søndag 23. desember 2007

What a Wonderful World

Det er bare å innse at vi er kommet til den tiden av året hvor det er greit å drikke seg full og synge karaoke med en god venn. Det trenger ikke en gang å handle om Julenissen eller Jesus-barnet, så lenge det er sentimentalt.

lørdag 15. desember 2007

Jeg pleier ikke å legge skjul på at jeg er glad i musikk, men jeg har aldri påberopt meg å være musikalsk. Faktisk ble det allerede på barneskolen grundig slått fast at jeg er fullstendig blottet for talent. Når vi hadde blokkfløyteundervisning, ble jeg plassert på gruppe sammen med de dummeste i klassen. Den dag i dag er CD-er og mp3-er det eneste jeg kan spille.

Jeg har ikke tenkt å la dette hindre meg i å starte band. Helvete heller, hvis Ronny kan, så kan hvem som helst.

nilsjnesse.com fant jeg i dag et meme til hjelp i den vanskelige oppstartsfasen. Reglene er som følger:
  1. Pek din nettleser i retning Wikipedia Norges hovedside og trykk på Tilfeldig side. Artikkelen du treffer er ditt bandnavn.
  2. Trykk Tilfeldig side igjen — artikkelen som kommer opp er bandets første album.
  3. Trykk Tilfeldig side ytterligere femten ganger - dette er sporene på albumet.

Ved bruk av denne metodikken har jeg kommet fram til at bandet mitt heter Milton Brandão, etter en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Platen har fått det mer norskklingende Fylkesvei 960, og inneholder følgende låter:

1. Sosialistisk Ungdom
2. Norsk lundehund
3. Wannskrækk
4. Ko Phi Phi Don
5. Mehdi Baala
6. Loudon County
7. Irgun
8. Linjetegningsalgoritme
9. Eggedal
10. Jurgen van den Broeck
11. Boccia
12. Fylkesvei 330 (Møre og Romsdal)
13. Sitar
14. Sima kraftverk
15. Roy Harper

Det går kanskje i overkant mye i geografi og obskure idrettsutøvere for min smak, men det oppveies langt på vei av våre hyllester til franske kulespill, lundehunden og den zionistiske terrororganisasjonen Irgun. Låtene tilegnet det klassiske pønkbandet Wannskrækk og folklegenden Roy Harper sier vel sitt om den musikalske retningen. Det eneste jeg ikke ser frem til, er å skulle synge ordet "linjetegningsalgoritme".

Men, åkkesom, dette lukter allerede klassiker.

torsdag 13. desember 2007

Norsk Angst

Jeg leser på Serienett at antologien Angst nå endelig ser dagens lys. Dette 100 sider store praktverket, som har vært på gang siden i vår, er Jippi Forlag og No Comprendo Press sitt felles fremstøt mot det amerikanske markedet. Serieskaperne som blir presentert er Christopher Nielsen, Jason, Steffen Kverneland, Lars Fiske, Lene Ask, Rui Tenreiro, Tor Ærlig, Anna Fiske, Sigbjørn Lilleeng, Odd Henning Skyllingstad, Mette Hellenes, Knut Nærum og, you guessed it, jeg. Mitt bidrag er den fire år gamle serien "Epilog" (eller "Epilogue", som mine amerikanske fans snart vil kjenne den som).

Jeg har ikke sett boken selv ennå, men fra sikre kilder - en av utgiverne, faktisk - har jeg at det er blitt den lekreste norske tegneserieutgivelsen noen sinne.

For min egen del ser jeg på dette som første skritt mot det store internasjonale gjennombruddet. Først tar jeg Manhatten, så tar jeg Berlin.

torsdag 6. desember 2007

Den beste romanen jeg leste i 2007

Cormac McCarthy: The Road
Et endeløst, askedekket landskap. Hvor det alltid er kaldt, mørkt og vått. Hvor ingen dyr kan leve og ingenting kan vokse. Hvor alle strukturer er brutt sammen. Hvor en navnløs mann og en navnløs gutt klynger seg sammen. På jakt etter mat og varme. På flukt fra menneskebander som vil stjele det lille de har, drepe dem og spise dem.

Cormac McCarthy får meg til å tro at det er akkurat slik det kommer til å ende.

onsdag 5. desember 2007

Og nå: reklame

OK, i utgangspunktet strider det selvsagt mot alt jeg står for å videreformidle reklame. Men denne er rett og slett uimotståelig: Martin Scorsese gjør en klokkeren Hitchcock-pastisj i form av en splitter ny kortfilm.

Dessuten er jeg trygg i min forvissning om at samtlige lesere av denne bloggen elsker film, men synes at champagne er noe søl.

lørdag 1. desember 2007

Quart har omsider fått klemt ut de første navnene til neste års festival, og som i fjor (hvilket vil si i år) har jeg skrevet bandbios.

Først ut er de tilsynelatende klin gærne amerikanske banjopønkerne O'Death og Hammond-gitar-og-masse-trommer-orkesteret The Grand.

Jeg var faktisk på konsert med The Grand i går, og kan gå god for alt jeg har skrevet i omtalen. Det var akkurat så "hardt, svett og autentisk" som jeg påstår. Og høyt. Jeg er redd de gjorde ubotelig skade på min allerede hardt prøvede hørsel. Men det var selvfølgelig verdt det.