onsdag 28. desember 2005

Takk for at du kikker innom Norges eneste juleåpne blogg. I dag oppsummerer vi filmtittingen igjen. Det har gått en del i repriser fra egen DVD-hylle i det siste.

The Ninth Configuration (William Peter Blatty, 1980)
Jeg greier ikke å bli helt klok på denne. Jeg veksler mellom å synes at den er morsom og original - og stivbeint og langtekkelig. "Interessant" er vel ordet. 7/10

In the Mouth of Madness (John Carpenter, 1994)
Jeg har aldri skjønt hvorfor det ikke blir lagd flere filmer med utgangspunkt i H.P. Lovecraft. Han skrev kanskje ikke stor litteratur, men han hadde fantastiske ideer som bare skriker etter å bli visualisert. Dette er et av de bedre forsøkene, selv om Carpenter smører litt for tjukt på og har tunga litt for godt plassert i kinnet til at det blir særlig skummelt. 6/10

The Hunger (Tony Scott, 1983)
Jålete og sjelløs som bare en dypt pretensiøs, "erotisk" vampyrfilm fra 80-tallet kan være. Måtte jeg aldri se en blafrende gardin i softfokus igjen. Bowie er det eneste lyspunktet. 3/10

Miller's Crossing (Joel Coen, 1990)
Det er viktig å se en Coen-film iblant. Det hjelper på humøret. 9/10

King Kong (Peter Jackson, 2005)
Herregud, som jeg hadde elsket denne filmen da jeg var 12. Men allerede den gang ville jeg nok ha syntes at actionsekvensene ble i lengste laget. 7/10

Dead Ringers (David Cronenberg, 1988)
Bare Cronenberg kunne ha laget dette mørke, mørke psykologiske dramaet om tvillinger, avhengighet og gynekologi. "The patients are getting strange..." 9/10

The Conversation (Francis Ford Coppola, 1974)
Grunnen til at denne ikke huskes like godt som en del andre filmer fra samme periode, må være at den ikke akkurat er av det spektakulære slaget. I stedet byr den på en lavmælt paranoia som er ganske unik. 9/10

Les yeux sans visage (Georges Franju, 1959)
Hva er det med franskmenn og den bisarre ideen om å transplantere ansikter? Det var snakk om det på nyhetene senest i forrige uke, og denne merkelig poetiske filmen tok opp temaet allerede for 45 år siden. 8/10

I Walked with a Zombie (Jacques Tourneur, 1943)
Atmosfærisk og overraskende sofistikert horror-klassiker. 8/10

The Body Snatcher (Robert Wise 1945)
Det er rart hvor bra slike makabre, gamle skrekkfilmer fungerer som koselige søndagsmatineer i dag. 8/10

Carlito's Way (Brian De Palma, 1993)
Solid, old school gangsterdrama. Fantastisk frisyre på Sean Penn. 8/10

Tidligere filmtitting er samlet her.

søndag 25. desember 2005

Den snille kjempens år

Kontrasten til forrige posting kunne ikke ha vært større eller mer passende: Pstereos album 2005 er "I Am a Bird Now" av og med Antony and the Johnsons. Klart det måtte bli Den snille kjempen i år.

Hyllestene leser du her.

lørdag 24. desember 2005

"I'm going to leave my body to medical science fiction."

Drit i Julenissen. I dag feirer vi bursdagen til Ian Fraser "Lemmy" Kilmister - 60 år og fremdeles en fare for omgivelsene.

fredag 23. desember 2005

Det snurper seg sammen i toppen av Pstereos adventskalender. På tredje plass ligger min egen favoritt, Magnolia Electric Co (som hjernen min insisterer på å kalle Mongolia Electric Co), og deres "What Comes After the Blues". Jeg har selvsagt bidratt med noen ord om den.

tirsdag 20. desember 2005

Det er altså ikke her det skjer om dagen, men i Pstereos adventskalender. I dag kan du lese noe småtteri jeg har skrevet om Richard Hawleys "Cole's Corner".

torsdag 15. desember 2005

Bak dagens luke i Pstereos adventskalender skjuler min omtale av Ryan Adams' finfine "Jacksonville City Nights" seg.

tirsdag 13. desember 2005


Jeg regner med at alle følger med på Pstereos adventskalender? Hver dag fram til julaften teller vi ned i kåringen av årets 25 beste album. Og det er jo mye bedre enn sånne teite, små sjokolader.

I dag kan du lese mitt første bidrag - noen linjer om Damien Jurados siste, "On My Way to Absence".

søndag 11. desember 2005

I tilfelle noen har prøvd å få tak i meg: mobilen min har vært kald og livløs siden i går kveld. Inntil videre anbefales alternative kontaktformer (e-post, fasttelefon, telepati).

tirsdag 6. desember 2005

Mer VG: En kjapp skumming av innleggene på debattforumet gir perspektiv på musikksidene deres.

"At hip-hop ikke er musikk er et velkjent faktum."

"Musikk er samspillet mellom melodi og harmoni."

"Perkusjonsinstrument er difor totalt unødvendige i musikk, og ein kan spørje seg kva dei eigentleg gjer der."

"Perkusjonsinstrumenter og bass er greie til å holde pulsen. Forøvrig er de egentlig ganske unyttige, og de eksisterte da nesten heller ikke på Mozarts tid."

