onsdag 29. juni 2005

Sånn apropos ingenting kom jeg nettopp til å tenke på det som må være tidenes verste platetittel: "KOSEROCK".

Kose. Rock.

Der har du to ord som aldri var ment å settes sammen, gitt.

Men det som løfter denne ugudelige utgivelsen, som også er utstyrt med undertittelen "The Most Beautiful Lovesongs", fra det teite til det utsøkt absurde, er låtutvalget. Vi får selvfølgelig the usual bad taste suspects - Nazareth, Bonnie Tyler, Billy Ocean og Mr. Mister(?!).

Men helt til slutt får vi også Elvis Costello og hans "I Want You".

Jeps. "I Want You" - tidenes bitreste og mest bloddryppende sjalu vise. En lang tirade av vonde følelser og begjær på avveie. Et åpent sår av en sang. Til overmål utstyrt med den styggeste gitarsoloen hørt av menneskeører.

Hvis dette er en kjærlighetssang, så snakker vi syk, syk, forstyrret kjærlighet. Vi snakker også, bare så det er sagt, om en av mine favorittsanger overhodet. Poenget er likevel at dette er SÅ LANGT UNNA "KOS" DET ER MULIG Å KOMME.

Eller for å si det sånn: Hvis du ikke har pult ferdig før den siste låta begynner, må du hive deg i retning stereoen før det er for sent. Hvis ikke kommer det til å gå deg fryktelig, fryktelig galt.

(Jeg registrerer forresten at "Koserock" figurerer i denne Costello-diskografien. Hvis det hadde latt seg gjøre å forklare hva ordet "kos" betyr for Elvis, tror jeg nok at han hadde visst å sette pris på ironien i det hele.)

fredag 24. juni 2005

Sett på makan!

Dette innebærer, slik jeg ser det, én dårlig og én potensielt god ting:

a) Jeg får ikke sett The Mars Volta.

b) Toffen greier kanskje å grave fram en ny headliner som interesserer meg mer.

onsdag 22. juni 2005

Snart Quart

Et Quart-program som ser noenlunde komplett ut har landet på pulten min. Det er med andre ord på høy tid å sette opp en liste over årets prioriteringer.

På åpningsdagen, tirsdag, finner jeg dessverre ikke mye å glede meg til. Men for en gangs skyld velger jeg en positiv innfallsvinkel: dødtid betyr bare mer tid til å velte seg i sola, se på pupper og drikke øl.

Og utover i uka tar det seg uansett opp:

Onsdag
The Mormones (Plenen)
The Mars Volta (Plenen)
EndOfLoop (CD Hall)

Torsdag
Foo Fighters (Bendiksbukta)
Khonnor (Alladin)

Fredag
Josh Rouse (Plenen)
Audioslave (Bendiksbukta)
Magnolia Electric Co (CD Hall)

Lørdag
JR Ewing (Plenen)
Fantomas (Plenen)
Paal Flaata (CD Hall)
Devandra Banhart (CD Hall)


Ikke det sterkeste programmet noensinne, kanskje - men likevel en godt over gjennomsnittet interessant uke i Kristiansand.

Og døra står selvsagt på gløtt for King Midas, ...And You Will Know Us by the Trail of Dead og Thomas Dybdahl. For eksempel. Og noen nyoppdagelser pleier det jo også å bli plass til.

Vi får se hvor langt tida strekker til, og hvorvidt promillen tar overhånd eller ikke. Jeg kan levende se for meg hvor fristende det kan bli å tilbringe altfor lange ettermiddager på Runes nymalte veranda.

Interessante ting pleier dessuten å foregå på klubbene utover natta. Problemet er bare å komme seg inn på dem. Jeg synes ikke det er gøy å stå i kø bare for å komme inn på steder som er så overfylte at man i praksis står i kø på insiden også. Nei, føkk det.

mandag 20. juni 2005

Filmnotater

Jeg vet ikke hvordan det er blitt slik, men jeg føler meg etterhvert nærmest forpliktet til å mene og skrive noe om hver eneste film jeg ser. Som om jeg skulle være en jævla filmkritiker. Som om noen bryr seg om hva jeg mener.

Djeezes.

