fredag 28. mai 2004

Sannelig mitt hat - der var jeg online igjen!

Og med soljævelen på himmelhælvetet og country på anlegget og en sixpack i kjøleskapet og et par kompiser på vei og fri på mandag, ligger jo alt an til - whatever.

onsdag 26. mai 2004

"Min umiddelbare reaksjon på 11. september var: YES!!!"

Denne teksten egner seg godt til å lese når man egentlig skulle jobbet. Den er nesten like morsom som den er alvorlig.

Skulle igrunnen ønske jeg var istand til å skrive sånne tekster til bloggen min.

fredag 14. mai 2004


I dag har jeg lyst til å slå et slag for Slayer og albumet Reign in Blood.

Det fine med Reign in Blood er at det er en plate helt uten forsonende trekk. Fra Tom Arayas skrik (og da mener jeg skrik) i åpningen av "Angel of Death" til "Raining Blood"s avsluttende kakofoni, er Reign in Blood så insisterende brutal at den kan tvinge elefanter i kne. Alt humant er skrellet bort, lag for lag, til bare pur misantropi og aggresjon gjenstår. Og da snakker jeg ikke først og fremst om tekstene (som er omtrent like tåpelige som de er moralsk tvilsomme), men om hele uttrykket. Slayer produsert av Rick Rubin låter som en maskin, et uhyggelig voldsverk av et band. Man skulle ikke tro det var mulig for fire mennesker å spille så fort, så intenst, så presist.

Det er nesten skummelt.

Det hyggeligste jeg kan si om plata er at den er ekstremt kortspilt. Slayer spiller så innihælvete fort at 10 låter gjøres unna på 28 minutter. Og godt er det. Et par låter til ville vært uutholdelig.

Det var en periode i livet mitt da jeg hørte på Reign in Blood hver eneste dag. Ofte satte jeg den på når jeg skulle sove. Det var et eller annet ved lydbildet, spesielt det sinnssyke trommesporet til Dave Lombardo, som hadde en merkelig hypnotisk, avslappende effekt på meg.

Slik er det ikke lenger. Jeg liker å tro at jeg har forandret meg ganske mye siden jeg var 17. I det minste føler jeg ikke lenger behov å høre noen skrike og vræle om Auschwitz og Satan på daglig basis.

Nei, i dag hører jeg oftere på Willie Nelson enn på Slayer.

Men fremdeles er det dager... Noen dager er Reign in Blood det eneste som duger.

mandag 10. mai 2004

I helga var jeg på tur til Trøndelag i familiesammenheng.

Braathens, SAS eller hva de nå heter for tida, har begynt med plassbilletter, og på fredag ble jeg plassert aller bakerst i flyet. På den bakerste raden er det kun to seter, og der ble jeg sittende ved siden av selveste Kjellvis. Ikke det at jeg snakket med ham eller noe. Han leste Vi Menn og spiste drops; jeg leste Dagbladet og tenkte at Kjellvis hadde vært en kjernekar hvis han bare hadde spandert et drops på meg.

Da jeg skulle hjem igår, ble jeg igjen plassert på tomannsraden bakerst i flyet. Denne gangen ble jeg sittende ved siden av Sigurd Et-eller-annet, han som har reiseprogrammer på TVNorge. Han satt og kikket ut av vinduet; jeg leste Dagbladet og tenkte at når jeg kom hjem, skulle jeg skrive i bloggen min om alle kjendisene jeg treffer på tur.

Men da vi skulle av på Kjevik, så jeg at det slett ikke var Sigurd fra TVNorge jeg hadde sittet ved siden av, bare en eller annen jævla Sigurd-imitator. Egentlig lignet han ikke i det hele tatt.

Jeg opplever aldri noe spennende jeg kan fortelle om.

onsdag 5. mai 2004

For ordens skyld: Jeg er for tiden Internett-løs i heimen. Mine venner i Nextgentel beregner at de vil være klare til å trykke på den magiske knappen først mot slutten av måneden.

Inntil da vil nok oppdateringene her komme nokså sporadisk.

mandag 3. mai 2004

Nytt Rocky er ute

Jesper og Jonathan-fans får mye valuta for pengene i nye Rocky. Over hele fem sider stifter vi bekjentskap med Jespers mor. Hun er, som faste lesere sikkert kan forestille seg, en hardt prøvet kvinne. I dette hjemmet kan selv noe så hverdagslig som å samle familien over et måltid varm mat midt på dagen, vise seg uoverkommelig. Dette er knallhard norsk sosialrealisme på sitt mest knallharde og sosialrealistiske!