"Jeg betrakter Mozart og McCartney som de to største komponistene som har levd, og det er da naturlig å bruke dem som målestokk for annen musikk."

"Pop, symforock og klassisk musikk er de sjangrene som er gode sjangrer, og som alle andre sjangrer egentlig burde liknet på."

"Med unntak av trommenes betydning i speed metal er da strengt tatt ikke trommer og bass så fryktelig viktig i metall heller."


De fleste gullkornene stammer fra en Geir H. Han er selvfølgelig min nye favorittmusikkskribent.

søndag 4. desember 2005

Det er vel ikke akkurat originalt å påpeke at tabloidavisene kan være skikkelig teite. Allikevel må det gjøres iblant.

Siden jeg er litt opptatt av musikk og sånn, hender det nemlig at jeg sjekker ut musikksidene til VG. Og hver gang slår det meg at det bare unntaksvis står noe om musikk der.

Her er dagens musikknyheter ifølge Norges største avis:

- Sjokk-rocker sa ja
- Aylar: - Beklager sex-løgnene
- Kjempet mot pillemisbruk
- Her skaper Maria nye drømmer
- «Eminem 2» drepte kjæresten
- Mer narkotrøbbel for Kates eks-kjæreste
- Ravi nekter å spille for Frelsesarmeen
- Renees eks skal bli pappa
- George Michael vil gifte seg


Rart. Surrealistisk. Litt festlig at Jack White tydeligvis er mest kjent som "Renees eks". Men stort sett bare trist. Noen burde skamme seg.

Det skal i rettferdighetens navn sies at VG har én god ting å by på: retro-anmeldelsene til Morten Ståle Nilsen. De er skarpe, informerte og vittige. Dessverre avspises han en gang i uka med en spalte som hadde fått plass på baksiden av en bussbillett.

Jeg er bare nødt til å slutte å lese dritten. Og det er du også.

søndag 27. november 2005

Det begynner å bli lenge siden jeg oppsummerte filmtittingen. I det minste har jeg et par ekstra titler å by på.

Snittkarakteren er forresten ekstra høy denne gangen. Det er selvsagt fordi jeg foretrekker å se gode filmer.

Vertigo (Alfred Hitchcock, 1958)
Filmatisk perfeksjon. 10/10

Point Blank (John Boorman, 1967)
Tøff, stilisert thriller som bare kunne vært laget i 1967. Også Lee Marvin, a gitt. 9/10

Capturing the Friedmans (Andrew Jarecki, 2003)
Det er ikke spesielt hyggelig å se en familie gå fullstendig i oppløsning for åpent kamera, men fascinerende er det. 9/10

Broken Flowers (Jim Jarmusch, 2005)
Jordnær, morsom og veldig fin. 8/10

The Fly (David Cronenberg, 1986)
Hvordan lage noe interessant ut av heller tvilsomt materiale. 8/10

Dominion: Prequel to the Exorcist (Paul Schrader, 2005)
Den klart mest vellykkede oppfølgeren i denne etter hvert så rotete "serien". 8/10

Rear Window (Alfred Hitchcock, 1954)
Bedre underholdning får du ikke på en regntung høstkveld. 10/10

Robot Monster (Phil Tucker, 1953)
Denne fullstendig ubehjelpelige filmen er et av de beste hjelpemidlene som finnes for å oppnå en lavere form for bevissthet. 8/10

Naboer (Pål Sletaune, 2005)
Noia på norsk. Kanskje ikke superoriginalt, men ganske effektivt. 7/10

The Devil's Rejects (Rob Zombie, 2005)
Man føler seg nesten skitten etter å ha fnist seg gjennom denne stygge og fullstendig amoralske filmen. Men så er da også Rob Zombies innsats for å få oss til å føle sympati med en gjeng sadistiske lystmordere av nærmest heroisk kaliber. 8/10

F for Fake (Orson Welles, 1972)
Gamle Orson gjør sitt beste for å føkke med hodene våre og samtidig undergrave hele dokumentarsjangeren. 8/10

The Exorcist (William Friedkin, 1973)
Å ha tenåringer i huset er visst enda mye verre enn jeg hadde trodd. 10/10

En etter hvert laaaaang liste med filmnotater finner du her.

fredag 25. november 2005

I de siste par ukene har jeg kuttet ned på musikkskriveriene og i stedet hatt nesa vendt mot tegnebordet. Nå kan du likevel lese noen linjer jeg har bidratt med til Pstereos gjennomgang av låtene på Springsteen-klassikeren "Born to Run". Ingve har dessuten kommet opp med en sedvanlig velskrevet sak om hele den deilige 30 års-jubileumsutgaven som nettopp er kommet ut.

lørdag 19. november 2005

Nielsen om natten


Klokka hadde for lengst passert tre da jeg slengte meg på senga med det nye Christopher Nielsen-albumet i natt. Planen var å komme seg gjennom det første kapitlet før jeg slukket lyset. Nielsen har som kjent vært opptatt med det etterhvert nærmest mytiske filmprosjektet sitt de siste årene, og dette er den første nye tegneserieutgivelsen hans siden, tja, forrige årtusen en gang. Da er det klart at store forventninger er blitt skapt i mellomtiden.

Og Christopher Nielsen skuffer ikke. Før jeg visste ordet av det, var det tidlig morgen, og jeg hadde slukt alle de 144 sidene. Det er ikke ofte jeg fniser høyt mens jeg leser, men i natt gjorde jeg det.

