mandag 29. desember 2008

2008 oppsummert

Som i fjor kjører jeg en liten kavalkade over årets highlights her på roysobstad.com:

mandag 22. desember 2008

Da jeg gikk gjennom dokumentasjonen fra helgens svært mandige julebord (som av hensyn til de involverte må forbli til intern bruk), kom jeg over en del bilder fra mine vandringer i Baneheia de siste par årene. De er tatt uten noe spesielt formål i tankene, men til å være av peke-og-knipse-typen, synes jeg ærlig talt at de er ganske fine. De er i hvert fall fine nok til å publisere i bloggen. Dessuten er de perfekte for ikke-jultemaet jeg har gående her.













fredag 19. desember 2008

Musikkåret 2008






Årets beste plater 2008
(Jeg trenger ikke å forklare at låtene som står i parentes etter omtalene, kan lastes ned gratis? Dere forstår det, ikke sant? Last ned og lag årets beste spilleliste.)

1. Kathleen Edwards: Asking for Flowers
Kathleen Edwards gjør alt så riktig at det kan være lett å overse hvor bra hun faktisk er. Sangene hun skriver er ikke bare umiddelbart iørefallende, men fortsetter også med den største selvfølgelighet å vokse. På sin tredje plate, ikke mer enn 30 år gammel, kan hun måle seg med hvem som helst. (Hør: Asking for Flowers.)

2. Drive-by Truckers: Brighter than Creation's Dark
Det tøffeste bandet blir ikke mindre tøffe om de tar tempoet ned og blir mer country enn sørstatsrock. Drive-by Truckers driver fremdeles med heimstaddikting av ypperste merke. (Hør: Daddy Needs a Drink.)

3. Kasey Chambers & Shane Nicholson: Rattlin' Bones
Årets flotteste countryfolk-plate kom helt uten forvarsel fra Australia. Mens vi venter på Gillian Welch & David Rawlings, holder dette lenge. (Hør: Monkey on a Wire.)

4. Portishead: Third
Portishead var et av bandene som definerte 90-tallet. At de etter 11 års avbrekk skulle komme tilbake og fremdeles låte relevante, hadde i hvert fall ikke jeg våget å håpe på. Third er vakker, mektig og til tider direkte skummel. (Hør: Machine Gun.)

5. Bon Iver: For Emma, Forever Ago
Bokstavelig talt lyden av en ung, grublende mann innesnødd langt fra folk. Helt særegent og svært stemningsfullt. (Hør: For Emma.)

6. Fleet Foxes: Fleet Foxes
Det er noe veldig fint med unge mennesker som ikke prøver å tøffe seg, men som helt oppriktig bare vil lage noe vakkert. I hvert fall når de lykkes med det. (Hør: Your Protector.)

7. Calexico: Carried to Dust
Calexico er blitt fryktelig flinke til å lage vellydende plater. Denne gangen finner de også den rette balansen mellom sine egne særegenheter og profesjonaliteten de har opparbeidet seg. Resultatet er musikk av sjelden klasse. (Hør: Two Silver Trees.)

8. Bonnie 'Prince' Billy: Lie Down in the Light
Utgivelsene kommer så tett fra Will Oldham at det er fort gjort å overse en plate eller to. Men jordnære og menneskelige Lie Down in the Light er glatt en av hans beste, og fortjener å bli hørt. (Hør: For Every Field There's a Mole.)

9. The Soundtrack of Our Lives: Communion
Det skal et band med TSOOL sin modenhet og dype rockforståelse til for å lage plater av dette formatet. På alle måter stor og fet musikk. Forøvrig utstyrt med årets overlegent mest creepy cover. (Hør: Second Life Replay.)

10. Motorpsycho: Little Lucid Moments
Motorpsycho gir meg Motorpsycho-følelsen igjen, og dét er lenge siden sist, det. Akkurat passe tøft og akkurat passe forrykt. (Hør: Year Zero (A Damage Report).)

Årets beste konserter
1. Neil Young (Spektrum, Oslo)
2. Tom Waits (The Ratcellar, Dublin)
3. Rockettothesky (Charlies bar, Kristiansand)
4. El Cuero (Kråga, Kristiansand)
5. Tommy Tokyo and Starving for My Gravy (Charlies bar, Kristiansand)

Årets retro
Bob Dylan: Tell Tale Signs - The Bootleg Series Vol. 8

Årets skuffelser
Lucinda Williams, Nick Cave and The Bad Seeds

Årets må-prøve-litt-hardere
Ryan Adams, Emmylou Harris, Elvis Costello and The Imposters

Årets vakreste nettbaserte reise
Absolutt pmono på en øde øy

Årets flaueste kåring
45 norske kritikere bestemmer at “Oro Jaska Beana” er årets låt. Ikke et vondt ord om The Blacksheeps. De er jo bare søte. Men verdens beste låt i 2008 handlet selvsagt ikke om en hund som het Camilla og hadde dilla på sild og tortilla. La oss nå prøve å være littegrann voksne. For faen.

