torsdag 28. desember 2006

Filmnotater

I tråd med urgamle norske tradisjoner gjør jeg mitt beste for å kaste bort romjulsdagene med å sove mest mulig, spise fetest mulig mat, se TV-programmer jeg ellers ville unngått og misbruke så mye alkohol jeg makter. Det eneste tilnærmet konstruktive jeg har greid å tvinge meg selv til, er å notere følgende om de siste filmene jeg har sett:

The Maltese Falcon (John Huston, 1941)
Er det mulig å tenke seg at noen ville prøve seg på en så til de grader dialogbasert spenningsfilm i våre dager? 9/10

Don't Look Now (Nicolas Roeg, 1973)
Så utflytende og vag at man nesten ikke merker uhyggen som sakte øker i intensitet. Jeg kommer til å drømme om en liten jente i rød regnfrakk i natt. 8/10

Superman Returns (Bryan Singer, 2006)
Spiderman er morsommere og Batman tøffere, men det er Superman som er den virkelige helten. Ikke bare er han supersterk og alt det der, men han lyver heller aldri og passer alltid på å kritisere folk som røyker. Det er rett og slett noe forfriskende gammeldags over hele Superman-figuren, og det er et poeng denne filmen tar godt vare på. Som helhet føles likevel "Superman Returns" merkelig blodfattig. 6/10

Matewan (John Sayles, 1987)
Og jeg som trodde at denne typen undertrykte-gruvearbeidere-med-sixpence-fagorganiserer-seg-i-kamp-mot-den onde-storkapitalen-film bare var noe de drev med i Norge på 70-tallet. Veldig gøy, forresten, å se purunge Will Oldham i rollen som predikant i stemmeskiftet. 7/10

Miami Vice (Michael Mann, 2006)
Vel den har alle kjennetegnene på en Michael Mann-thriller: verdensvante karer, fete biler og båter, mye hi-tech, knivskarpe bilder og nesten aldri et smil. Men til tross for en del flotte øyeblikk, så har vi sett alt sammen bedre før. I motsetning til TV-serien er denne filmen fort glemt, er jeg redd. 6/10

The Maltese Falcon (Roy Del Ruth, 1931)
Filmer blir ikke klassiske eller gode bare fordi de er gamle. Denne finner aldri den rette tonen, og blir hverken spesielt morsom eller spennende. Hadde det ikke vært for Huston-versjonen, ville den vært fullstendig glemt nå. 4/10

The Nightmare Before Christmas (Henry Selick, 1993)
Så fantasifull og visuelt fullastet at det nesten blir for mye av det gode. Men bare nesten. 8/10

R-Point (Su-chang Kong, 2004)
Det skal nok godt gjøres å mislykkes med den geniale kombinasjonen skrekk- og krigsfilm. 7/10

The French Connection (William Friedkin, 1971)
Amerikansk 70-tallsfilm av første klasse: omtrent like røff som smart. 8/10

Satan Met a Lady (William Dieterle, 1936)
Den andre av tre filmatiseringer av Dashiell Hammetts kriminalfortelling "The Maltese Falcon" (se også 1931-versjonen og den klassiske fra 1941), denne gangen spilt som farse i noe tilnærmet Leif Juster-stil. Dessverre er den mer tøysete enn morsom. 4/10

Adams æbler (Anders Thomas Jensen, 2005)
En på alle måter god film, og slett ikke så krampeaktig "folkelig" som man kanskje kunne frykte. 8/10

Alle gamle filmnotater er lagret på denne siden.

lørdag 23. desember 2006


En av mange fine ting med å ha fri i dagevis, er at man får gjort unna så mye viktig og uviktig man skulle ha gjort for lenge siden. Den siste uka har jeg for eksempel støvsuget, byttet sengetøy, ordnet tømming av septikken, oppsøkt en frisør, handlet julegaver, levert papirer til regnskapsføreren, lært meg å bruke den nye mobilen og hatt en lengre samtale med farmor.

Til overmål har jeg nå lagt ut en hel haug tegninger fra høstens store prosjekt, illustrasjonene til Samlagets skolebøker, i galleriet.

Resten av kvelden skal jeg bruke til å se én av to av verdens beste komedier - Herregud, nå erre juleferie IGJEN!!! (på TVN) eller Føck, vi er middelaldrende, søkkrike og tynne i luggen - hvorfor i helvete speller vi fremdeles i rockeband?! (på NRK2).

Og etterpå skal jeg lage noen flere låter med den nye mobilen min.

Ha en fisefin jul.

fredag 22. desember 2006

Dagens luke i Pstereo-kalenderen inneholder det siste bidraget fra meg evah evah: en hyllest til Josh Rouse sitt lille pop-mesterverk "Nashville".

søndag 17. desember 2006

Hjelp, jeg er blitt bestjålet!

Jeg er blitt gjort oppmerksom på at en presentasjon av bandet Great Lakes jeg skrev for TrashPop/Quart i sommer, nå har dukket opp på hjemmesiden til Grand Hotell Egersund.

Jeg skjønner at det er tøffe tider i Egersund om dagen. I forrige uke var det flom og til nyttår blir Pstereo lagt ned. Folk der fortjener å få besøk av et band av Great Lakes' kaliber, og jeg hadde med glede donert min lille tekstsnutt til formålet.

Hvis noen bare hadde tatt seg bryet med å spørre.

Den observante leser vil kanskje legge merke til at skribentene på Quart.no ikke er kreditert. Men den versjonen av teksten som webmasteren til Grand Hotell Egersund har klippet og limt, er den uredigerte som ligger på min private hjemmeside. Opphavet kan det derfor ikke være noen tvil om.

Dette er ikke noen veldig stor sak, men tyveri er nå en gang tyveri. Og dette er et helt unødvendig sådant.

onsdag 13. desember 2006

Jeg fortsetter å gnåle om Pstereos julekalender: I dag kan du lese min omtale av Drive-By Truckers' obligatoriske utgivelse av året, "A Blessing and a Curse".

I øvrige musikk-nyheter melder VG i dag at Sivert Høyem ønsker seg eggdeler til jul.

lørdag 9. desember 2006

Jeg tar det i grunnen for gitt at alle som kikker innom denne siden, også følger med på Pstereos julekalender.

De av dere som ikke er helt teite vil dessuten ha fått med dere at dette ikke bare er en nedtelling til julaften, men også en nedtelling til Pstereos endelikt. Ved nyttår vil siden forsvinne fra nettet.

Og, faen heller, jeg kommer til å savne Pstereo.

Pstereo har aldri vært hyppigst oppdatert eller sist ute med siste nytt. Til gjengjeld har Pstereo har vært noe så sjeldent som en musikkside det har vært givende å lese. Pstereo har ikke vært redde for å bruke store ord eller spille på følelser, som det står i egenbeskrivelsen. Artiklene har på sitt beste vært preget av like deler misjoneringstrang, skriveglede, innsikt og entusiasme. En oppriktig kjærlighet til musikken har alltid ligget helt oppe i dagen.

I en nettverden hvor den lettvinte kritikken, klisjeene og skrivefeilene rår, er slikt sjeldent og ikke så rent lite forfriskende.

Uten Pstereo ville jeg ha gått glipp av veldig mange flotte musikkopplevelser de siste årene. Jeg har fått fornyet og fordypet mitt forhold til gamle favoritter og samtidig fått mange, mange nye. Forumet har dessuten vært en utømmelig kilde til både inspirasjon og irritasjon.

Men kunngjøringen om den forestående nedleggelsen kom egentlig ikke som noen bombe. Sannheten er at Pstereo har hanglet gjennom det meste av 2006. Det har vært publisert mange gode ting, men det har føltes som om momentumet var borte. Jeg skulle ønske jeg kunne si at har gjort mitt for å holde hjulene i gang, men ynkelig nok har jeg skrevet mindre enn en håndfull anmeldelser i hele år. Jeg har rett og slett ikke greid å rydde plass i hverken timeplanen eller hodet mitt. Og der ligger vel problemet til både redaktører og skribenter: det krever sitt å drive en kvalitetsside. I perioder av livet går idealistisk arbeid som dette nærmest av seg selv, i andre perioder blir andre ting viktigere.

Og med Pstereo tar vel også min karriere som musikkskribent slutt. Akkurat dét er neppe et tap for andre enn meg selv, men jeg må innrømme at jeg er litt redd for å stagnere. Folk på min alder gjør gjerne det. Om noen år kommer jeg antakelig ikke til å få med meg annen ny musikk enn den som er radioformatert og TV-annonsert. De eneste gangene jeg kommer til å sette på noe selv, er når jeg blir nostalgisk etter en konjakk for mye til kaffen. Min eneste kilde til inspirasjon kommer til å være gamle nummer av Mojo jeg leser på do.

Men oh well, whatever, never mind, som vi vrælte en gang i tiden.

Framover får vi glede oss over Pstereos, tross alt, flotte julekalender. Dagens luke inneholder noen forsøksvis velvalgte ord jeg har skrevet om Calexico-godbiten "Feast of Wire".

Men, faen ass, jeg kommer til å savne Pstereo.

mandag 4. desember 2006

Det hender at jeg lurer på hvor voksen jeg egentlig er. Jeg er 35 år gammel, har jobb, leilighet og ølmage, men har likevel ofte en følelse av at jeg ikke lever slik voksne mennesker burde gjøre.