Det er ikke noe poeng i å gjengi handling eller noe slikt. Vi befinner oss i kjent terreng. Nielsen er fremdeles kongen av grim realisme krysset med hysterisk situasjonskomikk. Teksten jeg en gang skrev om "Homo norvegicus" er fremdeles dekkende. Men jeg kan jo røpe såpass som at Odd og Geir, eller strengt tatt Geir og en fyr som heter Patton, når nye, degenererte dybder i sine forsøk på å skaffe spenn. Til og med Geir må erkjenne at det er "disgusting" og "en skikkelig DRITTjobb".

"Uflaks" er årets morsomste, og antakelig også beste, norske tegneserie.

Nå er det bare å glede seg til "Slipp Jimmy fri". Den kommer visstnok til våren.

fredag 18. november 2005

Rune har truet meg til å brenne en CD med "5 norske låter det er umulig å ikke like!" til vorspielet i morgen. Han har visst tenkt seg en eller annen form for tema-kveld. Og jeg er med på alt så lenge jeg slipper å kle meg ut.

Etter flere sekunders grundig overveielse, har jeg nå samlet følgende i iTunes:

1. Raga Rockers: Maskiner i Nirvana
2. Thulsa Doom: Need the Air
3. Serena-Maneesh: Don't Come Down Here
4. Susanna and the Magical Orchestra: Jolene
5. Saint Thomas: Dream On

Legg merke til hvordan musikken gradvis beveger seg fra hardtrockende party til den rene begravelsstemningen. De fleste vil sikkert mene at dette er en helt bakvendt måte å sette sammen en vorspiel-CD på. Men jeg mener at den indre dynamikken sangene i mellom er det viktigste når man lager samle-CD. Alltid.

Da får det heller være at vorspielet går rett over i nachspiel.

Dessuten tror jeg at det er på sin plass med noen bonusspor her.

mandag 14. november 2005

Hey hey, my my! Det er fremdeles elleville Neil Young-dager hos Pstereo.

I dag er min omtale av go'-plata "Sleeps with Angels" lagt ut. Dessuten kan du fordype deg i et håndplukket utvalg av Neil Youngs beste låter.

Men nå har jeg fått min dose av gamle Neil for en stund, ass. Det er ikke mye sleivete countryrock og forvrengte fuzz-gitarer å høre her i huset om dagen. Nei, nå går det i Fleetwood Mac, Steely Dan, Joni Mitchell og den slags forfinede årgangssaker.

Etterdønningene av fjorårets softrock-bølge har omsider nådd Kristian IV gate.

Ai ai ai! Hurra Torpedo-rockumentar!

onsdag 9. november 2005

Pakke i posten

Forventningene pleier ikke å være store når jeg gløtter ned i postkassen en helt ordinær høstettermiddag. Men akkurat i dag skal må si meg godt fornøyd: 20 Lucky Strike vunnet på det velrennomerte nettstedet nilsjnesse.com, samt en splitter ny DVD med The Devil's Rejects på.

Jeg mistenker at disse tingene ikke er bra for meg hverken på den ene eller andre måten - men det lille gledesbykset hjertet mitt gjorde i det jeg åpnet postkasselokket, kan ingen ta fra meg.

Det er tross alt de små gledene vi lever for. Husk det, kids.

lørdag 5. november 2005

Neil Young er 60

Neil Young runder 60 den 12. november, og Pstereo feirer den gamle kjempen med å skrive om de beste platene hans gjennom hele måneden. Dessuten får du på selve dagen redaksjonens egen Neil Young-låtsamling.

I dag kan du lese mitt stykke om "Ragged Glory", som tilfeldigvis er den plata jeg en gang i tiden oppdaget ham gjennom.

onsdag 2. november 2005

Kompisen min Erlend Ropstad er "Ukas urørt-artist" hos NRK.

Vel fortjent. "Winona and I" er en go'-låt. Vi får bare håpe at miss Ryder vet å sette pris på hyllesten.

fredag 28. oktober 2005

Det e mytji rart i haue te'n Søbstad.

I dag kom jeg boppende ned Markens gate i kjent stil, da jeg fikk øye på en liten butikk jeg ikke hadde lagt merke til før. "Vennnskap & kjærlighet" het den.

"Vennskap og kjærlighet, hva faen er det?" tenkte jeg for meg selv.

Etterpå ble jeg gående og grunne på hvor dypt negativiteten egentlig sitter i meg.

Men jeg kan jo være ganske gøyal også. Litt senere var jeg innom en butikk, hvor jeg fikk øye på en pose cashew-nøtter.

"Kung fu-nøtter," kom det fra hjernen min. "Det må jeg kjøpe."

torsdag 27. oktober 2005

Pstereo er oppdatert igjen. I dag kan du lese min anmeldelse av den nye plata til My Morning Jacket.

En ting jeg hadde lyst til å kommentere, men som det ikke ble plass til i en tekst som vokste seg langt over sine tiltenkte bredder, var det teite bandnavnet. Jeg mener, det er jo et flott band på alle måter - men "My Morning Jacket"? Det er ikke noe kult å kalle seg det. "Min morgenjakke", lissom?

Men nå har jeg ihvertfall nevnt det.

søndag 23. oktober 2005

Er jeg alene om å synes at fisk på tube er unaturlig og på et eller annet vis bare galt?

torsdag 20. oktober 2005

For Guds skyld: Glem nå ikke at torsdag er Pstereo-dag.

