søndag 23. desember 2007

What a Wonderful World

Det er bare å innse at vi er kommet til den tiden av året hvor det er greit å drikke seg full og synge karaoke med en god venn. Det trenger ikke en gang å handle om Julenissen eller Jesus-barnet, så lenge det er sentimentalt.

lørdag 15. desember 2007

Jeg pleier ikke å legge skjul på at jeg er glad i musikk, men jeg har aldri påberopt meg å være musikalsk. Faktisk ble det allerede på barneskolen grundig slått fast at jeg er fullstendig blottet for talent. Når vi hadde blokkfløyteundervisning, ble jeg plassert på gruppe sammen med de dummeste i klassen. Den dag i dag er CD-er og mp3-er det eneste jeg kan spille.

Jeg har ikke tenkt å la dette hindre meg i å starte band. Helvete heller, hvis Ronny kan, så kan hvem som helst.

nilsjnesse.com fant jeg i dag et meme til hjelp i den vanskelige oppstartsfasen. Reglene er som følger:
  1. Pek din nettleser i retning Wikipedia Norges hovedside og trykk på Tilfeldig side. Artikkelen du treffer er ditt bandnavn.
  2. Trykk Tilfeldig side igjen — artikkelen som kommer opp er bandets første album.
  3. Trykk Tilfeldig side ytterligere femten ganger - dette er sporene på albumet.

Ved bruk av denne metodikken har jeg kommet fram til at bandet mitt heter Milton Brandão, etter en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Platen har fått det mer norskklingende Fylkesvei 960, og inneholder følgende låter:

1. Sosialistisk Ungdom
2. Norsk lundehund
3. Wannskrækk
4. Ko Phi Phi Don
5. Mehdi Baala
6. Loudon County
7. Irgun
8. Linjetegningsalgoritme
9. Eggedal
10. Jurgen van den Broeck
11. Boccia
12. Fylkesvei 330 (Møre og Romsdal)
13. Sitar
14. Sima kraftverk
15. Roy Harper

Det går kanskje i overkant mye i geografi og obskure idrettsutøvere for min smak, men det oppveies langt på vei av våre hyllester til franske kulespill, lundehunden og den zionistiske terrororganisasjonen Irgun. Låtene tilegnet det klassiske pønkbandet Wannskrækk og folklegenden Roy Harper sier vel sitt om den musikalske retningen. Det eneste jeg ikke ser frem til, er å skulle synge ordet "linjetegningsalgoritme".

Men, åkkesom, dette lukter allerede klassiker.

torsdag 13. desember 2007

Norsk Angst

Jeg leser på Serienett at antologien Angst nå endelig ser dagens lys. Dette 100 sider store praktverket, som har vært på gang siden i vår, er Jippi Forlag og No Comprendo Press sitt felles fremstøt mot det amerikanske markedet. Serieskaperne som blir presentert er Christopher Nielsen, Jason, Steffen Kverneland, Lars Fiske, Lene Ask, Rui Tenreiro, Tor Ærlig, Anna Fiske, Sigbjørn Lilleeng, Odd Henning Skyllingstad, Mette Hellenes, Knut Nærum og, you guessed it, jeg. Mitt bidrag er den fire år gamle serien "Epilog" (eller "Epilogue", som mine amerikanske fans snart vil kjenne den som).

Jeg har ikke sett boken selv ennå, men fra sikre kilder - en av utgiverne, faktisk - har jeg at det er blitt den lekreste norske tegneserieutgivelsen noen sinne.

For min egen del ser jeg på dette som første skritt mot det store internasjonale gjennombruddet. Først tar jeg Manhatten, så tar jeg Berlin.

torsdag 6. desember 2007

Den beste romanen jeg leste i 2007

Cormac McCarthy: The Road
Et endeløst, askedekket landskap. Hvor det alltid er kaldt, mørkt og vått. Hvor ingen dyr kan leve og ingenting kan vokse. Hvor alle strukturer er brutt sammen. Hvor en navnløs mann og en navnløs gutt klynger seg sammen. På jakt etter mat og varme. På flukt fra menneskebander som vil stjele det lille de har, drepe dem og spise dem.

Cormac McCarthy får meg til å tro at det er akkurat slik det kommer til å ende.

onsdag 5. desember 2007

Og nå: reklame

OK, i utgangspunktet strider det selvsagt mot alt jeg står for å videreformidle reklame. Men denne er rett og slett uimotståelig: Martin Scorsese gjør en klokkeren Hitchcock-pastisj i form av en splitter ny kortfilm.

Dessuten er jeg trygg i min forvissning om at samtlige lesere av denne bloggen elsker film, men synes at champagne er noe søl.

lørdag 1. desember 2007

Quart har omsider fått klemt ut de første navnene til neste års festival, og som i fjor (hvilket vil si i år) har jeg skrevet bandbios.

Først ut er de tilsynelatende klin gærne amerikanske banjopønkerne O'Death og Hammond-gitar-og-masse-trommer-orkesteret The Grand.

Jeg var faktisk på konsert med The Grand i går, og kan gå god for alt jeg har skrevet i omtalen. Det var akkurat så "hardt, svett og autentisk" som jeg påstår. Og høyt. Jeg er redd de gjorde ubotelig skade på min allerede hardt prøvede hørsel. Men det var selvfølgelig verdt det.

onsdag 28. november 2007

Årets beste coverlåter

Å prøve å oppsummere året allerede nå, er vel omtrent like patetisk som å finne frem julepynten. Men siden jeg har hatt en samle-CD med årets beste låter på gang helt siden august, har jeg vel strengt tatt ikke noe å tape.

Den ultimate 2007-samlingen skal få godgjøre seg i iTunes i noen uker til, men det følgende kan være en passende bonus-disk: Årets beste coverlåter.

1. Mick Jagger: Too Many Cooks (Spoil the Soup)
(fra The Very Best of Mick Jagger)
Joda, innspillingen er fra 1973 og Mick Jaggers solokarriere er stakkarslige greier. Men denne John Lennon-produserte coveren, skrevet av Angelo Bond, Ronald Dunbar og Edith Wayne, er en av årets beste samme hva du sier. Og ikke bare er den et soleklart solohøydepunkt for Jagger, men det låter like uanstrengt funky som Stones selv gjorde i samme periode. Helt seriøst.

2. Jim James & Calexico: Goin' to Acapulco
(fra soundtracket til I'm Not There)
Begravelsestempoet til tross: My Morning Jacket's Jim James får det til å høres ut som han skal på fest. "It's a wicked life but what the hell/The stars ain't falling down."

3. Betty LaVette: Streets of Philadelphia
(fra samleplaten Song of America)
Springsteen gjorde den på sitt mest tilbakeholdne vis. Betty LaVette puster den full av soul. Begge deler funker.

4. José González: Teardrop
(fra In Our Nature)
Forsøket på å følge opp en gammel suksessformel er kanskje vel opplagt, men ingen kan si at dette ikke låter veldig riktig. Massive Attack-hiten kler José González, og han kler den.

5. Ryan Adams: Down in a Hole
(fra Everybody Knows EP (Europa) og/eller Follow The Lights EP (US))
Jeg prøvde å unngå formuleringen "Alice in Chains' gamle heroin-ballade sitter som et skudd i Ryan Adams' inderlige versjon". Men det glapp for meg, gitt.

