mandag 30. oktober 2006



Forside av Tore Knutsen og Tore Strand Olsen.

Det er nesten ikke til å tro, men nå er Propell endelig ute. Lanseringen var på lørdag, fra og med denne uka er boka i ordinært salg.

Siden det har tatt rundt regnet åtte år å få dette til, føles det riktig å skrive noen ord om det.

Propell er Tore Strand Olsen sitt prosjekt. Akkurat dét må det ikke herske noen tvil om. Tore har jobbet med å få dette på bena helt siden 1998. Det var da han samlet en gjeng serieskapere for å fylle det han så som et stort hull i det norske tegneseriemarkedet. Den gang som nå var kommersielle, norskproduserte serier mer eller mindre ensbetydende med striper for et mer eller mindre voksent publikum. Det som ikke fantes var lengre, kommersielle, norskproduserte serier som kunne leses av både store og små. Tenk "Asterix", "Sprint" eller "Donald" av Carl Barks. Tenk 10-15 sider lange eventyrserier med rot i norsk virkelighet. Tenk et blad fylt med nye, norskproduserte serier hver måned.

Noe sånt.

Blant serieskaperne Tore tok kontakt med var Ronny Haugeland og meg. Vi så dette som en mulighet til å endelig få gjøre en fast serie sammen, og hoppet selvsagt på.

Jeg husker ikke lenger hvordan vi kom i gang. Men alle de andre gangene vi har jobbet sammen, har det startet med litt ustrukterert babling over noen øl. Ihvertfall hadde vi snart bestemt oss for å ta utgangspunkt i Ronnys serie "Territoriet".



"Territoriet". Fra Ronnys solohefte Torden Gorgon.

"Territoriet" var Ronnys inntil da siste forsøk på å lage en funny animal-serie. Den handlet om en hund og en katt som småkjeklet seg i mellom. Det mest originale ved den var nok at den av og til ble littegrann kinky. En side kunne for eksempel begynne med at hunden jaget katten - og slutte med at ligger de i samme seng, nypulte og fine. Sånne ting.

Sammen prøvde vi å videreutvikle greia litt, skape litt større muligheter. Figurene ble mer mennesker og mindre dyr. Katten ble til Anne Katt og hunden ble, etter mye hodekløing, til Tom Hund. Siden de allerede hadde "gjort det", lot vi dem flytte sammen og inn i en blokk. Og jo mer vi snakket om det, jo mer ble selve blokka en viktig del av konseptet. Den ble til en slags Noas Ark, hvor hver leilighet huset en ny dyreart. I etasjen over kunne noen muslimske ekorn som nettopp hadde innvandret fra Tyrkia bo. I etasjen under kunne et ungt froskepar som ventet barn og hadde 3446 klekkeklare egg i leiligheten holde til. Vaktmesteren kunne være en høyreekstrem ilder. For eksempel.

Mulighetene for å komme opp med historier ble plutselig endeløse.

Som et første forsøk skrev vi, med litt hjelp av Tore, en historie kalt "På hjemmefronten". Først laget vi en sju sider lang skisseversjon Tore trengte til dummyen han skulle selge inn til forlagene. Etterpå satte Ronny i gang med å tegne originaler.


Fra dummyversjonen. Merk tvilende navngivning av figurene.

Det var bare ett problem: 52 sider nye, spesialproduserte serier hver måned krever mye penger og en sterk vilje til å satse. Etter noen runder fram og tilbake takket alle forlagene nei.

Propell ble lagt på is. "Hund & Katt" ble lagt til side. Alle gikk videre til andre ting.

Heldgvis ga Tore aldri opp håpet. I vår, lenge etter at alle andre hadde gitt opp håpet og glemt alt sammen, tok han en ny ringerunde og lurte på om vi hadde lyst til å være med å lage Propell. Egmont, som de siste årene har satset mye på å utvikle norske serier, ønsket nå å gi ut det vi hadde i bokform. Tanken deres var vel å forsøke en myk start.