I dag kan du blant mye annet lese min anmeldelse av den nye EP-en til Magnolia Electric Co.
Min gamle venn Arne Jonny, som har sett alle science fiction-filmer i hele verden unntatt én, har utfordret meg på en ny sånn meme-ting. Dette er altså SF-filmens kanon i følge en fyr som heter John Scalzi, og filmene jeg har sett er uthevet.

Og, ja, jeg innrømmer at det er store hull her. Jeg er nok ikke så opptatt av sjangerfilm når det kommer til stykket.

The Adventures of Buckaroo Banzai Across the 8th Dimension!
Akira
Alien
Aliens
Alphaville
Back to the Future
Blade Runner
Brazil
Bride of Frankenstein
Brother From Another Planet
A Clockwork Orange
Close Encounters of the Third Kind
Contact
The Damned
Destination Moon
The Day The Earth Stood Still
Delicatessen
Escape From New York
ET: The Extraterrestrial
Flash Gordon: Space Soldiers (serial)
The Fly (1985 version)
Forbidden Planet
Ghost in the Shell
Gojira/Godzilla
The Incredibles
Invasion of the Body Snatchers (1956 version)
Jurassic Park
Mad Max 2/The Road Warrior
The Matrix
Metropolis
On the Beach
Planet of the Apes (1968 version)
Robocop
Sleeper
Solaris (1972 version)
Star Trek II: The Wrath of Khan
Star Wars Episode IV: A New Hope
Star Wars Episode V: The Empire Strikes Back
The Stepford Wives
Superman
Terminator 2: Judgement Day
The Thing From Another World
Things to Come
Tron
12 Monkeys
28 Days Later
20,000 Leagues Under the Sea
2001: A Space Odyssey
La Voyage Dans la Lune
War of the Worlds (1953 version)

Tradisjonen tro, sender jeg utfordringen videre til Ronny, Stian og Nils. Men det er selvsagt fritt fram for alle å ta opp hansken.

mandag 17. oktober 2005

Nytt Rocky er ute

Unnskyld klisjeen, men i dag har jeg faktisk én god og én dårlig nyhet å komme med.

Den gode er at nytt Rocky er ute, og at Jesper og Jonathan er på plass igjen. Det føles som en evighet siden sist vi så noe til dem - og siden de var fraværende i forrige nummer, er vel det nesten tilfelle også.

Den dårlige nyheten er at du muligens har lest akkurat denne episoden før. Den er nemlig bare en remake av en som tidligere har vært på trykk i både Forresten og Smult.

Det er selvsagt beklagelig, og dessverre har jeg bare et par halvgode unnskyldninger å forsvare meg med.

For det første syntes jeg dette var en av de beste av "de gamle" Jesper og Jonathan-episodene, og derfor verdt å innlemme blant "de nye". For det andre trengte jeg å kjøpe meg litt sommerferietid akkurat da den skulle lages.

Saksøk meg om du vil. Jesper og Jonathan er uansett tilbake - med nye eventyr - om seks uker.

torsdag 13. oktober 2005

Peckinpah i boks

Endelig noe å glede seg til i 2006:

Til dagens Pstereo-oppdatering har jeg som vanlig skrevet om noe jeg ikke har greie på. Det nye denne gangen er at jeg har gjort min uvitenhet til hovedpoenget i teksten.

Heldigvis bæres ikke anmeldelsen av Boards of Canadas nye plate på mine ignorante skuldre alene. Dette er nemlig en av Pstereos legendariske ensemble-anmeldelser.

Og du kan lese den her.

lørdag 8. oktober 2005

Tidenes 132. beste sang

Endelig er Pstereo oppdatert igjen, blant annet med min omtale av Antony sin "Cripple and the Starfish", nr. 132 på Pstereos liste over tidenes beste sanger.

Dette var en vrien tekst å skrive, og jeg brukte latterlig mye tid på den. Derfor har du værsågod å lese den. For min skyld, og for Antony sin skyld.

Og etterpå må du sørge for å få hørt sangen. Tro meg når jeg sier at den er verdt det.

mandag 3. oktober 2005

Det er på høy tid å oppsummere filmtittingen igjen:

Eat the Document (Bob Dylan, 1972)
Ufattelig surrete oppfølger til den klassiske turnédokumentaren Don't Look Back. Likevel svært underholdende hvis man er mer enn bare litt fascinert av Dylan. 6/10

Saw (James Wan, 2004)
Stygg sak. 6/10

Lemony Snicket's A Series of Unfortunate Events (Brad Silberling, 2004)
Mørk og oppfinnsom eventyrfilm. Pen å se på er den også. 7/10

Melinda and Melinda (Woody Allen, 2005)
Komedie eller tragedie? Woody Allen leker seg med historiefortellingen. Småfikst. 7/10

The Manchurian Candidate (Jonathan Demme, 2004)
Smart, spennende og relevant. Hollywood kan når de vil. 7/10

Lost Highway (David Lynch, 1997)
Om ikke Lynch's beste film, så kanskje den mest Lynch'ske av dem. Den blir faktisk skumlere for hver gang jeg ser den. 8/10

No Direction Home - Bob Dylan (Martin Scorsese, 2005)
Pensum. 9/10

Sort katt, hvit katt (Emir Kusturica, 1998)
Fargerikt folkeliv på Balkan. Noe slikt innbiller jeg meg at Tom Waits kunne ha kokt sammen på en lystig dag. 8/10

Ju-on (Takashi Shimizu, 2000)
Ganske effektiv horrorfilm, som prøver bare littegrann for hardt. Det er tross alt grenser for hvor mange ganger man orker å skvette i løpet av en og en halv time. 6/10

The King of Comedy (Martin Scorsese, 1983)
Er det noen gang blitt skapt en mer irriterende karakter på film enn Rupert Pupkin? 8/10

Tidligere filmnotater er samlet på denne siden.

torsdag 29. september 2005

Ikke all verdens bidrag fra meg til dagens Pstereo-oppdatering. Noen ord om det typiske midt på treet-albumet "Love Is Hell" til gjennomgangen av Ryan Adams-diskografien er alt.

Gjennomgangen kommer selvsagt i forbindelse med Adams' nye album "Jacksonville City Nights", en plate jeg sannelig tror jeg skal investere i. Jeg har avskrevet fyren mer enn én gang, men hver gang har han kommet sprettende tilbake med nye ess i ermet. Den luringen.

onsdag 28. september 2005

Formiddag på kontoret. Jeg sitter som vanlig og hører på radio mens jeg kikker tomt ut i lufta. Da ringer telefonen.

Roy: Hallo, det er Roy.
Ronny: Hei, det er Ronny.
Roy: Hei, Ronny.
Ronny: Du lurer sikkert på hvorfor jeg er på tråden så tidlig på dagen.
Roy: Ja, hvorfor ringer du så tidlig?
Ronny: Ja, nå kan du gjette.
Roy: Tja. Næh.
Ronny: Jeg får ikke fri.
Roy: Neste helg, mener du? Får du ikke fri?
Ronny: Jeg må jobbe både torsdag, fredag og lørdag. Jeg har verdens verste jobb.
Roy: Ja, det har du. Noe så kjipt.
Ronny: Jeg leverer oppsigelsen i morgen. Jeg skal bli telefonselger.
Roy: Hvis du sier opp i morgen, så kan vi vel bare drite i alt og reise til Bergen neste helg?
Ronny: Jeg har en måneds oppsigelse.
Roy: Faen så kjipt.
Ronny: Ja. Du får skrive om det i bloggen din.
Roy: Skal jeg skrive om at du har verdens verste jobb?
Ronny: Ja.
Roy: Hm. Nja. Vi får se. Må ihvertfall si i fra til Erik at vi ikke skal ha det hotellrommet.
Ronny: Ja.
Roy: OK, men du skal vel på Trash Pop i kveld?
Ronny: Jada.
Roy: Kommer du innom meg på veien?
Ronny: Klart.
Roy: OK. Ha det.
Ronny: Ha det.

lørdag 24. september 2005

Da var den saken klar: I år blir det Raptus-comeback på Fittejegeren fra Fergefjellet og meg. Jeps! Sjette til niende oktober er vi på plass blant De syv fjell, på kontinuerlig utkikk etter passende bardisker å henge ved.

Og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å traske småfull gjennom Bergens regnvåte gater midt på natta, på leting etter et hotell som ikke lenger er der vi forlot det. Jeg har mange gode, om enn vage minner fra slike ekskursjoner.

Noen andre som har tenkt å ta turen?

torsdag 22. september 2005

Det er sikkert en del av dere, mine utallige lesere, som er kraftig lei av at jeg ikke har annet enn anmeldelser av mer eller mindre obskure plater å by på for tiden. Til mitt forsvar kan jeg bare si at jeg ikke driver med annet om dagen. Alt jeg gjør, er å gå på jobb, se gamle episoder av The Simpsons og The Office og skrive plateanmeldelser. Ellers gjør jeg ingenting og interesserer meg ikke for noe.

Så derfor: Mer plateprat.

Til dagens Pstereo-oppdatering har jeg skrevet en omtale av mini-albumet Calexico og Iron and Wine har laget sammen - uten tvil en av årets aller fiiiineste utgivelser. Dessuten står jeg for spalten "Best akkurat nå", hvor jeg etter nøye avveining valgte å ikke føre opp "øl, pupper og krigsdokumentarer på Discovery".

mandag 19. september 2005

Jeg skriver som sagt platenmeldelser om dagen. Og ikke nok med at jeg skriver for Pstereo - her kommer sannelig en bonusanmeldelse skrevet for Radio Ung også. Plata som får gjennomgå er Saint Thomas' nye opus, "Children of the New Brigade".

Leses her.

Og nå kan ingen si at jeg ikke holder ting jeg lover i fylla.

lørdag 17. september 2005

"Andra män i min ålder seglar eller spelar golf på sin fritid. Jag sitter ensam i ett litet rum och pratar med konstig röst in i en bandspelare. När jag fick reda på att mina idoler Ted Nugent och Dee Snider hade egna radioprogram kunde jag liksom inte hålla mig längre."

Den utmerkede svenske serietegneren Johann Wanloo har lansert sitt eget nettradioprogram. Jazzelsker-hets, jordens undergang og inspirert tomprat. Småfestlig.

torsdag 15. september 2005

Det går tregt med bloggingen om dagen, gitt. Tegneseriemakingen er også inne i en liten dødperiode. Men jeg skriver plateanmeldelser så det griner etter. Og siden torsdag er Pstereo-dag, kan du lese nytt stoff her og nå.

