søndag 26. desember 2010

2010 oppsummert

Det er blitt en tradisjon her på roysobstad.com å avslutte året med en kavalkade over de siste 12 månedenes toppsaker (for 2007, 2008 og 2009, se henholdsvis her, her og der).

Her er årets:
  • Februar: 14 dager senere funderer jeg på å gjøre comeback. Jeg tenker i hvert fall høyt rundt en lengre serie kalt «Ulvene i korridoren», og poster til og med et stygt forsideutkast til den.
  • Mai: En av oppvekstens store helter, Ronny James Dio, dør, og jeg bruker nasjonaldagen til å skrive en hyllest til ham.
  • Juni: Jeg er godt i gang med «Ulvene i korridoren», og poster en teaser for serien. Samme måned står også min mest kontroversielle plateanmeldelse på trykk i Fædrelandsvennen: Terningkast to til Marte Wulff. Det er ikke med i postingen, men samme kveld møtte jeg faktisk Wulff på byen. Dét var en interessant erfaring.
  • August: Jeg begynner å skrive musikktips for TrashPop.no igjen. Dessverre blir det bare fem tips før tiden og overskuddet ikke strekker til lenger.
  • Oktober: Jeg er opptatt med å lage sportskatalog og annet betalt arbeid, og bloggen får lide. Et klassisk tegn på at tiden ikke strekker til, er at jeg poster YouTube-videoer.

tirsdag 21. desember 2010

Fasiten for musikkåret 2010 er klar


Et av årets pågående prosjekter har vært utarbeidelsen av en fasit for musikkåret 2010. Dette skjer selvsagt i form av en Spotify-spilleliste. Etter som desember nå nærmer seg slutten, er også listen mer eller mindre komplett.

Den begynner sånn passe rocka (med blant andre Roky Erickson og The Black Keys), og fortsetter med pop av den lekre, luftige typen (Ariel Pink, Beach House). I midtpartiet skifter musikken brått karakter, og blir brutal og stygg (High on Fire, Shining). Så blir den snill igjen (Teenage Fanclub, Band of Horses), før den går over i et lengre parti med country, folk og singer-songwritere (Johnny Cash, Richard Thompson, Tift Merritt). Avslutningen er høvelig dramatisk og følelsesladd (Antony, Susanne Sundfør). Innimellom alt dette er det blitt plass til både Robyn, Mavis Staples og Röyksopp.

Alt i alt snakker vi om 92 låter med en sammenlagt spilletid på over seks timer. Jeg foreslår at du setter av et par dager i romjulen til grundig fordypning. Det vil du bare ha godt av.

Skal jeg velge meg en favorittplate for året, må det bli The Nationals High Violet. Jeg har aldri helt fått taket på de tidligere platene deres, men denne har jeg spilt mye. Det er noe med miksen av det melankolske og det stolt storslåtte som bare treffer meg. Å lytte til High Violet på flytoget inn til Oslo, mens mørket senker seg og lysene fra byen kommer nærmere, er blant årets mest minneverdige musikkopplevelser.

Bare hør selv - på Spotify eller WiMP.

torsdag 9. desember 2010

Penger til Ulvene


Norsk kulturråd offentliggjorde høstens tegneserietildelinger for noen dager siden, og jeg er selvsagt glad for at «Ulvene i korridoren» er blitt tilgodesett med noen dollars. 30 000,- er kanskje ikke all verden, men det er nok til å dempe litt av den økonomiske angsten. Nå har jeg godt håp om at albumet skal være ute i løpet av 2011.

Ellers går debatten som vanlig høyt om Kulturrådets prioriteringer. «Det var veldig mykje til Egmont. Det kjennast litt som å gi barnetrygd til Trygve Hegnar,» er det noen som sier på Serienetts sider.

tirsdag 30. november 2010

Black, øh... Something


På søndag ettermiddag våknet jeg og oppdaget at jeg hadde vært med på å starte band kvelden før. Strengt tatt er det ikke noe uvanlig med det. Jeg har vært med på å starte utallige band i fylla. Men dette skiller seg ut på flere måter. For det første har vi et navn: Black Something. For det andre kan de øvrige medlemmene faktisk spille. Hanne fronter Thelma & Clyde og Thor Einar trommer i In Minor.

Som om ikke det er nok, har vi allerede pressebilder på plass. Og de er badass. Et lite utvalg ligger på Flickr-siden til Tor Erik, den offisielle fotografen vår.

Nå gjenstår det bare å mekke litt musikk. Jeg tenker meg at det må bli noe veldig sinna noe. Alle låtene bør handle om hvor sinte vi er fordi vi er født. Eller noe sånt.

søndag 28. november 2010

Et magert år går mot slutten


De tre-fire rutene over er det eneste jeg har publisert av tegneserier i hele 2010. Og når jeg sier «publisert», mener jeg at de er blitt hengt opp i butikken til IT Care AS på Flisa. Og figuren IT Kær'n var skapt før jeg kom inn i bildet og stripen ble skrevet av min gamle venn Arne Jonny, så strengt tatt var dette en ren illustrasjonsjobb for meg.

Om IT Kær'n vil dukke opp i flere striper, gjenstår å se.

Men om 2010 ble et magert tegneserie-år, er planen å kompensere voldsomt i 2011. I ledige stunder gjør jeg nemlig solide fremskritt på mitt episke storverk «Ulvene i korridoren». Akkurat nå har jeg et skissemanus på 36 sider, 12 grovtegnede sider i A3, sju rentegnede sider, fire ferdigtusjede sider (hvorav en skal tegnes om), en mengde skisser og notater og en slutt som stadig blir skrevet om. Alt er med andre ord bare rot. Men det går altså fremover.

Flere statusoppdateringer følger.

torsdag 18. november 2010

Forresten på utstilling

Forresten nr. 1 (1996). Forside av Sven Tveit.

I anledning av at Forresten feirer 25-nummersjubileum, åpner i dag en utstilling med gamle og nye originalsider på Serieteket på Grünerløkka. Jeg er representert med noen utvalgte sider fra de aller første nummerne.

Forresten er med årene blitt en institusjon i norsk tegneserieverden og antologiens betydning kan knapt overvurderes. Ingen andre steder har så mange talenter fått sjansen til å vise seg frem og utvikle seg. For min egen del er jeg overbevist om at jeg hadde gitt opp dette tegneserietøvet for lenge siden hvis det ikke hadde vært for Forresten.

Mer info om utstillingen - og Den store forrestenfesten - finnes hos Serieteket og Jippi Forlag.

torsdag 4. november 2010

Vinneren er kåret

Trafos tegneseriekonkurranse, som jeg har hatt ansvaret for, er nå avsluttet og en vinner er kåret. Jeg har skrevet en liten oppsummering som kan leses her.

tirsdag 19. oktober 2010

Jeg velger musikk 5

Jaggu på tide: Etter lengre tids surring med viktigere ting, har jeg omsider somlet meg til å komme med et nytt musikktips i TrashPop-bloggen. Denne gangen handler det om den ytterst sympatiske svenske singer-songwriteren I'm Kingfisher (aka The Artist Formerly Known as Thomas Denver Jonsson). Hans nye plate, Arctic, kom ut i går.

Den lille hyllesten leser du her. Jeg minner også om at alle nye og gamle musikktips finnes som spillelister hos både Spotify og WiMP.

søndag 3. oktober 2010

Fem gode Hollywood-filmer om Hollywood

1. Sunset Boulevard (Billy Wilder, 1950)


2. Barton Fink (Joel Coen, 1991)


3. Get Shorty (Barry Sonnenfeld, 1995)


4. Ed Wood (Tim Burton, 1994)


5. The Player (Robert Altman, 1992)



Bonus-spor: To gode Hollywood-filmer fra Hollywoods ytterkanter

6. Mulholland Drive (David Lynch, 2001)


7. Boogie Nights (Paul Thomas Anderson, 1997)

søndag 26. september 2010

The Fine Art of Anger Management


Ukens opplagte gla'sak er at det nye James Band-albumet, The Fine Art of Anger Management, endelig er ute. Så langt kan det streames på WiMP eller kjøpes i mp3-format for en latterlig billig penge hos Platekompaniet. Den doble vinylutgaven befinner seg visstnok i en havarert lastebil i Oslo eller Arendal eller noe.

