mandag 31. juli 2006

Skal vi være enige om at det er nok nå?

Jeg ønsker ikke å virke utakknemlig eller noe. Alle kan vel være enige om at dette har vært en fin sommer. Det har vært fint å sitte hele kvelden på Sjøhuset. Det har vært fint å grille og spise ute. Det har vært fint å vandre formålsløst rundt på Odderøya og i Baneheia. Det har vært fint å gå på konserter i Ravnedalen. Været var en viktig grunn til at Quart ble så vellykket som den ble. Til og med maling av hyttevegg ble en fin opplevelse. Og troperegnskyllet i natt var intet mindre enn spektakulært.

Men, faen heller, nå er jeg lei.

Den første uka går man rundt i en slags behagelig døs. En uke eller to senere begynner man å bli trøtt og lei. Etter fire uker nærmer man seg psykosen. Terskelen for vold og ødeleggelse blir lavere for hver dag.

Jeg er lei av klær som kleber seg til kroppen. Jeg er lei av å våkne fastklistret til sengetøyet. Jeg er lei av å jobbe på et kontor hvor det er vanskelig å puste. Jeg er lei av å være tørst hele tiden. Jeg er lei av all praten om været. Jeg er lei av Anne Grosvold. Jeg er lei av sommerfestene til naboen. Jeg er lei av fluelarvene som myldrer i søppelkassene. Jeg har en tegnejobb å gjøre og et manus å skrive, men varmen gjør det umulig å tenke. Å oppdatere bloggen er ihvertfall bare å glemme.

Jeg sier ikke at jeg ønsker meg regn og gråvær. Gi oss flere solskinnsdager, for all del. Men spre dem litt utover. Uke etter uke etter uke blir rett og slett for mye for en enkel nordmann.

De som ønsker det annerledes kan jo bare holde seg nedi Spania og nedi der.

(Ehm. Det er vel ikke bare jeg som har det sånn?)

mandag 24. juli 2006

Filmnotater

Urk. Jeg prøver å komme tilbake i arbeidsmodus om dagen, men det er ikke så lett. Alt som har med arbeidsvilje, arbeidslyst og kreativitet å gjøre, later rett og slett til å ha fordampet i denne infernalske varmen.

Heldigvis har jeg flittig notert kommentarer til alle filmene jeg har sett i sommer. Og kanskje rekker jeg å publisere dem før den siste leseren gir opp håpet om at roysobstad.com en gang vil bli oppdatert igjen.

Mein liebster Feind (Werner Herzog, 1999)
Werner Herzog om Klaus Kinski, skuespilleren som bare var marginalt galere og mer besatt enn ham selv. 8/10

Raising Arizona (Joel Coen, 1987)
Mye bra brøling i denne. 8/10

Wallace & Gromit in The Curse of the Were-Rabbit (Steve Box og Nick Park, 2005)
Det er godt å konstatere at jeg fremdeles er i stand til å føle barnlig glede. 8/10

Paris, Texas (Wim Wenders, 1984)
Harry Dean Stanton, ass. 9/10

De fem benspænd (Jørgen Leth og Lars von Trier, 2003)
Et essay om kreativitet og kunstsyn. Kanskje. Jeg håper jeg forstår det om noen dager. 8/10

I Heart Huckabees (David O. Russell, 2004)
Snurrig, småmorsom og ganske masete, men ikke helt på Charlie Kaufman-nivå for det. 6/10

Dead Man's Shoes (Shane Meadows, 2004)
Uten tvil den mest intense filmen jeg har sett på lenge, lenge. 8/10

Good Night, and Good Luck (George Clooney, 2005)
Sobert og skikkelig om ting som betyr noe. 8/10

Fata Morgana (Werner Herzog, 1971)
Det må være dette som er kunstfilm. Jorden sett med utenomjordiske øyne. Eller kanskje bare en serie luftspeilinger. Veldig merkelig og merkelig vakkert. 8/10

Auch Zwerge haben klein angefangen (Werner Herzog, 1970)
Dette er noe av det mest bisarre jeg har sett. Som om ikke handlingen er underlig, og til tider grusom, nok, blir alle rollene spilt av dverger. Min beundring for Herzog stiger for hver film jeg ser. 7/10

Gram Parsons: Fallen Angel (Gandulf Hennig, 2004)
Nok en musikkdokumentar med klasse, og nok en trist historie. 8/10

Syriana (Stephen Gaghan, 2005)
Dæven, her var det mye å holde rede på, gitt. Men spennende nok, og skremmende relevant. 7/10

Mer tynt begrunnet synsing om film finner du på denne siden

torsdag 13. juli 2006

Her har dere noe å glo på mens jeg er borte: en anmeldelse av "Is the Outside Still There?", det nye albumet til Fredrikstad-bandet Tellusalie.

onsdag 12. juli 2006

Nå har jeg tilbragt noen dager i selskap med meg selv, en boks Herzog-filmer og en bunke gamle superhelttegneserier. Det har vært givende. Jeg føler meg nesten som menneske igjen.

