onsdag 13. august 2008

Sommerens konsertopplevelser


Neil Young i Oslo Spektrum, 11. august 2008. Foto: Nina Hansen/Dagbladet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg ble rørt til tårer flere ganger under mandagens Neil Young-konsert. Det føltes ikke dramatisk på noen måte. Plutselig kjente jeg bare at jeg ble varm i hele kroppen og at øynene mine rant over. Det samme skjedde da jeg så Tom Waits i Dublin for to uker siden. Og begge ganger ble jeg overrasket over hvor sterk min egen reaksjon var.

I tilfellet Waits skjedde det da han satte seg ned ved pianoet og hentet frem noen av sine aller mest sentimentale svisker fra 70-tallet - "Tom Traubert’s Blues", "On the Nickel" og "Christmas Card from a Hooker in Minnneapolis". I forgårs var det de mest rufsete, skingrende og massive låtene - "Love and Only Love", "Hey Hey My My", "Cortez the Killer" og disse - som traff hardest.

Tro meg, det er ikke ofte jeg tar til tårene. Det er ikke ofte jeg får frysninger på ryggen eller kjenner hjertet hoppe av glede heller. Jeg er nok blitt både for gammel og analytisk - eller kanskje rett og slett avstumpet - til slikt.

Men så skjer det altså allikevel.

Det har med noe mer enn bare musikken å gjøre. Det er noe med de aldrende herrenes åpenbare dedikasjon til det de holder på med. Neil Young har spilt de samme sangene hundrevis av ganger, men den intenst fysiske kampen han kjemper for å tvinge nye, tilsynelatende umulige, lyder ut av sin hardt prøvede Les Paul, oppleves som nærmest heroisk. Den gamle kjempen vagger og stamper. Han pruster og peser. Det er lenge siden kroppen var ung og smidig. Bare stemmen er den samme gutteaktige og klare. Men øynene gløder på akkurat samme måte som for tjue, tretti og førti år siden. Han krummer seg over gitaren, hellig overbevist om at fysikkens lover er noe som kan overvinnes. Og når han omsider planter Old Black i gitarstativet og forlater scenen, er det nok en gang med hver eneste streng røsket av.

Den ene av de to nye sangene Neil Young spilte i Spektrum, heter "Just Singing a Song Won’t Change the World". Men ingenting, absolutt ingenting, tyder på at han ikke fremdeles, etter alle disse årene, er 100 % overbevist om det motsatte.

Det er noe der som treffer meg. Hardt og midt i hjertet.

1 kommentar:

  1. Åh, jeg er SÅ misunnelig. Neil Young altså, min helt.

    SvarSlett