torsdag 29. juli 2004

Det er ikke alltid så mye som skal til for å glede meg. I dag, for eksempel, kom jeg over en DVD som inneholdt begge de to danske voldseposene Pusher og Bleeder. Ikke bare gikk den for en rimelig penge, den inneholdt også en del ekstrastoff - selv om det ikke sto noe om det på coveret. Slike små oppdagelser har jeg glede av.

Og jeg liker virkelig disse filmene. De forteller brutalt overbevisende om forskrudde miljøer vi skal være glade vi ikke har noe med å gjøre. Det er omtrent som Mean Streets eller Taxi Driver forplantet til 90-tallets København.

Ellers slår det meg at videomarkedet her i landet ikke er hva det engang var. En gang i tiden, la oss si den gang jeg var tenåring, måtte man tilhøre ganske forskrudde miljøer for å få sett råtne, tredjegenerasjons kopier av uhumskheter som Maniac, Ilsa, She Wolf of the SS og I Spit on Your Grave. I dag finner man dem i oppussede og uklipte versjoner like bortenfor Disney-hylla hos den lokale DVD-pushern.

Og det er jo kult. La kidsa få se klassikerne.

Den moralske grensen, for meg, går omtrent ved å selge slikt som Bumfights. Hvilket den lokale DVD-pushern faktisk også gjør. Jeg synes ikke det er kult å se på ekte, rusa, halvgærne uteliggere som banker livskiten ut av hverandre for småpenger.

Det er virkelig ikke morsomt, bare stygt.

tirsdag 27. juli 2004

Nytt Rocky er ute

I forrige Rocky sto det at nr. 8 skulle komme ut 2. august. I går så jeg allikevel det nye nummeret i hyllene på Rimi.

Istedet for å spørre meg hva dette er for no jævla rot, skal Jesper og Jonathan-fansen bare holde kjeft og glede seg over tre nye sider butikktyverier, banning og annen umoral.

onsdag 21. juli 2004

Voi voi, så godt det var å sove i sin egen seng igjen! Den siste uka har bokstavelig talt vært all over the place på akkurat det området.

Onsdag til lørdag sov jeg på en madrass hos Christoffer i Oslo. Madrassen var plassert i en gang alle i kollektivet måtte gjennom for å gå på badet eller på do. Jeg klager selvsagt ikke, men det er tungt å sove av seg rusen mens metalmusikere og datahackere tramper på hodet ditt.

Lørdag til mandag bodde jeg hos Arne Jonny dypt inne i Hedmark et sted. Der ble jeg tildelt en seng av typen gammel, knirkete og kort. Rommet delte jeg med en katt og hennes tre relativt nyfødte, som alle kravlet og pep over meg mens jeg lå der og vred meg i bakruskramper. Men jeg klager ikke. Det er minst 12 år siden sist jeg sto skulder ved skulder med Arne og pissa i veikanten mens sola sto opp over Smærbærsmo'n. Det var like fint som den gang.

Mandag til tirsdag var jeg tilbake i Oslo sammen med Arne, og vi ble tildelt sengeplasser på stuegulvet til Lena og Børt. Der lå jeg på en luftmadrass som gradvis ble flatere og hardere i løpet av de få timene jeg sov på den. Og mens alkoholen nok en gang herjet med meg, ble hjernen kokt av sola, naboen drillet i veggen og trikken dundret gjennom hodet mitt hvert femtende minutt.

Men jeg klager ikke, for i natt sov jeg på min egen overdimensjonerte Svane-madrass igjen. Fysisk og psykisk er jeg derfor nær normaltilstanden for første gang på en uke.

Bursdag har jeg visst også. Jeg trodde egentlig det var i går, men mine gamle foreldre var nettopp innom med kake og gaver, og de forsikret meg om at det er i dag.

Jeg føler vel uansett at dagen ble tilstrekkelig feiret i uka som var.

søndag 11. juli 2004

Black Debbath, Danko Jones, The Hives og The Low Frequency in Stereo: De spiller så jævlig høyt alle sammen.

I det hele tatt, det har blitt mye rock og rawk og annen støybasert musikk denne uka. Jeg føler meg gammel og sliten. Neste år bør det bli det countryfestival i Setesdalen på meg.

Nå skal jeg sove i et par døgn og ikke drikke mer øl i dette livet.

lørdag 10. juli 2004

Hm, de daglige festivalrapportene har visst gått litt i stå her. Men selv om allmenntilstanden må sies å være noe redusert, så lever jeg. Og det er i grunnen det viktigste. Gud har riktignok funnet det for godt å tømme seg i skallen på oss de siste dagene, men ikke en gang Han skal greie å føkke opp dette for oss. Forresten tusler jeg jo hjem til meg selv hver natt, sover i min egen seng og har all verdens tilgang på mat og dusj. Jeg har ikke tenkt å klage.