Men slik kan det jo ikke fortsette.

I morgen legger jeg avgårde til Oslo, hvor jeg har tenkt å være til søndag. Hvis noen er i nærleiken og har lyst til å møtes over en øl, anbefaler jeg å ta kontakt.

søndag 9. juli 2006

Quart 06 oppsummert

Kort om Quart:

Høydepunktet for meg var uten tvil Woven Hand. På plate synes jeg de kan bli vel innadvendte og vanskelige å få tak på, men konserten satt som et knytteneveslag. Jeg var mer eller mindre hypnotisert i en time. David Eugene Edwards er verdens mest intense sittende mann. Han kom gående rett forbi meg etter konserten, men jeg turte ikke snakke til ham.

Ellers kjørte jeg et begrenset program i år.

Depeche Mode var bra. Det er vanskelig å krangle med noe som er så proft og gjennomført. Og selv om jeg ikke eier en eneste DM-plate, kjente jeg godt til de aller fleste låtene og kjedet meg slett ikke. Death Cab for Cutie har derimot fint lite å gi ut over det de gjør på plate. Det er fristende å si det samme om Richard Hawley, men alle som hadde noen å kline med så ihvertfall ut til å kose seg. Johnossi var akkurat så svett og kontant en rock'n'roll-konsert på bitteliten klubb skal være. Emmerhoff and the Melancholy Babies var mest av alt veldig, veldig høyt. Ring var Ring. Great Lakes var flott, men et særdeles bygdetullete publikum gjorde konserten til en heller underlig opplevelse. Og Silver Jews kunne blitt legendarisk med bare litt bedre mikrofonlyd.

Men jeg gikk også glipp av mye. Skulle gjerne sett Wolfmother og The Raconteurs. Det var surt å misse både Jenny Lewis og Rufus Wainwright. Voksne menn ble visstnok rørt til tårer av Vashti Bunyan, men jeg var ikke der.

Ellers var ting som de pleier å være: mye alkohol og lite søvn, mange gode venner og enda flere idioter. Nå skal jeg dyrke den sosiale angsten i noen dager, før jeg tar meg en hardt tiltrengt tur vekk fra denna byen.

onsdag 5. juli 2006

Serien om Karstein


Johnossi var veldig bra i går. Det er utrolig hvor mye lyd man kan få ut av bare kassegitar og trommer. Svetten silte av veggene på Charlies. Se dem hvis du får sjansen.

Men rock'n'roll-livet krever sitt. Det meste av dagen i dag har vært tilbragt i en heller ynkelig tilstand på sofaen. Bare ved hjelp av pur viljestyrke og en slump rødvin, har jeg i kveld maktet å avslutte en liten hyllest til kollega Karstein Volle.

Det er bare snakk om en enkel ensider, men her kommer det fram fakta Karstein neppe var klar over selv en gang.

Riktignok er jeg som vanlig usikker på fargevalgene mine. Meningen var at det skulle være litt "Fakta fra verden"-aktig, men jeg vet ikke helt, jeg... Oh well, serien skal ikke ut før til høsten, så det er plenty tid til å justere.

Tallet på små og store serier som skal publiseres i løpet av høsten, er nå forresten oppe i fem. Det skal bli spennende å se hvor mange som faktisk kommer ut som planlagt.

Men akkurat nå er det uansett festival som gjelder. Kveldens band er Emmerhoff and the Melancholy Babies.

Vi sees på den andre siden.

tirsdag 4. juli 2006

Faste lesere har sikkert skjønt at det er Slappe Dager her på roysobstad.com for tiden. Og jeg kan ikke love at aktiviteten vil til å ta seg nevneverdig opp med det første. Kanskje kommer jeg til å skrive litt i løpet av Quart-uka, kanskje ikke.

Jeg har ferie, så dere må for en gangs skyld ta ansvar for deres egen underholdning.

Men ta for all del en kikk på denne lille filmen jeg har laget. Den gir et lettere dramatisert innblikk i mine planer for den kommende uka.