James Band har i over 15 år vært et av landets beste rockband, men takket være en helt unik markedsstrategi har de lykkes i å forbli totalt ukjente utenfor Kristiansand. Best til sin rett har de alltid kommet på scenen, men på den niende (!) plateutgivelsen sin har de klart fange mye av det som gjør dem så bra - energien, dynamikken og den rene og skjære spillegleden. At de drøyeste prog-tendensene er tonet ned til fordel for mer klassisk gitarrock, er helt greit for enkelte av oss. Og om ikke kvaliteten på selve musikken skulle være nok til å endelig gi dem litt oppmerksomhet, burde listen over gjestemusikere gjøre det. På den finnes førsteklasses musikere, popstjerner og legender som Egil Kapstad, Thom Hell, Kjetil Grande, Erlend Ropstad og Hanne Kolstø.

Selv om jeg er galopperende inhabil her, erklærer jeg herved at The Fine Art of Anger Management er en av årets aller beste plater. Alle med den minste interesse for God Rock skylder seg selv å sjekke den ut.

De som har lest boken min, vil forresten kjenne igjen covertegningen derfra. Jeg tegnet den uten noe spesielt formål midt på 90-tallet en gang. Deretter ble den liggende i skuffen helt til jeg begynte å sette sammen boken for tre-fire år siden. Erlend eller Trond fra bandet, jeg kan ikke huske hvem av dem det var, så tegningen i den perioden og tok en kjapp avgjørelse på at den måtte på det neste coveret.

Albumet kommer selvsagt i klassisk gatefold-format med en masse bilder og nerdete info. Layouten er det jeg som har stått for, og jeg har gjort et ærlig forsøk på å gi musikken den innpakningen den fortjener.

Oppdatering 10.11.10: The Fine Art of Anger Management er nå endelig tilgjengelig på både WiMP og Spotify.

tirsdag 21. september 2010

Downs Duck er helt mongo


I dag står den første Downs Duck-stripen på trykk i Dagbladet. Dermed er min sju år gamle profeti om at Ronny skulle bli en bigshot inne i hovedstaden endelig gått i oppfyllelse.

Jeg husker godt da Ronny viste meg den aller første skissen av den lubne anden med halvåpent, siklende nebb. Det må vel være 10 år siden nå. Min reaksjon var at det var morsomt funnet på, men at det ikke var noe han ville få på trykk. Til det var ideen for slem. Noen ville komme til å bli støtt.

Jeg hadde til en viss grad rett. Enkelte har blitt støtt av anden med Down syndrom. Men de har, i likhet med meg for 10 år siden, ikke lest serien. Det er ideen om å tulle med en utsatt gruppe som virker slem.

Selve seriene om Downs Duck er nemlig aldri annet enn søte. De handler jo bare om en liten fyr som kommer seg gjennom hverdagen som best han kan, akkurat som alle oss andre. Man får aldri følelsen av at Ronny gjør narr av figuren sin. Tvert i mot inviterer han leseren til å bli glad i ham.

Så jeg tok altså feil når det gjaldt Downs Duck. Men jeg fikk rett i at det kom til å bli noe av Rånni en dag.

mandag 20. september 2010

Jeg velger musikk 4

Jeg blir ofte beskyldt for å bare være opptatt av sutremusikk - country, singer-songwritere og den slags. I et forsøk på å bevise at dette er en sterk overdrivelse, har jeg valgt en saftig dubbelmacka av ekte rock som ukens TrashPop-tips: The Black Angels og Black Mountain. Bare hør her.

Alle nye og gamle tips kan forøvrig stadig høres på både Spotify og WiMP.

torsdag 16. september 2010

Big in Deutschland


Spekulasjonene rundt navnet i tittelen på Erlend Ropstads siste plate, går nå høyt også i tysk presse.

At «tysk presse» i dette tilfellet betyr en webside hvor bilder av goth-jenter med krem på puppene og anmeldelser av norske singer-songwriters står om hverandre, føles selvsagt bare riktig.

Oppdatering 18.09.10: Mediestormen tiltar. Musikkmagasinet Access All Areas skriver: «Det nye albumet til den norske singer/song-writeren Erlend Ropstad er verken tilegnet Roy Orbison eller Roy Horn. Tittelen på albumet er snarere tilegnet en av Ropstads nære venner, journalist og tegneserietegner Roy Søbstad.»

Oppdatering 22.09.10: Omtale fra Cargo Records: «The new album "Roy. It ain't over yet" is 11 songs inspired and written about his friend, journalist and cartoonist Roy Sobstad.»

Oppdatering 27.09.10: Anmeldelse fra Sound Base: «in Album, welches durch einen Journalisten und Cartoonisten inspiriert wurde ist schon eine Seltenheit. Hat man so sicher noch nicht gehört.»

Oppdatering 15.10.10: Anmeldelse fra Revolver Club: «ropstadt singt auf seinem album über seinen freund und cartoonisten roy sobstadt.»

Oppdatering 15.10.10: Anmeldelse fra Motor.de (hvor de tolker det som at Erlend prøver snakke sin gode venn Roy bort fra selvmord!): «Der wohl bewegendste Song der Platte ist ihr Titeltrack „Roy, Don´t Do It“. Er handelt von einem von Suizidgedanken geplagten Freund Ropstad's, der mit dem Leben fast abgeschlossen hat.»

Oppdatering 09.11.10: Erlend prøver å avmystifisere Roy-karakteren i et intervju med Jazzdimensions: «Me and Roy are good friends. We hang out a lot, and talk often. Still do, even after the album! (laughs) What you can learn about him through my music… Well, in the song "Roy Don't Do It", you can learn that his friend gives him crap love advice. Other songs are even more loosely based on myself, him or other people.»

tirsdag 14. september 2010

Jeg velger musikk 3

Det er et pussig misforhold i at når det skjer mye i mitt liv, så skjer det desto mindre her i bloggen. Det hadde kanskje vært mer logisk om det var omvendt. Men sånn er det altså. Og jeg har ikke tenkt å gjøre noe med det.

«Ukens» musikktips er i hvert fall ute på TrashPop-bloggen nå, 14 dager etter det forrige. Det handler om Phosphorescent og kan leses her.

Mine samlede musikktips kan dessuten høres på både Spotify og WiMP. (Spotify-listen har ikke én jævla abonnent enda. Hiv deg på før vennene dine gjør det!)

torsdag 2. september 2010

Lyd og bilde - en tegneseriekonkurranse


Som jeg har nevnt tidligere, gjør jeg en og annen småjobb for Trafo.no, et nettsted hvor ungdom med kunstneriske ambisjoner kan få vist frem tingene sine. I dag begynner Trafos tegneseriekonkurranse, og den er det jeg som har ansvaret for. Jeg har satt premissene, skrevet introduksjonsteksten og laget banneret du ser over her. Dessuten skal jeg plukke ut vinneren.

Temaet er musikk, serien skal være mellom én og fem sider lang og alle mellom 16 og 22 kan delta. Premien er et Wacom tegnebrett. Flere detaljer om konkurransen finner du her.

Og send for all del linken videre hvis du vet om noen som kan være interessert.

tirsdag 31. august 2010

Jeg velger musikk 2

Jeg holder mitt løfte om å komme med ukentlige musikktips på TrashPop-bloggen. Det har i hvert fall fungert fint i to uker til nå. Denne ukens utvalgte er Damien Jurado.

