tirsdag 21. oktober 2008

Verdens fineste sang 6

Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - you guessed it! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten en mp3-fil ut til nedlasting.

Verdens fineste sang 6:
"In Germany Before the War" med Randy Newman


OK, denne er nok mer creepy enn "fin".

Randy Newman er mest kjent for å skrive to typer sanger: Nådeløse nidviser ("Short People" er vel den mest kjente) og søtladne svisker for Disney-filmer og slikt (han vant en Oscar for soundtracket til Toy Story, hvis jeg husker riktig).

"In Germany Before the War" er ingen av delene. Den handler om en barnemorders kjærlighet til en liten pike med gyldne lokker.

Jeg har aldri sett Fritz Langs M, som sangen er inspirert av. Jeg har heller ikke hørt Randy Newmans originalinnspilling, bare denne alene-ved-pianoet-versjonen fra 2003. Men jeg tror ikke det gjør noe. Det er og forblir noe vagt og skisseaktig over hele låten, og det gjør den bare sterkere. Jeg forstår for eksempel ikke hva tekstlinjen "I'm looking at the river, but I'm thinking of the sea" betyr. Likevel er den noe av det mest uhyggelige jeg har hørt i en sang.

Bare hør selv.

Mp3: "In Germany Before the War"

Kjøp albumet The Randy Newman Songbook Vol. 1 hos Platekompaniet.

torsdag 9. oktober 2008

Verdens fineste sang 5

Under den nokså cheesy vignetten "Verdens fineste sang" skriver jeg om låten jeg synes er - you guessed it! - den aller fineste akkurat nå. For å bevise at jeg vet hva jeg snakker om, legger jeg dessuten en mp3-fil ut til nedlasting.
Verdens fineste sang 5:
"'Cross the Green Mountain" med Bob Dylan


I 2008 later mange fremdeles til å oppfatte Bob Dylan som en 60-tallsartist. Ennå kan man risikere å se ham bli omtalt som "protestsanger". Men å tenke på Dylan som "han som skrev 'Blowin' in the Wind'", er ikke bare å grovt undervurdere 45 års kontinuerlig virke som artist, men også å ha gått glipp av veldig mye.

Bob Dylans livsverk handler ikke om de strålende enkeltøyeblikkene, men om helheten. Det handler om en manns lange, kronglete vei gjennom livet. Det handler om hans forsøk på å finne seg selv - eventuelt miste seg selv - i politikk, i poesi, i kjærlighet, i familie og i religion. Selvsagt har ikke alt Dylan har laget like stor egenverdi, men sett i et slikt perspektiv blir selv de mest mislykkede og halvhjertede platene hans en kilde til fascinasjon. Historien om et liv blir tross alt ikke komplett uten man tar med både opp- og nedturene.

At Bob Dylan etter alle disse årene fremdeles er en artist i bevegelse, ble sist bekreftet denne uken - med utgivelsen av Tell Tale Signs, den åttende installasjonen i hans Bootleg Series.

Platens episke høydepunkt, avlsuttende "'Cross the Green Mountain", ble skrevet til borgerkrigsfilmen Gods and Generals i 2002. Verken tematikken eller tidsepoken kunne kledd den aldrende Dylan bedre. I sangen inntar han rollen som den siste soldaten på slagmarken. Verden er kald og grå som aske. Med sine falne våpenbrødre liggende rundt seg i det blodstenkte gresset, myser han mot grålysningen. Fra bortenfor den kan han høre fjern musikk. Han vet at slutten er nær. Alt han har igjen, er overbevisningen om at han har stått for det som er sant og riktig. Han begynner å gå mot byen.

Bob Dylan inntar en rolle, men han synger også om seg selv - om hvor han befinner seg i sin egen karriere og sitt eget liv.

Og mer kan ikke en kunstner gjøre.

Bare hør selv.

Mp3: "'Cross the Green Mountain"

Kjøp albumet The Bootleg Series Vol. 8: Tell Tale Signs - Rare And Unreleased 1989-2006 hos Platekompaniet.

tirsdag 7. oktober 2008

«Nogle forkælede møgunger»

Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008 blir nå også anmeldt av danske Seriejournalen, hvor den blir vurdert til 4 av 6 poeng. Lars Kristensen er veldig begeistret for Jesper og Jonathan, men liker ikke mine mer alvorstunge forsøk. At han ikke helt later til å ha forstått "Førsteperson", må jeg kanskje ta skylden for selv.

Det er uansett gøy å lese dansk:
Selv om serien om Jesper og Jonathan er tydeligt funderet i sluthalvfemsernes store hit på MTV - Beavis og Butthead - er den dog stadig skæg i dag, og her godt ti år senere fungerer den også som opsamlingens største raison d’être. I små enkle historier fortalt i få, men mesterlige streger tegner Søbstad et præcist portræt af nogle forkælede møgunger, der kan lide at være nogle hårde drenge, men som inderst inde stadig bare er nogle små børn.
Resten av anmeldelsen finner du her.

fredag 3. oktober 2008

Boken min, Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008, fortsetter sin stille seiersgang der ute. Nå får den en særdeles hyggelig anmeldelse i siste utgave av Tegnerforbundets blad, NUMER.

Stig Andersen skriver slikt som at "...jeg er imponert over det jeg ser. Dette er friskt tegnet, tidvis svært morsomt, og det gir grunn til ettertanke" og "...takk til Roy Søbstad for en dynamisk og underholdende verden i spenningsfeltet mellom kunst og kommers!".

Særdeles hyggelig, som sagt.

Klikk her for å få artikkelen opp i leselig størrelse.