6. Bonnie "Prince" Billy: The World's Greatest
(fra Ask Forgiveness EP)
Will Oldham høres akkurat ut som seg selv når han på sitt oppriktige, uironiske vis tolker den absurde R. Kelly.

7. Robert Wyatt: Stay Tuned
(fra Comicopera)
Englands såreste stemme gjør Anja Garbarek, og får det til å høres ut som verdens naturligste ting.

8. Willie Nelson & Calexico: Senor (Tales of Yankee Power)
(fra soundtracket til I'm Not There)
Det er ingen tvil: Calexico er bandet som kan lure en siste stor plate ut av Willie.

9. Patti Smith: Changing of the Guards
(fra Twelve)
Patti Smith gjør et klokt valg når hun lar ordene drive denne Bob Dylan-sangen framover. Bare ikke spør meg hva den handler om.

10. Levon Helm: The Mountain
(fra Dirt Farmer)
Den hardt prøvede The Band-kjempen reiser seg igjen, post strupekreft og alt mulig, med denne monumentale Steve Earle-tolkningen.

11. Dwight Yoakam: Close up the Honky Tonks
(fra Dwight Sings Buck)
Å synge Buck Owens er vel strengt tatt det Dwight Yoakam alltid har gjort, men nå som mentoren er død er det på tide å kjøre linjen fullt ut. Dette er seks og et halvt minutt ordentlig, ekte country-country, komplett med årets lekreste steel-gitarer.

12. Robert Plant & Alison Krauss: Polly Come Home
(fra Raising Sand)
Godt hjulpet av T-Bone Burnetts atmosfæriske produksjon, gjør den gamle nøtteskriken Plant denne Gene Clark-klassikeren til et av høydepunktene på årets mest overrumplende flotte plate.

13. Mark Lanegan: Man in the Long Black Coat
(fra soundtracket til I'm Not There)
Brum, brum. Mørkemannen Lanegan gjør skumle ting med en allerede småskummel Dylan-låt.

14. Ulver: Solitude
(fra Shadows of the Sun)
Denne var en favoritt lenge før det gikk opp for meg at det var en Black Sabbath-cover. Akkurat dét sier litt om hvor langt Ulver har kommet siden sine metal-dager. Aggresjonen er blitt til dyp melankoli.

15. The Hellacopters: Cold Night for Alligators
(fra tribute-platen Scandinavian Friends: A Tribute to Roky Erickson)
OK, så passer ikke boogierock og duellerende gitarer inn blant det øvrige utvalget, men det må til i blant åkkesom. I dette tilfellet ganske enkelt fordi det låter så fett.

16. Magnolia Electric Co.: Trouble in Mind
(fra Soujourner)
Soujourner er en liten skattekiste forkledd som en beskjeden treboks. Denne ærverdige trad.-låten er den eneste coveren, men føyer seg sømløst inn blant Jason Molinas egne sanger.

Stay tuned for en ordentlig årsoppsummering i desember en gang.

Oppdatering 16.12.07: "Too Many Cooks (Spoil the Soup)" viser seg å ikke være en Willie Dixon-låt allikevel, så jeg har rettet opp det. Dessuten, og ikke minst, har jeg føyet til Levon Helm, Dwight Yoakam, Magnolia Electric Co, Bonnie "Prince" Billy, Ulver og Patti Smith - og med det er platen blitt dobbelt så lang.

søndag 18. november 2007

Jeg la nettopp merke til noe... rart.

I spillelisten som ligger i høyre spalte på denne siden, dukket det plutselig opp en lang rekke sanger jeg ikke har hørt på en god stund. Det var en frisk blanding av alt fra Kraftwerk til Sepultura. Alle avspillingene var fra de siste tolv dagene.

Nå har jeg alltid vært imponert over hvor godt Last.fm fungerer. Hver eneste sang jeg spiller av på Mac-en min, blir registrert og ut fra dem blir alskens lister og statistikk generert. Og det pleier å fungere helt feil- og knirkefritt. Kluss som dette forekommer rett og slett ikke.

Samtidig var jeg helt sikker på at jeg ikke har hørt akkurat disse sangene i det siste.

Så kom jeg til å tenke på jobbmaskinen min. Som jeg har fortalt før, ble den stjålet for 14 dager siden. Det slo meg også at alle de spilte sangene lå på den maskinen. Alt tjuvfaen har gjort, er å åpne iTunes og spille av sanger som ligger der. Last.fm-programmet åpner seg automatisk i bagrunnen. Når kødden nå endelig har kommet seg på nett, blir sangene han har spilt registrert på min Last.fm-konto.

Hva faen kan man si til sånt?

Håper du liker musikken min, motherfucker.

fredag 16. november 2007

Det er på høy tid å minne Verden på at jeg fremdeles lager tegneserier.

Riktig nok har jeg bare publisert ynkelige to sider i hele 2007. Riktig nok har det meste av tiden gått med til å designe, skrive og illustrere. Men det er nå fremdeles tegneserier som er the grand old thing, da. Det er seriene mine jeg tenker på når jeg står i dusjen, når jeg sitter på do og når jeg ikke får sove. Og så snart de pengeinnbringende prosjektene kan legges til side i noen timer, prøver jeg å klemt inn litt aktiv serieskaping.

Selvsagt tar det uutholdelig lang tid å få gjort noe ferdig på denne måten. Men når jeg først gjør et gjennombrudd, føles det desto bedre.

Case in point: I går kveld tusjet jeg de siste strekene på den 14 sider lange serien "Førsteperson". Og med dét, er en stor byrde løftet fra mine lute skuldre.

Se opp for et voldsomt comeback tidlig i 2008.

onsdag 7. november 2007

Dette har vært litt av en uke, får'n si.

Da jeg kom på jobb mandag morgen, før jeg hadde rukket fram til plassen min, fikk jeg én god og én dårlig nyhet. Den dårlige nyheten var at Høyskoleforlaget hadde hatt innbrudd i helgen. Den gode nyheten var at bare én eneste ting var blitt stjålet.

Den ene tingen var min MacBook.

Etter en heller halvhjertet arbeidsdag, syklet jeg hjem, spiste middag og sovnet på sofaen. Da jeg våknet en halv time senere, følte jeg meg helt jævlig. Og ut over kvelden ble det gradvis verre. Etter ytterligere tolv timers søvn var feberen nesten borte, men all mat jeg har spist siden da har kommet ut i den andre enden i løpet av tjue minutter.

Bortsett fra de plagene jeg rutinemessig påfører meg selv en gang eller to i uken, er jeg ikke vant til å være syk. Så dette er virkelig bare irriterende. Jeg har jo faktisk ting jeg skulle ha gjort. Hadde det ikke vært for dette, ville for eksempel serien min "Førsteperson" vært ferdig tusjet nå.

I stedet har mye av uken har gått med til å se smått hallusinatoriske filmer som Suspiria og Apocalypse Now Redux (den lange, lange versjonen) fra stabilit sideleie i sofaen. I går våget jeg meg også på kino sammen med Rune for å se Control. Den kunne neppe ha vært mer deprimerende, men god film virker heldigvis oppløftende på meg uansett. Opplevelsen ble muligens forsterket av at jeg ikke hadde annet enn noen "Sure sild" innabords.

