fredag 29. september 2006

Fantazine lever!


Jeg må innrømme at det er gøy å komme over ting som dette. Det gjør godt å se at noe man brukte mye tid på i ungdommen fremdeles lever sitt eget liv der ute i periferien et sted.

For de som ikke vet det, var Fantazine en tegneseriefanzine jeg laget sammen med blant andre Ronny Haugeland, Roald Andersen, Andreas Tellefsen, Morten Sætren og Torstein Gundersen. Vi trykket også serier av folk som Jens K. Styve og Trygve Høiseth. Dette var tilbake på sekstitallet, og Fantazine var en av hjørnesteinene da Jippi Forlag ble startet opp i 1972. Sånn sett har Fantazine gjort seg fortjent til en liten fotnote i norsk tegneseriehistorie.

Men bare så det er sagt: jeg har ikke noe som helst med denne auksjonen å gjøre. Jeg tror ikke jeg har alle de bladene selv en gang.

mandag 25. september 2006

Jeg gjør ikke annet enn å tegne


Eksempel på interjeksjon

Jeg prøver å prioritere tegningen om dagen. Jeg har tegnet Maria som spiser jordbær, og jordbærene som spiser Maria. Jeg har laget seriestriper om pronomener og interjeksjoner. Og jeg som aldri, bortsett fra en og annen Donald, har tegnet funny animals, prøver å tegne geiter, bier, ulver, kattunger, pinnsvin, mus og pantere.

Når jeg blir for stiv i muse-, drikke- og tegnearmen, bopper jeg en orange ballong opp mot taket en stund. Det tømmer hodet og myker opp muskler. Ballongen er mitt bankebrett.

Selv om jeg egentlig ikke tenker på den lange tegneserien jeg skal ta fatt på når jeg er ferdig med skolebokgreiene, later det til at den blir jobbet med nede i underbevisstheten et sted. Nye poenger og momenter kommer ihvertfall til meg på de underligste tidspunkter. Pulten fylles opp av notatlapper. Serien blir min mest humørløse, navlebeskuende og pretensiøse til dato, og jeg ser ingen grunn til at den ikke skal bli min beste.

Hver natt er det én mygg på soverommet mitt. Hver natt slår jeg den ihjel, og neste natt er den tilbake. Jeg lurer på om vi kan ha inngått en slags bisarr dødspakt i søvne.

søndag 17. september 2006

Til alle serietegnerne der ute


Her er en godbit til alle dere som er, eller skulle ønske at dere var, serietegnere (jeg vet at det gjelder samtlige som leser denne bloggen): Wallace Wood's 22 Panels That Always Work.

Skriv ut og spikre opp over tegnepulten for inspirasjon, og som en påminnelse om at det enkle ofte er det beste. Og alltid enklere.

Larry Hama, som antakelig skal ha æren for at denne unike siden er blitt tatt vare på, forteller:
    I worked for Wally Wood as his assistant in the early '70s, mostly on the Sally Forth and Cannon strips he did for the Overseas Weekly. I lettered the strips, ruled borders, swipe-o-graphed reference, penciled backgrounds and did all the other regular stuff as well as alternating with Woody on scripting Cannon and Sally Forth. The "22 Panels" never existed as a collected single piece during Woody's lifetime. Another ex-Wood assistant, Paul Kirchner had saved three Xeroxed sheets of the panels that would comprise the compilation. I don't believe that Woody put the examples together as a teaching aid for his assistants, but rather as a reminder to himself. He was always trying to kick himself to put less labor into the work! He had a framed motto on the wall, "Never draw anything you can copy, never copy anything you can trace, never trace anything you can cut out and paste up." He hung the sheets with the panels on the wall of his studio to constantly remind himself to stop what he called "noodling." When I was starting out as an editor at Marvel, I found myself in the position of having to coach fledgling artists on the basics of visual storytelling, and it occurred to me that the reminder sheets would help in that regard, but three eight-by-ten pieces of paper were a bit unwieldy, so I had Robby Carosella, the Marvel photostat guy at the time, make me re-sized copies of all the panels so I could fit them all on one sheet. I over-compensated for the half-inch on the height (letter paper is actually 8 1/2 by 11) so the main body of images once pasted up came a little short. I compensated for that by hand lettering the title.
Kilde: Joel Johnson (som også har lagt ut høyoppløselige scanninger av siden).
Om Wallace Wood: Wikipedia.