Snart satte Ronny og jeg oss ned med noen øl, og kikket på skissene og ideene vi hadde kommet opp med sju år tidligere. Mye av det var veldig merkelig, mye av det var riktig morsomt. Det manglet ikke utgangspunkter for historier, for å si det sånn. Til slutt bestemte vi oss likevel for at det første vi måtte gjøre, var å lage ferdig "På hjemmefronten". Det er noe med å bli ferdig med det man har begynt på, og denne historien er en utmerket introduksjon til universet vi har lyst til å skape.

Denne gangen skrev jeg et ordentlig manus, hvor jeg prøvde å samle de beste poengene fra forrige runde, legge til noen nye og dessuten gjøre de forskjellige karakterene tydeligere. Jeg liker å tro at jeg har lært litt om slikt de siste årene.

Resten dreier seg stort sett om Ronnys trege avtrekker og omtrentlige forhold til deadlines.

Etter mange utsettelser ble "Hund & Katt: På hjemmefronten" tegnet og fargelagt på to og en halv uke i august. Og med tanke på at vi begge har ordentlige jobber ved siden av, er det fort.

Og nå er Propell endelig ute. Lanseringen var på lørdag, fra og med denne uka er boka i ordinært salg. Det er nesten ikke til å tro.

Ronnys og min serie utgjør forresten bare sju av de 112 sidene. Resten fylles av Inkalill, Kaj Konrad Clausen, Olav Asland, Flu Hartberg, Tore Strand Olsen, Bendik Kaltenborn, Kristoffer Kjølberg, Knut Nærum, Bjørn Ousland, Audun Røberg, Tore Knutsen og Tor Erling Naas.

Flere gode grunner til å plukke opp Propell trenger du ikke.


Fra den ferdige serien. Tegning av Ronny, fargelegging av meg.

torsdag 26. oktober 2006


I dag er jeg ikke bare veldig fyllesyk, men også kraftig forkjølet. Medisineringen kom litt ut av kontroll i går, kan du kanskje si. Stemmen min er akkurat som på det legendariske "rusten herre"-opptaket fra noen år tilbake.

Men til tross for min sterkt forkomne tilstand, har jeg, gjennom en nærmest umenneskelig kraftanstrengelse, greid å oppdatere galleri-siden min. Noenogtjue nye illustrasjoner til God i ord er lagt ut til allmenn spott og spe.

Men nå får det være nok. Resten av dagen skal tilbringes i stillhet og stabilt sideleie.

tirsdag 24. oktober 2006

To nye serier på gang


Utslipp-forside av Steffen Kverneland. Propell-forside av Tore Knutsen og Tore Strand Olsen

I det siste har jeg lurt litt på hvor sjelden man kan publisere noe og fremdeles kalle seg serieskaper.

Saken er nemlig at jeg så langt i år har gitt ut ynkelige én - 1 - side. Den ene siden var epilogen til Jesper og Jonathan i januar-nummeret av Rocky.

Det er ikke det at jeg har latet meg. Faktisk har jeg jobbet med serier uten opphold i hele år. Det er bare så få som har sett noe av det jeg har laget.

Men i det situasjonen så smått begynner å føles uholdbar, skjer det endelig noe.

Denne uka skal begge seriene Ronny og jeg har laget det siste halve året, være ferdig trykket og på vei ut i verden.

Den første, "Båtfolkets planet", blir å lese i Utslipp - Bellona 20 år på Vega forlag. Dette er, som tittelen antyder, jubileumsboka til Bellona. Hverken Ronny eller jeg kan vel skryte på å oss mer miljøengasjement enn litt sporadisk kildesortering, men Bellona er likevel en organisasjon jeg ikke har noe problem med å støtte. I tillegg til at de helt opplagt kjemper på den gode siden, har de alltid virket både passe saklige og passe tøffe i trynet.