Derfor fanget denne voksentesten hos Lasse min interesse. Det som stemmer på meg er uthevet:

Jobb (1p)
Visittkort (1p)
Deltatt på konferanse med overnatting (1p)
Bor hjemme hos foreldrene (-2p)
Samboer (1p)
Forlovet (1p)
Gift (2p)
Skilt (3p)
Eier eget hus (2p) Går ut fra at leilighet også regnes.
Har en bil (1p, kombi + 1p)
Hund (1p)
Lån (1p)
Delt økonomi (1p)
Pensjonssparing (1p)
Gjør storhandel (1p)
Bruker kundekort (1p)
Handler bevisst på rabatt-tilbud eller benytter rabattkuponger (2p)
Har hushjelp/vaskehjelp/praktikant/eller lignende (1p)
Har oppvaskmaskin (1p)
Dobbeltseng (2p)
Har juletre i jula (2p)
Grå hår (1p)
Cellulitter (1p)
Abonnerer på morgenavis (1p)
Løser sudoku (1p)
Velger å ikke ta telefonen (2p) Det er de jævla spørreundersøkelsene sin skyld.
Pusser vinduer (1p) Her burde jeg nok hatt minuspoeng. Mamma pusser vinduene mine en gang eller to i året.
Plukker sopp (2p)
Bruker msn (-1p)
Parmiddag (1p)
Vinsmaking (1p) Jeg blir stadig mer glad i vin, men er fremdeles veldig lite sofistikert.
Dansekurs (1p)
Feste til gamle 70-tallshits. (1p) Vel, 70-tallet er jo å foretrekke framfor den tiden da jeg var tenåring.
Drikke Konjakk alt. calvados til kaffen (1p) Hvis noen byr. Det skjer ikke så ofte.
Gå til sengs før 23.00 hver kveld på ukedagene (1p) Har aldri forekommet.
Foretrekke sofaen hjemme framfor utekveld med venner (1p) Det hender, men jeg er ute såpass ofte at jeg dropper den.
Spiller bingo (1p)
Synes Idol-Aleksander/ Idol-Vivian er dritdigg (-1p)
Har hofteproblem (1p)
Har bilradioen innstilt på P1 (2p) Det går mest i P2. Ikke har jeg bilradio heller.
Blir overrasket over “ungdommen nå til dags” (2p) “Føler forakt og avsky for” hadde nok vært mer dekkende.

0-15 p – IKKE gammel
16-25 p – Godt på vei…
Over 25 p – Nå er du der!

Sum: 19 poeng.

OK, så er jeg en litt uferdig voksen person. Nå gjenstår det bare finne ut hvilken instans jeg må sende dette materialet til for å få livet mitt på rett kjøl.

tirsdag 28. november 2006

Kukalizeren er død, leve Pornolizeren!

Det er sikkert flere enn meg som har ergret seg over at Kukalizeren later til å være permanent satt ut av spill.

Men nå har jeg endelig funnet et mer enn brukbart alternativ: The Pornolizer. Faktisk er Pornolizeren vel så festlig, siden den byr på et betydelig større, og ikke så rent lite inspirert, norsk ordforråd ("Flaskeknulle"! "Svimepule"! "Fittepryle"! "Tarmfrese"!).

I det hele tatt er dette svært anvendelig hvis virkeligheten skulle bli for døll. Og det blir den jo.

Noen kjappe testsider:
vg.no
panorama.no
roysobstad.com

lørdag 25. november 2006

Plutselig ble alt bare dritt

Når badet ditt plutselig ser slik ut, vet du at lørdagskvelden ikke blir slik du hadde tenkt deg. (Det brune i vannet er akkurat hva det ser ut som.)

tirsdag 14. november 2006

Når man kaller opp en gate eller en plass etter en person, er det som regel for å hylle vedkommende.

Som regel, men ikke alltid.

søndag 12. november 2006

Filmnotater

Kveldene har vært uvanlig travle i det siste, så filmtittingen har vært mer sporadisk enn vanlig. Så snart ting har roet seg igjen, skal jeg se film til øynene detter ut.

Noe nytt, noe gammalt og noen freske gjensyn fra videovoldens glade dager på 80- og 90-tallet:

The Searchers (John Ford, 1956)
Cowboyer og indianere. Monument Valley og John Wayne. Det ene klassiske øyeblikket etter det andre. Hva mer kan man egentlig si? "What do ya want me to do? Draw ya a pitcher?" 10/10

Match Point (Woody Allen, 2005)
Det begynner ikke veldig friskt, men med stø hånd skrur gamle Woody til tvingene, helt til vi sitter igjen med et både spennende og tankevekkende stykke underholdning. 8/10

Cat People (Jacques Tourneur, 1942)
Langt mer atmosfærisk, subtil og forførende enn noen lavbudsjett-skrekkis fra 1942 har rett til å være. 8/10

The Texas Chain Saw Massacre (Tobe Hooper, 1974)
Det er mange som prøver å toppe denne om dagen, men så langt har ingen vært i nærheten av å matche den gjennomført grimme og primitive tonen. 9/10

The Curse of the Cat People (Gunther von Fritsch and Robert Wise, 1944)
Jeg må ha vært det sentimentale hjørnet da jeg så dette smått gotiske melodramaet, for jeg ble uforholdsmessig sterkt grepet. Tror det må ha vært på grunn av ansiktet til den lille jenta. Bare ikke forvent en horrorfilm. 8/10

The Man with the Golden Arm (Otto Preminger, 1955)
Minneverdig mest på grunn av Frank Sinatras innsats som junkie og Elmer Bernsteins dramatiske jazz-temaer. 7/10

Henry: Portrait of a Serial Killer (John McNaughton, 1986)
Et iskaldt blikk på en virkelighet hvor ondskapen rammer hardt og helt vilkårlig. 8/10

Hamsun (Jan Troell, 1996)
Så snart man har godtatt at Knut er svensk og Marie dansk, er dette en ren nytelse. Max von Sydow i rollen som dikteroldingen som er for forstokket til ikke å trekke alle ned i dypet sammen med seg, er en favoritt her i huset. 9/10

Capote (Bennett Miller, 2005)
Klart dette er bra. Og Hoffman fortjener all skryten han har fått. At jeg i store deler av filmen hadde det for meg at han framstilte en litt eldre Per Sundnes, får kanskje være mitt problem. 8/10

Cannibal Holocaust (Ruggero Deodato, 1980)
Oj oj oj, for en problematisk film dette er. Den gjennomgående sadistiske tonen er selvsagt tung nok å svelge, men de autentiske dyredrapene er utilgivelige. Allikevel ville det være feil å ikke tilkjenne filmen visse kvaliteter. Horror skal nå en gang ikke behage, og få filmer klorer deg på netthinnen slik "Cannibal Holocaust" gjør. Under ingen omstendigheter en date-movie. 8/10

The Departed (Martin Scorsese, 2006)
Tjohei, som det går! To og en halv time unnagjort på rekordtid. 8/10

Den brysomme mannen (Jens Lien, 2006)
Når virkeligheten er bare littegrann off. For min del kunne absurditetene gjerne ha vært tatt enda lenger ut, men dette er uansett riktig vellykket. Fin bruk av Grieg, spesielt etter at fyren er blitt overkjørt av T-banen. 7/10

En endeløs rekke gamle filmnotater er lagret her.

fredag 10. november 2006

Små ting skjer.

For et par dager siden dukket endelig Bellona-boka opp i postkassen. En riktig flott og neppe særlig miljøvennlig sak er det blitt. At undergrunnskredibiliteten min får det endelige nådestøtet i det jeg bidrar i samme bok som Kåre Willoch, Kjell Magne Bondevik og Morten Harket, er nok noe jeg bare må lære meg å leve med.

I dag får dessuten Propell godkjent omtale hos Tegneserier.no.

Helgas begivenhet er likevel lanseringen av Karstein Volles nye bok, Med hånden på hjertet - 125 fakta fra verden. I tillegg til en stor samling av en av landets morsomste og mest originale serier, får du en fyldig gjesteseksjon hvor jeg er blant bidragsyterne. Sleppefesten er på Spasibar i kveld. Flere detaljer om boka og begivenheten finner du hos Jippi forlag.

I et patetisk forsøk på å skape litt J.D. Salinger-aktig mystikk rundt egen person, kommer undertegnede nok en gang til å glimre med sitt fravær.

mandag 30. oktober 2006



Forside av Tore Knutsen og Tore Strand Olsen.

Det er nesten ikke til å tro, men nå er Propell endelig ute. Lanseringen var på lørdag, fra og med denne uka er boka i ordinært salg.

Siden det har tatt rundt regnet åtte år å få dette til, føles det riktig å skrive noen ord om det.

Propell er Tore Strand Olsen sitt prosjekt. Akkurat dét må det ikke herske noen tvil om. Tore har jobbet med å få dette på bena helt siden 1998. Det var da han samlet en gjeng serieskapere for å fylle det han så som et stort hull i det norske tegneseriemarkedet. Den gang som nå var kommersielle, norskproduserte serier mer eller mindre ensbetydende med striper for et mer eller mindre voksent publikum. Det som ikke fantes var lengre, kommersielle, norskproduserte serier som kunne leses av både store og små. Tenk "Asterix", "Sprint" eller "Donald" av Carl Barks. Tenk 10-15 sider lange eventyrserier med rot i norsk virkelighet. Tenk et blad fylt med nye, norskproduserte serier hver måned.