Intolerable Cruelty
Denne DVD-en kjøpte jeg kun for å komplettere samlingen med Coen-filmer. Nå føler jeg mest for å bli kvitt den på et eller annet vis. Den er jo bare så frustrerende middelmådig - dyktig skrudd sammen, men sjelløs. Og de tilløpene til typisk Coen-humor som er, virker mest av alt påtatt "quirky". Etter denne gadd jeg rett og slett ikke å se The Ladykillers. 5/10

Torsk på Tallinn - En liten film om ensamhet
Killinggänget et sted midt mellom sin "ironiske" tidlige 90-tallsperiode og den adskillig bredere anlagte Fyra nyanser av brunt. Bård Tufte Johansen og Harald Eia har nok kikket mye på disse greiene, ja. 8/10

The Fog of War - Eleven Lessons from the Life of Robert S. McNamara
McNamara snakker om sin rolle, blant annet som forsvarsminister, i 2. verdenskrig og Vietnam-krigen. Ikke mange har den førstehåndserfaringen med krigens kompleksitet og etiske dilemmaer som han har. "How much evil must we do in order to do good?" En av de beste dokumentarfilmene jeg har sett. 9/10

Bottle Rocket
Svært fornøyelig liten film. Wes Andersons første. 8/10

The Big Red One - The Reconstruction
Sammenlignet med flere nyere "realistiske" skildringer av 2. verdenskrig, blir denne litt tam, litt stivbeint. Høydepunkt: Når sersjant Lee Marvin sjekker ut en soldat som har fått sprengt vekk en testikkel. "You can live without it. That's why they gave you two," sier han og slenger den blodige, lille tingesten over skuldra. 6/10

Sånger från andra våningen
Alvorlig, men morsom. Dyp, men enkel. Stilisert, men varm. Og så videre. Unike saker. 9/10

All the President's Men
Jeg har en viss svakhet for storpolitiske intriger, og 70-tallet var en god tid for den slags. Dessuten var det jo da Hollywood hadde litt edge. 8/10

Naked Lunch
Mørk, hallusinatorisk og svart humoristisk dopfantasi basert like mye på William Burroughs' dopbefengte liv som hans mer eller mindre uleselige doproman av samme navn. Exterminate all rational thought. 8/10

Mean Streets
Unge og energiske Scorsese, Keitel og DeNiro i ekstremt innflytelsesrik film. 8/10

Sling Blade (Director's Cut)
Det som bærer denne filmen er utvilsomt karakteren Karl. Ingen har sett den uten å prøve å imitere stemmen hans etterpå. I reckon. 8/10

Hvis du skulle ha lyst til å se alle filmnotatene mine, så finner du dem på denne siden.

søndag 19. juni 2005

I dag sto det for en gangs skyld noe morsomt i det ellers så innholdsløse søndagsbilaget til Dagbladet. Det er "Vinni", han i poporkesteret Papirgutta, du vet, som svarer på spørsmålene i spalten "Ukas handyman":

Er du en handyman?
- Ja, det er jeg.

Hvorfor er du så god?
- Fordi jeg, i tillegg til å være velsignet med en rimelig logisk sans, mekker mye.

Hva er ditt favorittverktøy?
- Rizla rullepapir. Det er så anvendelig.

fredag 3. juni 2005

Dagens medieframstøt fra meg er en plateanmeldelse i nye Stimuli, som slippes løs i gatene i dag. Denne gangen har jeg skrevet om det som nok vil bli stående som 2005s aller flotteste album, "What Comes After the Blues" av og med Magnolia Electric Co.

Anmeldelsen leser du her. Og mine samlede skriverier er samlet der.

Saken er en del av Stimulis forhåndshype av Quart og sommeren forøvrig. Tegneserie av Odd Henning Skyllingstad og mye annet kan vi også by på.

torsdag 2. juni 2005

Min musikk

Det er Michael Jackson, Idol-Jorun og meg. Media kan ikke få nok av oss. Det har vært mye denne uka, det må jeg si. Men jeg er jo inneforstått med spillereglene - media trenger kjendiser og kjendiser trenger media. Det er noe man bare må lære seg å leve med.

I dag er det Fædrelandsvennen som trykker en liste over min favorittmusikk for tida. Ikke fatter jeg hva slags interesse folk flest kan ha av å lese sånt, men jeg er altså ikke her for å gjøre meg kostbar:

“XO”
Elliott Smith 1998 (Dreamworks)

For et tap det var da hr. Smith takket for seg for et og et halvt år siden. Knapt noen har behersket kombinasjonen pop og melankoli som ham. Og jeg har ikke tall på de store opplevelsene platene hans har gitt meg. Det er nok sant som de sier: det er de beste som må gå først.

“You Are Free”
Cat Power 2003 (Matador)

Det er stemmen som gjør det. Selve musikken er i utgangspunktet ikke så spesiell - lavmælt, sparsommelig produsert folk og indie. Men når dama først begynner å synge er det som om alt annet stopper opp. Ikke vet jeg hvordan man skal beskrive en stemme, men jeg utviklet ihvertfall et avhengighetsforhold til akkurat denne stemmen for et års tid siden.

