fredag 28. september 2007

Det er på tide å skjenke verden nok en årgangsserie fra pappkassearkivet.

Denne er fra samme kladdebok som den forrige, men er nok laget med en god del flere seriesider på baken. Ikke bare er selve tegningene blitt et hakk mer sofistikerte (om ikke nødvendigvis mer sjarmerende), men også storymessig er det utvikling å spore. Historien går ikke lenger rett fra punkt A til B, men tar flere overrumplende vendinger underveis. Jeg later dessuten til å være mer bevisst på at det er komedie jeg lager og figurene har fått tydelige personligheter.

Klikk på sidene for å se dem i lesbar størrelse.

Igjen blir vi kastet rett inn i handlingen: En skapsprenger er i ferd med å utføre sine ugjerninger mot en ikke navngitt bedrift.

Fantomet viser seg fra første stund som en inkompetent kløne. Spesielt godt liker jeg det sleske skråstrek tåpelige oppsynet til mr. Walker i rute 3. At han slår over til en slags Hedmarksdialekt i siste rute, er antakelig for å oppnå en komisk effekt (favorittbandet mitt var tross alt Vazelina Bilopphøggers).

Bildet av en glisende skurk som løper av gårde med en haug penger mens han roper "Jeg er rik!", er et gjennomgangsmotiv i seriene mine fra denne perioden.

De to rutene som er klusset over med grønn fargeblyant, antyder at serien opprinnelig var tenkt å få en mye kjappere og mer kontant konklusjon. Men denne gangen har jeg altså valgt bort de enkle løsningene.

Legg også merke til den ironiske kontrasten mellom fortellerstemmen og innholdet i rute 4.

Jeg lurer forresten på om Gurans hilsen "Ha, Fantomet", ikke egentlig betyr at han tenker: "Ha! Her kommer den dusten Fantomet, da kommer nok noe sprøtt til å skje."

På denne siden viser Fantomet seg overraskende handlekraftig. Men ikke like handlekraftig som Guran.

Akkurat fremstillingen av Guran er kanskje det mest interessante grepet i denne historien. I originalseriene er ikke Guran stort mer enn en komisk liten tjukkas med rar hatt. I min serie er han ikke bare gründer med egen kafé (og egne reklamefyrstikker), men han tvinner både skurken og Fantomet rundt lillefingeren som ingenting.

Fantomet er en lettlurt tulling, skurken får sin straff og Guran bare ruler.

I ettertid (nærmere 30 år etter, faktisk) ser jeg jo at serien ikke hadde trengt de to siste rutene. Hverken Guran eller Fantomet gjør annet enn å gjenta seg selv (sistnevnte helt ordrett). Kanskje tok jeg dem med bare for å understreke at Fantomet er skikkelig, skikkelig treg.

Den halvhjertede tegningen som fyller resten av siden er muligens tegnet i et uinspirert øyeblikk, men jeg velger å tro at den er laget av lillebroren min.

tirsdag 18. september 2007

Siden jeg fremdeles ikke er ferdiginnflyttet i mitt nye hjem, gjør jeg også fremdeles interessante funn i råtnende pappkasser. Nylig kom jeg for eksempel over denne "ulinjerte arbeidsboken", som jeg tror må være fra sent 70-tall:

Blant en mengde tegninger av biler, klassekamerater og tungt bevæpnede cowboys, inneholder boken også en lang rekke tidlige tegneserier fra min hånd. Som omslaget antyder, har de ofte Fantomet i hovedrollen.

Den første av dem ser slik ut (klikk på sidene for å nyte dem i storformat):

Allerede i første rute blir det gjort klart at vi snakker knallhard actionserie her. Jeg kaster ikke bort tid på hverken unødig kontekst, karakterbeskrivelser eller føleri, men går rett inn i et høydramatisk bankran med påfølgende biljakt, skyting og nevekamp.