Minner også om at jeg samler alle tipsene i egne Spotify- og WiMP-spillelister.

søndag 29. august 2010

Gamle skriverier om igjen

I anledning av at jeg har begynt å skrive musikkanbefalinger for TrashPop-bloggen igjen, reposter jeg her den lille håndfullen tips jeg kom med i fjor. La gå at disse låtene ikke er dagsaktuelle lenger, men så er da ikke god musikk noen vanlig ferskvare heller.

Selvsagt har jeg også satt sammen spillelister med de av låtene som er tilgjengelige på Spotify og WiMP. Disse vil bli oppdatert etter hvert som jeg kommer med nye tips.

Soulsavers
Om Soulsavers vet jeg ingenting. Zip, zilch, ittno. Grunnen til at jeg sjekket ut deres nye plate, Broken, var at den kunne skilte med Mark Lanegan som vokalist. Mange vil kjenne igjen Lanegans distinkte nikotinrøst fra flere minneverdige gjesteopptredener med Queens of the Stoneage. Noen av oss kjenner ham også som soloartist og som overlevende fra grunge-æraens Screaming Trees.

Broken får vi høre ham tolke favorittlåtskrivere som Gene Clark og Will Oldham (aka Bonnie «Prince» Billy). Soulsavers' lydbilde er en besnærende blanding av programmerte og organiske lyder, av country og blues, av bredformat og klaustrofobi. Versjonen av Will Oldhams bekmørke «You Will Miss Me When I Burn» er et klart eksempel på det siste.

Andre gjester på denne utmerkede platen er Jason Pierce (Spiritualized), Mike Patton (Faith No More), Gibby Haynes (Butthole Surfers) og Richard Hawley. Dessuten synger Will Oldham på EP-en Sunrise, hvor han, passende nok, tolker en Mark Lanegan-skrevet låt.

Hope Sandoval and The Warm Inventions
Hope Sandoval har det med å bli borte. Nå er det åtte år siden sist hun lot høre fra seg. Men har man først hørt henne synge, glemmer man henne ikke.

På 90-tallet var Hope Sandoval stemmen til Mazzy Star, duoen som laget tre av det tiårets aller vakreste plater. Fem år etter Mazzy Stars siste utgivelse ga hun ut albumet Bavarian Fruit Bread sammen med Colm Ó Cíosóig, trommeslageren i My Bloody Valentine. Da skrev vi altså 2001.

Først nå, sent i 2009, vender Sandoval og Cíosóig tilbake, med en plate de har kalt Through the Devil Softly. Men heldigvis har ingenting forandret seg med årene. Fremdeles handler det om stemmen til Hope Sandoval, den luftige, inderlig lengtende stemmen til Hope Sandoval. Musikken bare duver i bakgrunnen, like atmosfærisk og klangfull som før. Det er som om tiden har stått stille i åtte år.

Og det er akkurat dét denne musikken gjør. Den får tiden til å stå stille.

DeYarmond Edison og Volcano Choir
Justin Vernon kom tilsynelatende ingensteds fra da han sent i 2007 ga ut For Emma, Forever Ago, en av det årets aller, aller fineste plater, under navnet Bon Iver. Men den egentlige debuten hans fant sted året før, da han slapp Silent Signs som medlem av bandet DeYarmond Edison. For Bon Iver-fans er den selvsagt obligatorisk å sjekke ut.

Dét er også Unmap, debutplaten til sideprosjektet Volcano Choir, som kommer i slutten av denne måneden. Mens DeYarmond Edison kanskje kan sies å representere Vernons melodiske, Will Oldham-aktige side, minner Volcano Choir mer om de mest svevende øyeblikkene på For Emma, Forever Ago.

Med andre ord: Her er det mye vakker musikk både til å nyte og bryne seg på. Høsten kan bare komme.

Son Volt
Jay Farrar og hans kompiser i flanell har nettopp gitt ut det som utvilsomt er deres beste plate siden debuten Trace for 14 år siden. Kjennere av moderne americana vet hva det betyr. Sakteflytende countryrock, tæret av vinden og bleket av solen. Skimrende steelgitarer, knitrende fuzz og Farrars alltid like knusktørre stemme. Noen av oss synes det kan bli veldig vakker musikk av slikt. Akkurat denne sangen skal være inspirert av Keith Richards, som muntert har fortalt at han snortet asken etter faren sin. Ho ho ho, lzm.

Built to Spill og The Megaphonic Thrift
Og nå: Gitarer.

Built to Spill kommer fra Boise, Idaho og har siden 1992 spesialisert seg på pene melodier marinert i tykke lag av gitarstøy. The Megaphonic Thrift, som har base i Bergen og medlemmer fra Kristiansand og Haugesund, holder på med mye av det samme, men har på langt nær gjort det like lenge.

Begge bandene er plateaktuelle i disse dager. Built to Spill har gitt ut sin sjuende fullengder, There Is No Enemy. The Megaphonic Thrift EP-debuterer med A Thousand Years of Deconstruction.

Built to Spill er indie-legender. The Megaphonic Thrift er de unge utfordrerne.

Jeg har ennå ikke klart å bestemme meg for hvilken av platene jeg liker best.

Og musikken hører du altså på Spotify eller WiMP.

tirsdag 24. august 2010

Jeg velger musikk

Jeg har begynt å skrive musikktips for TrashPop-bloggen igjen. Ukens anbefalte er The Coral. Deres finfine album fra i vår, Butterfly House, er mer enn bare grovt undervurdert. Her til lands er det knapt nok blitt vurdert i det hele tatt.

Mitt lille forsøk på å gjøre bot, kan du nå lese her.

søndag 1. august 2010

Bye bye, Ronny

Denne helgen flytter min gamle venn Ronny til Oslo. Det er noe han har truet med å gjøre i årevis. Så langt tilbake som i 2003, da Den store Ronny Haugeland-boka var under produksjon, var han overbevist om at han kom til være i hovedstaden innen den var utgitt. Det tok vel bare lenger tid å feie over alle Kristiansands ungjenter enn han hadde trodd.

Den nært forestående flyttingen var uansett bakgrunnen for gjestesiden jeg laget til boken. Jeg hadde selvsagt aldri trodd at det skulle gå sju år før den lille serien ble aktuell.

Klikk for å lese serien i større format.

torsdag 29. juli 2010

Ensamseglaren*

Årets sommerferie ble en variant på fjorårets. Da brukte jeg noen dager på å kjøre langs vestkysten av Norge for å besøke Farmor i Trøndelag. I år gikk turen via Sverige. Og som i fjor tok jeg noen bilder og gjorde notater underveis.

15/7 kl. 2328
I formiddag våknet jeg på en feltseng mellom alle science fiction-bøkene og datamaskinene til Arne Jonny. Hodet mitt var vondt og halsen knusktørr etter å ha sittet oppe halve natten med Lena og Arne. Før det hadde jeg tatt bussen fra Kristiansand til Oslo, hvor jeg overtok Farfars gamle Nissan fra broren min. Derfra kjørte jeg til Arne på Kjellmyra.

Fra Kjellmyra er det tre mil til svenskegrensen. Den krysset jeg i ettermiddag mens jeg til min lettelse konstaterte at striregnet var i ferd med å gi seg. I Sysslebäck spiste jeg en alldeles utmerket elgbiff og leste Dagens Nyheter. Jeg var i utlandet. Det føltes nesten merkelig godt.

Videre innover i utlandet hadde jeg stor glede av å se hvordan folk bor. Jeg pleier å ha det. Husene på den svenske landsbygda er små, søte og rare. Og de hjemmelagde skiltene som annonserer med «Loppis» kommer med 500 meters mellomrom.