Noe sånt.

Blant serieskaperne Tore tok kontakt med var Ronny Haugeland og meg. Vi så dette som en mulighet til å endelig få gjøre en fast serie sammen, og hoppet selvsagt på.

Jeg husker ikke lenger hvordan vi kom i gang. Men alle de andre gangene vi har jobbet sammen, har det startet med litt ustrukterert babling over noen øl. Ihvertfall hadde vi snart bestemt oss for å ta utgangspunkt i Ronnys serie "Territoriet".



"Territoriet". Fra Ronnys solohefte Torden Gorgon.

"Territoriet" var Ronnys inntil da siste forsøk på å lage en funny animal-serie. Den handlet om en hund og en katt som småkjeklet seg i mellom. Det mest originale ved den var nok at den av og til ble littegrann kinky. En side kunne for eksempel begynne med at hunden jaget katten - og slutte med at ligger de i samme seng, nypulte og fine. Sånne ting.

Sammen prøvde vi å videreutvikle greia litt, skape litt større muligheter. Figurene ble mer mennesker og mindre dyr. Katten ble til Anne Katt og hunden ble, etter mye hodekløing, til Tom Hund. Siden de allerede hadde "gjort det", lot vi dem flytte sammen og inn i en blokk. Og jo mer vi snakket om det, jo mer ble selve blokka en viktig del av konseptet. Den ble til en slags Noas Ark, hvor hver leilighet huset en ny dyreart. I etasjen over kunne noen muslimske ekorn som nettopp hadde innvandret fra Tyrkia bo. I etasjen under kunne et ungt froskepar som ventet barn og hadde 3446 klekkeklare egg i leiligheten holde til. Vaktmesteren kunne være en høyreekstrem ilder. For eksempel.

Mulighetene for å komme opp med historier ble plutselig endeløse.

Som et første forsøk skrev vi, med litt hjelp av Tore, en historie kalt "På hjemmefronten". Først laget vi en sju sider lang skisseversjon Tore trengte til dummyen han skulle selge inn til forlagene. Etterpå satte Ronny i gang med å tegne originaler.


Fra dummyversjonen. Merk tvilende navngivning av figurene.

Det var bare ett problem: 52 sider nye, spesialproduserte serier hver måned krever mye penger og en sterk vilje til å satse. Etter noen runder fram og tilbake takket alle forlagene nei.

Propell ble lagt på is. "Hund & Katt" ble lagt til side. Alle gikk videre til andre ting.

Heldgvis ga Tore aldri opp håpet. I vår, lenge etter at alle andre hadde gitt opp håpet og glemt alt sammen, tok han en ny ringerunde og lurte på om vi hadde lyst til å være med å lage Propell. Egmont, som de siste årene har satset mye på å utvikle norske serier, ønsket nå å gi ut det vi hadde i bokform. Tanken deres var vel å forsøke en myk start.

Snart satte Ronny og jeg oss ned med noen øl, og kikket på skissene og ideene vi hadde kommet opp med sju år tidligere. Mye av det var veldig merkelig, mye av det var riktig morsomt. Det manglet ikke utgangspunkter for historier, for å si det sånn. Til slutt bestemte vi oss likevel for at det første vi måtte gjøre, var å lage ferdig "På hjemmefronten". Det er noe med å bli ferdig med det man har begynt på, og denne historien er en utmerket introduksjon til universet vi har lyst til å skape.

Denne gangen skrev jeg et ordentlig manus, hvor jeg prøvde å samle de beste poengene fra forrige runde, legge til noen nye og dessuten gjøre de forskjellige karakterene tydeligere. Jeg liker å tro at jeg har lært litt om slikt de siste årene.

Resten dreier seg stort sett om Ronnys trege avtrekker og omtrentlige forhold til deadlines.

Etter mange utsettelser ble "Hund & Katt: På hjemmefronten" tegnet og fargelagt på to og en halv uke i august. Og med tanke på at vi begge har ordentlige jobber ved siden av, er det fort.

Og nå er Propell endelig ute. Lanseringen var på lørdag, fra og med denne uka er boka i ordinært salg. Det er nesten ikke til å tro.

Ronnys og min serie utgjør forresten bare sju av de 112 sidene. Resten fylles av Inkalill, Kaj Konrad Clausen, Olav Asland, Flu Hartberg, Tore Strand Olsen, Bendik Kaltenborn, Kristoffer Kjølberg, Knut Nærum, Bjørn Ousland, Audun Røberg, Tore Knutsen og Tor Erling Naas.

Flere gode grunner til å plukke opp Propell trenger du ikke.


Fra den ferdige serien. Tegning av Ronny, fargelegging av meg.

torsdag 26. oktober 2006


I dag er jeg ikke bare veldig fyllesyk, men også kraftig forkjølet. Medisineringen kom litt ut av kontroll i går, kan du kanskje si. Stemmen min er akkurat som på det legendariske "rusten herre"-opptaket fra noen år tilbake.

Men til tross for min sterkt forkomne tilstand, har jeg, gjennom en nærmest umenneskelig kraftanstrengelse, greid å oppdatere galleri-siden min. Noenogtjue nye illustrasjoner til God i ord er lagt ut til allmenn spott og spe.

Men nå får det være nok. Resten av dagen skal tilbringes i stillhet og stabilt sideleie.

tirsdag 24. oktober 2006

To nye serier på gang


Utslipp-forside av Steffen Kverneland. Propell-forside av Tore Knutsen og Tore Strand Olsen

I det siste har jeg lurt litt på hvor sjelden man kan publisere noe og fremdeles kalle seg serieskaper.

Saken er nemlig at jeg så langt i år har gitt ut ynkelige én - 1 - side. Den ene siden var epilogen til Jesper og Jonathan i januar-nummeret av Rocky.

Det er ikke det at jeg har latet meg. Faktisk har jeg jobbet med serier uten opphold i hele år. Det er bare så få som har sett noe av det jeg har laget.

Men i det situasjonen så smått begynner å føles uholdbar, skjer det endelig noe.

Denne uka skal begge seriene Ronny og jeg har laget det siste halve året, være ferdig trykket og på vei ut i verden.

Den første, "Båtfolkets planet", blir å lese i Utslipp - Bellona 20 år på Vega forlag. Dette er, som tittelen antyder, jubileumsboka til Bellona. Hverken Ronny eller jeg kan vel skryte på å oss mer miljøengasjement enn litt sporadisk kildesortering, men Bellona er likevel en organisasjon jeg ikke har noe problem med å støtte. I tillegg til at de helt opplagt kjemper på den gode siden, har de alltid virket både passe saklige og passe tøffe i trynet.

"Båtfolkets planet" er løselig inspirert av "Planet of the Apes", Bibelen og livet i den sørlandske skjærgården.

Den andre serien, "Hund & Katt: På hjemmefronten", er med i Egmont-utgivelsen Propell. Propell er et slags prøveprosjekt hvor en mengde nye allalders-serier blir lansert. Framtiden til de forskjellige seriene er helt åpen, men jeg håper virkelig at vi får sjansen til å lage flere serier om Tom Hund og Anne Katt. Mulighetene for å fortelle historier om dem og den vilt eksotiske blokka de bor i, virker uendelige.

Både "Båtfolkets planet" og "Hund & Katt" er ordentlige samarbeidsprosjekter. Historiene har Ronny og jeg klekket ut i fellesskap, jeg har skrevet manus, Ronny har tegnet og jeg har fargelagt. The making of "Båtfolkets planet" har jeg fortalt mer detaljert om tidligere. Den rekordlange unnfangelsen til "Hund & Katt" skal jeg komme tilbake til.

Propell blir lansert med signering på Norges beste bokhandel, Tronsmo, lørdag kl 12.00. Ryktene sier at sjefspropellatør Tore Strand Olsen, Knut Nærum, Tore Ærlig, InkaLill og flere av Dongery-karene er blant de fremragende menneskene som vil være til stede.

Hvis du er i nærheten, stikker du selvsagt innom.

onsdag 18. oktober 2006

Jeg er ikke noen flink blogger om dagen. Det henger nok sammen med at jeg hverken opplever noe interessant eller tenker smarte tanker. Dagene bare går, og de går fort. Om morgenen går jeg på jobb og gjør noe tilnærmet mitt beste for å få de forskjellige prosjektene i land. Om ettermiddagen går jeg hjem, spiser, dupper av litt og bruker mest mulig av kvelden til å lage skolebokillustrasjoner.

Det er nok først og fremst disse illustrasjonene som forhindrer meg i å gjøre forefallende ting - som å blogge.

Det gikk en stund før jeg skjønte hvor mye jeg har tatt på meg å tegne. Nå har jeg laget flere titalls tegninger, men har fremdeles flere titalls igjen. Nynorskdamene på Samlaget vil dessuten ha meg til å gjøre enda flere fram mot nyttår. Det spørs om jeg kan ta meg råd til å takke nei.

Dette høres kanskje ut som klaging, men er ment som forklaring. Faktisk liker jeg godt å pusle med disse greiene. Ikke bare gir det litt penger i kassa, men jeg blir også flinkere til å tegne. Spesielt får jeg god trening i å tegne dyr. Harer er blitt en spesialitet. I går ble jeg til og med fornøyd med en tegning av hest og rytter i fullt firsprang (de ble forfulgt av en trollkjerring).