I skrivende øyeblikk skulle jeg vært ute og spist med jobben, men jeg har fått min porsjon avbestilt. Juletallerken i denne tilstanden, kunne ikke blitt annet katastrofalt.

For sikkerhets skyld dropper jeg det påfølgende Øystein Sunde-showet også.

lørdag 27. oktober 2007

Jo eldre jeg blir, jo mer opptatt blir jeg av selve aldringsprosessen.

Det er ikke fordi jeg har et spesielt nostalgisk forhold til min egen ungdomstid. Tvert i mot tror jeg at jeg var gjennomgående ubekvem i rollen som "ungdom", og jeg synes det er mye enklere å være 36 enn 16.

Men det stadig eskalerende fysiske forfallet er jeg slett ikke bekvem med. Best vises det selvsagt på omgangskretsen. De ser plutselig så... gamle ut alle sammen. Ølmager. Rynker. Poser under øynene. Grå hår. Høye viker.

Selv har jeg begynt å kikke på fettprosenten i maten jeg kjøper. Jeg har gjort noen smått patetiske forsøk på å sette meg selv i fysisk aktivitet. Jeg har begynt å tenke på om det ikke ville vært lurt å få seg noen fritidsinteresser som ikke involverer stillesitting, øl og røyk. Ting jeg ville ha fnyst av for bare få år siden.

Min indre, bekymrede gamle mann fikk ytterligere vann på møllen da jeg bladde meg gjennom (det usedvanlig stygt utformede) helgebilaget til VG i dag. Først var det artikkelen "Mannens biologiske klokke". Etter den korte, men knusende ingressen "Visste du at menn er best før 35?", står følgende om livet i trettiårene:

    Testosteronnivået synker ved fylte 30, og potensen reduseres. Hormonbalansen endres. Ved passerte 35 vil mange merke dette i form av redusert sex-lyst, ereksjonssvikt, mer kroppsfett, tap av muskelmasse, tap av benmasse, lavere energi, håravfall, forstørret prostata mv. (...) Fertiliteten synker, og menn som er 35 og eldre har dobbelt så stor risiko for å være infertile sammenlignet med menn under 25. Nå skjer også en betydelig økning i DNA-skader på sæden, hvilket øker risiko for sykdom og defekter hos avkom.

Og dette handler altså ikke om å være i femti- eller sekstiårene, men i trettiårene. Jøje meg!

I samme magasin er det også et intervju med Kristopher Schau. Han er ett år eldre enn meg, og tydeligvis opptatt av de samme tingene:

    Jeg tar trankapsler, vitaminer og spiser riktig. Jeg er opptatt av at avføringen min har bra kvalitet.

Han prøver også så godt han kan å forsone seg med alderdommen:

    Jeg forstår absolutt ingenting av min egen samtid. Da er det vanskelig å føle seg noe annet enn gammel. Jeg klarer faen meg ikke å brenne en CD en gang. Jeg har ingen idé om hva 18-åringer driver med i dag, eller verdisynet deres. Det er meg totalt fremmed, men sånn skal det vel være. Jeg er en "has-been", og det passer meg egentlig helt perfekt. (...) Alderdommen er jo en massakre.

Han kan fremdeles få sagt det, gamle Schau.

Jeg lurer forresten på om det ikke var enklere å bli gammel i tidligere tider. I Anders Giæver sin spalte på side 2, leser jeg ihvertfall følgende:

    The Rat Pack var konger i en tid da ekte mannfolk var over førti år og røykefrie områder var science fiction.

torsdag 18. oktober 2007

Som det står i IKEA-katalogen 2008:
    Hva gjør at hjemmet ditt blir ditt? Det ligger i de små gjenstandene du legger på hyller, vegger, bord... over alt. Ting du liker å se hver dag. Innrammede minner. Vaser med friske blomster. Et enkelt, tent lys. Alt gjenspeiler deg.

Jeps, leiligheten min blir stadig litt mer min:

mandag 15. oktober 2007

Jeg oppdaget nettopp at The New York Times Magazine kjører en splitter ny tegneserie av Daniel Clowes som føljetong for tiden. Det har vært langt mellom seriene fra Clowes de siste årene, så dette er veldig velkomment. I arkivet finnes dessuten en allerede fullført serie av Seth.

Fin og akkurat passe deprimerende lesning mens du venter på neste oppdatering på roysobstad.com.

fredag 28. september 2007

Det er på tide å skjenke verden nok en årgangsserie fra pappkassearkivet.

Denne er fra samme kladdebok som den forrige, men er nok laget med en god del flere seriesider på baken. Ikke bare er selve tegningene blitt et hakk mer sofistikerte (om ikke nødvendigvis mer sjarmerende), men også storymessig er det utvikling å spore. Historien går ikke lenger rett fra punkt A til B, men tar flere overrumplende vendinger underveis. Jeg later dessuten til å være mer bevisst på at det er komedie jeg lager og figurene har fått tydelige personligheter.

Klikk på sidene for å se dem i lesbar størrelse.

Igjen blir vi kastet rett inn i handlingen: En skapsprenger er i ferd med å utføre sine ugjerninger mot en ikke navngitt bedrift.

Fantomet viser seg fra første stund som en inkompetent kløne. Spesielt godt liker jeg det sleske skråstrek tåpelige oppsynet til mr. Walker i rute 3. At han slår over til en slags Hedmarksdialekt i siste rute, er antakelig for å oppnå en komisk effekt (favorittbandet mitt var tross alt Vazelina Bilopphøggers).

Bildet av en glisende skurk som løper av gårde med en haug penger mens han roper "Jeg er rik!", er et gjennomgangsmotiv i seriene mine fra denne perioden.

De to rutene som er klusset over med grønn fargeblyant, antyder at serien opprinnelig var tenkt å få en mye kjappere og mer kontant konklusjon. Men denne gangen har jeg altså valgt bort de enkle løsningene.

Legg også merke til den ironiske kontrasten mellom fortellerstemmen og innholdet i rute 4.

Jeg lurer forresten på om Gurans hilsen "Ha, Fantomet", ikke egentlig betyr at han tenker: "Ha! Her kommer den dusten Fantomet, da kommer nok noe sprøtt til å skje."

På denne siden viser Fantomet seg overraskende handlekraftig. Men ikke like handlekraftig som Guran.

Akkurat fremstillingen av Guran er kanskje det mest interessante grepet i denne historien. I originalseriene er ikke Guran stort mer enn en komisk liten tjukkas med rar hatt. I min serie er han ikke bare gründer med egen kafé (og egne reklamefyrstikker), men han tvinner både skurken og Fantomet rundt lillefingeren som ingenting.

Fantomet er en lettlurt tulling, skurken får sin straff og Guran bare ruler.

I ettertid (nærmere 30 år etter, faktisk) ser jeg jo at serien ikke hadde trengt de to siste rutene. Hverken Guran eller Fantomet gjør annet enn å gjenta seg selv (sistnevnte helt ordrett). Kanskje tok jeg dem med bare for å understreke at Fantomet er skikkelig, skikkelig treg.