I en myr, like ved veikanten, så jeg også en elgku med to kalver. Jeg bråstoppet, og i det som føltes som en lang stund, hadde jeg blikkontakt med mor. Akkurat i det jeg fikk lirket frem kameraet, forsvant de.

Nå ligger jeg i det lille teltet mitt i skogen i nærheten av Filipstad et sted. I morgen kjører jeg til Falun, en by jeg ikke vet annet om enn at de pleier å arrangere skirenn der.


16/7 kl. 1115
I natt ble jeg bråvekket av at noen eller noe skrek utenfor teltet mitt. Det hørtes ut som en plaget sjel som hylte ut smerten sin der ute i skogen, i mørket. Skrikene hørtes først ut til å være veldig nære, så ble de fjernere før de kom nærmere igjen. Til slutt ble de heldigvis borte. Kanskje var det bare en heks som sirklet noen runder over teltet mitt på sopelimen sin på vei til Bloksberg. Jeg ble sittende oppreist en stund og lytte før jeg sovnet igjen.

kl. 1523
Kjøreturen til Falun var ikke veldig spennende. Tror aldri jeg har sett så mange trær på tre timer før. Strekningene hvor det foregikk veiarbeid strakte seg over flere mil. Men nå sitter jeg på Choice Hotel Bergmästaren i Falun i bare underbuksene, og begynner å se lyst på tingene igjen. Ikke bare har jeg fått sentral beliggenhet for en rimelig penge, men kveldsbuffet og parkering er også inkludert. Man vet at man sitter på et kvalitetshotell når velkomstheftet kan fortelle at både Astrid Lindgren og Lill Lindfors har bodd her. Det er nesten så jeg får dårlig samvittighet for at jeg er så slem med Petter Stordalen (og dama hans) i den nye tegneserien min. Men selvsagt bare nesten.

PS: I jappeblekka Choice Magazine som ligger her, er det en tegneserie om Stordalen og den minst like uspiselige Magnus S. Rønningen. Den er laget av Flu. WTF?

kl. 2328
I kveld tok jeg med meg Tom Waits-biografien min på en runde på Faluns uteserveringer. Falun er en veldig pen, ren og velordnet by. Faktisk er den så pen og ren og velordnet at gatene stort sett er folketomme, selv på en solskinnsfredag. Falun får Kristiansand til å virke som Dhaka. Bortsett fra en litt sliten dame jeg så på The Golden Beer, er det ingen som røyker her engang. Ikke selger de sigaretter i barene heller. Men jeg trives med å være på et sted hvor jeg ikke har noe å gjøre. Jeg kjenner ingen og ingen kjenner meg. Hjemme i Kristiansand ville jeg aldri ha satt meg alene på bar med en bok og en øl.


17/7 kl. 1603
Så langt i dag har jeg ikke gjort annet enn å kjøre fort gjennom skogen. Veien går stort sett rett frem og på begge sider er det trær så langt øyet kan se. Folk foretar livsfarlige forbikjøringer bare for å gjøre turen mer interessant.

GPS-en prøvde å avhjelpe kjedsomheten ved å sende meg på ekspedisjon på traktens utallige grusveier. Den endte med at jeg fant meg selv på gårdstunet til et eldre par som satt i bare undertøyet og drakk kaffe.

Det første regnskyllet kom da jeg, akkurat som alle de andre turistene, stoppet i Mora for å spise is. Men det gjorde ikke noe, for i bokhandelen hvor jeg søkte ly fant jeg en helt ny bok av John Ajvide Lindqvist. Den kan komme godt med når jeg skal late meg i Trøndelag.

Akkurat nå står jeg parkert i veikanten ved en golfbane (?!) og lurer på om jeg skal prøve å sove en halv time i baksetet.

kl. 2225
Det regner i Sverige. Jeg er i Henning Mankells fødeby, Sveg. Det er Mankell-plakater over alt her. Har tilbragt det meste av kvelden på hotellet med det uimotståelige navnet Mysoxen. Jeg leser og drikker Lapin Kulta. Det er fint. Jeg liker å bo på hotell.


18/7 kl. 2239
Taktikken med å velge hotellene med de søteste navnene fungerer utmerket. Nå bor jeg på Hotell Emma i Östersund. Det ligger midt i byen, jeg har fått et grovt overdimensjonert rom og i første etasje er det pub. Man kan ikke klage på sånt.

Östersund er en hakket livligere by enn Falun og det virker som om de har mer historie å vise til. De har i hvert fall mange flotte, gamle bygninger her. Ellers er det veldig høflig, hygienisk og barnevennlig over alt. Men det er egentlig inntrykket mitt av Sverige generelt.

Dette blir siste stopp på denne delen av ferien. I morgen kjører jeg til Trøndelag for å være hos Farmor i noen dager. Fra og med neste helg skal jeg henge med folk og røvere i Oslo by.

Det virker forresten ikke som om noen forstår hva jeg får ut av turer som dette. Ingen ser poenget med å reise uten mål eller mening til helt anonyme, ordinære steder. Jeg har ikke noen bedre forklaring på det enn at jeg faktisk liker det anonyme og ordinære. Jeg liker å observere det fra hjørnebordet i en fremmed bar eller ved å vandre alene rundt i en ukjent by.

Å være på et fremmed sted, å være helt anonym, å ikke ha noen forpliktelser, å bare se og være til stede - det gir meg en følelse av frihet. Forstå det den som vil.

Dessuten liker jeg å kjøre langt med bil.

---
Soundtrack på turen: En bunke gamle CD-er, blant annet Warren Zevon, AC/DC, Tom Waits, Bob Dylan, The Handsome Family, The Grateful Dead, James Band og Elvis Costello.

---
Ensamseglaren er tittelen på en kortfilmserie av Johan Rheborg. Den handler om en fyr som legger ut på jordomseiling alene og sporenstreks blir helt koko. Eventuelt var han koko i utgangspunktet. Se alle de 38 fantastiske filmsnuttene her.

onsdag 28. juli 2010

Øyvind Holen graver i arkivet

Øyvind Holen, Norges kanskje mest troverdige tegneseriekritiker, publiserte i forrige uke en serie i bloggen sin kalt «Oversette serieskapere». En av postene handler om meg. Der har Holen gravd frem eldgamle anmeldelser av Et rop om hjelp (1997) og Negativ (2002). For meg er dette svært hyggelige gjensyn.

I innledningen sier Holen at dessuten boken min er «obligatorisk lesning», men at jeg dessverre ikke har tegnet så veldig mye. Hvis alt går etter planen, skal det ikke drøye så alt for lenge før han får mer å skrive om.

Les «Oversett serieskaper: Roy Søbstad» her.

fredag 9. juli 2010

Ulvene i korridoren v. 1.0


Jøss. Ikke bare er dette første sommerferiedag, men etter mye arbeid kan jeg også si meg ferdig med skissemanuset til det episke tegneserieverket Ulvene i korridoren. Og med tilfredshet noterer jeg meg at serien ligger an til å bli på hele 36 sider. Noe så langt har jeg faktisk aldri laget før. En god følelse for innholdet har jeg også. Mer moro, mer alvor, mer angst, mer satire, mer surrealisme, mer action, mer horror, mer blod, mer sex, større pupper.

Noen ganger er det som om bitene bare faller på plass av seg selv.

Jeg bør kanskje nevne at ingen andre enn meg selv har lest disse greiene ennå. For alt jeg vet kan det være en gal manns rablerier, litt som dagbøkene til han fyren i Seven. Men nå skal jeg sende alt sammen til redaktøren min, så får vi se om han fremdeles har lyst til å gi det ut.

I mellomtiden har jeg tenkt å gjøre alt annet enn å sitte ved tegnebordet.

søndag 27. juni 2010

Livets under. På dass.

