Jeg har en stund trodd at jeg var Dagbladets siste leser, men ser nå at også Houseman fremdeles henger med. I likhet med meg synes nemlig Houseman at lister er bra tidsfordriv, og Dagbladets kulturjournalistikk baserer seg som kjent på å kåre ting.

Det siste påfunnet deres er en rangering av de 15 beste norske og de 15 beste internasjonale filmene fra de siste 25 årene. Og jeg kan med stolthet slå fast at jeg har sett hele 13 av de norske og 11 av de utenlandske.

Faktisk har jeg sett tretten og en halv av de norske. En gang prøvde jeg nemlig å se Dei mjuke hendene samtidig som jeg drakk meg full. Den opplevelsen satte meg så ut at jeg måtte gi opp halvveis og fortsette drikkingen på bar. Der forbannet jeg meg på å aldri bli gammel.

Forvrig synes jeg at disse listene slett ikke er så halvgærne.

NORSKE FILMER
1. Budbringeren (Pål Sletaune, 1997)
2. Insomnia (Erik Skjoldbærg, 1997)
3. Reprise (Joachim Trier, 2007)
4. Salmer fra kjøkkenet ( Bent Hamer, 2003)
5. Ofelas / Veiviseren (Nila Gaup, 1987)
6. Kjærlighetens kjøtere (Hans Petter Moland, 1995)
7. Mongoland (Arild Østin Ommundsen, 2001)
8. Eggs (Bent Hamer, 1995)
9. X (Oddvar Einarson, 1986)
10. Orions belte (Ola Solum, 1985)
11. Slipp Jimmy fri (Christopher Nielsen, 2006)
12. Dei mjuke hendene (Margreth Olin, 1998)
13. Ti kniver i hjertet (Marius Holst, 1994)
14. Den brysomme mannen (Jens Lien, 2007)
15. Stella Polaris (Knut Erik Jensen, 1993)

UTENLANDSKE FILMER
1. Pulp Fiction (Quentin Tarantino, 1994)
2. Blue Velvet (David Lynch, 1987)
3. Short Cuts (Robert Altman, 1993)
4. Chung Hing sam lam / Chungking Express (Wong Kar Wai, 1994)
5. Khane-ye doust kodjast? / Hvor er min venns hus? (Abbas Kiarostami, 1987)
6. Stranger Than Paradise (Jim Jarmusch, 1984)
7. Blade Runner (Ridley Scott, 1982)
8. Once Upon a Time in America (Sergio Leone, 1984)
9. Breaking the Waves (Lars von Trier, 1996)
10. The Silence of the Lambs (Jonathan Demme, 1991)
11. Idi i smotri / Come and See (Elem Klinov, 1985)
12. Oldboy (Chan-wook Park, 2003)
13. Fargo (Joel Coen, 1996)
14. Ran (Akira Kurosawa, 1985)
15. Requiem for a Dream (Darren Aronofsky, 2000)

Kommentarer

  1. Jeg trodde en viss promille var en fordel for å komme igjennom enkelte av Margreth Olins filmer, hvis Kroppen min er representativ for filmene hennes. Forholdene på norske sykehjem og tanken på å ende opp der selv en dag bør man kanskje derimot være tungt medisinert for å være i stand til å reflektere over.

    SvarSlett
  2. Jævla Margreth Olin.

    SvarSlett
  3. Jeg noterer meg at den jevne roysobstad.com-leser nok har mer sans for Romero, Fulci og Deodato enn for Olin. Bra.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar