onsdag 28. november 2007

Årets beste coverlåter

Å prøve å oppsummere året allerede nå, er vel omtrent like patetisk som å finne frem julepynten. Men siden jeg har hatt en samle-CD med årets beste låter på gang helt siden august, har jeg vel strengt tatt ikke noe å tape.

Den ultimate 2007-samlingen skal få godgjøre seg i iTunes i noen uker til, men det følgende kan være en passende bonus-disk: Årets beste coverlåter.

1. Mick Jagger: Too Many Cooks (Spoil the Soup)
(fra The Very Best of Mick Jagger)
Joda, innspillingen er fra 1973 og Mick Jaggers solokarriere er stakkarslige greier. Men denne John Lennon-produserte coveren, skrevet av Angelo Bond, Ronald Dunbar og Edith Wayne, er en av årets beste samme hva du sier. Og ikke bare er den et soleklart solohøydepunkt for Jagger, men det låter like uanstrengt funky som Stones selv gjorde i samme periode. Helt seriøst.

2. Jim James & Calexico: Goin' to Acapulco
(fra soundtracket til I'm Not There)
Begravelsestempoet til tross: My Morning Jacket's Jim James får det til å høres ut som han skal på fest. "It's a wicked life but what the hell/The stars ain't falling down."

3. Betty LaVette: Streets of Philadelphia
(fra samleplaten Song of America)
Springsteen gjorde den på sitt mest tilbakeholdne vis. Betty LaVette puster den full av soul. Begge deler funker.

4. José González: Teardrop
(fra In Our Nature)
Forsøket på å følge opp en gammel suksessformel er kanskje vel opplagt, men ingen kan si at dette ikke låter veldig riktig. Massive Attack-hiten kler José González, og han kler den.

5. Ryan Adams: Down in a Hole
(fra Everybody Knows EP (Europa) og/eller Follow The Lights EP (US))
Jeg prøvde å unngå formuleringen "Alice in Chains' gamle heroin-ballade sitter som et skudd i Ryan Adams' inderlige versjon". Men det glapp for meg, gitt.

6. Bonnie "Prince" Billy: The World's Greatest
(fra Ask Forgiveness EP)
Will Oldham høres akkurat ut som seg selv når han på sitt oppriktige, uironiske vis tolker den absurde R. Kelly.

7. Robert Wyatt: Stay Tuned
(fra Comicopera)
Englands såreste stemme gjør Anja Garbarek, og får det til å høres ut som verdens naturligste ting.

8. Willie Nelson & Calexico: Senor (Tales of Yankee Power)
(fra soundtracket til I'm Not There)
Det er ingen tvil: Calexico er bandet som kan lure en siste stor plate ut av Willie.

9. Patti Smith: Changing of the Guards
(fra Twelve)
Patti Smith gjør et klokt valg når hun lar ordene drive denne Bob Dylan-sangen framover. Bare ikke spør meg hva den handler om.

10. Levon Helm: The Mountain
(fra Dirt Farmer)
Den hardt prøvede The Band-kjempen reiser seg igjen, post strupekreft og alt mulig, med denne monumentale Steve Earle-tolkningen.

11. Dwight Yoakam: Close up the Honky Tonks
(fra Dwight Sings Buck)
Å synge Buck Owens er vel strengt tatt det Dwight Yoakam alltid har gjort, men nå som mentoren er død er det på tide å kjøre linjen fullt ut. Dette er seks og et halvt minutt ordentlig, ekte country-country, komplett med årets lekreste steel-gitarer.

12. Robert Plant & Alison Krauss: Polly Come Home
(fra Raising Sand)
Godt hjulpet av T-Bone Burnetts atmosfæriske produksjon, gjør den gamle nøtteskriken Plant denne Gene Clark-klassikeren til et av høydepunktene på årets mest overrumplende flotte plate.

13. Mark Lanegan: Man in the Long Black Coat
(fra soundtracket til I'm Not There)
Brum, brum. Mørkemannen Lanegan gjør skumle ting med en allerede småskummel Dylan-låt.

14. Ulver: Solitude
(fra Shadows of the Sun)
Denne var en favoritt lenge før det gikk opp for meg at det var en Black Sabbath-cover. Akkurat dét sier litt om hvor langt Ulver har kommet siden sine metal-dager. Aggresjonen er blitt til dyp melankoli.

15. The Hellacopters: Cold Night for Alligators
(fra tribute-platen Scandinavian Friends: A Tribute to Roky Erickson)
OK, så passer ikke boogierock og duellerende gitarer inn blant det øvrige utvalget, men det må til i blant åkkesom. I dette tilfellet ganske enkelt fordi det låter så fett.

16. Magnolia Electric Co.: Trouble in Mind
(fra Soujourner)
Soujourner er en liten skattekiste forkledd som en beskjeden treboks. Denne ærverdige trad.-låten er den eneste coveren, men føyer seg sømløst inn blant Jason Molinas egne sanger.