En gang eller to i uka får jeg likevel nok. Da går jeg ut, tømmer i meg øl og snakker med folk. Det må til en gang i blant, det også. Dessuten har det vært en del fine konserter å gå på i det siste.

Og hele tiden suger jeg til meg informasjon. Den daglige informasjonsstrømmen kan sikkert føles overveldende for noen og en hver, men jeg lurer på om jeg ikke er mer hekta enn de fleste. I leiligheten min ligger avisene, bøkene, magasinene, tegneseriene, CD-ene og DVD-ene i stabler. Nesten daglig finner jeg noe nytt i postkassen eller kommer inn døra med mer papir under armen. Dessuten hører jeg på radio i flere timer hver dag og ser minst et eller to TV-programmer. For ikke å snakke om de flere titalls nettsidene jeg til en hver tid holder meg oppdatert på.

Hva skal jeg egentlig bruke all denne informasjonen til?

Jeg leste et sted at søndagsutgaven av The New York Times innholder like mye informasjon som et menneske i middelalderen tok inn i løpet av et helt liv.

Alan Moore snakker om informasjon som en slags substans eller energi som ligger og vibrerer under hele universet. Han snakker om at mengden informasjon i verden nå øker med en slik ufattelig hastighet at vi nærmer oss overoppheting.

Alan Moore mener faktisk at kulturen vår kommer til å fordampe rundt år 2015.

Ikke spør meg hvordan han har kommet fram til det. Dette er kun brokker av tilfeldig, usortert informasjon jeg har plukket opp et eller annet sted.

Og 2015 er uansett flere år fram i tid.

Det finnes nok av ting å la seg distrahere av i mellomtiden.

Her er for eksempel en idé jeg har: Det kunne vært interessant å teste leserne mine. Etter en tids stillhet kunne jeg tenke meg å plutselig poste noe slikt som:
    Denne bloggen kommer nok ikke til å bli oppdatert de nærmeste dagene. Jeg må en tur på sykehuset. Det vil sikkert vise seg å ikke være noe alvorlig, men jeg frykter likevel det verste. Jeg skal holde dere oppdatert.

Så skulle jeg satt meg tilbake og sett hvor lang tid det tok før noen reagerte. Hvis da noen hadde reagert. Kanskje ville alle etter en stund bare finne seg nye blogger å lese. Sakte, men sikkert ville besøkstallene krype ned mot null. Til slutt ville bare søkerobotene vært innom i blant.

Men kanskje, kanskje ville en undrende, bekymret sjel, etter en uke eller to, bruke kommentarfeltet til å spørre om noen visste hvordan det gikk med meg, om jeg fremdeles var i live. Og så ville noen ha svart at de fikk en e-post fra meg i går eller at de hadde sett meg på Charlies i helga. “Han er vel bare asosial og kjip som vanlig, sitter hjemme og pimper vin og surfer etter porno hver jævla kveld.”

Og hele opplegget ville falt i fisk.

Nei, ideene mine er ikke spesielt gode for tiden. Det er vel til syvende og sist derfor det ikke blir så mye blogging.

lørdag 7. oktober 2006

Guilty pleasures


I et friskt utspill i bloggen sin krever Stian at jeg skal stå fram med mine musikalske guilty pleasures. Med det mener han sanger jeg helst ikke vil innrømme at jeg liker.

Nå kan jeg ikke huske å noen gang ha gjort Stian noe vondt, men OK, greit, jeg skal prøve å skrape sammen en liten liste.

Men først må jeg understreke at dette med musikksmak ikke er noe jeg koketterer med. Det er ikke slik at jeg snakker om Dylan og Coltrane i selskapslivet, for så å ta på meg rosa tights og danse til gamle Stock, Aitken & Waterman-hits når jeg kommer hjem. Mitt forhold til musikk er helt oppriktig og uironisk.

Hva som til en hver tid er å regne som god og dårlig smak, er dessuten et både vanskelig og meningsløst spørsmål.

Men OK, greit, her er noen låter jeg, til tross for meg selv, kan tenkes å skru opp hvis de skulle komme på radioen. Det går i disco, håpløst sentimentale ballader og Benny Borg:

    Phil Collins: In the Air Tonight Bette Midler: The Rose Roxette: The Look Margaret Berger: Samantha Bee Gees: Stayin' Alive Haddaway: What Is Love Men at Work: Land Down Under Morten Abel: Tulipz Berine Zetlitz: Girl Like You Lene Marlin: You Weren't There Bryan Adams: Summer of '69 Boney M: Daddy Cool Slade: Merry Xmas Everybody Foreigner: I Want To Know What Love Is Billy Idol: White Wedding Madonna: Hung Up Benny Borg: Balladen om Morgan Kane
Og nå vil jeg gjerne høre om de mørke hemmelighetene til Rune, Ronny, Tara og Ole-Marius.

fredag 6. oktober 2006

Dærsken om det ikke er broren min, Thomas, som har sneket seg med ytterst til venstre på bildet der.

Friend of the stars, man of the people - det er broder'n, det.

fredag 29. september 2006

Fantazine lever!


Jeg må innrømme at det er gøy å komme over ting som dette. Det gjør godt å se at noe man brukte mye tid på i ungdommen fremdeles lever sitt eget liv der ute i periferien et sted.

For de som ikke vet det, var Fantazine en tegneseriefanzine jeg laget sammen med blant andre Ronny Haugeland, Roald Andersen, Andreas Tellefsen, Morten Sætren og Torstein Gundersen. Vi trykket også serier av folk som Jens K. Styve og Trygve Høiseth. Dette var tilbake på sekstitallet, og Fantazine var en av hjørnesteinene da Jippi Forlag ble startet opp i 1972. Sånn sett har Fantazine gjort seg fortjent til en liten fotnote i norsk tegneseriehistorie.

Men bare så det er sagt: jeg har ikke noe som helst med denne auksjonen å gjøre. Jeg tror ikke jeg har alle de bladene selv en gang.

mandag 25. september 2006

Jeg gjør ikke annet enn å tegne


Eksempel på interjeksjon

Jeg prøver å prioritere tegningen om dagen. Jeg har tegnet Maria som spiser jordbær, og jordbærene som spiser Maria. Jeg har laget seriestriper om pronomener og interjeksjoner. Og jeg som aldri, bortsett fra en og annen Donald, har tegnet funny animals, prøver å tegne geiter, bier, ulver, kattunger, pinnsvin, mus og pantere.

Når jeg blir for stiv i muse-, drikke- og tegnearmen, bopper jeg en orange ballong opp mot taket en stund. Det tømmer hodet og myker opp muskler. Ballongen er mitt bankebrett.

Selv om jeg egentlig ikke tenker på den lange tegneserien jeg skal ta fatt på når jeg er ferdig med skolebokgreiene, later det til at den blir jobbet med nede i underbevisstheten et sted. Nye poenger og momenter kommer ihvertfall til meg på de underligste tidspunkter. Pulten fylles opp av notatlapper. Serien blir min mest humørløse, navlebeskuende og pretensiøse til dato, og jeg ser ingen grunn til at den ikke skal bli min beste.

Hver natt er det én mygg på soverommet mitt. Hver natt slår jeg den ihjel, og neste natt er den tilbake. Jeg lurer på om vi kan ha inngått en slags bisarr dødspakt i søvne.

søndag 17. september 2006

Til alle serietegnerne der ute


Her er en godbit til alle dere som er, eller skulle ønske at dere var, serietegnere (jeg vet at det gjelder samtlige som leser denne bloggen): Wallace Wood's 22 Panels That Always Work.

Skriv ut og spikre opp over tegnepulten for inspirasjon, og som en påminnelse om at det enkle ofte er det beste. Og alltid enklere.

Larry Hama, som antakelig skal ha æren for at denne unike siden er blitt tatt vare på, forteller:
    I worked for Wally Wood as his assistant in the early '70s, mostly on the Sally Forth and Cannon strips he did for the Overseas Weekly. I lettered the strips, ruled borders, swipe-o-graphed reference, penciled backgrounds and did all the other regular stuff as well as alternating with Woody on scripting Cannon and Sally Forth. The "22 Panels" never existed as a collected single piece during Woody's lifetime. Another ex-Wood assistant, Paul Kirchner had saved three Xeroxed sheets of the panels that would comprise the compilation. I don't believe that Woody put the examples together as a teaching aid for his assistants, but rather as a reminder to himself. He was always trying to kick himself to put less labor into the work! He had a framed motto on the wall, "Never draw anything you can copy, never copy anything you can trace, never trace anything you can cut out and paste up." He hung the sheets with the panels on the wall of his studio to constantly remind himself to stop what he called "noodling." When I was starting out as an editor at Marvel, I found myself in the position of having to coach fledgling artists on the basics of visual storytelling, and it occurred to me that the reminder sheets would help in that regard, but three eight-by-ten pieces of paper were a bit unwieldy, so I had Robby Carosella, the Marvel photostat guy at the time, make me re-sized copies of all the panels so I could fit them all on one sheet. I over-compensated for the half-inch on the height (letter paper is actually 8 1/2 by 11) so the main body of images once pasted up came a little short. I compensated for that by hand lettering the title.
Kilde: Joel Johnson (som også har lagt ut høyoppløselige scanninger av siden).
Om Wallace Wood: Wikipedia.