Fredag kveld var jeg sammen med en ølbrisen gjeng på Mother India i Kristiansand («Norges beste indiske restaurant,» i følge Dagbladet). Før maten kom, måtte jeg på do.

Jeg sto inne i et avlukke og gjorde mitt da en dame plutselig rev opp døren. Vill i blikket konstaterte hun at det var opptatt. Bak henne hørte jeg en mann si «Du får legge deg på gulvet».

Da jeg kom ut av båsen, lå damen der i en vanndam mens mannen ringte etter ambulanse. Det så ut som om hun hadde en varmluftsballong under kjolen. Jeg skrittet over henne og spurte om det gikk bra.

«Jada,» sa hun.

For ikke å gå mer i veien enn helt nødvendig, lot jeg være å vaske hendene før jeg gikk ut i restauranten igjen.

onsdag 23. juni 2010

Roy «gjør det» på mandag


På mandag, etter mye om og men, kommer omsider det nye albumet til min kompis Erlend Ropstad ut. Som tidligere nevnt heter verket Roy, It Ain't Over Yet, og jeg kan ikke skjønne annet enn at platen må handle om meg. Jeg har bare ikke klart å pønske ut hvordan enda.

I anledning utgivelsen har Erlend nå forfattet en pressemelding som liksom skal oppklare mysteriet. Under sterk tvil gjengir jeg den her:

Om plata Roy, it ain’t over yet
Det vil alltid være en grad av sannhet i alle mine sanger. Jeg bruker venner og kjente som karakterer, og egne og andres opplevelser som utgangspunkt for tekster. Det kommer aldri ut av ingenting. For eksempel min venn, serietegneren Roy Søbstad, som følte seg truffet da Roy, don’t do it, dukket opp på youtube for en stund tilbake.
Sannheten var at setningen ”Roy, don’t do it” var et sitat fra en film (jeg ikke husker navnet på) der en av karakteren løper og roper nettopp ROY ! DON’T DO IT! Etter en bil med angivelig en kar som heter Roy bak rattet. Det har vist seg at sangen om de to vennene i Roy, don’t do it, ikke er helt ulike meg selv, jeg personen og Roy, som Roy eller kanskje omvendt. Et eller annet om oss ligger i bakgrunen der et sted. Helt utilsiktet. Rart det der. Høna og egget.
Roy, serietegneren tenkte å svare på sangen med å lage en serie om en lang skjeggete mann som dro fra holme til holme og spilte trekkspill for folk, men ble bortvist ved alle holmene han stoppet. Jeg tror det stoppet fordi de fleste Roys figurer er trill runde. Det er forsåvidt ikke noe farlig eller utleverende i teksten, som beskriver et vennskap mellom menn på et nøkternt og ærlig vis. -Og om noe, setter sangen jeg-personen i dårligst lys, som gir Roy forferdelig motsigende råd om kjærlighet.
Det blir altså tittelsporet på plata det her nå. Roy har sagt seg villig til å gå med på at han ikke har så mye han skulle ha sagt om saken. Han jobber også som plateanmelder i Fædrelandsvennen, og ser nå på muligheten for å komme til orde om saken gjennom den jobben, men frykter redaktørene setter ned foten.

Alt dette er selvsagt bare dikt og fanteri. Jeg er fremdeles overbevist om at tittelen er en kodet beskjed til og om meg. Hvorfor skulle han ellers bruke akkurat mitt navn, lzm? Og hva mener han nå egentlig med «it»? Jeg lover å komme tilbake til saken.

Men musikken er i hvert fall veldig fin. Hør bare førstesingelen «Mary's No Saint» på Spotify eller WiMP.

onsdag 9. juni 2010

Trashfest 2010


I år blir det verken Louisfestival eller Quart i Kristiansand. Popfest blir det heller ikke. 
Det betyr selvsagt ikke at det ikke blir fest og musikk i sommer også. 

På fredag sees vi på Mølla.

fredag 4. juni 2010

Mitt første slaktoffer

I dagens Fædrlandsvennen kan du lese min anmeldelse av Handler i selvforsvardet nye albumet til Marte Wulff. Siden fvn.no ikke har lagt den ut, har jeg selv gjort den tilgjengelig her. I avisen var teksten nokså brutalt forkortet. Her er den selvsagt slik den var ment å være.

Selve platen kommer ut først på mandag, men noen smakebiter kan høres på MySpace.

I en fotnote føler jeg for å kommentere det faktum at denne anmeldelsen nok er det nærmeste jeg har kommet å slakte en plate. Og at det føles littegrann... rart. 

Nå ville jeg ikke hatt noe som helst problem med å sable ned en ny plate fra for eksempel, tjaaaa, DumDum Boys. Og jeg kunne sikkert ha gledet meg over å griseslakte et nytt epos fra en Elton John eller et Metallica. Men i tilfellet Marte Wulff er følelsene altså mer kompliserte. Dette blir liksom så mye nærmere. Jeg vurderer jo ikke arbeidet til en dollarmillionær i Beverly Hills her, men noen jeg har mange felles Facebook-venner med og som akkurat i kveld spiller på stampuben min, Charlies. I tillegg er det noen jeg oppfatter som en seriøs og hardtarbeidende artist.

Dårlig samvittighet har jeg ikke. Jeg har tross alt bare utført det å oppdraget jeg har fått: å si hva jeg mener om en plate. Og jeg mener at jeg har skrevet en saklig tekst. Men når jeg leser den på trykk i dag, ser jeg jo at den kan oppfattes som direkte knusende. Og siden jeg selv har fått tegneseriene mine vurdert mange ganger, vet jeg hvor vanskelig det er å ikke la negativ omtale gå inn på seg.

Det jeg prøver å si, er vel at det ikke ligger noen form for skadefryd bak det jeg har skrevet. Og at jeg har all verdens respekt for alle som greier å komme seg opp og frem ved å gjøre sin egen greie. All verdens respekt. Jeg må bare forbeholde meg retten til å si hva jeg mener. Det er tross alt det jobben går ut på.

Dette er dessuten forklaringen på hvorfor jeg ikke kommer til å dukke opp på Charlies i kveld.

En fotnote til: Teorien jeg nevner i anmeldelsen, den om hvorfor nesten ingen synger på sørlandsdialekt, har jeg fra Øyvind Berekvam. Æres den som æres bør. Han kom med den etter det nevnte seminaret, mens vi satt på en uteservering og tømte i oss et ugudelig antall halvlitere. Øyvind er med andre ord en mann med både innsikt og klasse, og han driver også en musikkblogg jeg kan gi min uforbeholdne anbefaling.

fredag 21. mai 2010

2010 oppsummert

Selv om jeg nå betaler for å bruke WiMP, må jeg innrømme at jeg har mye glede av de nye, «sosiale» funksjonene til Spotify. Det å lage spillelister blir mye mer interessant med en gang man kan dele dem med andre på en enkel måte.

Nå er jeg godt i gang med å oppsummere musikkåret 2010. Vi er tross alt kommet nesten halvveis. Det går i favorittlåter og representative spor fra favorittalbum. Liker du musikk i spennet mellom Motorpsycho og Erykah Badu - og det spennet er enormt - vil du finne noe du liker her. Listen vil selvsagt bli både sterkt utvidet og revidert etter som året går.

Og året ligger allerede an til å bli godt. Bare hør her.

mandag 17. mai 2010

I See a Rainbow Rising

Ronnie James Dio (1942-2010)

Som jeg pleier å nevne til det kjedsommelige, vokste jeg opp som metal-kid på 80-tallet. Det var det som var de formative årene, og all grunge, indie og Dylan som har fulgt siden kan ikke forandre på det. Så at det gjør inntrykk når en av den tidens definerende stemmer går hen og dør, sier seg vel nesten selv.

