onsdag 5. september 2007

Stones' norske hits


Jeg har hatt en av mine små Rolling Stones-perioder i det siste. Kanskje fordi noen av de mindre essensielle platene deres nylig har funnet veien til harddisken min. Kanskje fordi jeg er overraskende nysjerrrig på den kommende Martin Scorsese-dokumentaren. Eller kanskje fordi den omreisende turistattraksjonen som turnerte Europa i sommer, etterlot en følelse av at historien virkelig synger på det siste verset nå.

Eller at den burde gjøre det.

2007 var året da pressen lot seg sjokkere av at Keith Richards møtte full på jobb. Kanskje kunne han han til og med virke litt sliten etter 40 år som superdritings på narkofylla. Store skandaleoppslag og alle verdens internettfora i harnisk. Jeg for min del har stor sympati med gamle Keef. Jeg har selv opplevd å være helt på felgen etter én eneste kveld med øldrikking. Faktisk ville jeg hatt stor forståelse om mannen nå la ned gitaren og sverget på å aldri turnere verdens fotballstadioner igjen.

Men det er nå meg. De som så dem på Valle Hovin, sier at de ikke var så verst. Jeg har aldri sett Stones live. Alt jeg har, er en samling plater og sanger jeg ikke ville ha vært foruten. Og de aller beste av dem, er de som ble laget i årene 1968 til 1972. Årene etter Brian Jones og før Ron Wood. Årene med Mick Taylor på sologitar og Jimmy Miller som produsent. I denne intenst kreative perioden viste Stones ikke bare en unik forståelse for all amerikansk musikk, men lot også til å være i ett med sin egen kaotiske samtid.

I årene 1968-72 var de virkelig verdens beste band. Ever.

Det er fristende å si at alt du trenger med The Rolling Stones, er fra denne perioden, men det ville være å ta det for langt. Likevel er det ingen tvil om hvor den ultimate Stones-samlingen i CD-format må ha sitt definitive tyngdepunkt.

Det er heller ingen tvil om at det følgende er oppskriften på verdens aller beste rock'n'roll-plate.

1. Jumpin' Jack Flash (single, 1968)
Det eneste stedet denne samlingen kan begynne. Stones tar farvel med 60-tallet, og trer fram som det neste tiårets ubestridte, mørke fyrster. "Jumpin' Jack Flash" er en av disse perfekte rocksangene som burde ha vært ihjelspilt for lenge siden, men som fremdeles føles som en ren adrenalin-innsprøytning. Hver gang.

2. Gimme Shelter (Let It Bleed, 1969)
Stones rir tidsånden som ingen andre, og værer at The Summer of Love er over. For godt. Og at de neste årene kommer til å bli stygge. "Rape, murder, it's just a shot away."

3. Sway (Sticky Fingers, 1971)
Bandet groover slik bare The Rolling Stones på en god dag kan. Og Mick Taylor skinner. "It's just that demon life has got you in its sway."

4. Can't You Hear Me Knocking (Sticky Fingers, 1971)
To vidunderlige stykker musikk for prisen av ett. Det første er rå, destillert rock'n'roll. Det andre er det nærmeste Stones har kommet fusion.

5. Wild Horses (Sticky Fingers, 1971)
Større ynde og ydmykhet har de aldri vist. Ingen andre heller, for den del.

6. Let It Loose (Exile on Main St., 1972)
Stones gjør deep soul som ingen andre hvite artister. På samme tid dypt gripende og ekstremt medrivende. Mick Jagger og kordamene hans ruler. At denne store sangen later til å være skrevet ut av historien, er ufattelig. Helt ufattelig.

7. Sympathy for the Devil (Beggars Banquet, 1968)
Aldri har fortapelsen virket mer forlokkende. Aldri har undergangen vært mer dansbar.

8. Doo Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker) (Goats Head Soup, 1973)
Den idiotiske tittelen skjuler nok en bekmørk sang. Vold og hard narkotika i storbyen. Samtidig viser den 70-tallets Stones på sitt mest uimotståelig funky. I akkurat dette skjæringspunktet trives de nesten uhyggelig godt.

9. Loving Cup (Exile on Main St., 1972)
Magien - og festen - topper seg i eksil på et forfallent fransk slott. Det vidunderlige låtmaterialet må de ha høstet fra den viltvoksende hagen utenfor. Rock'n'roll er aldri blitt framført med mer elegant skjødesløshet eller finstemt magefølelse.