Men husk for alle del, som Ivan Brunetti viser her, at ruter med store romper og ronking også er noe som alltid fungerer.

fredag 15. september 2006

Som en ekstra service til alle dere som liker å overvåke virksomheten min, har jeg nå hooket opp med Last.fm. Her vil alskens lister og statistikker over musikken jeg hører på bli generert, og hele verden vil kunne la seg forbløffe av min gode smak. Eventuelt kan hele verden la seg ryste av min dyptgående schizofreni (de siste timene er både George Jones og Årabrot registrert).

Merk forresten at disse listene neppe blir helt representative. Jeg bruker nemlig fremdeles CD-spilleren mer enn jeg bruker iTunes. Men det kan det jo kanskje bli en endring på nå.

tirsdag 12. september 2006


What Famous Leader Are You?
personality tests by similarminds.com

Calvin er Hitler, jeg er Lincoln. Det går ikke fram av testmaterialet hvem det er mest attraktivt å være, men jeg synes nok at den biten om "assasination victim" trekker ned for Lincolns del.

tirsdag 5. september 2006

denne Pstereo-siden kan du lese hundre korte ord jeg har skrevet om debutplata til singer-songwriteren Dan Kristofferson.

(Og på denne MySpace-siden kan du selv høre sangene til Dan Kristofferson.)

søndag 3. september 2006

Filmnotater


Her er en oppsummering av den siste tidens filmtitting. Den som greier å se en trend eller tendens i utvalget, fortjener å bli premiert.

Herz aus Glas (Werner Herzog, 1976)
Altså, jeg må si jeg liker tanken på at noen faktisk har laget en film hvor alle skuespillerne (unntatt én) er hypnotiserte. Men disse mer eller mindre stillestående tablåene med mennesker som stirrer tomt framfor seg og sier ubegripelige ting, blir fort mer fremmedgjørende enn engasjerende. 5/10

Minority Report (Steven Spielberg, 2002)
Selvsagt er det mye å beundre her, men la oss legge vekt på det negative: all CGI-en og den oppskrudde fortellerstilen virker mest av alt forstyrrende på meg. Og måtte John Williams og hele det hysteriske orkesteret hans brenne. 6/10

Caché (Michael Haneke, 2005)
Jeg er sikkert helt på jordet som vanlig, men jeg husker Benny's video som en av de dummeste og mest irriterende filmene jeg noensinne har sett. Enten er Haneke blitt en uendelig mye mer sofistikert filmskaper siden den gang eller så er jeg blitt en bedre seer, for Caché er en både smart og genuint urovekkende film. 8/10

V for Vendetta (James McTeigue, 2005)
Alan Moore får være så grinete han bare vil, men dette er faktisk en helt grei adapsjon, eller ihvertfall forenkling, av den originale historien hans. I hvor stor grad den er relevant i forhold til dagens politiske klima, får være en annen diskusjon. 6/10

Apocalypse Now Redux (Francis Ford Coppola, 1979)
Jeg foretrekker vel strengt tatt originalversjonen, men dette er og forblir en av de ultimate filmopplevelsene. 10/10

Loose Change (Dylan Avery, 2006)
I følge denne filmen er alt du vet om 11. september feil. Det var ikke en Boeing som traff Pentagon, men en missil. Det var ikke flyene som fikk World Trade Center til å kollapse, men en serie kontrollerte eksplosjoner på innsiden av bygningene. Flight 93, som styrtet nær Pittsburgh, ble rett og slett skutt ned. Man får tro hva man vil, men indisiene for at virkeligheten er en annen enn vi er blitt fortalt, er sterke og nærmest utallige. 7/10 (Filmen kan sees på YouTube.)

The Hills Have Eyes (Alexandre Aja, 2006)
Jeg har muligens sagt det før, men i så fall sier jeg det igjen: filmer som dette hadde aldri blitt et mainstream-fenomen i et sunt samfunn. 7/10

The Haunting (Robert Wise, 1963)
Blasert og sløvet som jeg er blitt, innser jeg at jeg aldri igjen vil få en like intens filmopplevelse som jeg hadde da jeg så denne som guttunge. Lydeffektene som skremte vannet av meg den gangen, hører jeg tross alt fra naboen i etasjen over hver eneste dag. Allikevel: omtanken og håndtverket som er lagt ned i denne filmen, gjør at den fremdeles er en opplevelse å se. 8/10

Double Indemnity (Billy Wilder, 1944)
Superelegant og superkynisk ur-noir. Her er Wilder helt på høyde med Hitchcock - på Hitchcocks hjemmebane. 9/10

Double Indemnity (Jack Smight, 1973)
I denne TV-remaken er det bare stumpene igjen. Man kan kanskje si at den har en slags billig 70-tallssjarm, men det kan man jo si om en hvilken som helst episode av The Streets of San Fransisco også. 3/10

En endeløs rekke gamle filmnotater er lagret her.

onsdag 30. august 2006

Sistemann i vennekretsen med egen blogg, er Jannecke. Velkommen på Internettet skal hun være.

Som hun selv forteller, hadde hun nylig bursdag, noe hun feiret med å invitere en masse folk hjem til seg og Ole-marius for å drikke seg fulle. De fleste av disse folkene hadde, i samsvar med vanlig folkeskikk, med seg gaver. Unntaket var meg. Jeg tenkte som vanlig bare på å ta med nok drikkevarer til meg selv.

I ettertid tar jeg selvsagt selvkritikk, og skal prøve å gjøre det godt igjen ved å endelig få laget den country-samleplata jeg lovet Jannecke for minst et år siden. Kall det gjerne en grunnpakke i country man ikke kan linedance til.

Og hvis ikke dette gjør susen, så vet ikke jeg. Her er nemlig flere av de aller flotteste sangene jeg vet om:

1. Son Volt: Windfall
2. Whiskeytown: Dancing with the Women at the Bar
3. Gillian Welch: Revelator
4. Johnny Cash: Pocahontas
5. Bonnie "Prince" Billy: Just to See My Holly Home
6. Patty Griffin: Making Pies
7. Rosanne Cash: The World Unseen
8. Willie Nelson: Home Motel
9. Ryan Adams m/Emmylou Harris: Oh My Sweet Carolina
10. Calexico: Sunken Waltz
11. The Handsome Family: Weightless Again
12. Jim White: Still Waters
13. Kris Kristofferson m/The Highwaymen: Here Comes That Rainbow Again
14. Townes van Zandt: Tecumseh Valley
15. Guy Clark: Desperadoes Waiting for a Train
16. Gene Clark: Train Leaves Here This Morning
17. Gram Parsons m/The Byrds: Hickory Wind
18. Emmylou Harris: Boulder to Birmingham
19. Lucinda Williams: Sweet Old World

(Lesere uten nevneverdig sosialt liv muligens huske at jeg kompilerte en lignende samler for et par år siden.)

søndag 27. august 2006

You are Hitler Youth Leader
Baldur Benedikt von Schirach

You are manipulative and probably hangout with people younger than yourself. You convince others to do the wrong things which means you'll have a lot of people pissed at you in Hell.

You are a heartless bastard.

[ find out which Nazi Bastard you are ]

onsdag 23. august 2006


Det er ikke så ofte jeg tar på meg rene tegneoppdrag. Det er sant å si ikke så ofte jeg blir spurt om å ta på meg rene tegneoppdrag. Men i sommer har jeg laget et dusin illustrasjoner, seriestriper og vignetter til God i ord 6, et norskverk for sjette klasse utgitt av Det Norske Samlaget.

Alle tegningene er nå ferdige og ligger samlet på den sjelden oppdaterte galleri-siden min. Over og under her ser du dessuten noen skisser som ikke er blitt kastet underveis. Klikker du på dem, kommer de ferdige versjonene opp.

Grunnen til at det er så mange tomme tekstruter og -bobler, er at forlagene av ubegripelige grunner er pålagt å gi ut alle skolebøker på to (nesten helt like) språk. Tekstene blir derfor lagt inn av Samlagets formgivere etter at jeg har gitt dem fra meg. (Håper de bruker en fin font.)

Det er ikke snakk om tegnearbeid av hverken spesiell kunstnerisk eller personlig betydning, dette her. Men det føles likevel tilfredsstillende å for en gangs skyld bruke det man kan til noe annet enn å pirke seg i navelen.


mandag 21. august 2006

Det har endelig gått opp for meg at jeg trenger hjelp.

Det har aldri vært noen hemmelighet at jeg er en dypt distré og upraktisk mann. Jeg er av typen som ofte tar meg selv i å kikke inn i kjøleskapet uten aning om hva jeg ser etter der inne. I blant glemmer jeg å ta med meg penger når jeg skal i butikken. Et par ganger har jeg glemt å ta med meg kontantene jeg har tatt ut av minibanken.

Men i dag tror jeg at jeg nådde et nytt lavmål. Jeg sto på badet og kledde av meg for å ta en dusj. Noen av klærne la jeg til side for å ta på meg igjen etterpå, andre slengte jeg ned i skittentøyskurven. Sokkene slapp jeg med en elegant håndbevegelse ned i do.

Jeg trenger altså hjelp.