Samtidig må jeg jo innrømme at jeg i lang tid hadde tungt for den typen djevel-, drage- og regnbue-eskapisme Ronnie James Dio sto for. Først de siste to-tre årene har jeg greid å forsone meg med fortiden. Til gjengjeld har jeg hatt mye - og nesten helt uironisk - glede av å gjenoppdage gamle helter. Faktisk er det bare et par dager siden sist jeg hørte på Heaven & Hell. Og da var det ikke de gamle klassikerne som gjaldt, men fjorårets utmerkede The Devil You Know-album. Ingen kan si at Dio ikke var vital til det siste.

Likeså er det umulig å hevde annet enn at han fikk mye ut av sine tilmålte 67 år. Ronnie James Dio var visstnok i platestudio før Elvis Presley, han frontet tre klassiske band og hadde en stemme som fikk ham til å virke fire meter høy. På toppen av alt lot han til å være en ekte kjernekar.

Og nå som det brått er slutt, er det ikke annet å gjøre enn å sette sammen en spilleliste med Dio-favoritter på Spotify. Den må selvsagt spilles høyt. Og i spesielt dramatiske passasjer er det bare naturlig å hytte heroisk mot himmelen med utstrakt peke- og lillefinger.

1. Man on the Silver Mountain (Rainbow, 1975)
2. The Temple of the King (Rainbow, 1975)
3. Tarot Woman (Rainbow, 1976)
4. Stargazer (Rainbow, 1976)
5. Long Live Rock'n'Roll (Rainbow, 1978)
6. Gates of Babylon (Rainbow, 1978)
7. Kill the King (Rainbow, 1978)
9. Heaven and Hell (Black Sabbath, 1980)
10. Neon Knights (Black Sabbath, 1980)
11. The Mob Rules (Black Sabbath, 1981)
12. Children of the Sea (live) (Black Sabbath, 1982)
13. Holy Diver (Dio, 1983)
14. Don't Talk to Strangers (Dio, 1983)
15. Shame on the Night (Dio, 1983)
16. We Rock (Dio, 1984)
17. The Last in Line (Dio, 1984)
18.  After All (The Dead) (Black Sabbath, 1990)
19. I (Black Sabbath, 1990)
20. The Devil Cried (Black Sabbath, 2007)
21. Bible Black (Heaven & Hell, 2009)
22. Follow the Tears (Heaven & Hell, 2009)
23. Catch the Rainbow (Rainbow, 1975)

Spotify-lenke: Ronnie James Dio (1942-2010)

fredag 30. april 2010

Til etterretning

I morgen slutter den gamle mail-adressen min, roysobstad alfakrøll start.no, å virke. Bangbros og Fantastiskbillig.no må derfor endre til roysobstad mongokrøll gmail.com hvis de ønsker å opprettholde kontakten.

tirsdag 27. april 2010

Nok en plateanmeldelse


I dagens Fædrelandsvennen kan du lese min ærlige mening om et stykke tradisjonell mandalsgrunge: den nye EP-en til deafmazjiiN.

Anmeldelsen ligger også ute på fvn.no.

onsdag 21. april 2010

Bill Griffith's Top 40 List on Comics and Their Creation

I ledige stunder pusler jeg for tiden med det som en gang kan bli det episke storverket Ulvene i korridoren. Jeg har ikke satt meg noen konkrete mål for prosjektet, men knoter stadig ned nye ideer og skisser. Det er fine ting å drive med, kanskje de mest spennende og givende i hele den møysommelige prosessen det er å lage tegneserie.

Når jeg er i denne fasen, er jeg alltid ekstra oppmerksom på potensielle inspirasjonskilder. Å bla litt i skissebøkene til Chris Ware gir for eksempel alltid kløe i tegnemuskelen. Å lese noen sider i Robert McKees Story pleier å få fart på skrivingen.

I dag kom jeg over noe annet jeg synes det er vel verdt å ta en kikk på: Bill Griffiths 40 beste råd om tegneserier. Jeg har ikke noe forhold til Griffiths serier, men det spiller ingen rolle. Dette er verdifulle tips og tricks av den typen man bare kan formulere etter en mannsalder eller to ved tegnebordet. Noen av rådene er praktiske («Get up every half hour or so and stretch»), noen er filosofiske («Cartoon characters have souls») og noen er høyst subjektive («Manga is really great - to make fun of»). Alle berører problemstillinger man garantert vil støte på som serieskaper.

Hadde jeg hatt en printer, skulle jeg ha skrevet dem ut og hengt dem over pulten sammen med Wallace Wood's 22 Panels That Always Work.

Klikk på bildene for å få dem opp i størrelse.


torsdag 15. april 2010

Brakk på utstilling


I dag åpnet utstillingen TegnekunstenAgder Kunstnersenter. På vegger som er tettpakkede med tegninger i kull, pastell, ståltråd og bark, finnes også noen originalsider fra min nå avsluttede serie Brakk. Du vil kjenne igjen bidragene mine på at de er de eneste som inneholder banning og oppkast.

Tegnekunsten er blitt en fin, liten utstilling og vel verdt å stikke innom hvis du er i Kristiansand. Den blir hengende helt til 28. mai.

Nå må jeg bruke resten av kvelden til å forberede foredraget jeg skal holde på morgendagens seminar. 45 minutter om «tegneseriespråket». PowerPoint, ikkeno manus. 70 lærere og kunstnere i salen. Jeg har ikke den fjerneste idé om hvorfor jeg utsetter meg selv for sånt.

tirsdag 6. april 2010

New shit has come to light

Hjemmeside anno 2001, med frames og greier

Det er blitt mye blogging om det å blogge her i det siste (antakelig den kjedeligste formen for blogging som finnes), men jeg tror jeg kan love at dette blir det siste på en stund. Nå er nemlig roysobstad.com ikke bare ferdig oppgradert til 2010-nivå rent teknisk, men siten er også innholdsmessig komplett.

Det siste kom på plass da det viste det seg at de antatt tapte tekstene fra perioden 1997 til 2001 er blitt tatt vare på av Waybackmachine. Faktisk ligger hele hjemmesiden min anno 2001 der. De fleste lenkene fungerer ennå og det samme gjør en del av bildene. Det er både imponerende og littegrann spooky.

Jeg har nå lagt alle de gamle tekstene inn i den nye malen. Du finner dem i arkivet til venstre på denne siden. Innholdet vil nok stort sett være interessant for de som tilhørte det alternative tegneseriemiljøet rundt årtusenskiftet. Det var stort sett det jeg skrev om på den tiden.

Og du som vurderer å legge ut bilder av puppene dine på deiligst.no, burde tenke på at de fremdeles vil finnes der ute om ti år. Kanskje du burde tre en plastpose over hodet eller noe.

søndag 4. april 2010

Åtte år med blogging

En stor del av denne påsken har jeg brukt til å oppgradere bloggen min. Og det som har tatt mest tid, er den minst viktige delen av prosjektet: Å reposte alle innleggene fra 2002 og 2003 - ikke mindre enn 238 stykker. Ikke har jeg jukset heller. Alle postingene er blitt tagget, bilder og lenker er lagt inn på nytt og alt er formatert for å passe inn i den nye malen. Det har tatt latterlig mange timer.

Jeg vet: Selvsagt er disse eldgamle innleggene fullstendig utdaterte, til dels pinlige å lese og knapt nok av interesse for meg selv engang. Men når jeg ser hvor mye arbeid 2002- og 2003-Roy la ned i skrivingen av dem, synes jeg det ville være for galt å bare la dem forsvinne på en eller annen backup-disk. Dessuten er det jo noen kulturhistoriske gullkorn å finne innimellom all bablingen.

For øvrig er inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha blitt grundig konfrontert med denne versjonen av meg selv, at jeg ikke har forandret meg i det hele tatt. I 2002-2003 var jeg, etter alt å dømme, kun opptatt av øl, musikk og tegneserier. Akkurat som jeg er i dag.