Den halvhjertede tegningen som fyller resten av siden er muligens tegnet i et uinspirert øyeblikk, men jeg velger å tro at den er laget av lillebroren min.

tirsdag 18. september 2007

Siden jeg fremdeles ikke er ferdiginnflyttet i mitt nye hjem, gjør jeg også fremdeles interessante funn i råtnende pappkasser. Nylig kom jeg for eksempel over denne "ulinjerte arbeidsboken", som jeg tror må være fra sent 70-tall:

Blant en mengde tegninger av biler, klassekamerater og tungt bevæpnede cowboys, inneholder boken også en lang rekke tidlige tegneserier fra min hånd. Som omslaget antyder, har de ofte Fantomet i hovedrollen.

Den første av dem ser slik ut (klikk på sidene for å nyte dem i storformat):

Allerede i første rute blir det gjort klart at vi snakker knallhard actionserie her. Jeg kaster ikke bort tid på hverken unødig kontekst, karakterbeskrivelser eller føleri, men går rett inn i et høydramatisk bankran med påfølgende biljakt, skyting og nevekamp.

Favorittruten min er nok den som viser Fantomet som tar heisen, og har bildeteksten "Fanomet (sic!) tar heisen". Legg også merke til den brutale lydeffekten ("KRÆSJ") i det Fantomet treffer asfalten med hodet først. Her spares ikke leseren for noe.

Nederst på side 2 ser vi dessuten hvilken snedig sirkelkomposisjon historien har: Den begynner med skurkene på vill flukt i bil og Fantomet som kommer svingende fra oven - og slutter likedan. Forskjellen er selvsagt at Fantomet triumferer den andre gangen.

Hvis man ser nøye nederst i høyre hjørne på side 2, vil man se at jeg har skrevet "SLUTT" - og så pusset det ut. I siste liten har jeg tydeligvis funnet det nødvendig å avslutte serien med en ekstra rute, en som med all mulig tydelighet viser at det gode har seiret. (Den andre skurken ble, etter alt å dømme, slått i hjel av Fantomet nederst på side 1.) Problemet jeg da fikk, og som vil være kjent for alle serieskapere, var hvordan jeg skulle fylle resten av siden etter at historien var ferdig fortalt. Det valgte jeg å løse med et elegant blåkopi-portrett av Fanomet (dobbelt-sic!) og Sala.

Ganske fett, om jeg skal si det selv.

Flere godbiter fra arkivet kommer snart.

tirsdag 11. september 2007

En morsom Nemi-stripe


Bare så det ikke skal være noen tvil: Det er Johan Wanloo som lager de morsomste Nemi-stripene.

Og blorgen hans er ikke så verst, den heller.

onsdag 5. september 2007

Stones' norske hits


Jeg har hatt en av mine små Rolling Stones-perioder i det siste. Kanskje fordi noen av de mindre essensielle platene deres nylig har funnet veien til harddisken min. Kanskje fordi jeg er overraskende nysjerrrig på den kommende Martin Scorsese-dokumentaren. Eller kanskje fordi den omreisende turistattraksjonen som turnerte Europa i sommer, etterlot en følelse av at historien virkelig synger på det siste verset nå.

Eller at den burde gjøre det.

2007 var året da pressen lot seg sjokkere av at Keith Richards møtte full på jobb. Kanskje kunne han han til og med virke litt sliten etter 40 år som superdritings på narkofylla. Store skandaleoppslag og alle verdens internettfora i harnisk. Jeg for min del har stor sympati med gamle Keef. Jeg har selv opplevd å være helt på felgen etter én eneste kveld med øldrikking. Faktisk ville jeg hatt stor forståelse om mannen nå la ned gitaren og sverget på å aldri turnere verdens fotballstadioner igjen.

Men det er nå meg. De som så dem på Valle Hovin, sier at de ikke var så verst. Jeg har aldri sett Stones live. Alt jeg har, er en samling plater og sanger jeg ikke ville ha vært foruten. Og de aller beste av dem, er de som ble laget i årene 1968 til 1972. Årene etter Brian Jones og før Ron Wood. Årene med Mick Taylor på sologitar og Jimmy Miller som produsent. I denne intenst kreative perioden viste Stones ikke bare en unik forståelse for all amerikansk musikk, men lot også til å være i ett med sin egen kaotiske samtid.

I årene 1968-72 var de virkelig verdens beste band. Ever.

Det er fristende å si at alt du trenger med The Rolling Stones, er fra denne perioden, men det ville være å ta det for langt. Likevel er det ingen tvil om hvor den ultimate Stones-samlingen i CD-format må ha sitt definitive tyngdepunkt.

Det er heller ingen tvil om at det følgende er oppskriften på verdens aller beste rock'n'roll-plate.

1. Jumpin' Jack Flash (single, 1968)
Det eneste stedet denne samlingen kan begynne. Stones tar farvel med 60-tallet, og trer fram som det neste tiårets ubestridte, mørke fyrster. "Jumpin' Jack Flash" er en av disse perfekte rocksangene som burde ha vært ihjelspilt for lenge siden, men som fremdeles føles som en ren adrenalin-innsprøytning. Hver gang.

2. Gimme Shelter (Let It Bleed, 1969)
Stones rir tidsånden som ingen andre, og værer at The Summer of Love er over. For godt. Og at de neste årene kommer til å bli stygge. "Rape, murder, it's just a shot away."

3. Sway (Sticky Fingers, 1971)
Bandet groover slik bare The Rolling Stones på en god dag kan. Og Mick Taylor skinner. "It's just that demon life has got you in its sway."

4. Can't You Hear Me Knocking (Sticky Fingers, 1971)
To vidunderlige stykker musikk for prisen av ett. Det første er rå, destillert rock'n'roll. Det andre er det nærmeste Stones har kommet fusion.

5. Wild Horses (Sticky Fingers, 1971)
Større ynde og ydmykhet har de aldri vist. Ingen andre heller, for den del.

6. Let It Loose (Exile on Main St., 1972)
Stones gjør deep soul som ingen andre hvite artister. På samme tid dypt gripende og ekstremt medrivende. Mick Jagger og kordamene hans ruler. At denne store sangen later til å være skrevet ut av historien, er ufattelig. Helt ufattelig.

7. Sympathy for the Devil (Beggars Banquet, 1968)
Aldri har fortapelsen virket mer forlokkende. Aldri har undergangen vært mer dansbar.

8. Doo Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker) (Goats Head Soup, 1973)
Den idiotiske tittelen skjuler nok en bekmørk sang. Vold og hard narkotika i storbyen. Samtidig viser den 70-tallets Stones på sitt mest uimotståelig funky. I akkurat dette skjæringspunktet trives de nesten uhyggelig godt.

9. Loving Cup (Exile on Main St., 1972)
Magien - og festen - topper seg i eksil på et forfallent fransk slott. Det vidunderlige låtmaterialet må de ha høstet fra den viltvoksende hagen utenfor. Rock'n'roll er aldri blitt framført med mer elegant skjødesløshet eller finstemt magefølelse.

10. Torn & Frayed (Exile on Main St., 1972)
Festen er ikke over, det er rødvin igjen. "Just as long as the guitar plays, I'll steal your heart away."

11. Shine a Light (Exile on Main St., 1972)
Denne skadeskutte gospelsangen er det beste beviset på at det finnes en dypt menneskelig kjerne et sted under den dekadente, misogyne og griske fasaden. Jeg får gåsehud hver gang orgelet bruser opp etter gitarsoloen.