Jeg ser for meg en slags butler eller tjener, eller kanskje rett og slett en slave. Tidligere har jeg også vært inne på tanken om å skaffe en au pair. Men jeg er usikker på om 35 år gamle, enslige menn i to-roms leiligheter kan søke om å ha en 17 år gammel uskyld fra for eksempel Frankrike boende hos seg. Det finnes sikkert regler for disse tingene.

Men jeg er desperat. Jeg må holde alle muligheter åpne.

tirsdag 15. august 2006

I natt drømte jeg at jeg var på kjøkkenet til Tor Milde. Jeg vet ikke hvorfor vi var der, men vi var tre stykker som satt klemt sammen på en benk og ventet på Tor som snakket i mobilen sin. Mens Tor gikk ut i et annet rom for å prate og prate, ble jeg sittende og kikke på korktavlen han hadde hengende over kjøkkenbordet sitt. Til min overraskelse fant jeg en akvarell laget av meg selv hengende bak noen andre bilder. Og selv om akvarell ikke er noe jeg driver med, så var det et ganske fint, lite bilde av et kystlandskap i sterke, ekspresjonistiske farger. Over selve bildet hang det dessuten en faktura skrevet av meg. Den var forfalt for lengst, og jeg ble veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne selvsagt bare ha sagt pent i fra til Tor at han hadde glemt å betale for bildet, men han var stadig opptatt i telefonen og dessuten var jeg redd for at han skulle bli sur på meg. Forsåvidt kunne jeg jo drite i hele fakturaen. 1500 kroner (pluss MVA) er tross alt ikke all verden. Men det slo meg at det sikkert ville bli krøll i regnskapet hvis jeg lot uinnbetalte fakturaer flyte fritt omkring i samfunnet. Siden min redsel for skattemyndigheter og revisorer er betydelig større enn min redsel for Tor Milde, tok jeg fakturaen forsiktig ned fra korktavlen, og la den diskret på et hjørne av kjøkkenbordet. Så snart Tor så den, ville han sikkert få dårlig samvittighet og forte seg å betale den. For selv om jeg var littegrann redd for ham, visste jeg jo at han egentlig var en grei fyr, min gode venn Tor Milde.

lørdag 5. august 2006

Dagbladet har i sommer gjort en rørende selvoppofrende innsats for en bedre verden. Metoden deres har vært å kåre de 25 beste norske romanene og novellesamlingene de siste 25 årene. I dag foreligger omsider resultatet.

Og jeg har selvsagt blitt sittende å telle hvor mange av bøkene jeg har lest. Jeg vet ikke hvor mange litterære kred-poeng åtte av tjuefem titler gir, men det er nok ikke all verden. Men jeg kan i det minste tillegge at jeg har lest både Askildsen og Ørstavik, om enn ikke de riktige bøkene.

Min personlige favoritt blant alle disse, er nok "Genanse og verdighet". Men det kunne like gjerne vært "Ellevte roman, bok atten" eller en annen av Solstads 90-tallsbøker. De har alle gjort stort inntrykk på meg. Solstad-intervjuet i forbindelse med tredjeplassen var dessuten det klart morsomste innslaget i føljetongen.

1. Kjell Askildsen: «Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten»
2. Bergljot Hobæk Hoff: «Skammen»
3. Dag Solstad: «Genanse og verdighet»
4. Jon Fosse: «Morgon og kveld»
5. Kjartan Fløgstad: «Kron og mynt»
6. Hanne Ørstavik: «Kjærlighet»
7. Thure Erik Lund: «Grøftetildragelsesmysteriet»
8. Dag Solstad: «Gymnaslærer Pedersen»
9. Jan Kjærstad: «Forføreren»
10. Jan Wiese: «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede»
11. Karl Ove Knausgård: «Ute av verden»
12. Hans Herbjørnsrud: «Blinddøra»
13. Liv Køltzow: «Verden forsvinner»
14. Lars Saabye Christensen: «Beatles»
15. Nikolaj Frobenius: «Latours katalog»
16. Øystein Lønn: «Thranes metode»
17. Frode Grytten: «Bikubesong»
18. Carl Frode Tiller: «Skråninga»
19. Per Petterson: «Ut og stjæle hester»
20. Roy Jacobsen: «Seierherrene»
21. Ragnar Hovland: «Ei vinterreise»
22. Erlend Loe: «Naiv.Super»
23. Trude Marstein: «Plutselig høre noen åpne en dør»
24. Herbjørg Wassmo: «Huset med den blinde glassveranda»
25. Vigdis Hjorth: «Om bare»

mandag 31. juli 2006

Skal vi være enige om at det er nok nå?

Jeg ønsker ikke å virke utakknemlig eller noe. Alle kan vel være enige om at dette har vært en fin sommer. Det har vært fint å sitte hele kvelden på Sjøhuset. Det har vært fint å grille og spise ute. Det har vært fint å vandre formålsløst rundt på Odderøya og i Baneheia. Det har vært fint å gå på konserter i Ravnedalen. Været var en viktig grunn til at Quart ble så vellykket som den ble. Til og med maling av hyttevegg ble en fin opplevelse. Og troperegnskyllet i natt var intet mindre enn spektakulært.

Men, faen heller, nå er jeg lei.

Den første uka går man rundt i en slags behagelig døs. En uke eller to senere begynner man å bli trøtt og lei. Etter fire uker nærmer man seg psykosen. Terskelen for vold og ødeleggelse blir lavere for hver dag.

Jeg er lei av klær som kleber seg til kroppen. Jeg er lei av å våkne fastklistret til sengetøyet. Jeg er lei av å jobbe på et kontor hvor det er vanskelig å puste. Jeg er lei av å være tørst hele tiden. Jeg er lei av all praten om været. Jeg er lei av Anne Grosvold. Jeg er lei av sommerfestene til naboen. Jeg er lei av fluelarvene som myldrer i søppelkassene. Jeg har en tegnejobb å gjøre og et manus å skrive, men varmen gjør det umulig å tenke. Å oppdatere bloggen er ihvertfall bare å glemme.

Jeg sier ikke at jeg ønsker meg regn og gråvær. Gi oss flere solskinnsdager, for all del. Men spre dem litt utover. Uke etter uke etter uke blir rett og slett for mye for en enkel nordmann.

De som ønsker det annerledes kan jo bare holde seg nedi Spania og nedi der.

(Ehm. Det er vel ikke bare jeg som har det sånn?)

mandag 24. juli 2006

Filmnotater

Urk. Jeg prøver å komme tilbake i arbeidsmodus om dagen, men det er ikke så lett. Alt som har med arbeidsvilje, arbeidslyst og kreativitet å gjøre, later rett og slett til å ha fordampet i denne infernalske varmen.

Heldigvis har jeg flittig notert kommentarer til alle filmene jeg har sett i sommer. Og kanskje rekker jeg å publisere dem før den siste leseren gir opp håpet om at roysobstad.com en gang vil bli oppdatert igjen.

Mein liebster Feind (Werner Herzog, 1999)
Werner Herzog om Klaus Kinski, skuespilleren som bare var marginalt galere og mer besatt enn ham selv. 8/10

Raising Arizona (Joel Coen, 1987)
Mye bra brøling i denne. 8/10

Wallace & Gromit in The Curse of the Were-Rabbit (Steve Box og Nick Park, 2005)
Det er godt å konstatere at jeg fremdeles er i stand til å føle barnlig glede. 8/10

Paris, Texas (Wim Wenders, 1984)
Harry Dean Stanton, ass. 9/10

De fem benspænd (Jørgen Leth og Lars von Trier, 2003)
Et essay om kreativitet og kunstsyn. Kanskje. Jeg håper jeg forstår det om noen dager. 8/10

I Heart Huckabees (David O. Russell, 2004)
Snurrig, småmorsom og ganske masete, men ikke helt på Charlie Kaufman-nivå for det. 6/10

Dead Man's Shoes (Shane Meadows, 2004)
Uten tvil den mest intense filmen jeg har sett på lenge, lenge. 8/10

Good Night, and Good Luck (George Clooney, 2005)
Sobert og skikkelig om ting som betyr noe. 8/10

Fata Morgana (Werner Herzog, 1971)
Det må være dette som er kunstfilm. Jorden sett med utenomjordiske øyne. Eller kanskje bare en serie luftspeilinger. Veldig merkelig og merkelig vakkert. 8/10

Auch Zwerge haben klein angefangen (Werner Herzog, 1970)
Dette er noe av det mest bisarre jeg har sett. Som om ikke handlingen er underlig, og til tider grusom, nok, blir alle rollene spilt av dverger. Min beundring for Herzog stiger for hver film jeg ser. 7/10

Gram Parsons: Fallen Angel (Gandulf Hennig, 2004)
Nok en musikkdokumentar med klasse, og nok en trist historie. 8/10

Syriana (Stephen Gaghan, 2005)
Dæven, her var det mye å holde rede på, gitt. Men spennende nok, og skremmende relevant. 7/10

Mer tynt begrunnet synsing om film finner du på denne siden

torsdag 13. juli 2006

Her har dere noe å glo på mens jeg er borte: en anmeldelse av "Is the Outside Still There?", det nye albumet til Fredrikstad-bandet Tellusalie.

onsdag 12. juli 2006

Nå har jeg tilbragt noen dager i selskap med meg selv, en boks Herzog-filmer og en bunke gamle superhelttegneserier. Det har vært givende. Jeg føler meg nesten som menneske igjen.

