onsdag 28. februar 2007

Det begynner sikkert å bli både forutsigbart og kjedelig at alt jeg poster her om dagen, er linker til Quart. Men jeg har nå en gang et image å leve opp til, så her kommer enda en link til Quart: det siste bandet jeg har skrevet om er de trivelige svenskpopperne Peter Bjorn and John (de med "Young Folks", du vet).

Hvis du mot formodning ikke skulle ha fått nok av musikkskriveriene mine, de for Quart inkludert, så finner du alle sammen på denne siden.

mandag 26. februar 2007

Quart har sluppet nok et navn i dag: The Good, The Bad & The Queen. Min omtale leser du her.

Jeg kan bare tillegge at av alle artistene som er sluppet så langt, er nok dette de jeg har størst forhåpninger til.

torsdag 22. februar 2007

I kveld tenkte jeg at jeg skulle gjøre en innsats for fellesskapet, og endelig få kjørt inn de fordømte søppelkassene. Men på vei ut ytterdøra, kom jeg plutselig på at det ikke er mitt ansvar denne måneden.

Endelig har Quart begynt å få fart på artistslippene sine. Det betyr at jeg får brynt meg på å skrive om de ymseste band. Sist ute er bergensgjøglerne Datarock.

Og flere navn er rett rundt hjørnet. Fire-fem av artistomtalene jeg har skrevet, er ennå ikke brukt. Jeg er selvsagt ikke den eneste som skriver heller.

onsdag 21. februar 2007

Jøsses, hvem hadde vel trodd at Toffen skulle vise seg å være en sånn smålig kjiping?

Men men, poenget er uansett at Quart i dag har sluppet Beastie Boys som sin headliner nr. 2.

Og den offisielle presentasjonsteksten er det, you guessed it, jeg som har skrevet.

fredag 16. februar 2007

Jeg oppdaget nettopp at det i dag er nøyaktig ett år siden jeg satte i gang telleren på denne siden. Siden den gang er 13 620 unike besøk registrert, noe som gir et snitt på 37 om dagen.

Det er ikke all verden, men det er jo ærlig talt ikke denne bloggen heller. Stort sett bruker jeg den bare som en slags scrapbook hvor jeg dokumenterer de forskjellige tingene jeg driver med. Å skrive spesielt for bloggen har ikke veldig høy prioritet. Dermed blir perspektivet heller snevert - det handler om meg og min lille verden. Jeg er sikker på at ordet "jeg" er det overlegent mest brukte her.

Allikevel kikker 37 stykker innom her hver dag, og sånn sett synes jeg ikke det er så verst.

Alt dette gjør meg nysjerrig på hvem dere 37 er. Har dere virkelig ikke noe bedre å ta dere til? Hva ser dere etter her? Burde jeg skrive mer om viktige samfunsspørsmål, mellommenneskelige forhold, Ronny Haugeland eller fylla? Burde jeg publisere flere bilder av meg selv i bar overkropp?

Eller: hva er det mest minneverdige du har lest her?

Jeg vet at kommentarfunksjonen er nesten umulig å bruke, men disse tingene hadde det vært morsomt å få tilbakemelding på. Spesielt dere som ikke pleier å si noe, vil jeg gjerne høre fra.

Jeg kommer selvsagt ikke til å ta noe av det dere sier til følge.

tirsdag 13. februar 2007


Hovedprioriteten i det siste har vært å masseprodusere bandomtaler for Quart. Men i fortsettelsen av høstens illustrasjonsmaraton, har jeg også rukket å lage åtte mindre illustrasjoner til Samlagets skolebøker. Disse er nå lagt ut i galleriet, og du finner dem under Junior Scoop 4 Workbook.

Med dét ute av veien, er det på høy tid å lage tegneserier igjen. På høy tid.

Hadde det ikke vært så åpenbart urimelig, skulle jeg forresten kalt meg selv et føkkings renessansemenneske.

fredag 9. februar 2007

Dette er gårsdagens nyheter, men grunnet moderne teknologi* har det vært umulig for meg å poste dem før nå.

Men altså: The Who - selveste - er på vei til Kristiansand, og det er jeg som har skrevet den offisielle teksten i sakens anledning.

Jeg tviler på at dagens Pete Tonwshend kan hoppe like høyt som på bildet over, men jeg føler meg trygg på at han kommer til å prøve.

Allsidige meg har også knotet sammen noe greier om like Quart-aktuelle Lorraine.

* For noen av mine refleksjoner rundt moderne teknologi, se forrige post.

onsdag 7. februar 2007

Slik har livet på kontoret vært den siste timen:

Printer nr. 1 virker ikke. En vedlikeholdsmann står på hodet i den og prøver å få den i gang igjen. Han var her i går også.