Det er kanskje trist, men jeg er i det minste konsekvent. Både i livsførsel og blogging.

PS! Når jeg skriver at jeg har blogget i åtte år, så er det ikke helt sant. Jeg hadde en form for blogg allerede i 1997. Historisk interesserte kan lese om det her. Levningene av disse oltidsnotatene overlever kun i form av papirutskrifter. Og jeg setter meg ikke ned og taster dem inn igjen, azz. Der går grensen.

onsdag 31. mars 2010

Det er noen som bare har det

Jeg må innrømme at det er sjelden moderne soulmusikk - neo-soul, R&B eller hva det nå er meningen at man skal kalle det - gjør noe for meg. Her i gården er det stort sett old school som gjelder. Soul utgitt etter 1975 har en sørgelig tendens til å virke både likelydende og intetsigende.

Det eneste egentlige unntaket jeg kan komme på, er Erykah Badu. Til gjengjeld synes jeg hun er bortimot uimotståelig. Det er noe med Billie Holiday-stemmen hennes og de hypermoderne, sofistikerte lydbildene hun omgir seg med, som bare oser klasse. Og det er ikke den typen klasse man kan få kjøpt for penger. Det er noe som stikker dypere, noe som er forankret i en blanding av musikalsk tradisjon, sosial bevissthet og et eller annet udefinérbart spirituelt.

Kall det gjerne «soul».

Du hører det hver gang Erykah Badu åpner munnen og i hver beat hun har satt navnet sitt på. Det er alltid der.

Den nye platen hennes, «New Amerykah Part Two: Return of the Ankh», står ikke tilbake for noe av det hun har gjort de siste 13 årene. Den er ikke like funky som forgjengerne, men desto mer elegant. Jeg har spilt den tre ganger bare i dag.

Og denne splitter nye videoen til låten «Window Seat» er faen meg et lite kunstverk i seg selv:

mandag 29. mars 2010

Oppstandelsen


Snedig timet i forhold til påsken er roysobstad.com i ferd med å gjennomgå sin største overhaling siden krigen. Når alt er klart, vil bloggen ikke bare fremstå i helt ny og mye smidigere form, men den vil også være betydelig enklere for meg å administrere. All html som tidligere ble holdt sammen av tyggegummi og syltestrikk er nå fjernet. Arkiv og RSS-feed fungerer endelig slik de alltid burde ha fungert. Samtidig skal alle de kjente og kjære innslagene fremdeles være intakte.

Til syvende og sist vil dette forhåpentligvis føre til både hyppigere og mer entusiastiske oppdateringer.

Det vil nok ta littegrann tid før alt er heeelt på plass, men det vil være verdt å vente på.

Kort sagt: At jeg ikke har gjort dette for lenge siden!

tirsdag 23. mars 2010

Fasiten er klar


O jul med din glede: Endelig er Pstereos kåring av det siste tiårets 100 beste plater i mål!

Det kan ikke nektes for at det tok lenger tid enn planlagt, og det skal ikke stikkes under en stol at det har røynet på underveis. Men ingenting av dette spiller noen rolle nå - fasiten er klar, og dét flere dager før påske!

Dette betyr også at jeg omsider kan offentliggjøre hvilke 25 plater som fikk min stemme.

Musikktiåret 2000-2009 i følge Roy:

1. Gillian Welch - Time (The Revelator) (2001)
2. Lucinda Williams - Essence (2001)
3. Songs:Ohia - The Magnolia Electric Co (2003)
4. Drive-by Truckers - The Dirty South (2004)
5. Bonnie "Prince" Billy - Ease Down the Road (2001)
6. Bob Dylan - Love and Theft (2001)
7. Wilco - A Ghost Is Born (2004)
8. Nick Lowe - The Convincer (2001)
9. Antony and the Johnsons - I Am a Bird Now (2005)
10. Patty Griffin - Impossible Dream (2004)
11. Stein Torleif Bjella - Heidersmenn (2009)
12. Kathleen Edwards - Asking for Flowers (2008)
13. Cat Power - You Are Free (2003)
14. Calexico - Feast of Wire (2003)
15. Radiohead - Amnesiac (2001)
16. The Handsome Family - In the Air (2000)
17. Bon Iver - For Emma, Forever Ago (2007)
18. Johnny Cash - American IV - The Man Comes Around (2002)
19. Portishead - Third (2008)
20. Thåström - Skebokvarnsv. 209 (2005)
21. Ryan Adams - Heartbreaker (2000)
22. Tom Waits - Real Gone (2004)
23. 16 Horsepower - Secret South (2000)
24. Queens of the Stoneage: Songs for the Deaf (2002)
25. The Flaming Lips - Embryonic (2009)

Som en ekstra bonus har jeg dessuten snekret sammen en Spotify-liste med highlights fra mine utvalgte plater. Denne kommer som et supplement til den milelange offisielle Pstereo-playlisten.

Du kan med andre ord trygt sette av de kommende fridagene til intens fordypning og kontemplasjon ved stereobenken. (Vær bare obs på at en del av musikken ikke finnes på Spotify. Spillelistene har derfor en og annen beklagelig mangel.)

torsdag 18. mars 2010

Verden blir fattigere

Jeg har ikke noe klokt å si. Jeg bare registrerer at verden er blitt mye fattigere de siste månedene. Her er tre sanger, satt til noen ordentlig crappy videoer, som får illustrere hva jeg snakker om.

Nå prøver jeg stort sett å ikke tenke på hva det neste blir.



Alex Chilton (28. desember 1950 – 17. mars 2010)



Mark Linkous (9. september 1962 - 6. mars 2010)



Vic Chesnutt (12. november 1964 - 25. desember 2009)

onsdag 17. mars 2010

Plateanmeldelse

Min anmeldelse av Maylen Rustis debut-EP sto på trykk i Fædrelandsvennen i går. Nå kan den også leses her. De omtalte låtene kan dessuten høres på MySpace.

lørdag 13. mars 2010

Flere ting som ikke virker lenger

Litt informasjon til deg som pleier å kikke innom her:

Blogger har tvunget meg til å gjøre noen endringer i måten denne bloggen blir publisert på. Slikt går selvsagt aldri smertefritt for seg, og for øyeblikket fungerer ikke adressen roysobstad.com. Inntil videre kan det derfor være like greit å gå direkte til roysobstad.blogspot.com når du skal oppdatere deg på Sagaen om Roy. I arkivet er dessuten æ, ø og å blitt kuket til.

Jeg understreker at dette ikke er noe jeg frivillig har satt i gang med. Faktisk kan jeg ikke tenke meg noe mer tennerskjærende meningsløst enn å måtte fikse noe som ikke er ødelagt. Men forhåpentligvis blir dette bare en kort overgangsperiode. Kanskje blir den ikke engang særlig merkbar for andre enn meg.

søndag 7. mars 2010

Bokanmeldelse

På fredag sto den første bokanmeldelsen jeg noen gang har skrevet på trykk i Fædrelandsvennen. Den tar for seg Innfødte skrik av Håvard Rem. Undertittelen sier, som seg hør og bør, hva boken handler om: Norsk svartmetall.

Avisen har ikke lagt teksten ut på nett, så jeg har selv gjort den tilgjengelig her.

Oppdatering 08.03.10: Okay, jeg blir visst nødt til å gjøre en liten korrigering. I motsetning til hva jeg skriver i anmeldelsen, viser det seg nemlig at boken er utstyrt med stikkordregister. Forklaringen er at jeg skrev med utgangspunkt i en PDF uten register. Først i dag fikk jeg den ferdige boken i hånden, og kan altså konstatere at det nå er på plass. Dette føles littegrann pinlig, men skylden må nesten forlaget ta. Når de sender ut mangelfulle manus til anmeldelse, kan de ikke forvente annet enn å få mangelfulle anmeldelser.

tirsdag 23. februar 2010

Plateanmeldelse


Jeg prøver å fortelle folk at jeg ikke har gått hen og blitt Fædrelandsvennens metal-anmelder. Men for hver metal-plate jeg skriver om, blir det vanskeligere å overbevise dem. I dagens papirutgave kan du lese hva jeg synes om Borknagars siste, "Universal".