Oppdatering 31.12.08: Alle som lager slike lister vet hvordan det er - i samme øyeblikk som man endelig har sagt seg fornøyd, melder en sterk trang til å revidere seg. To av bandene jeg i ettertid synes burde fått kranglet seg med, er The Hold Steady og Tindersticks. Dessuten har The Felice Brothers og The Gaslight Anthem fått høy status her i heimen bare den siste uken. Oh well, herved er de i hvert fall nevnt - og anbefalt.

torsdag 18. desember 2008

Meg på utstilling

Sist fredag åpnet altså en utstilling av mine tegneseriesider på baren Cacadou i Oslo. Som vanlig hadde jeg planlagt å forevige den spesielle anledningen ved å ta mange flotte bilder. Men som vanlig ble det til at jeg nøyde meg med en håndfull snapshots av tarvelig kvalitet. Kvelden var allikevel svært vellykket, og alle som kom innom skal ha stor takk. Og alle som ikke kom innom, vil fremdeles ha sjansen til å se utstillingen en god stund fremover.

Kurator Tore

Hjelpegutt Flu

Cacadous legendariske dass, dekorert av Flu og et utall tissetrengte kunstnere

Dessuten: Min venn og kollega Bente er en av svært få som har en original Søbstad hengende på veggen
Bare en kort notis for å fortelle at jeg ikke er på nett om dagen.

Mine ikke spesielt omtenksomme naboer har nemlig tatt en tidlig juleferie og skrudd av vår felles Internett-tilkobling. Inntil videre blir det derfor en pause i oppdateringene her. Dessuten vil brevdue og røyksignaler være mer effektive måter å komme i kontakt på enn Facebook og mail.

Oppdatering 18.11: Jaggu! Der var jeg på nett igjen, gitt. Nok en gang viser det seg at det hjelper å syte og klage. Nå er jeg koblet til Internettet og mine ikke spesielt omtenksomme naboer er bortreist. Endelig går ting min vei.

mandag 8. desember 2008

Jeg har ikke akkurat bremset på selvpromoteringen etter at boken min ble sluppet i mai. Og selv om det er littegrann flaut å liksom skulle selge inn seg selv hele tiden, hører det nå engang med hvis man skal være både kunstner og kremmer. Bare spør Jo Nesbø, der han sitter med klamme armhuler og signerer krimbøker på et glorete kjøpesenter midt i den mest uutholdelige julestria.

Men heldigvis hender det også at andre, helt uoppfordret, hjelper til med å skape blest.

I dag var det særdeles hyggelig å oppdage at den dyktige svenske singer-songwriteren Thomas Denver Jonsson har skrevet fint om boken i bloggen sin. Thomas og jeg utvekslet åndsverk etter at han spilte i Kristiansand i høst - jeg fikk hans siste, alldeles glimrende plate, The Lake Acts Like an Ocean, og han fikk Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008.

For en stund siden merket jeg meg også at Vanja Nilsen, damen bak dristige Wildside Comix, gjorde litt reklame for boken på årets Raptusfestival:

Og i sommer ble denne tilfeldige fyren (OK, det er broren min) observert på Sicilia, grundig fordypet i et lite stykke norsk tegneseriehistorie:

torsdag 4. desember 2008

Tabloidioti

Jeg er selvsagt latterlig akterutseilt, men jeg innbilte meg faktisk at avisene fremdeles hadde som oppgave å sortere nyhetsbildet for leseren. Det var noe med det å sette ting inn i sin naturlige sammenheng. Det var noe med det å skape oversikt og å gjøre leseren littegrann klokere på hvordan verden henger sammen. Å redigere, pleide man å kalle det.

Men slikt driver man åpenbart ikke med hos Norges største nettsted. Skytetragedier, botox-tragedier og ribbetips - her kjøres alt gjennom den samme kverna. Nyheter uberørt av menneskehender. Alt er like viktig, alt er like meningsløst.

tirsdag 2. desember 2008

Jeg stiller ut

Detaljene rundt utstillingen min på Cacadou neste fredag er nå på plass. Det blir sider fra boken, en eksklusiv forhåndskikk på Brakk og muligheter for å kjøpe signerte julegaver. Og baren har alle rettigheter.

Jeg håper alle som har mulighet, stikker innom fra kl 2000 og utover. Det kommer garantert til å bli en finfin kveld (og en knallhard helg for meg som skal på julebord dagen etter).