Favorittruten min er nok den som viser Fantomet som tar heisen, og har bildeteksten "Fanomet (sic!) tar heisen". Legg også merke til den brutale lydeffekten ("KRÆSJ") i det Fantomet treffer asfalten med hodet først. Her spares ikke leseren for noe.

Nederst på side 2 ser vi dessuten hvilken snedig sirkelkomposisjon historien har: Den begynner med skurkene på vill flukt i bil og Fantomet som kommer svingende fra oven - og slutter likedan. Forskjellen er selvsagt at Fantomet triumferer den andre gangen.

Hvis man ser nøye nederst i høyre hjørne på side 2, vil man se at jeg har skrevet "SLUTT" - og så pusset det ut. I siste liten har jeg tydeligvis funnet det nødvendig å avslutte serien med en ekstra rute, en som med all mulig tydelighet viser at det gode har seiret. (Den andre skurken ble, etter alt å dømme, slått i hjel av Fantomet nederst på side 1.) Problemet jeg da fikk, og som vil være kjent for alle serieskapere, var hvordan jeg skulle fylle resten av siden etter at historien var ferdig fortalt. Det valgte jeg å løse med et elegant blåkopi-portrett av Fanomet (dobbelt-sic!) og Sala.

Ganske fett, om jeg skal si det selv.

Flere godbiter fra arkivet kommer snart.

tirsdag 11. september 2007

En morsom Nemi-stripe


Bare så det ikke skal være noen tvil: Det er Johan Wanloo som lager de morsomste Nemi-stripene.

Og blorgen hans er ikke så verst, den heller.

onsdag 5. september 2007

Stones' norske hits


Jeg har hatt en av mine små Rolling Stones-perioder i det siste. Kanskje fordi noen av de mindre essensielle platene deres nylig har funnet veien til harddisken min. Kanskje fordi jeg er overraskende nysjerrrig på den kommende Martin Scorsese-dokumentaren. Eller kanskje fordi den omreisende turistattraksjonen som turnerte Europa i sommer, etterlot en følelse av at historien virkelig synger på det siste verset nå.

Eller at den burde gjøre det.

2007 var året da pressen lot seg sjokkere av at Keith Richards møtte full på jobb. Kanskje kunne han han til og med virke litt sliten etter 40 år som superdritings på narkofylla. Store skandaleoppslag og alle verdens internettfora i harnisk. Jeg for min del har stor sympati med gamle Keef. Jeg har selv opplevd å være helt på felgen etter én eneste kveld med øldrikking. Faktisk ville jeg hatt stor forståelse om mannen nå la ned gitaren og sverget på å aldri turnere verdens fotballstadioner igjen.

Men det er nå meg. De som så dem på Valle Hovin, sier at de ikke var så verst. Jeg har aldri sett Stones live. Alt jeg har, er en samling plater og sanger jeg ikke ville ha vært foruten. Og de aller beste av dem, er de som ble laget i årene 1968 til 1972. Årene etter Brian Jones og før Ron Wood. Årene med Mick Taylor på sologitar og Jimmy Miller som produsent. I denne intenst kreative perioden viste Stones ikke bare en unik forståelse for all amerikansk musikk, men lot også til å være i ett med sin egen kaotiske samtid.

I årene 1968-72 var de virkelig verdens beste band. Ever.

Det er fristende å si at alt du trenger med The Rolling Stones, er fra denne perioden, men det ville være å ta det for langt. Likevel er det ingen tvil om hvor den ultimate Stones-samlingen i CD-format må ha sitt definitive tyngdepunkt.

Det er heller ingen tvil om at det følgende er oppskriften på verdens aller beste rock'n'roll-plate.

1. Jumpin' Jack Flash (single, 1968)
Det eneste stedet denne samlingen kan begynne. Stones tar farvel med 60-tallet, og trer fram som det neste tiårets ubestridte, mørke fyrster. "Jumpin' Jack Flash" er en av disse perfekte rocksangene som burde ha vært ihjelspilt for lenge siden, men som fremdeles føles som en ren adrenalin-innsprøytning. Hver gang.