Men husk for alle del, som Ivan Brunetti viser her, at ruter med store romper og ronking også er noe som alltid fungerer.

fredag 15. september 2006

Som en ekstra service til alle dere som liker å overvåke virksomheten min, har jeg nå hooket opp med Last.fm. Her vil alskens lister og statistikker over musikken jeg hører på bli generert, og hele verden vil kunne la seg forbløffe av min gode smak. Eventuelt kan hele verden la seg ryste av min dyptgående schizofreni (de siste timene er både George Jones og Årabrot registrert).

Merk forresten at disse listene neppe blir helt representative. Jeg bruker nemlig fremdeles CD-spilleren mer enn jeg bruker iTunes. Men det kan det jo kanskje bli en endring på nå.

tirsdag 12. september 2006


What Famous Leader Are You?
personality tests by similarminds.com

Calvin er Hitler, jeg er Lincoln. Det går ikke fram av testmaterialet hvem det er mest attraktivt å være, men jeg synes nok at den biten om "assasination victim" trekker ned for Lincolns del.

tirsdag 5. september 2006

denne Pstereo-siden kan du lese hundre korte ord jeg har skrevet om debutplata til singer-songwriteren Dan Kristofferson.

(Og på denne MySpace-siden kan du selv høre sangene til Dan Kristofferson.)

søndag 3. september 2006

Filmnotater


Her er en oppsummering av den siste tidens filmtitting. Den som greier å se en trend eller tendens i utvalget, fortjener å bli premiert.

Herz aus Glas (Werner Herzog, 1976)
Altså, jeg må si jeg liker tanken på at noen faktisk har laget en film hvor alle skuespillerne (unntatt én) er hypnotiserte. Men disse mer eller mindre stillestående tablåene med mennesker som stirrer tomt framfor seg og sier ubegripelige ting, blir fort mer fremmedgjørende enn engasjerende. 5/10

Minority Report (Steven Spielberg, 2002)
Selvsagt er det mye å beundre her, men la oss legge vekt på det negative: all CGI-en og den oppskrudde fortellerstilen virker mest av alt forstyrrende på meg. Og måtte John Williams og hele det hysteriske orkesteret hans brenne. 6/10

Caché (Michael Haneke, 2005)
Jeg er sikkert helt på jordet som vanlig, men jeg husker Benny's video som en av de dummeste og mest irriterende filmene jeg noensinne har sett. Enten er Haneke blitt en uendelig mye mer sofistikert filmskaper siden den gang eller så er jeg blitt en bedre seer, for Caché er en både smart og genuint urovekkende film. 8/10

V for Vendetta (James McTeigue, 2005)
Alan Moore får være så grinete han bare vil, men dette er faktisk en helt grei adapsjon, eller ihvertfall forenkling, av den originale historien hans. I hvor stor grad den er relevant i forhold til dagens politiske klima, får være en annen diskusjon. 6/10

Apocalypse Now Redux (Francis Ford Coppola, 1979)
Jeg foretrekker vel strengt tatt originalversjonen, men dette er og forblir en av de ultimate filmopplevelsene. 10/10

Loose Change (Dylan Avery, 2006)
I følge denne filmen er alt du vet om 11. september feil. Det var ikke en Boeing som traff Pentagon, men en missil. Det var ikke flyene som fikk World Trade Center til å kollapse, men en serie kontrollerte eksplosjoner på innsiden av bygningene. Flight 93, som styrtet nær Pittsburgh, ble rett og slett skutt ned. Man får tro hva man vil, men indisiene for at virkeligheten er en annen enn vi er blitt fortalt, er sterke og nærmest utallige. 7/10 (Filmen kan sees på YouTube.)

The Hills Have Eyes (Alexandre Aja, 2006)
Jeg har muligens sagt det før, men i så fall sier jeg det igjen: filmer som dette hadde aldri blitt et mainstream-fenomen i et sunt samfunn. 7/10

The Haunting (Robert Wise, 1963)
Blasert og sløvet som jeg er blitt, innser jeg at jeg aldri igjen vil få en like intens filmopplevelse som jeg hadde da jeg så denne som guttunge. Lydeffektene som skremte vannet av meg den gangen, hører jeg tross alt fra naboen i etasjen over hver eneste dag. Allikevel: omtanken og håndtverket som er lagt ned i denne filmen, gjør at den fremdeles er en opplevelse å se. 8/10

Double Indemnity (Billy Wilder, 1944)
Superelegant og superkynisk ur-noir. Her er Wilder helt på høyde med Hitchcock - på Hitchcocks hjemmebane. 9/10

Double Indemnity (Jack Smight, 1973)
I denne TV-remaken er det bare stumpene igjen. Man kan kanskje si at den har en slags billig 70-tallssjarm, men det kan man jo si om en hvilken som helst episode av The Streets of San Fransisco også. 3/10

En endeløs rekke gamle filmnotater er lagret her.