Mer info finnes hos Jippi Forlag og på Underskog.

fredag 28. november 2008

Si hei til Brakk

Dette er første offisielle glimt av Brakk, hovedpersonen i min nye tegneserie ved samme navn. Denne versjonen av Brakk er riktig nok flere måneder gammel og posituren hans er ikke fullt så gorilla-aktig lenger, men det tafatte uttrykket har han beholdt.

Som alle de andre seriene mine, har Brakk hatt en lang og kronglete vei mot utgivelse. Men denne uken fikk jeg endelig bekreftet at den på nyåret får sin plass i et kulørt månedsmagasin. Det er bare å glede seg til små, mørke historier om absurde arbeidsdager, traurig hverdagsliv og meningsløsheten med det hele. En tjukk hund som snakker og røyker er også med.

Kort sagt, er Brakk en serie om livet i de harde 30-årene.

Så nå vet dere hva jeg pusler med om kveldene.

mandag 24. november 2008

Jeg skal ikke på Slayer

Jeg noterer meg at evigunge Slayer underholder i Oslo Spektrum i aften. Heldigvis for min hardt prøvede hørsel, skal jeg ikke dit. Men de som er tøffere enn meg, kan sikkert ha godt av å gjenoppfriske sitt forhold til de gamle slagerne. Her er for eksempel en interessant nytolkning av alltid like grønne "Angelo Death":

fredag 21. november 2008

No Pussy Blues

Når det blir fredag kveld, liker jeg å ta meg en øl mens jeg ser på denne videoen med Grinderman. Her stemmer alt: Ansiktsbehåringen til bandet, det at et vettskremt Coldplay sitter ved scenekanten og ser på og, selvsagt, en sang jeg kan relatere meg til.

onsdag 12. november 2008

Tegneserienytt

I dag fant jeg det lenge, leeenge etterlengtede Forresten nr. 22 i postkassen min. Det betyr vel at bladet i disse dager også er å finne i butikkene.

Ikke minst betyr det at Ronnys og min tre sider lange "Store nordmenn slenger dritt om Norge" nå endelig, omsider er utgitt. I den får våre ypperste landsmenn (og Kurt Nilsen) sette ord på det vi alle tenker og føler. Og vel så det. Serien er dessuten en påminnelse om at hvis Ronny bare hadde skjerpet seg litt, ville han vært en av landets aller fremste serietegnere.

Jeg har tidligere fortalt om "Store nordmenns" lange vei mot utgivelse her.

Øvrige tegneserienyheter:
  • Fra Sverige melder Optimal Press at antologien Allt för konsten 7 skal være ute 5. desember. Den svært lekre boken vil blant annet inneholde en oversettelse av min serie "Førsteperson". En smakebit i PDF-format kan for tiden lastes ned fra forlagets hjemmeside.
  • Fredag 12. desember åpner en liten utstilling av seriesidene mine på den trivelige puben Cacadou i Torggata i Oslo. Jeg vil selvsagt være til stede, og tar gjerne en øl og en prat med alle som kommer innom.


Som om jeg skulle sagt det selv. Fra den originale
fargeversjonen av "Store nordmenn slenger dritt om Norge".

onsdag 5. november 2008

Verdens fineste sang 7

Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - you guessed it! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten en mp3-fil ut til nedlasting.

Verdens fineste sang 7:
"After the Flood" med Talk Talk


Denne må jeg nesten takke Totto for.

Totto er minst like glad i musikk som meg, men vi har alltid hatt problemer med å finne noe felles å høre på. Jeg liker jo bare artister som synger surt og ikke kan spelle, og flinkis-progen hans gir meg ikke annet enn utslett og kløe. Men han har gjort en innsats for å skape felles grunn, det skal han ha.

For kanskje fem år siden kom han med to Talk Talk-CD-er han hadde brent til meg, Spirit of Eden og Laughing Stock. Dette var noe jeg burde like, mente han. Han hadde gjort seg flid, scannet coverne og greier. Jeg takket pent og lyttet pliktskyldigst gjennom dem - før jeg la dem vekk. Det virket jo... interessant nok. Litt sånn jazzete. Litt... vanskelig.

Jeg hadde sikkert en ny Ryan Adams-plate eller noe jeg heller ville høre på.

Først for et års tid siden ga jeg dem en ordentlig sjanse. CD-ene hadde dukket opp igjen under siste flytting, og en lang artikkel i Mojo hadde endelig vekket nysjerrigheten min. Og denne gangen satt det.

Mange forbinder sikkert Talk Talk med de tidlige 80-tallsgreiene deres. På den tiden var de jo det rene Duran Duran. "It's My Life", som No Doubt også har hatt en hit med, er vel deres mest kjente øyeblikk. Men innen Spirit of Eden og Laughing Stock kom ut i henholdsvis 1988 og 1991, hadde de utviklet seg til noe helt ugjenkjennelig.