Teksten min kan leses på fvn.no, og selve albumet ligger ute på både Spotify og WIMP (selv har jeg begynt å foretrekke WIMP).

Og flere metal-skriverier kommer neste uke, er jeg redd. Men da med en vri.

mandag 15. februar 2010

Ting som ikke virker lenger

Litt praktisk informasjon:

Siden Start.no snart legger ned e-posttjenesten sin, er jeg nødt til å bytte adresse. Den gamle vil fungere frem til 1. mai, men for å få en mykest mulig overgang, håper jeg at folk vil bruke den nye fra nå av.

Trusler, spam og inkassovarsler sendes heretter til roysobstad alfakrøll gmail.com.

torsdag 11. februar 2010

Men jeg gir meg ikke


Mitt bitre oppgjør med tegneseriebransjen for 14 dager siden, kunne sikkert tolkes som at jeg har tenkt å gi opp seriene helt.

Kanskje har jeg det. Akkurat nå vet jeg ikke selv engang.

Til tross for dette har jeg i det siste lekt meg med noe som kan bli en lengre historie. Og hvis jeg skal fortsette å lage serier, er det nettopp noe med litt lengde jeg må lage. Jeg har laget nok to- og femsidere. Det er på tide med noe episk.

Historien jeg tenker på, har arbeidstittelen "Ulvene i korridoren" - eventuelt bare "Ulv!" - og er en fabel fra kontorlandskapenes dypeste mørke. Som man kan se, har jeg allerede tegnet et utkast til forside.

Når jeg kvier meg for å sette i gang for alvor, er det fordi jeg vet vet hvor mye arbeid det vil bli. Og hvor lite jeg kommer til å få igjen for det. Også vet jeg altså ikke om jeg orker å lage flere serier i hele tatt.

Men det hadde jo vært fint å kunne føye et album i klassisk 48 siders format til bibliografien. Jeg må si det.

Forresten: De som har lest Bendik Kaltenborns finfine bok Serier som vil deg vel, vil sikkert huske en sekvens med en svart ulv utenfor et kontor. Jeg skal ikke påstå annet enn at likheten med tittelen og forsideideen min er påfallende. Til mitt forsvar kan jeg bare si at jeg sto opp en morgen, sikker på at ideen i hodet mitt var både ny og original. Men sånn er det; underbevissthetens veier er uransakelige. Min serie kommer uansett ikke til å ligne på Bendik sin.

Hvis det da blir noen serie.

fredag 29. januar 2010

Jeg gir opp


Presentasjon av Brakk. Klikk for større versjon.

Det er en god stund siden jeg skrev noe om tegneserier her. Det er fordi det ikke har vært noe å fortelle. Brakk var på trykk for tredje og siste gang i M i september, og det er enda lenger siden jeg har bedrevet seriøs tegning. Jeg har gjort et forsøk på å selge inn serien til et annet blad og en annen redaktør, men uten å få respons.

Nå har serien for lengst mistet momentum, og jeg kommer neppe til å lage mer Brakk.

Jeg har ikke tenkt å sutre for mye over dette. Men jeg vil gjerne si noe om min erfaring med de store forlagene. Jeg er nemlig ikke veldig imponert. Det går på helt enkle, grunnleggende ting som har med profesjonalitet å gjøre.

Sender man redaksjonen en mail, er det ikke gitt at man får svar. Sender man inn en serie, kan man ikke føle seg sikker på at den ikke vil bli rotet bort. Betaling er noe man gjerne må mase for å få. Som jeg antyder i første avsnitt, kan man ikke engang regne med å bli refusert på en skikkelig måte. Man kan bare sjøsette flaskeposten sin og håpe at den vil bli lest av noen.

I tillegg kommer et generelt inntrykk av at det redaksjonelle arbeidet er noe som blir tatt litt på hælen. Det later ikke til å finnes noen overordnede planer eller visjoner for det man driver med. Man bare lager blader, lzm.

Jeg har selv jobbet 12-13 år i og med "den vanlige" forlagsbransjen. Der er det helt utenkelig at forfatterne skulle blitt behandlet like lemfeldig som serieskaperne blir. Helt utenkelig. De vet at det er forfatterne de lever av. Det er sikkert annerledes hvis man heter Frode Øverli. Men hvordan har tegneserieforlagene tenkt å dyrke frem den neste øverlien hvis de ikke tar vare på talentene sine? Forstår de ikke at de til syvende og sist sager over den grenen de selv sitter på?

Jeg må understreke at dette ikke gjelder en spesiell redaktør eller et spesielt forlag. Dette er erfaringer jeg har gjort meg som bidragsyter til en lang rekke utgivelser opp gjennom årene. Og jeg vet at jeg langt fra er alene om å ha slike opplevelser. Kritikken gjelder heller ikke småforlagene. Der har jeg bare gode erfaringer. Der føler man aldri at arbeidet man gjør blir tatt for gitt. Eller at man blir publisert på en merkelig form for nåde.

Sånn. Da var det sagt.

Når jeg nå ser over de sju Brakk-episodene jeg tross alt fikk laget, blir jeg overraskende fornøyd med meg selv. Mye av dette er jo riktig oppfinnsomt. Men samtidig kan jeg godt forstå hvorfor de kommersielle bladene ikke vil ha serien. Ikke bare er den ukonvensjonell i formen, men den er også fryktelig mørk. Til tider er den direkte vond å lese. Det finnes sikkert et publikum for en serie om tjukkaser i 30-årene som går på den ene ydmykelsen etter den andre, men de kjøper antakelig ikke lesestoffet sitt på Rimi.

Så, for å sette punktum og samtidig vise at jeg faktisk la ned en del arbeid i dette: Her er en kavalkade over alle Brakk-episodene. De fleste av dem forblir altså uutgitte.


Fra den første episoden jeg gjorde ferdig og sendte til forlaget. De syntes det var vel råflott å bruke en hel stripe på å zoome inn på karakteren. Den monokrome fargepaletten falt heller ikke i smak. I ettertid har jeg ikke noe problem med å si meg enig.


Episode nr. 2 var også med i den første forsendelsen til forlaget, men bare i blyantversjon. Personligheten til Sylte var allerede på plass, men ikke utseendet.


Fra Brakk nr. 1: Brakk hadde verdens minst givende og mest enerverende jobb: Å pirke løs "flippen" på gamle taperuller.


Fra Brakk nr. 2: Sylte var ikke bare et av verdens verste mennesker, han var også sjefen til Brakk. Her stikker han innom en fredagskveld.


Fra Brakk nr. 3: Vi blir bedre kjent med Brakks samboer, Eva, og forholdet dem i mellom. Det er selvsagt alt annet enn hjertevarmt.


Fra Brakk nr. 4: Både personligheten og utseendet til Brakks sjef Sylte, var sterkt inspireret av en norsk forretningskjendis.


Fra Brakk nr. 5: Et tilbakeblikk på Brakks ungdomstid. Kjærligheten til metal av den gamle skolen, er også i voksen alder et sjeldent lyspunkt i livet hans.


Fra Brakk nr. 6: For Brakk er selv litt familieplanlegging en kilde til dype ydmykelser.


Fra Brakk nr. 7: Sylte var en utømmelig kilde til irrasjonelle påfunn. Hadde serien fått et lengre liv, er jeg redd han hadde kommet til å dominere den fullstendig. Jeg kommer til å savne ham.