tirsdag 28. oktober 2003

En liten rapport fra fredagens konsert med Nova Caine er lagt ut på Stimulis websider. Kanskje er det hverken stor journalistikk eller stor skrivekunst, men med tanke på den utsendtes fredagspromille får det holde.

Forøvrig er Stimuli-sidene nå endelig blitt den guiden til Kristiansands kulturliv de alltid var ment å være.

mandag 27. oktober 2003

Han ene pasienten i Gjøkeredet, han som hele tiden går rundt og sier "I'm so tired". Jeg føler meg som han.

Jeg har skjønt at andre mennesker gjerne bruker helgene til å "slappe av", "hente seg inn", "samle krefter" og denslags. Det tror jeg er lurt av dem. På den måten føler de seg sikkert mye bedre når de skal ta fatt på en ny arbeidsuke.

Den motsatte modellen har jeg ihvertfall mistet troen på.

onsdag 22. oktober 2003


Blant de platene jeg har hørt mest på de siste årene er Elliott Smiths Either/Or, XO og Figure 8. I mine ører har Elliott Smith lenge vært en av de fineste låtskriverne på planeten. Melodiøse og intelligente låter, tidløs musikk.

I dag kom meldingen om at han ikke er blant oss lenger. At han har tatt livet av seg.

Nå var det aldri vanskelig å skjønne at han var en plaget mann. I bunnen av musikken hans lå en dyp melankoli som var umulig å overse. Han er også (med et mulig unntak for Beth Gibbons) det mest sjenerte mennesket jeg har sett på en scene. Popstjerne-materiale var han ihvertfall ikke.

Men Elliott Smith var en stor låtskriver, sanger og musiker. Og dette er en trist dag.

Nobody broke your heart
You broke your own because you can’t finish what you start
Nobody broke your heart
You broke your own because you can’t finish what you start
Nobody broke your heart
You broke your own because you can’t finish what you start
Nobody broke your heart
If you’re alone it must be you that wants to be apart

onsdag 15. oktober 2003

Rocky nr. 3 er ute denne uka.

Fra min hånd kommer tre nye sider Jesper og Jonathan. Denne gangen har våre tvilsomme venner laget Jackass-video, og, som man kunne forvente, er det noen andre som må ta støyten.

For min egen del må jeg si at dette er den J og J-serien jeg er mest fornøyd med så langt. Håper dere som leser den er enige.

tirsdag 14. oktober 2003

Kan ikke nekte for at det er godt å være hjemme igjen etter tre dager med konserter, drikking og mange lange transportetapper gjennom Oslos gater. Og det føles ekstra godt når jeg vet at jeg har resten av uka fri til å tegne og ellers sulle rundt i min egen lille verden. Ikke minst skal det bli godt å få lagt om et kosthold som de siste dagene nesten utelukkende har bestått av øl, sigaretter og junk food.

Men konsertene da, hvordan var de?

Joda, jeg er veldig godt fornøyd. Bowie på søndag var på mange måter ikke så ulik Bowie på Quart for et år siden - proff og velopplagt. Riktignok ble det for mange låter fra de to siste platene og altfor lite fra det fantastiske 70-tallet hans. Men da høydepunktene - en pumpende tung "Fame", klimakset på "Heroes", avsluttende "Ziggy Stardust" - kom, så var det bare å gi seg over. Dessuten synger jo mannen helt fantastisk.

Akkurat det siste kan man ikke si om Dylan på mandag. Jeg har vel aldri hørt noe så rustent som det han presterte på de første par låtene. Det var nesten komisk. Men da han først fikk rensket halsen for det verste slimet, låt det bedre. Så kan man si hva man vil om at mange av låtene er totalt ugjenkjennelige fra albumversjonene,* men i mine ører svingte det. Mye tøff og overraskende hard rock. Jeg kan heller ikke huske å ha vært på en konsert hvor bandet har tatt seg så mye opp låt for låt. Og da Bob helt til slutt innfridde mitt telepatisk overførte ønske om å få høre "All Along the Watchtower", var jeg en svært fornøyd mann.

Terningkast 5 til både David og Bob fra meg.

*Både VG og Dagbladet skriver i dag påfallende nok om låter han faktisk ikke spilte, henholdsvis "Desolation Row" og "I Shall Be Released".

fredag 10. oktober 2003

Dette blir Den store superstjerne-helga.

I morgen tidlig legger vi avgårde til Oslo, hvor vi går rett på Den store Ronny Haugeland-festen som arrangeres i forbindelse med Den store Ronny Haugeland-boka. Regner med at det blir stas for flere enn Den store Ronny Haugeland. Det blir ihvertfall første gang jeg har drukket øl på bibliotek.

Søndag spiller David Bowie i Spektrum. Det blir garantert bra. Kanskje litt dumt at jeg ikke har hørt de nye låtene, men men.