Jeg har skrevet en anmeldelse av den nye plata til den skotske hedersmannen Jackie Leven, den dristig titulerte "Elegy for Johnny Cash".

Dessuten har jeg bidratt med en liten tekst om Neil Youngs "Broken Arrow" til Pstereos gjennomgang av den kanadiske hedersmannens mest middelmådige plater. Den småfrekke artikkelen kommer selvsagt i anledning Neil Youngs nye, visstnok svært middelmådige, album "Prairie Wind".

Så håper jeg bare at man trekker like mange damer på å skrive plateanmeldelser som å blogge og lage tegneserier. Selv om det nok er mye å håpe på.

PS! På gamle Neils hjemmeside kan du høre plata hans gratis om dagen.

mandag 12. september 2005

Nytt Rocky er ute i dag - for første gang desverre uten Jesper og Jonathan. Redaksjonen kjører hard promotering av den kommende Rocky-boka for tida, og har derfor skviset ut en del av de faste bi-greiene. Det er ikke stort å gjøre med.

Men våre venner fjortisene er selvsagt på plass igjen om seks uker.

torsdag 8. september 2005

Littegrann stolt nå:

I dag debuterer jeg nemlig som skribent for musikknettstedet Pstereo. Jeg har selv vært Pstereo-leser i et par år, og har alltid likt hvordan de greier å kombinere peiling og entusiasme med god skriving (særlig det siste pleier å være mangelvare på slike sider). Pstereo henvender seg kanskje mest til dedikerte music lovers, folk som bruker mer tid på musikk enn det som lar seg forklare rasjonelt. Men du trenger i grunnen bare litt musikalsk nysjerrighet for å plukke opp gode tips her. Jeg liker også bredden i stoffet - fra det mest obksure indie-skurr til gamle countrytravere. Selv hadde jeg neppe oppdaget nåværende favoritter som for eksempel Magnolia Electric Co og Herman Düne hvis det ikke hadde vært for Pstereo.

Da er det stas å få lov til å være med å føre skuta videre.

Mitt første bidrag er en anmeldelse av soloplata til Stuart Staples, vokalisten i mitt gamle favorittband Tindersticks. Og mer er på gang.

Sidene oppdateres hver torsdag formiddag. Sjekk også ut det svært livlige forumet, hvor man kan småkjekle med skribentene og andre tullinger.

fredag 2. september 2005

Det er én bra og flere dårlige ting med Joker-butikken som ligger rett rundt hjørnet for her jeg bor.

Den gode tingen er at den ligger rett rundt hjørnet for her jeg bor.

Blant de dårlige tingene er at den er bitteliten og har et bittelite utvalg varer. De har dessuten en pantemaskin som har en lei tendens til å kræsje. Men verst er det at alt for mange har dette som sin naturlige nærbutikk. Og av de som handler der er det uforholdsmessig mange rullatorbrukere, mentaltilfeller, rusmisbrukere og andre som lever livene sine i sakte film.

Nå er ikke jeg noen tilhenger av at alt skal gå så fort. Tvert i mot: Jeg synes folk generelt stresser alt for mye. Men det finnes også grenser for hva jeg takler. I dag skulle jeg pante seks brusflasker og kjøpe Dagbladet, et brød og en sixpack - en operasjon som burde ta tre minutter fra jeg går ut døra til jeg er hjemme igjen.

Etter å ha brøytet meg vei blant overfylte hyller, gåstoler og tyggegummislafsende fjortiser i omtrent et kvarter, kjente jeg paranoien begynne å ta tak og pulsen stige. Varmt var det også, svetten rant. Da ei tunghørt rullatorkjerrring med kurven full av murerpils, begynte å krangle på prisen, skulle ha ekspeditrisen til å kutte opp et kålhode for seg og betale med kronestykker, kjente jeg en sterk trang til å kaste sixpacken i veggen og gå.

Jeg bet det i meg.

Men da jeg omsider var framme ved kassen og fikk øye på mottoet på t-skjorten til ekspeditrisen - "Tid til overs", så jeg meg bare nødt til å slå henne ned.

torsdag 1. september 2005

Den siste uka av ferien av ferien brukte jeg til å finne ut av dette med "Det gode livet". Hele natta satt jeg oppe, lagde tegneserier og så filmer. Skulle det sosialiseres, var det bare å spasere ned til en passende bar. Jeg var avslappet, produktiv og i uvanlig godt humør.

Men den slags livsførsel er selvsagt ikke sosialt akseptabel, så de siste dagene har jeg vært på plass i kullgruvene igjen.