Den mindre polerte Laughing Stock pekte seg snart ut som favoritten. Men selv om jeg har hørt mye på den det siste året, vet jeg fremdeles ikke hvordan jeg skal beskrive musikken. Jeg er bare sikker på at det er en dårlig idé å plukke platen fra hverandre. For fullt utbytte, må den høres i sin helhet. Likevel har jeg valgt ut min favorittsang, eller favorittdel, "After the Flood". Den oppsummerer albumet på en brukbar måte, tror jeg. En mørk drømmeflod av en sang, like bunnløs som den er ustoppelig. Lang og dvelende. Vakker og uberegnelig. Like åpen og luftig som den er klaustrofobisk og mørk.

Man kan godt kalle Talk Talks uttrykk for minimalistisk, men samtidig skjer det jo fryktelig mye rart her. Bare sjekk "soloen" som kommer like etter 5 minutters-merket. Hva faen er det for noe? Og hva er det som dukker opp og forsvinner i bakgrunnen der? Regn?

Og jeg forstår knapt ett ord av hva Mark Hollis synger, men mer inderlig vokal tror jeg ikke at jeg har hørt.

Sånn er hele Laughing Stock. Rik og full av motsetninger. Den synes alltid å ha noe nytt å oppdage, noe mer å gi.

Jeg har ikke snakket med Totto siden jeg endelig begynte å spille platene han ga meg. Men neste gang jeg ser ham, må jeg huske å takke. Spesielt for Laughing Stock. Det er en plate for livet.

Bare hør selv.

Mp3: "After the Flood"
Kjøp: Laughing Stock
Wikipedia: Talk Talk

lørdag 1. november 2008

Jippi! Jippi har nye hjemmesider!

Gud og Hvermann anbefales herved å avlegge de nye hjemmesidene til Jippi Forlag et besøk.

Sidene er ikke bare blitt svært lekre og informative, men endelig kan man også finne en skikkelig presentasjon av min bok der. Kjempelett å bestille er boken også blitt. (Det er på høy tid å tenke på julegavene, vettu.)

Forlaget melder dessuten at det etterlengtede, nye nummeret av Forresten er rett rundt hjørnet. Det vil, selvsagt blant mye annet, inneholde en tidligere uutgitt klassiker av Ronny og meg.

tirsdag 21. oktober 2008

Verdens fineste sang 6

Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - you guessed it! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten en mp3-fil ut til nedlasting.

Verdens fineste sang 6:
"In Germany Before the War" med Randy Newman


OK, denne er nok mer creepy enn "fin".

Randy Newman er mest kjent for å skrive to typer sanger: Nådeløse nidviser ("Short People" er vel den mest kjente) og søtladne svisker for Disney-filmer og slikt (han vant en Oscar for soundtracket til Toy Story, hvis jeg husker riktig).

"In Germany Before the War" er ingen av delene. Den handler om en barnemorders kjærlighet til en liten pike med gyldne lokker.

Jeg har aldri sett Fritz Langs M, som sangen er inspirert av. Jeg har heller ikke hørt Randy Newmans originalinnspilling, bare denne alene-ved-pianoet-versjonen fra 2003. Men jeg tror ikke det gjør noe. Det er og forblir noe vagt og skisseaktig over hele låten, og det gjør den bare sterkere. Jeg forstår for eksempel ikke hva tekstlinjen "I'm looking at the river, but I'm thinking of the sea" betyr. Likevel er den noe av det mest uhyggelige jeg har hørt i en sang.

Bare hør selv.

Mp3: "In Germany Before the War"

Kjøp albumet The Randy Newman Songbook Vol. 1 hos Platekompaniet.

torsdag 9. oktober 2008

Verdens fineste sang 5

Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - you guessed it! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten en mp3-fil ut til nedlasting.
Verdens fineste sang 5:
"'Cross the Green Mountain" med Bob Dylan


I 2008 later mange fremdeles til å oppfatte Bob Dylan som en 60-tallsartist. Ennå kan man risikere å se ham bli omtalt som "protestsanger". Men å tenke på Dylan som "han som skrev 'Blowin' in the Wind'", er ikke bare å grovt undervurdere 45 års kontinuerlig virke som artist, men også å ha gått glipp av veldig mye.

Bob Dylans livsverk handler ikke om de strålende enkeltøyeblikkene, men om helheten. Det handler om en manns lange, kronglete vei gjennom livet. Det handler om hans forsøk på å finne seg selv - eventuelt miste seg selv - i politikk, i poesi, i kjærlighet, i familie og i religion. Selvsagt har ikke alt Dylan har laget like stor egenverdi, men sett i et slikt perspektiv blir selv de mest mislykkede og halvhjertede platene hans en kilde til fascinasjon. Historien om et liv blir tross alt ikke komplett uten man tar med både opp- og nedturene.