12. Stray Cat Blues (Beggars Banquet, 1968)
Det andre ytterpunktet. Jeg mener, du har sleaze, og så har du "Stray Cat Blues". "You're only fifteen years old, but I don't want your ID... I bet your mama didn't know you could scream like that." Yay!

13. Dead Flowers (Sticky Fingers, 1971)
Gram Parsons lusker i kulissene når Stones kommer opp med dette perfekte, tidløse stykket countrymusikk. Og får det til å høres ut som om det er den naturligste ting i verden for en gjeng bleke, engelske unggutter å gjøre akkurat dét.

14. Time Waits for No One (It's Only Rock'n'Roll, 1974)
Nok en melodisk perle og en fullstendig bortglemt sang. Allerede i 1974 må Mick Jagger ha visst at den virkelige storhetstiden var over. Og Mick Taylor spiller seg ut av historien med en lang, skjønn solo.

15. Moonlight Mile (Sticky Fingers, 1971)
Denne samlingen kan ikke avsluttes på noen annen måte. I 1971 var Stones i stand til ting ingen kan tiltro dem i dag. Og aldri var det tydeligere enn på denne seks minutter lange dagdrømmen av en dopsymfoni. Aldri var de lenger unna den kantete, hule rocken som fikk dominere tiårene som kom. Aldri var de bedre.

onsdag 29. august 2007

Hvis noen lurer på hvorfor "Sist spilt"-listen til høyre på denne siden blir så sporadisk oppdatert for tiden, så er det fordi internettstatusen i heimen fremdeles ikke er avklart. Spillelisten blir bare oppdatert når jeg hører på musikk på jobb. Dermed kan heller ikke de oppsummerende listene som genereres av Last.fm sies å være helt representative for hva jeg hører på om dagen.

Men etter at Sojourner-boksen til Magnolia Electric Co kom i hus, hører jeg jo uansett kun på den.

Det er selvsagt også en sammenheng mellom internettstatusen og manglende blogg-oppdateringer.

Jeg har en stund tenkt på å blogge noe om The Rolling Stones. De griske, gamle gribbene fortjener litt positiv omtale, synes jeg. Vi får se hva det blir til. Nå som jeg har nevnt det her, vil jeg muligens få dårlig samvittighet og gjøre noe med det ganske snart.

Ellers er dagene gode. Egentlig bruker jeg mine trangt tilmålte kveldstimer til å lage skolebokillustrasjoner, men denne uken har jeg også rukket å tusje noen sider av "Førsteperson". De har ligget i et hjørne og skult på meg siden før jeg flyttet.

Dagene er alltid bedre med en tegneserie på gang.

mandag 6. august 2007

Jeg har en stund trodd at jeg var Dagbladets siste leser, men ser nå at også Houseman fremdeles henger med. I likhet med meg synes nemlig Houseman at lister er bra tidsfordriv, og Dagbladets kulturjournalistikk baserer seg som kjent på å kåre ting.

Det siste påfunnet deres er en rangering av de 15 beste norske og de 15 beste internasjonale filmene fra de siste 25 årene. Og jeg kan med stolthet slå fast at jeg har sett hele 13 av de norske og 11 av de utenlandske.

Faktisk har jeg sett tretten og en halv av de norske. En gang prøvde jeg nemlig å se Dei mjuke hendene samtidig som jeg drakk meg full. Den opplevelsen satte meg så ut at jeg måtte gi opp halvveis og fortsette drikkingen på bar. Der forbannet jeg meg på å aldri bli gammel.

Forvrig synes jeg at disse listene slett ikke er så halvgærne.

NORSKE FILMER
1. Budbringeren (Pål Sletaune, 1997)
2. Insomnia (Erik Skjoldbærg, 1997)
3. Reprise (Joachim Trier, 2007)
4. Salmer fra kjøkkenet ( Bent Hamer, 2003)
5. Ofelas / Veiviseren (Nila Gaup, 1987)
6. Kjærlighetens kjøtere (Hans Petter Moland, 1995)
7. Mongoland (Arild Østin Ommundsen, 2001)
8. Eggs (Bent Hamer, 1995)
9. X (Oddvar Einarson, 1986)
10. Orions belte (Ola Solum, 1985)
11. Slipp Jimmy fri (Christopher Nielsen, 2006)
12. Dei mjuke hendene (Margreth Olin, 1998)
13. Ti kniver i hjertet (Marius Holst, 1994)
14. Den brysomme mannen (Jens Lien, 2007)
15. Stella Polaris (Knut Erik Jensen, 1993)

UTENLANDSKE FILMER
1. Pulp Fiction (Quentin Tarantino, 1994)
2. Blue Velvet (David Lynch, 1987)
3. Short Cuts (Robert Altman, 1993)
4. Chung Hing sam lam / Chungking Express (Wong Kar Wai, 1994)
5. Khane-ye doust kodjast? / Hvor er min venns hus? (Abbas Kiarostami, 1987)
6. Stranger Than Paradise (Jim Jarmusch, 1984)
7. Blade Runner (Ridley Scott, 1982)
8. Once Upon a Time in America (Sergio Leone, 1984)
9. Breaking the Waves (Lars von Trier, 1996)
10. The Silence of the Lambs (Jonathan Demme, 1991)
11. Idi i smotri / Come and See (Elem Klinov, 1985)
12. Oldboy (Chan-wook Park, 2003)
13. Fargo (Joel Coen, 1996)
14. Ran (Akira Kurosawa, 1985)
15. Requiem for a Dream (Darren Aronofsky, 2000)

fredag 3. august 2007

Men egentlig... Egentlig er jeg drittlei av alt som har med musikk å gjøre. Jeg er lei av å lese om musikk. Jeg er lei av å skrive om musikk. Jeg er lei av å høre meg selv snakke om musikk. Jeg er lei av å sjekke ut alt nytt som kommer. Jeg er lei av alle de gamle platene mine. Ikke minst er jeg møkka lei av å høre på musikk.

Men hva ska'n gjørra? Legge seg ned? Eller slå ut håret og stikke ut et sted?

Her er en spilleliste jeg har kompilert med det beste fra 2007. Musikkåret så langt har tross alt ikke vært så verst.

1. The National: Fake Empire
2. Bill Callahan: Diamond Dancer
3. Iron & Wine: Resurrection Fern
4. Great Lake Swimmers: Your Rocky Spine
5. Papercuts: John Brown
6. Bright Eyes: No One Would Riot for Less
7. Grinderman: No Pussy Blues
8. Feist: Honey Honey
9. The Shins: Phantom Limb
10. Wilco: Impossible Germany
11. Son Volt: Circadian Rhythm
12. Patty Griffin: Railroad Wings
13. Ryan Adams: The Sun Also Sets
14. Jason Isbell: Try
15. Richard Thompson: Dad's Gonna Kill Me
16. Nick Lowe: Love's Got a Lot to Answer for
17. Lucinda Williams: West

onsdag 1. august 2007

Ai ai ai, i høst blir det endelig mulig å fylle noen av de sorteste hullene i DVD-samlingen.