Printer nr. 2 virker, men har ikke kapasitet til å ta alle jobbene den blir bombardert med siden printer nr. 1 ikke virker. Dårlig timing for meg som må skrive ut 3 x 290 sider i farger.

"Er den stor denne printen din, Roy?"

"Ja. Og jeg må skrive den ut nå for å rekke posten. Beklager."

Printer nr. 2 står i den andre enden av lokalet. Jeg småløper fram og tilbake mellom den og kontoret mitt. Kontordøren blir effektivt sperret av vedlikeholdsmannen som prøver å reparere printer nr. 1.

Jeg må skrive et følgebrev, men det viser seg at Word plutselig ikke vil la meg lage en liste med vanlige bullet-tegn (•). Jeg banner høyt, og jukser det til som best jeg kan.

Jeg prøver å skrive ut korrekturbrevet på skriver nr. 1, som nå skal virke. Vedlikeholdsmannen har ihvertfall gått sin vei. Maskinen har ikke lenger kontakt med skriveren. Jeg begynner å fikle med nettverksinnstillingene som jeg ikke skjønner noe av.

Samtidig som jeg holder på med dette, prøver jeg å høre "Her og nå" på P1 via iTunes. Men iTunes kobler seg ut annet hvert minutt for å "bufre stream på nytt". Når den likevel ikke greier å "bufre stream", blir den enten helt stille eller svitsjer over til P2. Jeg nekter å akseptere at den ikke virker, og klikker tilbake til P1 annet hvert minutt.

I bakgrunnen prøver Safari å komme inn på bloggen min. For en halv time siden ville jeg inn der for å sjekke om det var kommet nye kommentarer eller noe. Det står fremdeles "kontakter roysobstad.com".

Hurra for teknologien.

En mail med en manglende illustrasjon jeg hadde glemt, dukker plutselig opp. Det er for sent legge illustrasjonen inn i korrekturen, så jeg føyer til en setning om den i korrekturbrevet, skriver ut brevet på nytt og legger på sprang mot printeren igjen.

Jeg får samlet sammen korrekturer og korrekturbrev, fordelt dem i tre pakker og slengt dem i postkurven øyeblikket før postmannen kommer inn døra. Jeg går tilbake på kontoret. Rommet er kjølig, men jeg svetter på rygggen.

Jeg er en krokrygget fyr på 1.90, men noen har justert stolen min til å passe en dverg med en planke kjørt opp i ræva. Stoljævelen har plaget meg lenge, men AKKURAT NÅ har jeg FAEN HAKKE MEG fått nok.

I det jeg velter stolen hardt ned i gulvet for å justere den enda en gang, slår det meg plutselig hvilket absurd og meningsløst liv jeg lever. Jeg er en patetisk, liten mann med totalt betydningsløse problemer. Verden er full av folk som faktisk har det vanskelig. Jeg bestemmer meg for å drite i både stolen og jobben, og blogge om alt sammen i stedet. Få det ut, liksom.

Til min overraskelse fungerer Blogger helt fint i dag.

Etter å ha publisert den nye postingen, leser jeg gjennom den og ser at jeg burde føye til noen setninger. Går tilbake, taster i vei og trykker på "Publish post". Ingenting skjer. Blogger har sluttet å fungere. Klin umulig.

Jeg bestemmer meg for at denne postingen, hvis den noen gang blir publisert, får bli min siste hilsen til en verden som bare ble for komplisert.

Takk for alt. Det har vært interessant.

lørdag 3. februar 2007

Den nordnorske fritenkeren og bartemannen Calvin Krogh har flere ganger krevd at jeg skal gjøre rede for eventuelle bivirkninger jeg opplevde da jeg nylig leste “Inferno” av August Strindberg. Selv forteller han at han hadde tannverk da han leste den, og at smertene ble sterkere når boken lå fremme og avtok når han la da den inn i et skap. I tillegg ga den ham forfølgelsesvanvidd og andre, uspesifiserte, mentale plager.

Vel, bøker er noe jeg leser på senga, og den første natten jeg prøvde å sove med “Inferno” ved siden av meg, klarte jeg ikke sovne. Normalt har jeg ingen søvnproblemer, men denne natten ble jeg liggende og kikke i taket til klokken var halv sju om morgenen. Sånt er problematisk når man skal være på jobb senest i ni-tiden.

Da det samme gjentok seg den andre natten jeg prøvde å sove med “Inferno” ved siden av meg, ble jeg alvorlig bekymret. At Strindberg skriver mye om at ukjente krefter er ute etter å ta knekken på ham med elektrisitetsmaskiner og slikt, ga ekstra næring til usunn grubling i de endeløse timene i mørket. Helikopteret som sirklet over byen store deler av natten hjalp heller ikke. Ute på morgenkvisten sto jeg opp og sendte en mail til jobb om at jeg ikke kunne komme inn før etter lunsj.