At Bob Dylan etter alle disse årene fremdeles er en artist i bevegelse, ble sist bekreftet denne uken - med utgivelsen av Tell Tale Signs, den åttende installasjonen i hans Bootleg Series.

Platens episke høydepunkt, avlsuttende "'Cross the Green Mountain", ble skrevet til borgerkrigsfilmen Gods and Generals i 2002. Verken tematikken eller tidsepoken kunne kledd den aldrende Dylan bedre. I sangen inntar han rollen som den siste soldaten på slagmarken. Verden er kald og grå som aske. Med sine falne våpenbrødre liggende rundt seg i det blodstenkte gresset, myser han mot grålysningen. Fra bortenfor den kan han høre fjern musikk. Han vet at slutten er nær. Alt han har igjen, er overbevisningen om at han har stått for det som er sant og riktig. Han begynner å gå mot byen.

Bob Dylan inntar en rolle, men han synger også om seg selv - om hvor han befinner seg i sin egen karriere og sitt eget liv.

Og mer kan ikke en kunstner gjøre.

Bare hør selv.

Mp3: "'Cross the Green Mountain"

Kjøp albumet The Bootleg Series Vol. 8: Tell Tale Signs - Rare And Unreleased 1989-2006 hos Platekompaniet.

tirsdag 7. oktober 2008

«Nogle forkælede møgunger»

Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008 blir nå også anmeldt av danske Seriejournalen, hvor den blir vurdert til 4 av 6 poeng. Lars Kristensen er veldig begeistret for Jesper og Jonathan, men liker ikke mine mer alvorstunge forsøk. At han ikke helt later til å ha forstått "Førsteperson", må jeg kanskje ta skylden for selv.

Det er uansett gøy å lese dansk:
Selv om serien om Jesper og Jonathan er tydeligt funderet i sluthalvfemsernes store hit på MTV - Beavis og Butthead - er den dog stadig skæg i dag, og her godt ti år senere fungerer den også som opsamlingens største raison d’être. I små enkle historier fortalt i få, men mesterlige streger tegner Søbstad et præcist portræt af nogle forkælede møgunger, der kan lide at være nogle hårde drenge, men som inderst inde stadig bare er nogle små børn.
Resten av anmeldelsen finner du her.

fredag 3. oktober 2008

Boken min, Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008, fortsetter sin stille seiersgang der ute. Nå får den en særdeles hyggelig anmeldelse i siste utgave av Tegnerforbundets blad, NUMER.

Stig Andersen skriver slikt som at "...jeg er imponert over det jeg ser. Dette er friskt tegnet, tidvis svært morsomt, og det gir grunn til ettertanke" og "...takk til Roy Søbstad for en dynamisk og underholdende verden i spenningsfeltet mellom kunst og kommers!".

Særdeles hyggelig, som sagt.

Klikk her for å få artikkelen opp i leselig størrelse.

torsdag 25. september 2008

Verdens fineste sang 4

Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - you guessed it! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten sangen ut til nedlasting.

Verdens fineste sang 4:
"The Calvary Cross" med Richard & Linda Thompson


Denne sangen skjønner jeg egentlig ikke noe av. Den er veldig ulik de karakteristiske folksangene til Richard Thompson og den ligner heller ikke på de mer rocka greiene hans. Og teksten er fullstendig ubegripelig. Likevel har "The Calvary Cross" en nærmest hypnotiserende effekt på meg.

En arabisk-lydende gitarintro stopper brått opp. Bandet kicker i gang en seig, tung groove som de holder gående sporet gjennom. Thompson synger om bleke, grønnøyde kvinner, ulne forbannelser og svarte katter. Han høres redd ut, som om han holder på å bli slukt av et ugjennomtrengelig mørke. Stemmen hans later til å komme fra rommet ved siden av. Et kor som er like deler skummelt og vakkert, kommer inn og truer med å overdøve ham helt. Det svarte sløret av fortettet mystikk gjør stemningen nesten påtrengende dunkel og intens. Etter fire åndeløse minutter - to vers, et slags refreng og ingen tid kastet bort på instrumentalbriefing - fader sangen plutselig ut.

Og man kan ikke annet enn å spille den en gang til.

Bare hør selv.

Mp3: "The Calvary Cross"

Kjøp albumet I Want to See the Bright Lights Tonight hos Platekompaniet.

mandag 15. september 2008

Verdens fineste sang 3

Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - you guessed it! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten sangen ut til nedlasting.

Verdens fineste sang 3:
"Cripple and the Starfish" med Antony and the Johnsons


I utgangspunktet er det lite eller ingenting som tilsier at "Cripple and the Starfish" skulle være en sang for meg.