Stay tuned for en ordentlig årsoppsummering i desember en gang.

Oppdatering 16.12.07: "Too Many Cooks (Spoil the Soup)" viser seg å ikke være en Willie Dixon-låt allikevel, så jeg har rettet opp det. Dessuten, og ikke minst, har jeg føyet til Levon Helm, Dwight Yoakam, Magnolia Electric Co, Bonnie "Prince" Billy, Ulver og Patti Smith - og med det er platen blitt dobbelt så lang.

søndag 18. november 2007

Jeg la nettopp merke til noe... rart.

I spillelisten som ligger i høyre spalte på denne siden, dukket det plutselig opp en lang rekke sanger jeg ikke har hørt på en god stund. Det var en frisk blanding av alt fra Kraftwerk til Sepultura. Alle avspillingene var fra de siste tolv dagene.

Nå har jeg alltid vært imponert over hvor godt Last.fm fungerer. Hver eneste sang jeg spiller av på Mac-en min, blir registrert og ut fra dem blir alskens lister og statistikk generert. Og det pleier å fungere helt feil- og knirkefritt. Kluss som dette forekommer rett og slett ikke.

Samtidig var jeg helt sikker på at jeg ikke har hørt akkurat disse sangene i det siste.

Så kom jeg til å tenke på jobbmaskinen min. Som jeg har fortalt før, ble den stjålet for 14 dager siden. Det slo meg også at alle de spilte sangene lå på den maskinen. Alt tjuvfaen har gjort, er å åpne iTunes og spille av sanger som ligger der. Last.fm-programmet åpner seg automatisk i bagrunnen. Når kødden nå endelig har kommet seg på nett, blir sangene han har spilt registrert på min Last.fm-konto.

Hva faen kan man si til sånt?

Håper du liker musikken min, motherfucker.

fredag 16. november 2007

Det er på høy tid å minne Verden på at jeg fremdeles lager tegneserier.

Riktig nok har jeg bare publisert ynkelige to sider i hele 2007. Riktig nok har det meste av tiden gått med til å designe, skrive og illustrere. Men det er nå fremdeles tegneserier som er the grand old thing, da. Det er seriene mine jeg tenker på når jeg står i dusjen, når jeg sitter på do og når jeg ikke får sove. Og så snart de pengeinnbringende prosjektene kan legges til side i noen timer, prøver jeg å klemt inn litt aktiv serieskaping.

Selvsagt tar det uutholdelig lang tid å få gjort noe ferdig på denne måten. Men når jeg først gjør et gjennombrudd, føles det desto bedre.

Case in point: I går kveld tusjet jeg de siste strekene på den 14 sider lange serien "Førsteperson". Og med dét, er en stor byrde løftet fra mine lute skuldre.

Se opp for et voldsomt comeback tidlig i 2008.

onsdag 7. november 2007

Dette har vært litt av en uke, får'n si.

Da jeg kom på jobb mandag morgen, før jeg hadde rukket fram til plassen min, fikk jeg én god og én dårlig nyhet. Den dårlige nyheten var at Høyskoleforlaget hadde hatt innbrudd i helgen. Den gode nyheten var at bare én eneste ting var blitt stjålet.

Den ene tingen var min MacBook.

Etter en heller halvhjertet arbeidsdag, syklet jeg hjem, spiste middag og sovnet på sofaen. Da jeg våknet en halv time senere, følte jeg meg helt jævlig. Og ut over kvelden ble det gradvis verre. Etter ytterligere tolv timers søvn var feberen nesten borte, men all mat jeg har spist siden da har kommet ut i den andre enden i løpet av tjue minutter.

Bortsett fra de plagene jeg rutinemessig påfører meg selv en gang eller to i uken, er jeg ikke vant til å være syk. Så dette er virkelig bare irriterende. Jeg har jo faktisk ting jeg skulle ha gjort. Hadde det ikke vært for dette, ville for eksempel serien min "Førsteperson" vært ferdig tusjet nå.

I stedet har mye av uken har gått med til å se smått hallusinatoriske filmer som Suspiria og Apocalypse Now Redux (den lange, lange versjonen) fra stabilit sideleie i sofaen. I går våget jeg meg også på kino sammen med Rune for å se Control. Den kunne neppe ha vært mer deprimerende, men god film virker heldigvis oppløftende på meg uansett. Opplevelsen ble muligens forsterket av at jeg ikke hadde annet enn noen "Sure sild" innabords.

I skrivende øyeblikk skulle jeg vært ute og spist med jobben, men jeg har fått min porsjon avbestilt. Juletallerken i denne tilstanden, kunne ikke blitt annet katastrofalt.

For sikkerhets skyld dropper jeg det påfølgende Øystein Sunde-showet også.