Har selvsagt sett en god del konserter siden sist: Franz Ferdinand, Pixies, Gluecifer, Novac, Noxagt og Broken Social Scene. Gode ting kan sies om dem alle sammen, men kaka er det helt klart Pixies som får. Alt man hadde av forventninger ble oppfylt. Å få se Kim Deal glise verdens feteste glis og å høre den menneskelige kanonkula Frank Black skrike som bare han kan skrike, er et privilegium og en rørende opplevelse. Og setlista var bare en ren seiersparade. Jeg koste meg som en hobbit inne i den dustete regnfrakken med pizzareklame på.

torsdag 8. juli 2004

Ganske rolig dag i går. HGH var like trivelige som forrige gang. Hemningsløst tøysete og samtidig rørende bra. Joe Henry gjorde også et sympatisk inntrykk, men siden jeg skammelig nok ikke har hørt platene hans, ble det litt vanskelig å henge med etterhvert. Til slutt ga vi også NERD en sjanse. Men på et par hundre meters avstand, var det omtrent like givende som å zappe innom en gjennomsnittlig MTV-video. Vi tuslet i stedet videre, fant oss en rolig plett hvor vi drakk noen flere øl. Jeg tok kvelden relativt tidlig og er dermed kvikk og uthvilt foran festivalens høydepunkt: Pixies. Eg gler meg.

(Dette er forresten bloggings nr 100 fra meg. Bra jobbet, Roy!)

onsdag 7. juli 2004

Jo, altså...

The Cumshots brølte, sloss og blødde for oss. Dessuten gjorde de som kjent en innsats for regnskogen. Jeg har nesten ikke fått regnskogen ut av hodet etter det.

My Morning Jacket er en utrolig hårete gjeng som spiler utrolig høyt med utrolig mye klang. Jeg kan faktisk høre en god del av klangen i ørene mine ennå. Bra konsert.

Peaches-konserten var på en måte like mye som performance som konsert. Mye aggressiv seksualitet og harde beats. Ikke helt min greie, kanskje, men unektelig god underholdning.

Selv er jeg litt løs i magen i dag, men ellers i fin form. Akkurat nå er Ronny på vei bort hit med en pizza han har tenkt å putte i ovnen min. En ny festivaldag truer.

tirsdag 6. juli 2004

Regnet døde ut like før Sissy Wish begynte å spille. Snow Patrol og Modest Mouse kom, spilte og forsvant ut av minnet. Festivalfølelsen kom sigende etterhvert som det tetnet til med folk, ølet og de nesten varme pizza-slicene gled ned.

Men etter å ha stått så lenge og sett på folk som så ut som de jobber på Platekompaniet, var det på tide med noe ekstraordinært.

Det er der Morrissy kommer inn. Han er en personlighet, han er tøff. Rart å tenke på, men for femten år siden, da The Smiths fremdeles eksisterte, ville jeg sikkert avfeid dem som et homoband eller noe sånt. Men så var det da også mye jeg ikke hadde forstått for femten år siden. Alle som tør å si høyt at de synes kjernefysisk utlslettelse er å foretrekke framfor nok en endeløs, grå dag (til tonene av en fengende pop-melodi) er tøffe. Alt var som det skulle være - Morrissey hadde Sinatra på intro-tapen, svingte på mikrofonledningen, fortalte dårlige vitser og strakte seg ut mot publikum mens navnet hans blinket Elvis-rødt over hele scenen.

Og etter at Morrissey hadde kastet skjorta og løpt av scenen, bar det ut på byen for å irritere seg over Bærums-kidsa som hvert år får det for seg at Kristiansand er Ibiza.

søndag 4. juli 2004

I grunnen passer det greit med en regntung og bakfull søndag før det braker løs i morgen. Seks dager med sol, øl og rock and roll kommer til å kreve sitt av en rocker som ikke har vært 22 på mange, mange år. En søndag på sofaen og en bunke Simpsons-episoder burde være perfekt oppvarming.

I tillegg til å se gamle helter som Pixies og Morrissey, og også få noen nye, er målet for årets festival å kline med Maria Solheim. Jeg skal prøve å holde dere oppdatert om utviklingen utover i uka.

torsdag 1. juli 2004

Jeg går min seiersgang. En låt basert på mitt allerede legendariske full og hes mann-opptak har nå begynt å sirkulere. Jeg synes det minimalistiske kompet understreker de truende undertonene i stykket på en fin måte.

Mp3'en er kommet til meg ad omveier, men såvidt jeg skjønner, stammer den fra et heavy metal-miljø på Vestlandet.

Alle sammen nå: Klokka er snart tre... og noen må dø.

Oppdatering 03.07: Nok en versjon er nå tilgjengelig på siden til Rock Demon. Let deg fram til spor nr. 26.