For det første: I oktober kommer seks av Stanley Kubricks mest essensielle filmer - fra 2001: A Space Oddyssey til Eyes Wide Shut - i skikkelige versjoner. Omsider kan jeg få byttet ut min håpløse, 4:3-formatterte utgave av The Shining. Ekstrastoffet er ikke kjent ennå, men det må være lov å ha forventninger. Få filmer fortjener like bred bakgrunnsinformasjon og -diskusjon som Kubrick sine.


Og så: I desember kommer den mest etterspurte DVD-utgivelsen siden formatet ble lansert - Blade Runner: The Final Cut. På grunn av opphavsrettslige problemer har vi måttet ta til takke med mindreverdige utgaver i alle disse årene, men nå skal det til gjengjeld gjøres skikkelig. Jeg går nok for 4 disk-utgaven, men ordentlige tullinger kan investere i kofferten som inneholder enda en skinnende blank runding. Så får vi bare håpe at Ridley Scotts nye cut virkelig er final.


Dessuten: En "Deluxe Edition" av Deliverance er rett rundt hjørnet. Denne filmen gjorde sikkert uutslettelig inntrykk på flere enn meg (ikke nødvendigvis på en gode måte), da den gikk som nattkino på NRK en gang på 80-tallet. Innkjøp er blitt drøyet i påvente av en utgave som denne. Kjipt cover, dog.

Selvsagt har alle sett disse filmene for lenge siden og mange ganger. Men det er tross alt filmer som dette, i slike utgaver, som må utgjøre fundamentet i en hver seriøs samling. Problemet er selvsagt at disse utgivelsene kommer lovlig sent. DVD er allerede gårsdagens format, og filmer som Blade Runner og 2001 er som skapt for sylskarp HD. Men for meg som har nylig har satt meg i bunnløs gjeld, er det ikke aktuelt å plutselig skulle oppgradere hjemmekinoen nå. Ikke er den idiotiske formatkrigen over ennå heller.

Det ligger uansett an til å bli en fin nerdehøst. Vi får bare håpe at det dårlige været holder seg.

mandag 30. juli 2007

Jeg ser meg herved nødt til å advare mot Simpsons-filmen som er så populær om dagen. Min erfaring er nemlig at den fører til hukommelsestap og demens. For alt jeg vet, kan den føre til høysnue, vannhode og penismisunnelse også.

I det jeg satte meg ned i kinosetet i går, skrudde jeg av mobilen min og la den i jakkelommen. På vei ut av salen etter filmens slutt, fant jeg den fram igjen. Kanskje var det for mye folk og oppstandelse rundt meg eller kanskje var jeg overveldet av filmopplevelsen, men plutselig kunne jeg for mitt bare liv ikke huske PIN-koden. Jeg puttet telefonen i lommen igjen, og tenkte at jeg fikk ta det når jeg var kommet hjem.

Men vel hjemme ble jeg bare stående og se tomt på det blinkende displayet. Jeg sjekket mailen, laget et par brødblingser og satte på TV-en mens mobilen lå på kjøkkenbenken og ventet på å bli skrudd på. Men ingen PIN-kode lot til å være registrert i hodet mitt.

Og dette er en kode jeg har tastet inn hver dag i et halvt år uten å tenke meg om.

Til slutt prøvde jeg et firesifret nummer jeg fikk for meg at kunne være det riktige. Det var det ikke. Kanskje var det koden til VISA-kortet eller alarmen på jobb. Telefonen ga ihvertfall beskjed om at jeg fikk to sjanser til før den ville slå seg helt vrang. Nesten overbevist om at jeg var på riktig spor, prøvde jeg to varianter til av samme nummer. Telefonen ga beskjed om at jeg måtte taste inn noe den kalte et PUK-nummer.

Jeg gikk og la meg, og prøvde å tenke på noe annet enn at min egen mobiltelefon tok meg for en skurk.

I dag tidlig kom jeg på jobb, hvor jeg fant arket med både PIN- og PUK-koden. Heldigvis gikk det nå greit å få liv i telefonen igjen. Det som likevel gjorde at jeg skriver dette i en tilstand av uro og dyp bekymring, var at jeg overhodet ikke dro kjensel på PIN-koden på arket. Det ringte absolutt ingen bjeller. Det kunne like gjerne vært farmors Lotto-rekke eller privatnummeret til George W. Bush (selv om de muligens ikke er firesifrede). Jeg kunne bare fastslå at jeg har pådratt meg (eller blitt påført) et slags Homer Simpson-syndrom. I en alder av nylig fylte 36, må jeg innstille meg på et liv med jukselapper, uføretrygd og sykehjemsplass.

Og alt sammen er den fordømte filmen sin feil.

Enkelte vil sikkert mene at det er fullstendig urimelig å gi en film skylden for mine personlige problemer, men det får så være. Jeg kan rett og slett ikke finne noen annen forklaring, rimelig eller urimelig.

Forresten var det ikke en kjeft som hadde ringt eller sendt melding til meg det halve døgnet telefonen var skrudd av.

torsdag 26. juli 2007

31%

Ingenting er som en real flyttesjau for å få gammel dritt opp til overflaten.

Blant alle eskene som fremdeles fyller det nye hjemmet mitt, har jeg til min forskrekkelse funnet en større samling Natt & Dag og tilsvarende gratisrask fra tidlig 90-tall. Så det er altså dette jeg har tvunget slekt og venner til å bære opp og ned trapper, inn og ut av biler, fra leilighet til leilighet de siste 15 årene?

Men jeg har også funnet ting som jeg kan forsvare å ha tatt vare på, blant dem noen gulnede eksemplarer av Gateavisa. Innimellom det evinnelige anarki- og hasj-maset sitt, har de gamle raddisene nemlig funnet plass til å skrive om meg. På denne tiden, lenge før Internett, mens jeg fremdeles bodde langt inne i Finnskogen et sted, gikk mange ettermiddagstimer med til å lage fanziner. Det var skrivemaskin, klipp og lim og kopiering på jobben til pappa. Sammen med Christoffer laget jeg en hel serie høyst obskure trykksaker, gjerne unnagjort på en kveld, med geniale titler og rufsete innhold. Sammen med blant andre Thomas K og Arne Jonny laget jeg det mer ambisiøse (skråstrek pretensiøse) Bizzarro, som ble trykket i offset og greier. Og Gateavisa var altså generøse nok til skrive om åndsverkene i fanzinespalten sin.

Det er dette kulturhistoriske stoffet jeg herved donerer til vår felles minnebank.

Fra Gateavisa nr. 135 (1991):
    Ung graviditet
    God tittel. God forside. Gjennomtenkt, pønka layout. Stort sett historier og texter av en person som virker ung, morbid, naiv og merkelig. Ikke noe av det er noe særlig, men vi tror vi kan fornemme et våkent hode bak ketsjupprosaen. En vilje til originalitet om ikke i plott, så i språk teller. "Det kommer fra stemmebåndene mine som nå ligger i en haug på gulvet." Jovisst. Stå på, kanskje kan antydningens flagrende kunster gjenoppdages. Blod og gørr er for lett. Sikt høyere. Dialogen mellom "hr. anmelder" var direkte morsom. Vi spår utvikling og hard kritikk. Utgiver er ukjent/anonym. Vi mistenker elementer fra splattermiljøet i Solør. Vi nevner navn: Christoffer Vig, d.y. - Roy Søbstad...