Men slik kan det jo ikke fortsette.

I morgen legger jeg avgårde til Oslo, hvor jeg har tenkt å være til søndag. Hvis noen er i nærleiken og har lyst til å møtes over en øl, anbefaler jeg å ta kontakt.

søndag 9. juli 2006

Quart 06 oppsummert

Kort om Quart:

Høydepunktet for meg var uten tvil Woven Hand. På plate synes jeg de kan bli vel innadvendte og vanskelige å få tak på, men konserten satt som et knytteneveslag. Jeg var mer eller mindre hypnotisert i en time. David Eugene Edwards er verdens mest intense sittende mann. Han kom gående rett forbi meg etter konserten, men jeg turte ikke snakke til ham.

Ellers kjørte jeg et begrenset program i år.

Depeche Mode var bra. Det er vanskelig å krangle med noe som er så proft og gjennomført. Og selv om jeg ikke eier en eneste DM-plate, kjente jeg godt til de aller fleste låtene og kjedet meg slett ikke. Death Cab for Cutie har derimot fint lite å gi ut over det de gjør på plate. Det er fristende å si det samme om Richard Hawley, men alle som hadde noen å kline med så ihvertfall ut til å kose seg. Johnossi var akkurat så svett og kontant en rock'n'roll-konsert på bitteliten klubb skal være. Emmerhoff and the Melancholy Babies var mest av alt veldig, veldig høyt. Ring var Ring. Great Lakes var flott, men et særdeles bygdetullete publikum gjorde konserten til en heller underlig opplevelse. Og Silver Jews kunne blitt legendarisk med bare litt bedre mikrofonlyd.

Men jeg gikk også glipp av mye. Skulle gjerne sett Wolfmother og The Raconteurs. Det var surt å misse både Jenny Lewis og Rufus Wainwright. Voksne menn ble visstnok rørt til tårer av Vashti Bunyan, men jeg var ikke der.

Ellers var ting som de pleier å være: mye alkohol og lite søvn, mange gode venner og enda flere idioter. Nå skal jeg dyrke den sosiale angsten i noen dager, før jeg tar meg en hardt tiltrengt tur vekk fra denna byen.

onsdag 5. juli 2006

Serien om Karstein


Johnossi var veldig bra i går. Det er utrolig hvor mye lyd man kan få ut av bare kassegitar og trommer. Svetten silte av veggene på Charlies. Se dem hvis du får sjansen.

Men rock'n'roll-livet krever sitt. Det meste av dagen i dag har vært tilbragt i en heller ynkelig tilstand på sofaen. Bare ved hjelp av pur viljestyrke og en slump rødvin, har jeg i kveld maktet å avslutte en liten hyllest til kollega Karstein Volle.

Det er bare snakk om en enkel ensider, men her kommer det fram fakta Karstein neppe var klar over selv en gang.

Riktignok er jeg som vanlig usikker på fargevalgene mine. Meningen var at det skulle være litt "Fakta fra verden"-aktig, men jeg vet ikke helt, jeg... Oh well, serien skal ikke ut før til høsten, så det er plenty tid til å justere.

Tallet på små og store serier som skal publiseres i løpet av høsten, er nå forresten oppe i fem. Det skal bli spennende å se hvor mange som faktisk kommer ut som planlagt.

Men akkurat nå er det uansett festival som gjelder. Kveldens band er Emmerhoff and the Melancholy Babies.

Vi sees på den andre siden.

tirsdag 4. juli 2006

Faste lesere har sikkert skjønt at det er Slappe Dager her på roysobstad.com for tiden. Og jeg kan ikke love at aktiviteten vil til å ta seg nevneverdig opp med det første. Kanskje kommer jeg til å skrive litt i løpet av Quart-uka, kanskje ikke.

Jeg har ferie, så dere må for en gangs skyld ta ansvar for deres egen underholdning.

Men ta for all del en kikk på denne lille filmen jeg har laget. Den gir et lettere dramatisert innblikk i mine planer for den kommende uka.

tirsdag 20. juni 2006

Jøsseball. Jeg må visst ha sovet eller noe, for plutselig har halve 2006 passert uten at jeg har merket en dritt.

I stedet for å gjøre noe av verdi, markerer jeg denne innsikten med å kompilere en "Best of året så langt"-CD. Legg spesielt merke til spennvidden i utvalget og den nennsomme sekvenseringen. Kall det gjerne en oppvisning i fingerspitzgefühl og god smak.

1. The Essex Green: Penny & Jack
(Fra "Cannibal Sea")
2. Midlake: Roscoe
(Fra "The Trials of Van Occupanther")
3. Morrissey: Dear God Please Help Me
(Fra "Ringleader of the Tormentors")
4. Donald Fagen: What I Do
(Fra "Morph the Cat")
5. Jenny Lewis: Melt Your Heart
(Fra "Rabbit Fur Coat")
6. The Raconteurs: Blue Veins
(Fra "Broken Boy Soldiers")
7. Great Lakes: Farther
(Fra "Diamond Times")
8. Sonic Youth: Do You Believe In Rapture?
(Fra "Rather Ripped")
9. Scott Walker: Cossacks Are
(Fra "The Drift")
10. Calexico: All Systems Red
(Fra "Garden Ruin")
11. Stuart A. Staples: Already Gone
(Fra "Leaving Songs")
12. The Handsome Family: Tesla's Hotel Room
(Fra "Last Days of Wonder")
13. Fred Eaglesmith: 18 Wheels
(Fra "Milly's Cafe")
14. Roy Lønhøiden: Jeg og Ronny
(Fra "Sanger fra skogen")
15. Rosanne Cash: The World Unseen
(Fra "Black Cadillac")
16. Candi Staton: His Hands
(Fra "His Hands")
17. Drive-By Truckers: A World of Hurt
(Fra "A Blessing and a Curse")

Men, ja, jeg ser at disse samlerne mine har en tendens til å bli litt nedpå, litt treige. De pleier ikke å bli særlig luftgitarvennlige, for å si det sånn. Men det betyr ikke at jeg ikke liker ting som sparker litt også. Blant kandidatene denne gangen hadde jeg for eksempel Johnossi, Eagles of Death metal og Wolfmother. For ikke å snakke om den nye singelen til Slayer. Men, asså, hvor ville du plassert Slayer i dette selskapet? Før eller etter Roy Lønhøiden?

Forresten kommer det jo nye plater med både Johnny Cash og Bob Dylan i løpet av året. Alt sammen kommer til å bli snudd på hodet uansett.

onsdag 14. juni 2006

Sommeren er også en klisjé

Sommeren er definitivt kommet til Sørlandet. Sola skinner til langt på kveld. Ølet funkler som gyldent kildevann. Jentene er på sitt aller peneste og mest tynnkledte. Og her sitter jeg og skriver anmeldelser av plater som påkaller klisjeer om høstkvelder, ullpledd og kakao.

Men hva gjør vel det? Sommeren er også en klisjé.

Siste Pstereo-bidrag fra meg er en anmeldelse av Tindersticks-vokalist Stuart A. Staples' "Leaving Songs". Og det er en utmerket plate, helt uavhengig av årstiden.

Det første jeg skrev for Pstereo, i september i fjor, var forresten en anmeldelse av Staples' første soloalbum, "Lucky Dog Recordings 03-04". Det er ikke dumt, det heller.

mandag 12. juni 2006

Bilder du trodde du aldri ville få se, del 1



Foto: Ole-Marius (som gillar jazzzz)

I tilfelle du har prøvd å sende meg e-post ganske nylig: mye tyder på at det er noe galt med mailen min.

roysobstad.com-adressen har ikke fungert på en stund. Og i dag later det til at heller ikke start.no-adressen virker. Hverken den sedvanlige spammen eller testmailene jeg har sendt fra jobb er kommet fram.

Pussig nok har jeg fått mailene fra Rune og Ronny om at de ikke kan huske noe av lørdagen, men det er også alt.

Siden jeg ikke får feilmeldinger, er det umulig for meg å si hva som er galt. Det bare funker ikke. Og jeg hater det.

Så hvis du har prøvd å sende meg noe uten å få svar, setter jeg pris på om du prøver igjen (på start.no). Men det tryggeste er kanskje å bruke alternative kommunikasjonsformer.

fredag 9. juni 2006

Det har blitt lite musikkskriverier på meg i det siste. Det har forsåvidt gått tregt med hele Pstereo siden, tjaaa, juletider.

Det er ikke det at interessen plutselig er blitt borte, men det er nå en gang slik at vi lever i en verden hvor alt absolutt skal lønne seg. Og idealistisk musikkpropaganda er definitivt ikke noe som kaster av seg. Noen ganger må man derfor prioritere kullgruvene for å få det til å gå rundt.

Men små drypp kommer nå i blant allikevel. I dag kan du lese mine tanker om den tidligere Midnight Choir-mannen Al DeLoners andre soloplate, "Flora in the Darkroom".

Nok en plateanmeldelse er dessuten rett rundt hjørnet.

Du kan jo korte ned ventetiden med de gamle skriveriene mine, som er samlet på denne siden.

torsdag 8. juni 2006

Nr. 96


Dette er herr Jensen. Herr Jensen er en pen, eldre mann på sekstisju år. Han bor i Holeveien 96 sammen med den gamle schæferen Donny. Herr Jensen og Donny har et stort hus og hagen full av magnoliatrær.