2. Gimme Shelter (Let It Bleed, 1969)
Stones rir tidsånden som ingen andre, og værer at The Summer of Love er over. For godt. Og at de neste årene kommer til å bli stygge. "Rape, murder, it's just a shot away."

3. Sway (Sticky Fingers, 1971)
Bandet groover slik bare The Rolling Stones på en god dag kan. Og Mick Taylor skinner. "It's just that demon life has got you in its sway."

4. Can't You Hear Me Knocking (Sticky Fingers, 1971)
To vidunderlige stykker musikk for prisen av ett. Det første er rå, destillert rock'n'roll. Det andre er det nærmeste Stones har kommet fusion.

5. Wild Horses (Sticky Fingers, 1971)
Større ynde og ydmykhet har de aldri vist. Ingen andre heller, for den del.

6. Let It Loose (Exile on Main St., 1972)
Stones gjør deep soul som ingen andre hvite artister. På samme tid dypt gripende og ekstremt medrivende. Mick Jagger og kordamene hans ruler. At denne store sangen later til å være skrevet ut av historien, er ufattelig. Helt ufattelig.

7. Sympathy for the Devil (Beggars Banquet, 1968)
Aldri har fortapelsen virket mer forlokkende. Aldri har undergangen vært mer dansbar.

8. Doo Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker) (Goats Head Soup, 1973)
Den idiotiske tittelen skjuler nok en bekmørk sang. Vold og hard narkotika i storbyen. Samtidig viser den 70-tallets Stones på sitt mest uimotståelig funky. I akkurat dette skjæringspunktet trives de nesten uhyggelig godt.

9. Loving Cup (Exile on Main St., 1972)
Magien - og festen - topper seg i eksil på et forfallent fransk slott. Det vidunderlige låtmaterialet må de ha høstet fra den viltvoksende hagen utenfor. Rock'n'roll er aldri blitt framført med mer elegant skjødesløshet eller finstemt magefølelse.

10. Torn & Frayed (Exile on Main St., 1972)
Festen er ikke over, det er rødvin igjen. "Just as long as the guitar plays, I'll steal your heart away."

11. Shine a Light (Exile on Main St., 1972)
Denne skadeskutte gospelsangen er det beste beviset på at det finnes en dypt menneskelig kjerne et sted under den dekadente, misogyne og griske fasaden. Jeg får gåsehud hver gang orgelet bruser opp etter gitarsoloen.

12. Stray Cat Blues (Beggars Banquet, 1968)
Det andre ytterpunktet. Jeg mener, du har sleaze, og så har du "Stray Cat Blues". "You're only fifteen years old, but I don't want your ID... I bet your mama didn't know you could scream like that." Yay!

13. Dead Flowers (Sticky Fingers, 1971)
Gram Parsons lusker i kulissene når Stones kommer opp med dette perfekte, tidløse stykket countrymusikk. Og får det til å høres ut som om det er den naturligste ting i verden for en gjeng bleke, engelske unggutter å gjøre akkurat dét.

14. Time Waits for No One (It's Only Rock'n'Roll, 1974)
Nok en melodisk perle og en fullstendig bortglemt sang. Allerede i 1974 må Mick Jagger ha visst at den virkelige storhetstiden var over. Og Mick Taylor spiller seg ut av historien med en lang, skjønn solo.

15. Moonlight Mile (Sticky Fingers, 1971)
Denne samlingen kan ikke avsluttes på noen annen måte. I 1971 var Stones i stand til ting ingen kan tiltro dem i dag. Og aldri var det tydeligere enn på denne seks minutter lange dagdrømmen av en dopsymfoni. Aldri var de lenger unna den kantete, hule rocken som fikk dominere tiårene som kom. Aldri var de bedre.