"Båtfolkets planet" er løselig inspirert av "Planet of the Apes", Bibelen og livet i den sørlandske skjærgården.

Den andre serien, "Hund & Katt: På hjemmefronten", er med i Egmont-utgivelsen Propell. Propell er et slags prøveprosjekt hvor en mengde nye allalders-serier blir lansert. Framtiden til de forskjellige seriene er helt åpen, men jeg håper virkelig at vi får sjansen til å lage flere serier om Tom Hund og Anne Katt. Mulighetene for å fortelle historier om dem og den vilt eksotiske blokka de bor i, virker uendelige.

Både "Båtfolkets planet" og "Hund & Katt" er ordentlige samarbeidsprosjekter. Historiene har Ronny og jeg klekket ut i fellesskap, jeg har skrevet manus, Ronny har tegnet og jeg har fargelagt. The making of "Båtfolkets planet" har jeg fortalt mer detaljert om tidligere. Den rekordlange unnfangelsen til "Hund & Katt" skal jeg komme tilbake til.

Propell blir lansert med signering på Norges beste bokhandel, Tronsmo, lørdag kl 12.00. Ryktene sier at sjefspropellatør Tore Strand Olsen, Knut Nærum, Tore Ærlig, InkaLill og flere av Dongery-karene er blant de fremragende menneskene som vil være til stede.

Hvis du er i nærheten, stikker du selvsagt innom.

onsdag 18. oktober 2006

Jeg er ikke noen flink blogger om dagen. Det henger nok sammen med at jeg hverken opplever noe interessant eller tenker smarte tanker. Dagene bare går, og de går fort. Om morgenen går jeg på jobb og gjør noe tilnærmet mitt beste for å få de forskjellige prosjektene i land. Om ettermiddagen går jeg hjem, spiser, dupper av litt og bruker mest mulig av kvelden til å lage skolebokillustrasjoner.

Det er nok først og fremst disse illustrasjonene som forhindrer meg i å gjøre forefallende ting - som å blogge.

Det gikk en stund før jeg skjønte hvor mye jeg har tatt på meg å tegne. Nå har jeg laget flere titalls tegninger, men har fremdeles flere titalls igjen. Nynorskdamene på Samlaget vil dessuten ha meg til å gjøre enda flere fram mot nyttår. Det spørs om jeg kan ta meg råd til å takke nei.

Dette høres kanskje ut som klaging, men er ment som forklaring. Faktisk liker jeg godt å pusle med disse greiene. Ikke bare gir det litt penger i kassa, men jeg blir også flinkere til å tegne. Spesielt får jeg god trening i å tegne dyr. Harer er blitt en spesialitet. I går ble jeg til og med fornøyd med en tegning av hest og rytter i fullt firsprang (de ble forfulgt av en trollkjerring).

En gang eller to i uka får jeg likevel nok. Da går jeg ut, tømmer i meg øl og snakker med folk. Det må til en gang i blant, det også. Dessuten har det vært en del fine konserter å gå på i det siste.

Og hele tiden suger jeg til meg informasjon. Den daglige informasjonsstrømmen kan sikkert føles overveldende for noen og en hver, men jeg lurer på om jeg ikke er mer hekta enn de fleste. I leiligheten min ligger avisene, bøkene, magasinene, tegneseriene, CD-ene og DVD-ene i stabler. Nesten daglig finner jeg noe nytt i postkassen eller kommer inn døra med mer papir under armen. Dessuten hører jeg på radio i flere timer hver dag og ser minst et eller to TV-programmer. For ikke å snakke om de flere titalls nettsidene jeg til en hver tid holder meg oppdatert på.

Hva skal jeg egentlig bruke all denne informasjonen til?

Jeg leste et sted at søndagsutgaven av The New York Times innholder like mye informasjon som et menneske i middelalderen tok inn i løpet av et helt liv.