Den ble opprinnelig skrevet til en av kabaretene Antony Hegarty satte opp på New Yorks homofile undergrunnsscene på 90-tallet - og jeg kan knapt tenke meg noe som står meg fjernere enn New Yorks homofile undergrunnsscene. Jeg snur i døren bare noen nevner ord som "kabaret", og har store problemer med alt jeg oppfatter som teatralsk og pompøst. Som heterofile middelklassenordmenn flest, identifiserer jeg meg med ting som er "jordnære" og "ekte". Jeg liker dongerybukser, ensfargede t-skjorter og countrymusikk.

Likevel er "Cripple and the Starfish" både en av de vakreste og mest sjokkerende sangene jeg har hørt. Den kombinerer det sublime med det mest nedrige og vonde. Den forvirrer og fascinerer meg. Den beveger og skremmer meg på en måte ingen sang har gjort før.

It's true I always wanted love to be
Hurtful!
And it's true I always wanted love to be
Filled with pain
and bruises


De første gangene jeg hørte den, kunne jeg da også knapt tro det jeg hørte. Ordene Antony sang til den sørgmodig vakre melodien virket nesten ubegripelig brutale. Men etter at jeg hadde konsultert et teksthefte og det faktiske innholdet omsider fikk sunket inn, har det vært nettopp kontrasten mellom teksten og framføringen som har fortsatt å trekke meg tilbake.

Yes, so Cripple-Pig was happy
Screamed "I just completely love you!
And there's no rhyme or reason I'm changing like the seasons
Watch! I'll even cut off my finger
It will grow back like a Starfish!


"Cripple and the Starfish" beskriver et offer og en overgriper. Fortellerstemmen tilhører offeret, og vedkommende motsetter seg ikke det som skjer. Tvert i mot trygler han eller hun om å bli nedverdiget og mishandlet. Overgriperen bare kjeder seg, kikker på klokka - og slår.

Det må ligge en historie bak her, men jeg er ikke så sikker på om jeg vil høre den.

Det er ikke enkelt å høre et menneske være så selvutslettende. Det er ikke enkelt å forholde seg til noen som søker forløsning i det ytterste mørke. Og det er et helvetes tema for en popsang.

Sangen ville da også falt helt flatt hvis den hadde blitt sunget av noen annen enn Antony, en av de mest særegne stemmene du noen gang vil få høre. Mot et mykt bakteppe av piano, fiolin og en nærmest antydet rytme, blottstiller han seg fullstendig. Du vet ikke om han er mann eller kvinne, svart eller hvit, ung eller gammel. De vonde ordene framføres uten noe forsøk på å skjule mennesket bak. Mens melodien bølger seg fra det intime til det dramatiske, er Antony med sin rå, skjelvende innlevelse naken og sårbar for hele verden.

Selvsagt vet han at han risikerer å bli latterliggjort. Selvsagt vet han at mange vil oppfatte ham som både teatralsk og pompøs. Men det spiller ingen rolle. Det eneste som betyr noe, er å prøve å nå den kjernen av menneskelighet og sannhet han vet er innen rekkevidde. Og når han klarer det, sprenger Antony grensene for overfladiskheter som geografi, kjønn og legning. Da gjør han "Cripple and the Starfish", grufull og bisarr som den er, til noe oppløftende og livsbejaende. Da synger han for og til alle.

I'll grow back like a Starfish
I'll grow back like a Starfish
I'll grow back like a Starfish


Mp3: "Cripple and the Starfish"

Kjøp albumet Antony and the Johnsons hos Platekompaniet.

PS! Denne teksten ble opprinnelig skrevet for Pstereo.no i 2005. Jeg bruker den på nytt her (med noen små justeringer) fordi jeg fremdeles synes den er noe av det mest vellykkede jeg har skrevet om musikk.

søndag 14. september 2008

Jesper og Jonathan: Alltid foran


Dagbladet slår i dag til med et kjempetips til alle ungdommer som er nysjerrige på rus: Muskat!

Det er visstnok det nye "motedopet" blant kidsa i Asker og Bærum. Alt du trenger er en nøtt eller to. Du finner dem sikkert i krydderhyllen til mor. De raspes og spises, og gir timevis med hallusinasjoner. Det kunne ikke vært enklere.

Jeg tar selvsagt all mulig avstand fra denne typen eksperimentering, men en del av meg håper likevel at ungdommene har latt seg inspirere av mine gamle seriefigurer Jesper og Jonathan. De ruset seg som kjent på muskat allerede på 90-tallet. Metodene deres var dessuten mye mer grensesprengende enn dette nymotens opplegget.

Detaljene finner du på side 83 i boken min. Løp og kjøp!

mandag 8. september 2008

Verdens fineste sang 2

Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - nettopp! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten sangen ut til nedlasting.