Anyways, her er en kjapp gjennomgang av filmene jeg rakk å se mens jeg ennå var fri:

Batman Begins (Christopher Nolan, 2005)
Javel, så kan det fremdeles fungere å ta disse superheltene på alvor. 8/10

Ride with the Devil (Ang Lee, 1999)
Sympatisk, men ganske langtekkelig forsøk på å lage en moderne western. 6/10

Napoleon Dynamite (Jared Hess, 2004)
Ikke akkurat den mest hjertevarme komedien jeg har sett. Men jeg skal ikke nekte for at nerder og tapere kan være ganske artige å se på. 7/10

Bad Santa (Terry Zwigoff. 2003)
Julenissen er deprimert, mannevond, drita full og liker å ta feite damer i toer'n. Visste jeg det ikke. 8/10

Team America: World Police (Trey Parker, 2004)
Parker og Stone tør å vise dukker som pisser og driter på hverandre, men ikke å gjøre narr av amerikansk politikk. Og dette skal liksom være satire? 4/10

Out of Sight (Steven Soderbergh, 1998)
Så elegant kan det også gjøres. 8/10

Zelig (Woody Allen, 1983)
Tulledokumentar er en fin sjanger. Se også This Is Spinal Tap og Forgotten Silver. 9/10

Get Shorty (Barry Sonnenfeld, 1995)
Nok en sneisen Elmore Leonard-filmatisering (se også Jackie Brown og Out of Sight). Jeg burde nok somle meg til å lese en av bøkene hans en gang. 8/10

The Last Days of Frank and Jesse James (William A. Graham, 1986)
Glad som jeg er i de gamle tullingene Kristofferson og Cash: Dette er ikke mer enn en ganske lunken TV-film. 5/10

Sideways (Alexander Payne, 2004)
Man må jo virkelig bare holde med Paul Giamatti. 8/10

Tidligere filmnotater er samlet på denne siden.

torsdag 25. august 2005

Forsiden på Dagbladet i dag ramser opp arbeidslivets "nye krav" til medarbeiderne:

• Være kjapp og vellykket
• Humørfylt og energisk
• Grenseløs og selvgående
• ... og ikke-røyker

Herregud. Jeg må være enhver arbeidsgivers verste mareritt.

onsdag 24. august 2005

Det er nesten synd at dette er en tulleside. Bare tenk på de fantastiske talene vi aldri får høre.

mandag 22. august 2005

Dette bildet fra min nylig avsluttede ferietur har jeg valgt å kalle "Kampen for tilværelsen":

torsdag 4. august 2005

Sommeren er på hell, de lange, varme dagene er historie og endelig er det min tur til å feriere littegrann.

I morgen tidlig innleder jeg en mindre Norgesturné med å ta toget til Oslo, hvor jeg har tenkt å tilbringe helga. Jeg har ikke gjort mange avtaler, men de av dere som har mobilnummeret mitt, må gjerne ta kontakt. Jeg er alltids åpen for litt uformell vrøvling over en øl.

Og på denne siden kommer det til å være stille en fjorten dagers tid. Det er vel uansett på tide at du sjekker om ikke Internettet har noe mer å by på.

onsdag 3. august 2005

Som du sikkert vet, jobber vi her på roysobstad.com alltid på spreng for å dekke dine underholdningsbehov. Et av våre mest populære innslag er gjennomgangen av filmene vi har sett siden sist - komplett med friske kommentarer og konsumentvennlige vurderinger. I dag slår vi til igjen:

12 Monkeys (Terry Gilliam, 1995)
Jeg må tilstå at jeg nok respekterer Terry Gilliam mer enn jeg elsker filmene hans. Han har en tendens til å bli vel hysterisk for min smak. Men med 12 Monkeys faller han med god margin ned på riktig side av streken. 8/10

Casino (Martin Scorsese, 1995)
Det eneste som er mer ubehagelig å se på enn voldsscenene i denne, er dressene til Robert DeNiro. 9/10

Dark City (Alex Proyas, 1998)
Sørgelig oversett science fiction-film. Antakelig led den under å bli sluppet like før den langt hippere The Matrix, spesielt med tanke på at tematikken i stor grad er den samme. Noen dårligere film er det ihvertfall ikke. 8/10

Johnny Cash: The Man, His World, His Music (Robert Elfstrom, 1969)
Filmskaperne fulgte Cash med vinglete kamera i årene '68 og '69, da mannen på mange måter var på toppen av karrieren. Resultatet ble dessverre ikke så innsiktsfullt og opplysende som det burde ha vært. Men Cash er Cash, et fjell av en mann, og sikrer dermed severdigheten. 6/10

The Machinist (Brad Anderson, 2004)
Balladen om en tynn mann. Ikke hør på de late kritikerne som sier at den er "litt sånn David Lynch-aktig". Den korrekte referansen er tidlig Polanski. 8/10

North by Northwest (Alfred Hitchcock, 1959)
Underholdningsfilmer blir ikke bedre enn dette. 10/10

Pi (Darren Aronofsky, 1998)
Uten tvil den mest spennende matematikk-filmen jeg har sett. 9/10

Psycho (Alfred Hitchcock, 1960)
En av de fine tingene med DVD-er, er at man kan lære nye ting om filmer man skulle tro alt var sagt om. Visste du for eksempel at Psycho var den første filmen hvor man kunne se et toalett? 8/10

Sin City (Robert Rodriguez og Frank Miller, 2005)
Kvinnene er alle ubegripelig sexy og prostituerte. Alle mennene snakker med grus på stemmebåndene og har en svært lav terskel for ultravold. Og slik går nå dagene i Kristiansand by. 8/10

Solaris (Andrei Tarkovsky, 1972)
Science fiction som et redskap for å trenge innover i psyken - en alt for lite utforsket mulighet i filmsammenheng. 9/10

Den komplette, stadig voksende filmlisten finner du her.

Vi håper du har glede av våre tjenester. Faktura kommer i posten.

mandag 1. august 2005

Jeg prøver å komme opp med en lur kommentar til disse bildene fra årets Quart, men sjelden har språket føltes så utilstrekkelig.