    Bizzarro
    kom med sitt andre nr. for en stund siden, og det er bedring. Sf-tegneserie (kort) basert på et Lynch/Twin Peaks-sitat, passe avslappa intervju med TRBNGR, straight om noe nesegrus gjennomgang av Lynchs karriere, rapport fra fjorårets sf-film-kongress Norcon 9. Ellers: Novelle av sf-forfatteren Reidar Jensen, den lune og lavmælte, amatørtexter av vanlig spar meg, men få det ut-kaliber. Vel produsert, god trykk, A4, stiftet, mange sider. Skriv og skaff!

Fra Gateavisa nr. 136 (1991):
    Gud er en runding
    "Å ronke på badet er vel også en form for sex." Et en-kvelds-fanzine er vel også en form for fanzine. Knapt, spontant og ubehøvlet til grensen av det uutholdelige. Tittelen lurer ingen. Alle vet hva "runding" er symbol for. Dead giveaway allerede på første side. Det handler om frustrert sex og dårlige astrologi-parodier som alle har gjort sin versjon av en eller annen gang. En råtten strektegneserie og et gammelt Donald-manus får heller ikke innvollene til å strekke seg i glede. Beklager, det nådde ikke helt opp denne gangen. Det trengs mer dybdespekulasjon, eventuelt mer grafisk griseri, eventuelt enda styggere layout før man kan legge fra seg motorsagen og glise saktmodig. God jakt, verden er myk.

Anmeldelsene er signert B. Bilam.

onsdag 18. juli 2007

Det eneste som står på programmet om dagen, er flytting. Som det går frem av bildet, var Springsteen-, Dylan- og Spector-boksene det første som kom på plass, så alt må sies å være i rute.

Internett-statusen min de neste dagene er uviss, så andre kontaktformer er å anbefale. Som siste nordmann under 60 har jeg dessuten kvittet meg med fasttelefonen.

lørdag 7. juli 2007

Quart 07, dag 5



Helander, Knutsen, Ludvigsen og Haugeland


Det ble en laidback avslutning på Quart i går: Tuslet bort på Odderøya i kveldingen, så Knutsen og Ludvigsen, drakk noen øl på Charlies, gikk hjem og så Hjelp, vi flyr! på DVD.

Alt i alt har det vært en fin uke. Stemningen har vært god, været og avisenes negativitetskampanje til tross. Arrangementsmessig har det vært nærmest perfekt. Som vanlig har jeg hatt minst en håndfull gode konsertopplevelser - med The Who, Motorpsycho, The Good, The Bad & The Queen og Magnolia Electric Co blant toppene.

Samtidig er jeg ganske sikker på at 2007 vil bli stående som et overgangsår i festivalens historie. Konkurransesituasjonen er ny og det sviktende billettsalget gjør det sørgelig åpenbart at noe må gjøres hvis Quart skal forbli en stor og viktig festival.

Min løsning er ikke veldig original, men den er den eneste rette: Lag en tre-dagers byfestival for de over 25. Legg den lengst mulig unna Hove og Roskilde i tid. Book en liten håndfull publikumsmagneter og et bredt mellomsjikt av høy musikalsk kvalitet.

Og gjør for Guds skyld noe med det helvetes været!

Og kast Stein Østbø på sjøen!

fredag 6. juli 2007

Quart 07, dag 4



Fotograferingen havnet dessverre i bakleksa i går. Det eneste jeg kan finne på kameraet mitt i dag, er dette nedslående bildet av sjefen for jazzklubben og en fyr som later til å være kokt. Ansiktet til høyre i bakgrunnen tilhører enten Captain Howdy eller Runar.

torsdag 5. juli 2007

Quart 07, dag 3


Endelig kjentfolk på scenen: Ikke Bare Erlend Ropstad Band.


Flere kjenninger: The mighty James Band


Nesa til Erlend S pluss Motorpsycho.


Ronny, Rune og Kent nyter sommerværet.


Og endelig kom Pete Townshend og slo vindmøller for oss i regnet.


Jason Molina er kanskje bare sju ølbokser høy, men sammen med Magnolia Electric Co ga han dagen en vakker og verdig avslutning.

Quart 07, dag 2


Eirik og Ronny slår an tonen for dagen. Temaet er kjærlighet mellom menn, det vakreste som finnes.


Tre menn, tre planeter: Erlend, Ronny og Lille-Roy.


Skamløs selvpromotering.


Ole-Marius poserer villig foran det svenske homobandet The Ark.


Rune, den mest heterofile mannen jeg kjenner, har en uforklarlig, dårlig skjult dragning mot homomusikk. Scissor Sisters danser i bakgrunnen.


Dette var ment å være et portrett av min favorittmusiker for dagen, trommisen i Powersolo. Han så ut som Are Sende Osen, spilte med tungen i munnviken og var ustoppelig blid. Dessverre ble fotografen veldig slumsete med det tekniske ute på natten.

tirsdag 3. juli 2007

Quart 07, dag 1


Rune og jeg på plass i Bendiksbukta. (Jeg er redd det kan bli beklemmende mange slike bilder i denne serien.)


Noen timer senere, litt fullere og mye våtere.


Rune og Geir venter på Chris Cornell.


Hjemme igjen, helt utkjørt, gjennomvåt og kald, sekunder før jeg veltet over skittentøyskurven, slo brystkassen mot vaskemaskinen, rev ned dusjforhenget og ble liggende som en patetisk bylt inne i dusjen.

mandag 2. juli 2007

HER skal jeg bo!

Ååkeeej... Den dårlige nyheten er at jeg nettopp har forpliktet meg til å jobbe i kullgruvene, under umenneskelige forhold og for luselønn, til jeg er 104.

Den gode nyheten er at når jeg kommer hjem, ved midnattstider - blodig og forslått, med klærne i laser, bor jeg som en føkkings konge!

Tji-hi!

fredag 29. juni 2007

Det rare dager her i hovedkvarteret. Jeg har ferie, men føler meg mer sliten og forvirret enn avslappet. Da jeg våknet i dag, litt for tidlig, sjekket jeg først om det var kommet inn flere bud på leiligheten jeg har lyst på. Deretter tegnet jeg "vitsen" under her. Så gikk jeg ut, kjøpte sokker, underbukser, støvsugerposer og øl, og la inn bud hos megleren. Nå skal jeg spise litt før jeg drikker meg full. Og på mandag begynner endelig Quart.

mandag 25. juni 2007

Selv om du av en eller annen FULLSTENDIG SINNSSYK grunn ikke kjøper M hver måned, så må du FOR GUDS SKYLD ikke gå glipp av nummeret som kommer ut i dag. Ikke bare er det noe så fett som et robot-spesial, men du får også en splitter ny, to sider lang serie fra meg kalt "Gal vitenskapsmann med kjemperobot vs. gal vitenskapsmann med kjemperobot".

OK, så er kanskje bidraget mitt basert på et nokså tarvelig poeng. Men med den brutale deadlinen jeg fikk, måtte jeg bare gå for den første robot-ideen som falt meg inn. (At akkurat dette var det første som falt meg inn, er selvsagt nok en grunn til bekymring.)

Det er likevel lenge siden jeg har hatt det såpass morsomt når jeg har laget tegneserie, og jeg tror at det vises. Spesielt fans av seriene mine fra Forresten-dagene burde like denne.