Verdens fineste sang 2:
"Crime in the City" (live) med Neil Young & Crazy Horse


Jeg vil alltid forbinde Weld, Neil Youngs veldig elektriske live-album fra 1991, med de ni månedene jeg tilbragte som soldat på Setermoen. Den lange, mørke vinteren i Indre troms ble selvsagt sterkt preget av tidstypiske plater som Nevermind, Ten, Blood Sugar Sex Magic, Metallica, Achtung Baby og Dirty. Men av en eller annen grunn virket det helt naturlig å også inkludere gamle Neil Young i dette selskapet (Neil Young var som kjent gammel allerede da). Kanskje hang det sammen med at han på denne tiden til det kjedsommelige ble kalt "The Godfather of Grunge".

Jeg husker også Weld som mitt siste innkjøp på vinyl. Og da vinylspilleren min endelig brøt sammen for kanskje 10-12 år, fikk jeg ikke hørt den igjen før jeg nylig byttet til meg et eksemplar på CD. Det første som slo meg ved gjenhøret, var at dette virkelig er et enda bedre live-album enn Live Rust (1979). Det gløder av disse innspillingene. Deretter ble jeg slått av hvor ekstremt medrivende spor nr. 2, "Crime in the City", er.

"Crime in the City" er selvsagt ikke den beste sangen Neil Young noen gang har skrevet. Den er ikke like vakker som "Pocahontas", like majestetisk som "Like a Hurricane" eller like tøff som "Down by the River". Men i denne versjonen, som er helt annerledes arrangert og har en annen tekst enn originalen på Freedom (1989), har den et driv som ingen annen av låtene hans kan matche.

Dette er dessuten noe så sjeldent som en Neil Young-låt hvor det er teksten som sørger for fremdriften. Spill med på luftgitar, for all del, men lytt til ordene og føl intensiteten de fremføres med. "Crime in the City" er seks og et halvt minutter med pur, rettferdig harme. Form og innhold, hjerne og hjerte, tekst og musikk - alt smelter sammen i en høyere enhet. Effekten er like deler opprørende og opphissende. Og når det siste elektriske tordenskrallet dør ut, sitter man renset tilbake.

Bare hør selv.

Mp3: "Crime in the City" (live)

Kjøp Weld hos Platekompaniet.

tirsdag 2. september 2008

Verdens fineste sang 1

Jeg prøver herved noe nytt. Under vignetten "Verdens fineste sang" har jeg tenkt å skrive om ut det jeg for øyeblikket synes er - jeps! - verdens aller fineste sang. Samtidig vil jeg gjøre sangen tilgjengelig for nedlasting via Rapidshare.

(Filen blir liggende helt til jeg laster opp en ny. Hvis da ikke Rapidshare fjerner den først. Dette er tross alt ulovlig.)

Ideen er på ingen måte original. Det kryr jo av musikk- og mp3-blogger der ute. Poenget er bare å få utløp for litt misjoneringstrang - og å dele på godene.

Jeg lover ingen regelmessighet eller sjangertrofasthet - bare musikk av pur klasse.

Verdens fineste sang 1:
"No One Hurts Up Here" med Kasey Chambers & Shane Nicholson


Rattlin' Bones fant veien fra ingensteds til harddisken min i forrige uke en gang, og har surret og gått med bare få avbrekk siden da.

Jeg kan huske å ha merket meg et par platecovere hvor Kasey Chambers ser ganske snasen ut, men jeg tror ikke jeg har hørt musikken hennes før. Nå forstår jeg hvorfor hun er både stor stjerne og respektert artist hjemme i Australia.

Rattlin' Bones deler hun coveret med ektemannen Shane Nicholson, og jeg tror at intimiteten dem i mellom gjør mye av utslaget her. Stemmene deres smelter sammen slik bare stemmene til Gillian Welch og David Rawlings, Buddy og Julie Miller, Emmylou Harris og Gram Parsons har gjort før dem.

"No One Hurts Up Here" er platens mest sakrale spor. Flere av sangene er både fandenivoldske og humoristiske, men denne er en hymne og en trøstevise. Den er tidløs og eviggyldig som en folkemelodi. Den er sangen du vil høre på når du rusler i strandkanten eller går i fjellet. Den er sangen du vil avslutte dagen med.

Og, ja, jeg bruker ordet "sang". Å kalle dette for en "låt", ville være å selge den alt for billig.

Bare hør selv.

MP3: "No One Hurts Up Here"

Kjøp Rattlin' Bones hos Platekompaniet.

torsdag 28. august 2008

Ny jobb

Jeg burde vel bloggføre at jeg i dag hadde min siste arbeidsdag hos Høyskoleforlaget. I 10 år og elleve måneder har jeg vært der, og det er selvsagt alt for lenge. Bare hemføinger jobber på samme sted, i den samme stillingen, i 10 år og elleve måneder.

På mandag begynner jeg hos Laboremus. Overgangen blir ikke veldig dramatisk. Jobben går fremdeles ut på å lage bøker, jeg blir sittende i de samme lokalene og jeg har fremdeles en dag i uken til å konsentrere meg om mine egne prosjekter.

