mandag 30. juli 2007

Jeg ser meg herved nødt til å advare mot Simpsons-filmen som er så populær om dagen. Min erfaring er nemlig at den fører til hukommelsestap og demens. For alt jeg vet, kan den føre til høysnue, vannhode og penismisunnelse også.

I det jeg satte meg ned i kinosetet i går, skrudde jeg av mobilen min og la den i jakkelommen. På vei ut av salen etter filmens slutt, fant jeg den fram igjen. Kanskje var det for mye folk og oppstandelse rundt meg eller kanskje var jeg overveldet av filmopplevelsen, men plutselig kunne jeg for mitt bare liv ikke huske PIN-koden. Jeg puttet telefonen i lommen igjen, og tenkte at jeg fikk ta det når jeg var kommet hjem.

Men vel hjemme ble jeg bare stående og se tomt på det blinkende displayet. Jeg sjekket mailen, laget et par brødblingser og satte på TV-en mens mobilen lå på kjøkkenbenken og ventet på å bli skrudd på. Men ingen PIN-kode lot til å være registrert i hodet mitt.

Og dette er en kode jeg har tastet inn hver dag i et halvt år uten å tenke meg om.

Til slutt prøvde jeg et firesifret nummer jeg fikk for meg at kunne være det riktige. Det var det ikke. Kanskje var det koden til VISA-kortet eller alarmen på jobb. Telefonen ga ihvertfall beskjed om at jeg fikk to sjanser til før den ville slå seg helt vrang. Nesten overbevist om at jeg var på riktig spor, prøvde jeg to varianter til av samme nummer. Telefonen ga beskjed om at jeg måtte taste inn noe den kalte et PUK-nummer.

Jeg gikk og la meg, og prøvde å tenke på noe annet enn at min egen mobiltelefon tok meg for en skurk.

I dag tidlig kom jeg på jobb, hvor jeg fant arket med både PIN- og PUK-koden. Heldigvis gikk det nå greit å få liv i telefonen igjen. Det som likevel gjorde at jeg skriver dette i en tilstand av uro og dyp bekymring, var at jeg overhodet ikke dro kjensel på PIN-koden på arket. Det ringte absolutt ingen bjeller. Det kunne like gjerne vært farmors Lotto-rekke eller privatnummeret til George W. Bush (selv om de muligens ikke er firesifrede). Jeg kunne bare fastslå at jeg har pådratt meg (eller blitt påført) et slags Homer Simpson-syndrom. I en alder av nylig fylte 36, må jeg innstille meg på et liv med jukselapper, uføretrygd og sykehjemsplass.

Og alt sammen er den fordømte filmen sin feil.

Enkelte vil sikkert mene at det er fullstendig urimelig å gi en film skylden for mine personlige problemer, men det får så være. Jeg kan rett og slett ikke finne noen annen forklaring, rimelig eller urimelig.

Forresten var det ikke en kjeft som hadde ringt eller sendt melding til meg det halve døgnet telefonen var skrudd av.

torsdag 26. juli 2007

31%

Ingenting er som en real flyttesjau for å få gammel dritt opp til overflaten.

Blant alle eskene som fremdeles fyller det nye hjemmet mitt, har jeg til min forskrekkelse funnet en større samling Natt & Dag og tilsvarende gratisrask fra tidlig 90-tall. Så det er altså dette jeg har tvunget slekt og venner til å bære opp og ned trapper, inn og ut av biler, fra leilighet til leilighet de siste 15 årene?

Men jeg har også funnet ting som jeg kan forsvare å ha tatt vare på, blant dem noen gulnede eksemplarer av Gateavisa. Innimellom det evinnelige anarki- og hasj-maset sitt, har de gamle raddisene nemlig funnet plass til å skrive om meg. På denne tiden, lenge før Internett, mens jeg fremdeles bodde langt inne i Finnskogen et sted, gikk mange ettermiddagstimer med til å lage fanziner. Det var skrivemaskin, klipp og lim og kopiering på jobben til pappa. Sammen med Christoffer laget jeg en hel serie høyst obskure trykksaker, gjerne unnagjort på en kveld, med geniale titler og rufsete innhold. Sammen med blant andre Thomas K og Arne Jonny laget jeg det mer ambisiøse (skråstrek pretensiøse) Bizzarro, som ble trykket i offset og greier. Og Gateavisa var altså generøse nok til skrive om åndsverkene i fanzinespalten sin.

Det er dette kulturhistoriske stoffet jeg herved donerer til vår felles minnebank.

Fra Gateavisa nr. 135 (1991):
    Ung graviditet
    God tittel. God forside. Gjennomtenkt, pønka layout. Stort sett historier og texter av en person som virker ung, morbid, naiv og merkelig. Ikke noe av det er noe særlig, men vi tror vi kan fornemme et våkent hode bak ketsjupprosaen. En vilje til originalitet om ikke i plott, så i språk teller. "Det kommer fra stemmebåndene mine som nå ligger i en haug på gulvet." Jovisst. Stå på, kanskje kan antydningens flagrende kunster gjenoppdages. Blod og gørr er for lett. Sikt høyere. Dialogen mellom "hr. anmelder" var direkte morsom. Vi spår utvikling og hard kritikk. Utgiver er ukjent/anonym. Vi mistenker elementer fra splattermiljøet i Solør. Vi nevner navn: Christoffer Vig, d.y. - Roy Søbstad...

