet han har holdt. Boka blir en glimrende oppsummering av det han har oppnådd så langt, idet han nå definitivt tar steget over i de profesjonelles rekker.

søndag 8. juni 2003

Solstad på søndag

Det er søndag, og visstnok også en eller annen form for helligdag. Jeg har heldigvis ikke annet å foreta meg enn å lese Dag Solstad og tusje litt på en serieside.

Jeg har lyst til å gå ut en tur også, få litt frisk luft i kroppen, men det har begynt å regne så det blir nok ikke noe av. Det er riktignok de som insisterer på at det ikke finnes noe sånt som dårlig vær, men enhver nordmann vet jo innerst inne at det er det rene og skjære selvbedrag. Det jeg ser utenfor stuevinduet mitt nå, kan ikke kalles noe annet enn dårlig vær.

Nei, jeg blir heller inne og tusjer litt og leser litt.

Fra T. Singer , s. 21-22:

"Det som hadde gitt hans egen ungdom verdi, det var ikke et utslag av suverent valg, men et nødvendig tiltak for å beskytte seg selv mot å bli avslørt i pinlige situasjoner, av gåtefullt opphav. Han hadde trodd han hadde valgt sin ungdomspositur som en destruktiv betrakter av livet, i full suverenitet. Slik ble han sett på av andre, og slik så han på seg selv. Og han hadde likt det, for det forventes jo av unge menn at de skal være alt annet enn betraktere av livet. Det virker skjærende livsfornektende. For hvis man ikke kan være deltaker i livet når man befinner seg i sin skjønne ungdoms tid, når skal man da være det? At noen nekter å ta imot og bruke de gaver ungdomstida skjenker den som er ung, gjør et opprørende inntrykk på den som har glede av å betrakte den ungdom som kommer etter en selv. Den passive unge mann er og blir et frastøtende syn, og et slikt frastøtende syn hadde Singer søkt å være, med åpne øyne. Han ga faen. Han ga faen i alt. Han sølte med livet sitt ved å betrakte det, og imens rant tida, og ungdommen med den, uten at Singer hadde løftet en finger for å fastholde, og nyte, ungdommens misunnelsesverdige tilstand. Han var en karakterløs grubler, en identitetsløs livsfornekter, en rein negativ ånd, som betraktet det hele på en nesten selvutslettende måte. Han lot seg drive med, med en så stor likegyldighet at den hadde kunnet gi ham en befriende følelse av frihet, eller uavhengighet. Han var en anonym og upraktisk vandrer på livets landevei, han gikk lutrygget og stirret ned i bakken, midt i sin ungdoms vår, år etter år."

Noe så bra.

torsdag 5. juni 2003

De siste ti årenes beste britiske band

Hvis du skulle mene at for eksempel Radiohead er de siste ti årenes beste britiske band, så skal jeg ikke krangle på det. Men mitt valg er de langt mer undervurderte Tindersticks.

For meg er Tindersticks like viktige som The Velvet Underground og The Beatles.

Jeg skal vel ikke påstå at Tindersticks er et opplagt soundtrack for sommeren, men her i huset er det likevel de som har dominert CD-spilleren de siste ukene. Mest har det gått i det nye albumet Waiting for the Moon (som egentlig slippes først i neste uke - samtidig med den nye Radiohead-plata, faktisk). I tillegg har jeg nettopp sikret meg de to live-albumene som kun selges gjennom den offisielle hjemmesiden. Det er med andre ord gode tider for en trofast fan.

Jeg har prøvd å finne måter å beskrive Tindersticks' musikk på. Det er ikke så lett. Musikkjournalist-klisjeene sitter så altfor løst. Det blir gjerne noe om sene nattetimer, fulle askebegre, tomme rødvinsflasker, knuste hjerter. Rødvinsflekker på skjorta, rødvinsflekker på sjelen.

"How are you doing tonight? 
I don't wanna fight 
Just walked these miles 
To be passing by 
Just to say 
That I'm okay 
For you to see the state of me"

Å kalle Tindersticks for et melankolsk band er ihvertfall ikke noen overdrivelse.

Det er bare litt for enkelt. Det yter dem ikke rettferdighet. Det sier ikke noe om at de har både humor og lekenhet, at de er ganske uforutsigbare innenfor sine valgte rammer.

De som virkelig ikke har forstått det, vil kunne kalle det for noe sånt som "behagelig cocktail-musikk". Men da er man ikke istand til å føle det gnagende ubehaget som ligger like under overflaten. Og det faktum at fiolinen er sjøsyk, og at låta hvert øyeblikk kan eksplodere i et crescendo av strykere, trompeter og dissonans.

For ikke å snakke om at tekstene noen ganger bikker over i det rent psykotiske.

"Have you ever wondered whatâs inside that keeps us together?
Have you ever wanted to take that knife and discover?"

Og det gjerne i kombinasjon med mindre konvensjonelle former for seksualitet.

"These days I'm only happy when I cannot move 
These days I'm only happy when I'm tied down 
Next to you"

"And I'll tell ya, with my tongue between your toes
If there's ever anyone else
Don't let 'em do this"

"Håpløst romantisk," er nok den beste beskrivelsen jeg kan komme på. Da med like mye trykk på "håpløst" som på "romantisk". Det handler om å sitte igjen ribbet for alt, alt unntatt den idiotiske forestillingen om at noe bedre faktisk er mulig.

Dét, og en god porsjon stolthet. For stoltheten kan de faen ikke ta fra deg.

Noe sånt er det Tindersticks står for. Og sånt er det trøst i.

Apropos musikkanmelder-klisjeer, så kan du se etter disse referansene når den nye plata blir anmeldt i avisene til uka: Lee Hazlewood, Nick Cave, Leonard Cohen. Tom Waits, kanskje. Er anmelderen riktig oppegående, vil han trekke inn soul-influensene - Curtis Mayfield, Isaac Hayes. Bare vent og se, du.

Waiting for the Moon, den nye plata, oppsummerer på utmerket vis det meste dette bandet har drevet med de siste ti årene. Men det er nok fremdeles det andre albumet (som i likhet med det første kun heter Tindersticks) som er den ultimate Tindersticks-opplevelsen. Var jeg nybegynner ville jeg startet der. Plata med svart/hvitt-coveret, det er den du bør se etter. I første omgang.