Den tredje natten turte jeg ikke ta noen sjanser hverken i forhold til mitt mentale velvære eller arbeidsplassen min. Med det Calvin hadde fortalt i bakhodet, forflyttet jeg boken til et annet rom. Hele den natten sov jeg som en stein.

Siden har jeg vært forskånet for slike problemer. Jeg tok riktig nok ikke sjansen på å ta boken inn på soverommet igjen før et par uker senere, og da var jeg såpass beruset at ingenting kunne holde meg våken uansett.

Det tok meg, som man skjønner, uforholdsmessig lang tid å bli ferdig med den tynne og lettleste boken.

At helvetesboken “Inferno” blir solgt i Norge i dag uten noen form for advarsel, er selvsagt både ansvarsløst og skandaløst. Halve omslaget burde vært viet til påskrifter som “LESNING UNDER SVANGERSKAP KAN FØRE TIL IMPOTENS”, eller ganske enkelt “DENNE BOKEN DREPER!!!”.

Jeg tar det for gitt at “Forbrukerinspektørene” vil ta opp saken et av sine førstkommende programmer.

Bra bok, forresten. Ga meg litt sånn “Sult”-feeling.

For ordens skyld: illustrasjonsbildene viser August Strindberg, ikke Calvin Krogh eller meg.

fredag 2. februar 2007

Filmnotater

Jeg har sett film igjen:

Gymnaslærer Pedersen (Hans Petter Moland, 2006)
Det store spriket mellom det som er bra i denne filmen (for eksempel Ane Dahl Torp) og det som ikke fungerer i det hele tatt (den derre rammehistorien!), gjør dette til en heller frustrerende opplevelse. 6/10

The Player (Robert Altman, 1992)
Noe av det Hollywood gjør best, er å lage satire om Hollywood. Dette er et av de aller mest underholdende bidragene i sjangeren. 8/10

Forbidden Planet (Fred M. Wilcox, 1956)
Ah, framtiden var klart kulest på femtitallet. Og denne filmen har virkelig alt man kan ønske seg - Robby the Robot, en ung og kjekk Leslie Nielsen, Freud- og Shakespeare-allusjoner, ur-elektronika-soundtrack, barnslig humor og en tvers gjennom herlig estetikk. 8/10

The Long Goodbye (Robert Altman, 1973)
Kul, lett svimete syttitalls-noir. Hold øynene åpne for en ung Arnold Schwarzenegger i underbuksa. 8/10

The Invisible Boy (Herman Hoffman, 1957)
Robby the Robot, som opprinnelig ble skrudd sammen til Forbidden Planet, ble så populær at han fikk en egen karriere etterpå. The Invisible Boy er på ingen måte noen stor eller viktig film, men 50-tallssjarmen er ihvertfall autentisk. 5/10

Art School Confidential (Terry Zwigoff, 2006)
At Daniel Clowes er en av verdens fremste serieskapere og at de tidligere filmene til Terry Zwigoff alle har vært utmerkede, gjør skuffelsen desto større. Gagsene her er nemlig bare sånn passe morsomme, satiren er ikke skarp nok og de seriemorder-greiene virker veldig påklistret. Må prøve hardere. 5/10

Brick (Rian Johnson, 2005)
Smart. Ved å legge en klassisk hardkokt og komplisert noir-historie til high school-miljø, gjør man ikke bare filmen til noe mer enn en pastisj, men gir den også en helt egen, absurd feeling. Smart - og veldig kult. 8/10

Tristram Shandy: A Cock and Bull Story (Michael Winterbottom, 2005)
Kunsten å aldri komme til poenget. 8/10

A Scanner Darkly (Richard Linklater, 2006)
Er det ikke veldig paradoksalt at det lages så få smarte, kreative science fiction-filmer? 8/10

Leonard Cohen: I'm Your Man (Lian Lunson, 2005)
Som film betraktet er kanskje ikke dette all verden, men den får ihvertfall fram at Leonard Cohen er en utrolig bra mann. Jeg skal bli som han når jeg blir stor. 6/10

Apocalypto (Mel Gibson, 2006)
En film med så mye vakker natur og ultrabrutal vold kan selvsagt aldri bli kjedelig. Hvis bare Mel Gibson hadde greid å holde littegrann igjen, kunne dette blitt riktig bra. 6/10

Mulholland Drive (David Lynch, 2001)
Inland Empire er allerede årets film her i huset. Og mens vi venter på å få sett den, er Mulholland Drive fremdeles like vakker, sexy og foruroligende. 8/10

Reprise (Joachim Trier, 2006)
Heisann, dette føles jo både ekte og friskt. Veldig, faktisk. Det finnes håp. 8/10

Tidligere filmnotater er lagret her.