Vi ser i det minste blide ut.

Dette er Rune, meg og Ronny:

Og her har du Helge og meg:

Dette tegneserieaktige nesegrevet tilhører Ronny:

Her ser du Erlend og Ronny i en nesten beklemmende kjent positur:

Dette er Erlend som ser på deg:

Og bildene er tatt av våre alles favorittfotograf Tor Erik.

lørdag 30. juli 2005

Jeg husker at det var en fredagskveld, og at jeg var uvanlig fornøyd med meg selv. Jeg hadde vel støvsuget eller tatt oppvasken eller noe sånt. I alle fall, jeg hadde akkurat åpnet en øl og satt meg ned foran TV-en da jeg hørte et brøl fra stua. Dette var på den tiden jeg delte leilighet med tre-fire andre unge menn, og litt brøling på kveldstid var slett ikke uvanlig. Jeg valgte derfor å ignorere det. Sekunder senere fulgte et nytt brøl, etterfulgt av et brak. Under litt tvil ignorerte jeg dette også.

Like etterpå sto samboer nr. 1, la oss kalle ham Ola-Ola, i døra til rommet mitt. Han så litt forfjamset ut, som om han hadde lyst til å le, men ikke var sikker på om det var riktig av ham å gjøre det. Det var visst noe med samboer nr. 2, la oss kalle ham Roald.

Jeg fulgte Ola-Ola ut i stua, hvor Roald lå på ryggen på gulvet med hendene i været. Det store lysbordet vårt var knust og en svak eim av svidd kjøtt hang i lufta. Roald var litt skjelven, men ellers ved godt mot. Han forklarte at han hadde prøvd å få igang det svære akvariumet han hadde tusket til seg i en byttehandel. Av en eller annen grunn hadde han skrudd opp en kontakt og stukket begge tomlene inn i den. Siden kontakten i den andre enden av ledningen sto i støpselet, var kroppen hans plutselig blitt en integrert del av det elektriske systemet. Og med all verdens strøm fresende gjennom seg, maktet han ikke å rive tomlene løs. Det var da han brølte første gang. Siden dette ble kaldt ignorert av oss andre, brølte han igjen og sparket alt han kunne i lysbordet som sto ved siden av. Da løsnet endelig kontakten i veggen, og han ble liggende på gulvet og riste med rykende fingertupper.

Mens han fortalte, husker jeg at jeg lurte på om man ville få støt hvis man tok på ham.

Vi ble raskt enige om at det nok var best å ta en tur til legevakta.

Mens Roald sakte, men sikkert kom seg opp på skjelvende ben, ringte telefonen. Ola-Ola tok den. Det var kjæresten til Roald, vi kan kalle henne Irene. Ola-Ola, som nok aldri kommer til å få jobb som krisepsykolog, informerte om at Roald ikke kunne snakke i telefonen akkurat nå. Han lå på gulvet i strømsjokk, og Roy skulle kjøre ham til legevakta. Så la han på.

Etter noen mindre problemer med giring og enveiskjørte gater, ankom vi legevakta i Roalds gamle Volvo. Da folkene der fikk høre hva som hadde skjedd, ble det fart i sakene. Roald ble satt i rullestol og rullet inn i selve sykehuset. Der småløp jeg foran i de lange korridorene og åpnet svingdører som i en TV-serie fra sykehusmiljø.

Da vi endelig var framme ved riktig rom, støtte jeg på en nyutdannet lege jeg nylig var blitt kjent med, la oss kalle ham Ole Gunnar. (Ole Gunnar er til dags dato den eneste som har ringt på hos meg og introdusert seg som fan av tegneseriene mine.) Jeg forklarte ham de dramatiske begivenhetene som hadde ført meg til denne sykehuskorridoren på en fredagskveld, men Ole Gunnar virket ikke nevneverdig imponert. Han hadde nettopp kommet av vakt, og hadde sikkert stått til knes i skuddsår og avkappede legemsdeler hele dagen. I stedet begynte han å snakke om tegneserier og Charles Manson og fanzinet han skulle lage, slik han pleide.

Etter en liten stund fikk jeg komme inn på rommet der Roald var blitt lagt til sengs. De hadde barbert deler av brystkassen hans og festet elektroder på ham. Det var litt stilig. Legene ville ha ham til overvåking over natta, så jeg kjørte hjem igjen alene.

Idet jeg kom inn døra i leiligheten, ringte telefonen på nytt. Det var Irene. Etter den tidligere samtalen med Ola-Ola var hun blitt helt ute av seg. Jeg prøvde så godt jeg kunne å berolige henne, og fortalte at Roald var blitt igjen på sykehuset, men at det neppe var noe livstruende.

Det hadde vært en fin avslutning på denne historien om jeg kunne fortelle at jeg gikk inn på rommet mitt, skrudde på TV-en og drakk opp ølen som fremdeles sto på bordet. Men akkurat det kan jeg ikke huske.

søndag 24. juli 2005

For en stund siden postet jeg en oversikt over alle platecoverne som har prydet boksen øverst til høyre på denne siden. I dag gjør jeg det samme med filmene.

Dette er altså ikke alle filmene jeg har sett de siste par årene, men en oversikt over de mest interessante av dem. Dessuten er det jo en udiskutabel oppvisning i Peiling og Utsøkt god smak.