Så er det Dylan på mandag. Han har jeg ikke sett før, så det blir selvsagt spennende. Han har jo rykte på seg for å være ujevn live, men vi får håpe han har en god dag.

Ihvertfall: Begivenhetene står i kø. For sikkerhets skyld har jeg tatt meg fri resten av uka.

torsdag 2. oktober 2003

Johnny Cash (1932-2003)


Det var Ronny som sendte meg en SMS om at Johnny Cash var død. Da jeg fikk den befant jeg meg på et hotellrom i Bergen og hadde igrunnen andre ting enn gamle countrylegender å tenke på, for eksempel en dundrende hodepine og hvor det var blitt av klærne mine. Det var vel heller ikke spesielt overraskende at mannen døde nå, han hadde jo gått inn og ut av sykehus i årevis. Dessuten var det bare noen måneder siden June Carter Cash døde, og når kona dør pleier gubben å følge ikke lenge etter. Det er bare sånn det er.

Men i ettertid har det gått opp for meg hvordan Johnny Cash har fulgt meg gjennom stort sett hele livet.

Jeg pleier ikke å gruble så mye på barndommen og sånn, jeg er mer av typen som bekymrer meg for framtiden. Men ett klart barndomsminne jeg har, fra da vi bodde i Nord-Norge, er av at vi skal på fisketur og jeg sitter i baksetet på Asconaen og synger med på Johnny Cash-kassetter. "Five Feet High and Rising" var blant favorittene, husker jeg.

Også var jeg mer enn bare litt opptatt av cowboyer og Det ville vesten på den tiden. Og Johnny Cash var jo cowboy. Ikke bare hadde han tøff cowboyhatt og til og med revolver på en del bilder, du hørte på stemmen og så i øynene hans at han ikke var en fyr å kødde med. Han var tøff som flint og hard som stein. Han var helt i klasse med Lynvingen.

Men Johnny Cash til tross, virkelig opptatt av musikk ble jeg vel egentlig ikke før jeg ble tenåring. Og da gikk det nesten utelukkende i heavy metal. Det var ikke mange artister som ikke hadde langt hår og altfor trange bukser som var verdt å respektere. Men Johnny Cash var en av dem.

For Cash selv var ikke 80-årene noen spesielt god periode. Han reiste rundt og spilte de samme gamle sangene for det samme gamle publikummet, knapt noen kjøpte de nye platene hans. Men på gutterommet låt Faderns kopi av "Johnny Cash at Folsom Prison" bedre enn noen gang. Det var en oppløftende og faktisk oppbyggelig opplevelse å høre Johnny Cash bonde med de innsatte i USA hardeste fengsel. Og jeg skjønte at Cash var tøff på en måte som disse metal-bandene aldri kunne bli. Han trengte aldri late som.

Da jeg omsider flyttet hjemmefra, var "At Folsom Prison" og et par andre Cash-plater blant et kresent utvalg vinyl jeg stjal med meg fra Faderns samling.

Og på 90-tallet var også Cash tilbake. Med de fire "American Recordings"-platene han laget sammen med Rick Rubin toppet han livsverket på en måte knapt noen kunne forutsett. Plutselig greide han å omsette alder og sykdom i artistisk tyngde og integritet.

Johnny Cash hadde nok ikke vært så langt framme i bevisstheten min de siste årene, men jeg visste hvem Rick Rubin var. Han hadde tross alt produsert både Slayer og Red Hot Chilli Peppers. For første gang gikk jeg ut og kjøpte mine egne Johnny Cash-plater.

Jeg vet ikke om det var "American Recordings"-serien som ga Johnny Cash krediblitet igjen, eller om det var folkene i omgangskretsen min som endelig var blitt voksne nok til å innrømme at de likte en gammel cowboy. Det var sikkert litt av begge deler. Ihvertfall var det ikke flaut å snakke om Johnny Cash lenger. Tvert imot. Alle visste jo at han var verdens tøffeste mann, og at han alltid hadde vært det.

Og sånn kommer det til å forbli.

Senest sist lørdag satt Ronny og jeg hjemme hos meg og varmet opp for en kveld på byen. Vi hadde vært ute kvelden før også, så det falt seg naturlig å holde musikken i et dempet leie. Det gikk i gammel soul og enda eldre blues. Etterhvert kom også noen Johnny Cash-plater fram, og jeg fikk det for meg at vi måtte se videoen til "Hurt". Forutsigbart nok kjente jeg øynene bli blanke og måtte kvele et hikst da det værbitte, eldgamle ansiktet til Johnny Cash fylte skjermen med all verdens verdighet.

Ronny og jeg sa ikke noe spesielt til hverandre da videoen var ferdig, men renset heller lufta med noe støyende. For jeg visste at han hadde opplevd akkurat det samme som meg.