Alan Moore snakker om informasjon som en slags substans eller energi som ligger og vibrerer under hele universet. Han snakker om at mengden informasjon i verden nå øker med en slik ufattelig hastighet at vi nærmer oss overoppheting.

Alan Moore mener faktisk at kulturen vår kommer til å fordampe rundt år 2015.

Ikke spør meg hvordan han har kommet fram til det. Dette er kun brokker av tilfeldig, usortert informasjon jeg har plukket opp et eller annet sted.

Og 2015 er uansett flere år fram i tid.

Det finnes nok av ting å la seg distrahere av i mellomtiden.

Her er for eksempel en idé jeg har: Det kunne vært interessant å teste leserne mine. Etter en tids stillhet kunne jeg tenke meg å plutselig poste noe slikt som:
    Denne bloggen kommer nok ikke til å bli oppdatert de nærmeste dagene. Jeg må en tur på sykehuset. Det vil sikkert vise seg å ikke være noe alvorlig, men jeg frykter likevel det verste. Jeg skal holde dere oppdatert.

Så skulle jeg satt meg tilbake og sett hvor lang tid det tok før noen reagerte. Hvis da noen hadde reagert. Kanskje ville alle etter en stund bare finne seg nye blogger å lese. Sakte, men sikkert ville besøkstallene krype ned mot null. Til slutt ville bare søkerobotene vært innom i blant.

Men kanskje, kanskje ville en undrende, bekymret sjel, etter en uke eller to, bruke kommentarfeltet til å spørre om noen visste hvordan det gikk med meg, om jeg fremdeles var i live. Og så ville noen ha svart at de fikk en e-post fra meg i går eller at de hadde sett meg på Charlies i helga. “Han er vel bare asosial og kjip som vanlig, sitter hjemme og pimper vin og surfer etter porno hver jævla kveld.”

Og hele opplegget ville falt i fisk.

Nei, ideene mine er ikke spesielt gode for tiden. Det er vel til syvende og sist derfor det ikke blir så mye blogging.

lørdag 7. oktober 2006

Guilty pleasures


I et friskt utspill i bloggen sin krever Stian at jeg skal stå fram med mine musikalske guilty pleasures. Med det mener han sanger jeg helst ikke vil innrømme at jeg liker.

Nå kan jeg ikke huske å noen gang ha gjort Stian noe vondt, men OK, greit, jeg skal prøve å skrape sammen en liten liste.

Men først må jeg understreke at dette med musikksmak ikke er noe jeg koketterer med. Det er ikke slik at jeg snakker om Dylan og Coltrane i selskapslivet, for så å ta på meg rosa tights og danse til gamle Stock, Aitken & Waterman-hits når jeg kommer hjem. Mitt forhold til musikk er helt oppriktig og uironisk.

Hva som til en hver tid er å regne som god og dårlig smak, er dessuten et både vanskelig og meningsløst spørsmål.

Men OK, greit, her er noen låter jeg, til tross for meg selv, kan tenkes å skru opp hvis de skulle komme på radioen. Det går i disco, håpløst sentimentale ballader og Benny Borg:

    Phil Collins: In the Air Tonight Bette Midler: The Rose Roxette: The Look Margaret Berger: Samantha Bee Gees: Stayin' Alive Haddaway: What Is Love Men at Work: Land Down Under Morten Abel: Tulipz Berine Zetlitz: Girl Like You Lene Marlin: You Weren't There Bryan Adams: Summer of '69 Boney M: Daddy Cool Slade: Merry Xmas Everybody Foreigner: I Want To Know What Love Is Billy Idol: White Wedding Madonna: Hung Up Benny Borg: Balladen om Morgan Kane
Og nå vil jeg gjerne høre om de mørke hemmelighetene til Rune, Ronny, Tara og Ole-Marius.

fredag 6. oktober 2006

Dærsken om det ikke er broren min, Thomas, som har sneket seg med ytterst til venstre på bildet der.

Friend of the stars, man of the people - det er broder'n, det.