10. Torn & Frayed (Exile on Main St., 1972)
Festen er ikke over, det er rødvin igjen. "Just as long as the guitar plays, I'll steal your heart away."

11. Shine a Light (Exile on Main St., 1972)
Denne skadeskutte gospelsangen er det beste beviset på at det finnes en dypt menneskelig kjerne et sted under den dekadente, misogyne og griske fasaden. Jeg får gåsehud hver gang orgelet bruser opp etter gitarsoloen.

12. Stray Cat Blues (Beggars Banquet, 1968)
Det andre ytterpunktet. Jeg mener, du har sleaze, og så har du "Stray Cat Blues". "You're only fifteen years old, but I don't want your ID... I bet your mama didn't know you could scream like that." Yay!

13. Dead Flowers (Sticky Fingers, 1971)
Gram Parsons lusker i kulissene når Stones kommer opp med dette perfekte, tidløse stykket countrymusikk. Og får det til å høres ut som om det er den naturligste ting i verden for en gjeng bleke, engelske unggutter å gjøre akkurat dét.

14. Time Waits for No One (It's Only Rock'n'Roll, 1974)
Nok en melodisk perle og en fullstendig bortglemt sang. Allerede i 1974 må Mick Jagger ha visst at den virkelige storhetstiden var over. Og Mick Taylor spiller seg ut av historien med en lang, skjønn solo.

15. Moonlight Mile (Sticky Fingers, 1971)
Denne samlingen kan ikke avsluttes på noen annen måte. I 1971 var Stones i stand til ting ingen kan tiltro dem i dag. Og aldri var det tydeligere enn på denne seks minutter lange dagdrømmen av en dopsymfoni. Aldri var de lenger unna den kantete, hule rocken som fikk dominere tiårene som kom. Aldri var de bedre.

7 kommentarer:

  1. Dette var en tøff og inspirert artikkel, Roy. Kudos! Kom gjerne med flere fra samme åre.

    SvarSlett
  2. Stor takk for det. Også fra deg som ikke liker Stones en gang, a gitt! Jeg har alltid lyst til å skrive slike ting, og det er mye jeg kunne ha skrevet om, men jeg synes liksom aldri jeg kan ta meg tid lenger. Oh well, en vakker dag.

    SvarSlett
  3. Jeg synes iallfall de er vanvittig oppskrytte. Samtidig liker jeg jo en del Stones-låter – f.eks. «Sympathy for the Devil» er jo beintøff!!

    Hvis jeg kan komme med en ønskebestilling, så må du svært gjerne skrive en liknende sak om Emmylou Harris (gjerne med en sving innom Gram Parsons?), hvor du f.eks. tar for deg 5–6 album som ruver i toppsjiktet.

    SvarSlett
  4. Oj oj, Emmylou og Gram kunne vært noe, ja. Vi får se... Kortversjonen er ihvertfall at alle må ha begge soloplatene til Gram, de to første til The Flying Burrito Brothers pluss "Sweetheart of the Rodeo" med The Byrds. Når det gjelder Emmylou, skal jeg ikke påstå at jeg har superpeiling på alt. Men man går ihvertfall ikke feil med "Luxury Liner", "Elite Hotel", "Wrecking Ball" og "Red Dirt Girl". Ellers har jo Rhino gitt ut fine antologier med begge to i senere år.

    SvarSlett
  5. Enig med du at Exile er i absolutt toppsjiktet av Rolling Stones album...faktisk det beste, mener nå jeg. Ellers har jeg en svakhet for Their Satanic Majesties Request, og da spesielt She's A Rainbow, som må være noe av det vakreste som noen gang er blitt gravert inn i en vinyl-skive...

    SvarSlett
  6. Joa. "Their Satanic Majesties" er kanskje en acquired taste, men definitivt verdt en lytt. Forøvrig har jeg en gang postet mine fem Stones-favoritter her:
    http://www.roysobstad.com/2005/05/mer-gmlis-rock-topp-5-rolling-stones.html

    SvarSlett
  7. "She's a rainbow" er en av mine favoritter også. Jeg har ikke så mye greie på Stones, de har jo laget så mye drit at det er jo så vanskelig å sette seg inn i dem, og så er de så uinteressante nå for tiden. Men jeg har fått noen nye favoritter ut av denne playlisten, Roy, bra greier.

    SvarSlett