På kjøpet (ahem!) får du dessuten godbiter fra blant andre Peter Bagge, Karstein Volle, Torbjørn Lien, Øystein Runde og, selvsagt, Norges klart morsomste serieskaper for tiden: Mads Eriksen.

Løp. Kjøp. FOR GUDS SKYLD!

søndag 24. juni 2007

Jøss, roysobstad.com blir sensurert i Kina!

Jeg har foreløpig ikke bestemt meg for jeg synes dette er litt kult, eller om jeg skal bli opprørt over kinesiske myndigheters manglende forståelse for demokrati og ytringsfrihet. Men det forklarer ihvertfall hvorfor besøkstallene mine er så lave.

tirsdag 19. juni 2007

Egentlig trodde jeg at jeg var ferdig med å skrive artistbios for Quart for en god stund siden. Men siden programmet fremdeles ikke er ferdigbooket og enkelte tidligere bookinger aldri er blitt omtalt, har jeg måttet klemme ut av meg noen til:

  • Cloroform

  • Zeromancer

  • Hurra Torpedo


  • Ellers har sikkert trofaste lesere fått med seg at dagene mine ivafall ikke går med til å blogge. Og ikke har jeg, som man kanskje kunne tro, flyttet virksomheten over på Facebook eller noe sånt.

    Nei, det har bare vist seg så vanskelig å blogge med tomt hode.

    Foruten den nevnte skrivingen, har jeg hatt mer enn nok med å knytte alle løse tråder på jobb slik at jeg snart kan ta meg en real ferie. Og med å få gjort unna noen hastetegneseriegreier. Og samtidig holde koken oppe på Det Store Tegneserieprosjektet. Og, ikke minst, er jeg blitt besatt av tanken på å selge leiligheten min og kjøpe en ny. Og dét innebærer å gå på visninger, prate med banker og meglere, tenke på pengeting og andre ubehageligheter som tapper en stakkar for energi og kreativitet.

    Solbrent er jeg også.

    Men alt dette går nok over. Det er sikkert bare en fase jeg må gjennom. En dag kommer jeg til å kunne se på mine medmennesker med overbærenhet og forståelse, og jeg kommer til å skrive blomstrende blogginnlegg om dem i stedet for å sutre om småtterier som ikke raker andre enn meg selv.

    Bare vent og se, du. Bare vent og se.

    mandag 4. juni 2007

    Jeg har ikke sett den selv ennå, men den offisielle Quart-avisen skal nå være å få tak i. Blant annet ligger den som bilag til Dagbladet på Østlandet, og i neste uke kommer den i Fædrelandsvennen.

    Alle artistomtalene jeg har skrevet i løpet av våren er selvsagt inkludert, og for en ikke-proff skribent er det selvsagt stas å få breie seg i slike formater.

    Noen av disse tekstene har jeg brukt god tid på. Andre har jeg måttet klore ned på et par timer. Noen av bandene har jeg hatt langvarige og gode forhold til. Andre kan jeg ikke si at jeg liker en gang. Jeg kan bare håpe at alle omtalene framstår like opplyste, gjennomtenkte og entusiastiske.

    Det må sies at tekstene i avisen er brutalt forkortet. Omtalene, slik jeg skrev dem, er på rundt 400 ord. I avisen er de nede i 250 eller mindre. De komplette, mer eller mindre uredigerte, tekstene leser du her:

  • Turboneger

  • Monomen

  • Chris Cornell

  • Black Rebel Motorcycle Club

  • Meshuggah

  • Erlend Ropstad

  • Kill The Young

  • Enter Shikari

  • CKY

  • Machine Head

  • Stonegard

  • Juliette and the Licks

  • Big Bang

  • Dropkick Murphys

  • Velvet Revolver

  • Motorpsycho

  • Magnolia Electric Co

  • Peter Bjorn and John

  • The Good, The Bad & The Queen

  • Datarock

  • The Who

  • Lorraine

  • Mew

  • Skambankt

  • Bare Egil Band

  • Black Debbath

  • Reidar Roses Orkester
  • mandag 28. mai 2007

    Den sjokkerende sannheten om Kermit etter at Jim Henson døde:

    torsdag 24. mai 2007

    Hum, ja, hvor var vi? Skal vi se... Jeg har følelsen av å ha gjort en hel masse greier i det siste, men akkurat nå kan jeg ikke komme på hva.

    Jeg har ihvertfall laget en liten tegneseriesnutt kalt "Gal vitenskapsmann med kjemperobot vs. gal vitenskapsmann med kjemperobot". Som tittelen antyder, handler den om to gale vitenskapsmenn med hver sin kjemperobot. Utgivelsen av den skal være rett rundt hjørnet, tror jeg. I ledige stunder har jeg også jobbet litt med den lenge bebudede 14-sideren "Førsteperson". I skrivende stund ligger blyantoriginalen til side 9 på lysbordet ved siden av meg. Det vil nok likevel drøye en stund før den ser dagens lys.

    Ellers har jeg jo skrevet noen flere bandbios for Quart: Monomen, Chris Cornell og Black Rebel Motorcycle Club.

    Og en av disse dagene kommer jeg nok i gang med bloggingen igjen også. Men akkurat nå må jeg finne øreproppene mine. I kveld spiller nemlig Årabrot.

    mandag 14. mai 2007

    You Are 50% Evil

    You are evil, but you haven't yet mastered the dark side.
    Fear not though - you are on your way to world domination.

    søndag 6. mai 2007

    Hva jeg gjorde i helgen

    Alt jeg kan si om helga som var, er at den var alt for begivenhetsrik til å oppsummere med ord. Her er i stedet noen spredte bildeglimt.

    Og, ja, det kommer selvfølgelig en delegasjon fra Kristiansand til Oslo Comics Expo 08 også.


    Ronny og jeg greier nesten å holde forventningene til helga i sjakk.


    Ganske tilfeldig snublet vi innom Mono rett etter ankomsten. Der sto til vår store overraskelse Jesse Sykes & The Sweet Hereafter i et hjørne og spilte. Det var veldig fint.


    Åse Marie og en småfeit, klengete fyr på Cacadou.


    Hjemme hos Tore Strand Olsen tidlig en morgen: Ronny, Tore, Flu og brillene mine.


    Og Ronny bare oser rå sex. Alltid. Han kan ikke annet.


    Underleppa til Ronny, gapet til Tara, deler av kjæresten til Tara og en stor del av Leif.


    Henry, Ronny og Christoffer på Mir. Morten Harper og Sigbjørn Lilleeng konverserer til høyre.


    Den obligatoriske, nattlige pissekonkurransen.


    Noen gamle musikkaviser og en gammel rocker på Elm Street.


    På lydsjekk med The Near Mint First Editions: Flu Hartberg, Henry Bronken, Håvard S. Johansen og Odd Henning Skyllingstad. Deres versjoner av låter som "War Pigs" (oversatt til "Tegneserietinget") og "Breaking the Law" ("Ser du meg nå?", en hyllest til Tor Ærlig) var blant helgas høydepunkter.


    På Cacadou fant vi Calvin Krogh, som forventet med hår under nesa og rødvin på skjorta.


    Det siste jeg husker før alt ble svart, er at Bruce Willis fremdeles hadde hår.