    Bizzarro
    kom med sitt andre nr. for en stund siden, og det er bedring. Sf-tegneserie (kort) basert på et Lynch/Twin Peaks-sitat, passe avslappa intervju med TRBNGR, straight om noe nesegrus gjennomgang av Lynchs karriere, rapport fra fjorårets sf-film-kongress Norcon 9. Ellers: Novelle av sf-forfatteren Reidar Jensen, den lune og lavmælte, amatørtexter av vanlig spar meg, men få det ut-kaliber. Vel produsert, god trykk, A4, stiftet, mange sider. Skriv og skaff!

Fra Gateavisa nr. 136 (1991):
    Gud er en runding
    "Å ronke på badet er vel også en form for sex." Et en-kvelds-fanzine er vel også en form for fanzine. Knapt, spontant og ubehøvlet til grensen av det uutholdelige. Tittelen lurer ingen. Alle vet hva "runding" er symbol for. Dead giveaway allerede på første side. Det handler om frustrert sex og dårlige astrologi-parodier som alle har gjort sin versjon av en eller annen gang. En råtten strektegneserie og et gammelt Donald-manus får heller ikke innvollene til å strekke seg i glede. Beklager, det nådde ikke helt opp denne gangen. Det trengs mer dybdespekulasjon, eventuelt mer grafisk griseri, eventuelt enda styggere layout før man kan legge fra seg motorsagen og glise saktmodig. God jakt, verden er myk.

Anmeldelsene er signert B. Bilam.

onsdag 18. juli 2007

Det eneste som står på programmet om dagen, er flytting. Som det går frem av bildet, var Springsteen-, Dylan- og Spector-boksene det første som kom på plass, så alt må sies å være i rute.

Internett-statusen min de neste dagene er uviss, så andre kontaktformer er å anbefale. Som siste nordmann under 60 har jeg dessuten kvittet meg med fasttelefonen.

lørdag 7. juli 2007

Quart 07, dag 5



Helander, Knutsen, Ludvigsen og Haugeland


Det ble en laidback avslutning på Quart i går: Tuslet bort på Odderøya i kveldingen, så Knutsen og Ludvigsen, drakk noen øl på Charlies, gikk hjem og så Hjelp, vi flyr! på DVD.

Alt i alt har det vært en fin uke. Stemningen har vært god, været og avisenes negativitetskampanje til tross. Arrangementsmessig har det vært nærmest perfekt. Som vanlig har jeg hatt minst en håndfull gode konsertopplevelser - med The Who, Motorpsycho, The Good, The Bad & The Queen og Magnolia Electric Co blant toppene.

Samtidig er jeg ganske sikker på at 2007 vil bli stående som et overgangsår i festivalens historie. Konkurransesituasjonen er ny og det sviktende billettsalget gjør det sørgelig åpenbart at noe må gjøres hvis Quart skal forbli en stor og viktig festival.

Min løsning er ikke veldig original, men den er den eneste rette: Lag en tre-dagers byfestival for de over 25. Legg den lengst mulig unna Hove og Roskilde i tid. Book en liten håndfull publikumsmagneter og et bredt mellomsjikt av høy musikalsk kvalitet.

Og gjør for Guds skyld noe med det helvetes været!

Og kast Stein Østbø på sjøen!

fredag 6. juli 2007

Quart 07, dag 4



Fotograferingen havnet dessverre i bakleksa i går. Det eneste jeg kan finne på kameraet mitt i dag, er dette nedslående bildet av sjefen for jazzklubben og en fyr som later til å være kokt. Ansiktet til høyre i bakgrunnen tilhører enten Captain Howdy eller Runar.

torsdag 5. juli 2007

Quart 07, dag 3


Endelig kjentfolk på scenen: Ikke Bare Erlend Ropstad Band.


Flere kjenninger: The mighty James Band


Nesa til Erlend S pluss Motorpsycho.


Ronny, Rune og Kent nyter sommerværet.


Og endelig kom Pete Townshend og slo vindmøller for oss i regnet.


Jason Molina er kanskje bare sju ølbokser høy, men sammen med Magnolia Electric Co ga han dagen en vakker og verdig avslutning.

Quart 07, dag 2


Eirik og Ronny slår an tonen for dagen. Temaet er kjærlighet mellom menn, det vakreste som finnes.


Tre menn, tre planeter: Erlend, Ronny og Lille-Roy.


Skamløs selvpromotering.


Ole-Marius poserer villig foran det svenske homobandet The Ark.


Rune, den mest heterofile mannen jeg kjenner, har en uforklarlig, dårlig skjult dragning mot homomusikk. Scissor Sisters danser i bakgrunnen.


Dette var ment å være et portrett av min favorittmusiker for dagen, trommisen i Powersolo. Han så ut som Are Sende Osen, spilte med tungen i munnviken og var ustoppelig blid. Dessverre ble fotografen veldig slumsete med det tekniske ute på natten.

tirsdag 3. juli 2007

Quart 07, dag 1


Rune og jeg på plass i Bendiksbukta. (Jeg er redd det kan bli beklemmende mange slike bilder i denne serien.)


Noen timer senere, litt fullere og mye våtere.


Rune og Geir venter på Chris Cornell.


Hjemme igjen, helt utkjørt, gjennomvåt og kald, sekunder før jeg veltet over skittentøyskurven, slo brystkassen mot vaskemaskinen, rev ned dusjforhenget og ble liggende som en patetisk bylt inne i dusjen.

mandag 2. juli 2007

HER skal jeg bo!

Ååkeeej... Den dårlige nyheten er at jeg nettopp har forpliktet meg til å jobbe i kullgruvene, under umenneskelige forhold og for luselønn, til jeg er 104.

Den gode nyheten er at når jeg kommer hjem, ved midnattstider - blodig og forslått, med klærne i laser, bor jeg som en føkkings konge!

Tji-hi!