“The Dirty South”
Drive-By Truckers 2004 (New West)

Drive-By Truckers har egentlig alt man trenger – både hårete gitarrock og følsomme countryballader. Når du på kjøpet får noen uvanlig velskrevne tekster fra De mytiske sørstatene - hvor mennene er menn og kvinnene nervøse, skjønner du at du har med noen godt over gjennomsnittet glupe rednecks å gjøre. De er både tøffere og smartere enn deg – det er bare å kapitulere.

“What Comes After the Blues”
Magnolia Electric Co 2005 (Secretly Canadian)

Splitter ny og helt tidløs musikk fra Jason Molina & co. Jeg elsker hvordan denne plata gradvis strippes for instrumentering - fra de skurrende elektriske gitarene i åpningslåta til den rørende, intime avslutningen åtte spor senere. Quart-konserten blir nok knall, ja.

“Dave Godin's Deep Soul Treasures Vol. 1-4”
Diverse artister 1997-2004 (Kent)

Alle burde unne seg litt årgangssoul iblant. Her får du 100 låter fordelt på fire CD-er, håndplukket av eksperten Dave Godin. Noe kjent, mye obskurt, kun førsteklasses vare. Og for noen låter, for noen vokalister! Denne musikken gjør meg til en veldig myk mann. Hver gang.

onsdag 1. juni 2005

Spirit har en artikkel om Sin City-filmatiseringen i siste nummer. Blant, ahem, "ekspertene" de har intervjuet er undertegnede.

Artikkelen er forsåvidt grei, den. Men svarene mine er i beste journalistiske tradisjon blitt både forkortet og forvridd for å passe inn i journalistens opplegg. Siden jeg faktisk la ned littegrann arbeid i å gi skikkelige svar, poster jeg like godt det komplette intervjuet her.

Det er Inger Merete Hobbelstad som spør:

Hva er forventningene dine til filmen? Hva er du mest "redd" for?

Jeg gleder meg, jeg. Men man må ha klart for seg at Sin City-seriene er øvelser i stil framfor innhold. Nå ser jo filmen ut til å ligge ekstremt tett opp til serien både i stil og innhold, og snuttene jeg har sett så langt ser unektelig fete ut. Hvis jeg er redd for noe så må det være at mangelen på ordentlig substans vil være tydeligere og mer problematisk på film enn i tegneserien. At det ender opp med bare de vanlige endeløse actionsekvensene er jo også alltid en fare.

Hvordan vil du beskrive Frank Millers tegneserieunivers? På hvilken måte har Sin City-bøkene påvirket senere tegneserier?

80- og 90-tallsseriene til Frank Miller var utvilsomt veldig innflytelsesrike, men ikke nødvendigvis på en god måte. Problemet med stilen til Miller er at den er så hardtslående og effektiv at den er veldig fristende å imitere. Dessverre er den vanskelig å imitere bra. Vi har sett altfor mange dustete, psykopatiske karakterer som fører dustete, "hardkokte" indre monologer de siste 15-20 årene.

Det er ikke Millers feil. Han er bare en god forteller som gjør jobben sin.

Har du noen yndlingskarakter i Sin City-bøkene? I så fall hvem og hvorfor?

Figuren jeg ser for meg når jeg tenker på Sin City, er selvsagt den grinete koseklumpen Marv - han og alle de livsfarlige, timeglassformede horene.

Andre kommentarer til og synspunkter på filmen mottas med takk.

Korrupte, CGI-genererte politimenn og prostituerte er forsåvidt et framskritt fra CGI-genererte superhelter. Vi får bare håpe at suksessen med Sin City vil inspirere Hollywood til å kikke enda litt lenger utenfor allfarvei. Siden de nå allikevel ikke greier å komme opp med egne ideer, mener jeg.

Den ferdige artikkelen leser du her.

Det må jeg si. Forsiden på Rocky nr. 4, som er ute denne uka, er utvilsomt inspireret av det klassiske coveret på Elvis Costellos "King of America" (som faktisk nyutgis akkurat denne uka).

Litt av en framgang fra de hip hop-coverne Martin Kellerman vanligvis pleier hylle. Way to go!

Nuvel. Dette nummerets Jesper og Jonathan-historie er kanskje den pinligste hittil. Pinlige episoder er uunngåelige så lenge kjønnsmodne barn fremdeles bor hjemme. Kroppsvæsker og snokete mødre ahoy!

Les og bli ille berørt.