torsdag 28. august 2008

Ny jobb

Jeg burde vel bloggføre at jeg i dag hadde min siste arbeidsdag hos Høyskoleforlaget. I 10 år og elleve måneder har jeg vært der, og det er selvsagt alt for lenge. Bare hemføinger jobber på samme sted, i den samme stillingen, i 10 år og elleve måneder.

På mandag begynner jeg hos Laboremus. Overgangen blir ikke veldig dramatisk. Jobben går fremdeles ut på å lage bøker, jeg blir sittende i de samme lokalene og jeg har fremdeles en dag i uken til å konsentrere meg om mine egne prosjekter.

Men jeg skal ikke late som om det ikke blir godt med forandring. Om enn bare littegrann.

tirsdag 19. august 2008

Syting, klaging og egenreklame


Så er vi der igjen. Strilefse og havreskjorte. Fire dager i uken sykler jeg til jobb, om kvelden sitter jeg i et hjørne av stua og lager tegneserie, en permanent trussel om regn henger i luften. Gjesp.

Jeg vil gjerne benytte denne svært forglemmelige anledningen til å minne om at jeg stadig er bokaktuell. Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008, 192 sider som samler det meste jeg har laget de siste 15 årene, er å få kjøpt i både virtuelle og ordentlige bokhandler. Noen gode anmeldelser har den også fått:

Og her er noen intervjuer jeg har gjort i forbindelse med lanseringen:
Dessuten:

onsdag 13. august 2008

Sommerens konsertopplevelser


Neil Young i Oslo Spektrum, 11. august 2008. Foto: Nina Hansen/Dagbladet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg ble rørt til tårer flere ganger under mandagens Neil Young-konsert. Det føltes ikke dramatisk på noen måte. Plutselig kjente jeg bare at jeg ble varm i hele kroppen og at øynene mine rant over. Det samme skjedde da jeg så Tom Waits i Dublin for to uker siden. Og begge ganger ble jeg overrasket over hvor sterk min egen reaksjon var.

I tilfellet Waits skjedde det da han satte seg ned ved pianoet og hentet frem noen av sine aller mest sentimentale svisker fra 70-tallet - "Tom Traubert’s Blues", "On the Nickel" og "Christmas Card from a Hooker in Minnneapolis". I forgårs var det de mest rufsete, skingrende og massive låtene - "Love and Only Love", "Hey Hey My My", "Cortez the Killer" og disse - som traff hardest.

Tro meg, det er ikke ofte jeg tar til tårene. Det er ikke ofte jeg får frysninger på ryggen eller kjenner hjertet hoppe av glede heller. Jeg er nok blitt både for gammel og analytisk - eller kanskje rett og slett avstumpet - til slikt.

Men så skjer det altså allikevel.

Det har med noe mer enn bare musikken å gjøre. Det er noe med de aldrende herrenes åpenbare dedikasjon til det de holder på med. Neil Young har spilt de samme sangene hundrevis av ganger, men den intenst fysiske kampen han kjemper for å tvinge nye, tilsynelatende umulige, lyder ut av sin hardt prøvede Les Paul, oppleves som nærmest heroisk. Den gamle kjempen vagger og stamper. Han pruster og peser. Det er lenge siden kroppen var ung og smidig. Bare stemmen er den samme gutteaktige og klare. Men øynene gløder på akkurat samme måte som for tjue, tretti og førti år siden. Han krummer seg over gitaren, hellig overbevist om at fysikkens lover er noe som kan overvinnes. Og når han omsider planter Old Black i gitarstativet og forlater scenen, er det nok en gang med hver eneste streng røsket av.

Den ene av de to nye sangene Neil Young spilte i Spektrum, heter "Just Singing a Song Won’t Change the World". Men ingenting, absolutt ingenting, tyder på at han ikke fremdeles, etter alle disse årene, er 100 % overbevist om det motsatte.

Det er noe der som treffer meg. Hardt og midt i hjertet.

lørdag 2. august 2008

N'Arntzen å Je på tur til Dublin, 28. juli-1. august 2008


Arntzen gjør skam på tradisjonell irsk dans på Dublin Castle.


The Spire of Dublin.


Arntzen, Syvert, Kjetil.


Arntzen på sightseeing.


The Guinness Storehouse (som ikke bør forveksles med Willy Wonkas Sjokoladefabrikk).


The Gravity Bar.


Gandalfs mongoloide nevøer.


Fire føtter på hotell.


Ekkel britisk mat.


Én weißbier, én stout, to Jäger, én Arntzen.


Arntzen og Petter.

... men egentlig var vi selvsagt i Dublin for å se Tom Waits. Dessverre er dette grå MMS-bildet alt jeg har å vise fra den kvelden:

At det var en bra konsert, sier seg vel selv. Gåsehuden kom allerede i det gubben med arbeidsstøvlene stampet inn på scenen til et overveldende brøl fra publikum. Jeg lo av skrønene, felte noen tårer under pianoballadene og skulle ønske det var plass til å danse krigsdans under "Cemetery Polka". Og da det hele var over, vandret vi ut i striregnet Tom Waits hadde påkalt i nærmere tre timer. Det tok oss en pissblaut halv time å finne en taxi, og det føltes ikke annet enn passende.

En grundigere gjennomgang av konserten finnes blant annet her (sjekk den setlista!).