Nr. 96 er skjult bak et stort gjerde. Ingen vet hvem som bor bak gjerdet, og det står ingenting på postkassen.

Ingen vet hvem herr Jensen og Donny er.

Herr Jensen og Donny er de to viktigste figurene i serien "Nr. 96", som jeg nettopp har gjort meg ferdig med. Den er sytten sider lang. Det er ikke jeg som har skrevet manuset, men jeg har jobbet til og fra med denne historien i et år nå. Planen er at den skal gis ut til høsten.

Jeg kommer selvsagt tilbake til herr Jensen og Donny da.

tirsdag 6. juni 2006

Filmnotater


I det siste har jeg sett film nesten hver dag. Det er ikke fordi det er så mange filmer jeg få sett, det er mer det at jeg ikke har ork til å finne på noe annet.

Tiltaksløsheten gjenspeiler seg i utvalget. Det går i favoritter fra egen hylle og halvt glemte titler fra videolangeren på hjørnet.

Og dét må jeg si - det er rart hvor vanskelig det er å motstå coverblurb som "PURE HORRIFYING HORROR!" når hodet er tomt.

Get Carter (Mike Hodges, 1971)
Michael Caine er faen meg knallhard i denne. 9/10

Pusher 2 (Nicolas Winding Refn, 2004)
Hvis det er sånne folk man må omgås når man er narkoman, så gidder ikke jeg, ass. 8/10

Pusher 3 (Nicolas Winding Refn, 2005)
Det begynner med hasj og ender med en hammer i hodet. 7/10

Withnail and I (Bruce Robinson, 1987)
Hvis man nå først skal drikke og se film. 9/10

Eternal Sunshine of the Spotless Mind (Michel Gondry, 2004)
Bare så det er helt klart: dette er en av de aller beste filmene fra de siste årene. 9/10

Ghost World (Terry Zwigoff, 2001)
Til og med stemmen til Scarlett Johansen er deilig. 8/10

Dagon (Stuart Gordon, 2001)
Skamløs B-filmmoro. 7/10

Salò o le 120 giornate di Sodoma (Pier Paolo Pasolini, 1975)
Hold kjeft, spis bæsj. 8/10

Open Range (Kevin Costner, 2003)
Riktig flott, old school western. 8/10

Shallow Ground (Sheldon Wilson, 2004)
Blod, blod og mere blod, men ikke nok til å tette hullene i plottet. 6/10

Mirrormask (Dave McKean, 2005)
Mange visuelle fiksfakserier, smådøll story. Men det skulle ikke forundre meg om 13 år gamle jenter med livlig fantasi vil elske den. 6/10

Flere korte og upresise filmnotater finner du her

torsdag 1. juni 2006

Øyeblikk når du virkelig føler at du lever, del 1

Når du har tømt en flaske rødvin helt for deg selv, og står der og sikter pissestrålen mot en bæsjklump som har festet seg på innsiden av skålen.

mandag 29. mai 2006

Jeg er inne i en av mine slappe og tiltaksløse perioder om dagen. Jeg vet ikke om det er fordi jeg nettopp har avsluttet et par prosjekter eller om det er sommerfølelsen som gjør seg gjeldende allerede, men ingenting makter å engasjere. Alt jeg gjør, er å ligge på sofaen og konsumere filmer.

Langhelga vi nettopp har lagt bak oss, burde for eksempel ha vært en god anledning til å få ting gjort. Men det eneste jeg har å vise til, er dette portrettet av Johnny Depp:

Klikk på tegningen for større versjon.

fredag 19. mai 2006

Filmnotater


Egentlig er jeg drittlei av å skulle mene noe om hver eneste film jeg ser. For at dette skal kunne fortsette, er jeg nødt til å senke kravene. Omtalene må bli kortere, morsommere og mer sleivete. Hvis du vil ha facts, analyser og den slags, er det tross alt bare å følge IMDb-lenkene.

Le Charme discret de la bourgeoisie (Luis Buñuel, 1972)
Det gjør godt å få alle mine fordommer mot fransk overklasse bekreftet. 8/10

Strangers on a Train (Alfred Hitchcock, 1951)
Criss-cross, ikke sant? 9/10

When We Were Kings (Leon Gast, 1996)
Stort. Gripende. Magisk. Selv for meg som ikke kunne vært mindre opptatt av sport. 9/10

Be Here to Love Me: A Film About Townes Van Zandt (Margaret Brown, 2004)
Nesten like gripende som en sang av Townes Van Zandt. 8/10

Slipp Jimmy fri (Christopher Nielsen, 2006)
Knappast en perfekt film, men likevel en veldig fornøyelig en. 8/10

The Proposition (John Hillcoat, 2005)
Som det sto på en t-skjorte jeg så en gang: "Sex. Murder. Art." 8/10

Touch of Evil (Orson Welles, 1958)
Jeg holder med Orson, jeg. Samme hvor feit, ekkel og korrupt han er, vil han alltid være å foretrekke framfor en Charlton Heston med skokrem i trynet. 9/10

Charlie and the Chocolate Factory (Tim Burton, 2005)
Willy Wonka som en blåkopi av Michael Jackson? Dét kaller jeg en creepy idé. 7/10

Gosford Park (Robert Altman, 2001)
Det gjør godt å få alle mine fordommer mot engelsk overklasse bekreftet. 8/10

The Importance of Being Morrissey* (Tina Flintoff og Ricky Kelehar, 2002)
Jeg er ikke en av disse voksne, heterofile mennene med et nærmest erotisk forhold til Morrissey, bare så det er sagt. 8/10

Corpse Bride (Tim Burton og Mike Johnson, 2005)
Animasjonen er selvsagt fantastisk, men de derre musikalnummerne er bare masete. 7/10

* Tips: "The Importance of Being Morrissey" ligger ute på YouTube.

Flere filmnotater finner du her

mandag 15. mai 2006

Veldig tidlig Ronny-skisse.

Ah. Det har tatt sin tid, men i går kveld kunne Ronny og jeg endelig si oss ferdige med de åtte sidene som utgjør "Båtfolkets planet".

Og det var sannelig på tide. Hadde det ikke vært for adskillig redaksjonell velvilje, hadde dette aldri blitt noe av.

Det var i januar vi satte oss ned over en stabel sixpacks for å klekke ut ideer. Noen måneder i forveien hadde vi sagt ja til å bidra til et bokprosjekt, og i januar lå vi allerede langt bak skjema.

Men vi er et bra team, Ronny og jeg. Når vi først får satt oss ned med de halvtenkte tankene og ideene vi måtte ha, pleier rare, overraskende ting å skje. Sammen kommer vi alltid opp med noe vi umulig kunne ha funnet på hver for oss. Denne gangen tok det oss maks en time å klekke ut et synopsis vi syntes var både originalt og morsomt, og vi kunne bruke resten av kvelden på å prate piss og drikke oss fulle.

En uke eller to senere ga jeg et ferdig manus til Ronny for tegning. Det var da ting stoppet opp. Ronny har aldri vært typen som ligger i forkant av deadline, og midt oppe i dette har han funnet tid til å flytte, bytte jobb, spille med bandet sitt og finne seg dame. På min kant har ting som vanlig stått på stedet hvil, og dermed har jeg hatt desto mer tid til å bekymre og ergre meg over sider som aldri så ut til å bli ferdige. Mer enn én gang var jeg overbevist om at toget var gått.

Først for tre-fire uker siden, lenge etter at deadline var passert, løsnet det. Haugerud begynte plutselig å sprengtegne. Og selv om han liksom har sluttet som serietegner, har han neppe tegnet bedre noen gang. Fargeleggingen har jeg stått for.

Og nå er vi altså ferdige - og selvsagt veldig fornøyde med oss selv.

Som vanlig er serien kreditert "Roy Søbstad & Ronny Haugeland". Ronny har vært generøs og satt mitt navn først, selv om det nok, tross alt, er han som har brukt flest timer på prosjektet. I manus sto hans navn først.

Boka med "Båtfolkets planet" har lanseringsdato 21. september. Fra før har vi jo også "Store nordmenn slenger dritt om Norge" liggende på vent, og vi skal akkurat til å ta fatt på enda et fellesprosjekt. Dessuten holder jeg i disse dager på å avslutte en lengre serie jeg har laget sammen med en annen samarbeidspartner.

Forhåpentligvis er alle fire serier ute i løpet av høsten.

Men tegneserier tar alltid lenger tid enn man tror.

Dere får smøre hverandre inn så lenge.

Ferdig!

søndag 7. mai 2006

Martin Bjørnersen om Sandman i siste Natt & Dag:

    Denne bibelen for en hel generasjon lørdagsgothere er for "seriøse tegneserier" det Nemi er for stripeserier.

Hø hø.

Jeg sier ikke at jeg er enig i påstanden eller noe, bare at det er ganske morsomt sagt.

mandag 1. mai 2006

Det er på høy tid å slå til med et av nettets aller unyttigste innslag igjen (og her snakker vi som kjent om knallhard konkurranse). Det følgende er alle bøkene og tegneseriene som har prydet boksen øverst til høyre de siste to-tre årene. Dette er med andre ord det meste jeg har lest i denne perioden. Se det gjerne som en liste med anbefalinger.

(Note to self: Les flere romaner.)