mandag 30. juli 2007

Jeg ser meg herved nødt til å advare mot Simpsons-filmen som er så populær om dagen. Min erfaring er nemlig at den fører til hukommelsestap og demens. For alt jeg vet, kan den føre til høysnue, vannhode og penismisunnelse også.

I det jeg satte meg ned i kinosetet i går, skrudde jeg av mobilen min og la den i jakkelommen. På vei ut av salen etter filmens slutt, fant jeg den fram igjen. Kanskje var det for mye folk og oppstandelse rundt meg eller kanskje var jeg overveldet av filmopplevelsen, men plutselig kunne jeg for mitt bare liv ikke huske PIN-koden. Jeg puttet telefonen i lommen igjen, og tenkte at jeg fikk ta det når jeg var kommet hjem.

Men vel hjemme ble jeg bare stående og se tomt på det blinkende displayet. Jeg sjekket mailen, laget et par brødblingser og satte på TV-en mens mobilen lå på kjøkkenbenken og ventet på å bli skrudd på. Men ingen PIN-kode lot til å være registrert i hodet mitt.

Og dette er en kode jeg har tastet inn hver dag i et halvt år uten å tenke meg om.

Til slutt prøvde jeg et firesifret nummer jeg fikk for meg at kunne være det riktige. Det var det ikke. Kanskje var det koden til VISA-kortet eller alarmen på jobb. Telefonen ga ihvertfall beskjed om at jeg fikk to sjanser til før den ville slå seg helt vrang. Nesten overbevist om at jeg var på riktig spor, prøvde jeg to varianter til av samme nummer. Telefonen ga beskjed om at jeg måtte taste inn noe den kalte et PUK-nummer.

Jeg gikk og la meg, og prøvde å tenke på noe annet enn at min egen mobiltelefon tok meg for en skurk.

I dag tidlig kom jeg på jobb, hvor jeg fant arket med både PIN- og PUK-koden. Heldigvis gikk det nå greit å få liv i telefonen igjen. Det som likevel gjorde at jeg skriver dette i en tilstand av uro og dyp bekymring, var at jeg overhodet ikke dro kjensel på PIN-koden på arket. Det ringte absolutt ingen bjeller. Det kunne like gjerne vært farmors Lotto-rekke eller privatnummeret til George W. Bush (selv om de muligens ikke er firesifrede). Jeg kunne bare fastslå at jeg har pådratt meg (eller blitt påført) et slags Homer Simpson-syndrom. I en alder av nylig fylte 36, må jeg innstille meg på et liv med jukselapper, uføretrygd og sykehjemsplass.

Og alt sammen er den fordømte filmen sin feil.

Enkelte vil sikkert mene at det er fullstendig urimelig å gi en film skylden for mine personlige problemer, men det får så være. Jeg kan rett og slett ikke finne noen annen forklaring, rimelig eller urimelig.

Forresten var det ikke en kjeft som hadde ringt eller sendt melding til meg det halve døgnet telefonen var skrudd av.

2 kommentarer:

  1. Christofferjuli 31, 2007

    Bind deg fast i lenestolen så faller du ihvertfall ikke ut.

    SvarSlett
  2. Å binde fast seg selv er vanskeligere enn du tror.

    SvarSlett