Men jeg skal ikke late som om det ikke blir godt med forandring. Om enn bare littegrann.

tirsdag 19. august 2008

Syting, klaging og egenreklame


Så er vi der igjen. Strilefse og havreskjorte. Fire dager i uken sykler jeg til jobb, om kvelden sitter jeg i et hjørne av stua og lager tegneserie, en permanent trussel om regn henger i luften. Gjesp.

Jeg vil gjerne benytte denne svært forglemmelige anledningen til å minne om at jeg stadig er bokaktuell. Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008, 192 sider som samler det meste jeg har laget de siste 15 årene, er å få kjøpt i både virtuelle og ordentlige bokhandler. Noen gode anmeldelser har den også fått:

Og her er noen intervjuer jeg har gjort i forbindelse med lanseringen:
Dessuten:

onsdag 13. august 2008

Sommerens konsertopplevelser


Neil Young i Oslo Spektrum, 11. august 2008. Foto: Nina Hansen/Dagbladet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg ble rørt til tårer flere ganger under mandagens Neil Young-konsert. Det føltes ikke dramatisk på noen måte. Plutselig kjente jeg bare at jeg ble varm i hele kroppen og at øynene mine rant over. Det samme skjedde da jeg så Tom Waits i Dublin for to uker siden. Og begge ganger ble jeg overrasket over hvor sterk min egen reaksjon var.

I tilfellet Waits skjedde det da han satte seg ned ved pianoet og hentet frem noen av sine aller mest sentimentale svisker fra 70-tallet - "Tom Traubert’s Blues", "On the Nickel" og "Christmas Card from a Hooker in Minnneapolis". I forgårs var det de mest rufsete, skingrende og massive låtene - "Love and Only Love", "Hey Hey My My", "Cortez the Killer" og disse - som traff hardest.

Tro meg, det er ikke ofte jeg tar til tårene. Det er ikke ofte jeg får frysninger på ryggen eller kjenner hjertet hoppe av glede heller. Jeg er nok blitt både for gammel og analytisk - eller kanskje rett og slett avstumpet - til slikt.

Men så skjer det altså allikevel.

Det har med noe mer enn bare musikken å gjøre. Det er noe med de aldrende herrenes åpenbare dedikasjon til det de holder på med. Neil Young har spilt de samme sangene hundrevis av ganger, men den intenst fysiske kampen han kjemper for å tvinge nye, tilsynelatende umulige, lyder ut av sin hardt prøvede Les Paul, oppleves som nærmest heroisk. Den gamle kjempen vagger og stamper. Han pruster og peser. Det er lenge siden kroppen var ung og smidig. Bare stemmen er den samme gutteaktige og klare. Men øynene gløder på akkurat samme måte som for tjue, tretti og førti år siden. Han krummer seg over gitaren, hellig overbevist om at fysikkens lover er noe som kan overvinnes. Og når han omsider planter Old Black i gitarstativet og forlater scenen, er det nok en gang med hver eneste streng røsket av.

Den ene av de to nye sangene Neil Young spilte i Spektrum, heter "Just Singing a Song Won’t Change the World". Men ingenting, absolutt ingenting, tyder på at han ikke fremdeles, etter alle disse årene, er 100 % overbevist om det motsatte.

Det er noe der som treffer meg. Hardt og midt i hjertet.

lørdag 2. august 2008

N'Arntzen å Je på tur til Dublin, 28. juli-1. august 2008


Arntzen gjør skam på tradisjonell irsk dans på Dublin Castle.


The Spire of Dublin.


Arntzen, Syvert, Kjetil.


Arntzen på sightseeing.


The Guinness Storehouse (som ikke bør forveksles med Willy Wonkas Sjokoladefabrikk).


The Gravity Bar.


Gandalfs mongoloide nevøer.


Fire føtter på hotell.


Ekkel britisk mat.


Én weißbier, én stout, to Jäger, én Arntzen.


Arntzen og Petter.

... men egentlig var vi selvsagt i Dublin for å se Tom Waits. Dessverre er dette grå MMS-bildet alt jeg har å vise fra den kvelden:

At det var en bra konsert, sier seg vel selv. Gåsehuden kom allerede i det gubben med arbeidsstøvlene stampet inn på scenen til et overveldende brøl fra publikum. Jeg lo av skrønene, felte noen tårer under pianoballadene og skulle ønske det var plass til å danse krigsdans under "Cemetery Polka". Og da det hele var over, vandret vi ut i striregnet Tom Waits hadde påkalt i nærmere tre timer. Det tok oss en pissblaut halv time å finne en taxi, og det føltes ikke annet enn passende.

En grundigere gjennomgang av konserten finnes blant annet her (sjekk den setlista!).