onsdag 31. mars 2010

Det er noen som bare har det

Jeg må innrømme at det er sjelden moderne soulmusikk - neo-soul, R&B eller hva det nå er meningen at man skal kalle det - gjør noe for meg. Her i gården er det stort sett old school som gjelder. Soul utgitt etter 1975 har en sørgelig tendens til å virke både likelydende og intetsigende.

Det eneste egentlige unntaket jeg kan komme på, er Erykah Badu. Til gjengjeld synes jeg hun er bortimot uimotståelig. Det er noe med Billie Holiday-stemmen hennes og de hypermoderne, sofistikerte lydbildene hun omgir seg med, som bare oser klasse. Og det er ikke den typen klasse man kan få kjøpt for penger. Det er noe som stikker dypere, noe som er forankret i en blanding av musikalsk tradisjon, sosial bevissthet og et eller annet udefinérbart spirituelt.

Kall det gjerne «soul».

Du hører det hver gang Erykah Badu åpner munnen og i hver beat hun har satt navnet sitt på. Det er alltid der.

Den nye platen hennes, «New Amerykah Part Two: Return of the Ankh», står ikke tilbake for noe av det hun har gjort de siste 13 årene. Den er ikke like funky som forgjengerne, men desto mer elegant. Jeg har spilt den tre ganger bare i dag.

Og denne splitter nye videoen til låten «Window Seat» er faen meg et lite kunstverk i seg selv:

mandag 29. mars 2010

Oppstandelsen


Snedig timet i forhold til påsken er roysobstad.com i ferd med å gjennomgå sin største overhaling siden krigen. Når alt er klart, vil bloggen ikke bare fremstå i helt ny og mye smidigere form, men den vil også være betydelig enklere for meg å administrere. All html som tidligere ble holdt sammen av tyggegummi og syltestrikk er nå fjernet. Arkiv og RSS-feed fungerer endelig slik de alltid burde ha fungert. Samtidig skal alle de kjente og kjære innslagene fremdeles være intakte.

Til syvende og sist vil dette forhåpentligvis føre til både hyppigere og mer entusiastiske oppdateringer.

Det vil nok ta littegrann tid før alt er heeelt på plass, men det vil være verdt å vente på.

Kort sagt: At jeg ikke har gjort dette for lenge siden!

tirsdag 23. mars 2010

Fasiten er klar


O jul med din glede: Endelig er Pstereos kåring av det siste tiårets 100 beste plater i mål!

Det kan ikke nektes for at det tok lenger tid enn planlagt, og det skal ikke stikkes under en stol at det har røynet på underveis. Men ingenting av dette spiller noen rolle nå - fasiten er klar, og dét flere dager før påske!

Dette betyr også at jeg omsider kan offentliggjøre hvilke 25 plater som fikk min stemme.

Musikktiåret 2000-2009 i følge Roy:

1. Gillian Welch - Time (The Revelator) (2001)
2. Lucinda Williams - Essence (2001)
3. Songs:Ohia - The Magnolia Electric Co (2003)
4. Drive-by Truckers - The Dirty South (2004)
5. Bonnie "Prince" Billy - Ease Down the Road (2001)
6. Bob Dylan - Love and Theft (2001)
7. Wilco - A Ghost Is Born (2004)
8. Nick Lowe - The Convincer (2001)
9. Antony and the Johnsons - I Am a Bird Now (2005)
10. Patty Griffin - Impossible Dream (2004)
11. Stein Torleif Bjella - Heidersmenn (2009)
12. Kathleen Edwards - Asking for Flowers (2008)
13. Cat Power - You Are Free (2003)
14. Calexico - Feast of Wire (2003)
15. Radiohead - Amnesiac (2001)
16. The Handsome Family - In the Air (2000)
17. Bon Iver - For Emma, Forever Ago (2007)
18. Johnny Cash - American IV - The Man Comes Around (2002)
19. Portishead - Third (2008)
20. Thåström - Skebokvarnsv. 209 (2005)
21. Ryan Adams - Heartbreaker (2000)
22. Tom Waits - Real Gone (2004)
23. 16 Horsepower - Secret South (2000)
24. Queens of the Stoneage: Songs for the Deaf (2002)
25. The Flaming Lips - Embryonic (2009)

Som en ekstra bonus har jeg dessuten snekret sammen en Spotify-liste med highlights fra mine utvalgte plater. Denne kommer som et supplement til den milelange offisielle Pstereo-playlisten.

Du kan med andre ord trygt sette av de kommende fridagene til intens fordypning og kontemplasjon ved stereobenken. (Vær bare obs på at en del av musikken ikke finnes på Spotify. Spillelistene har derfor en og annen beklagelig mangel.)

torsdag 18. mars 2010

Verden blir fattigere

Jeg har ikke noe klokt å si. Jeg bare registrerer at verden er blitt mye fattigere de siste månedene. Her er tre sanger, satt til noen ordentlig crappy videoer, som får illustrere hva jeg snakker om.

Nå prøver jeg stort sett å ikke tenke på hva det neste blir.



Alex Chilton (28. desember 1950 – 17. mars 2010)



Mark Linkous (9. september 1962 - 6. mars 2010)



Vic Chesnutt (12. november 1964 - 25. desember 2009)

onsdag 17. mars 2010

Plateanmeldelse

Min anmeldelse av Maylen Rustis debut-EP sto på trykk i Fædrelandsvennen i går. Nå kan den også leses her. De omtalte låtene kan dessuten høres på MySpace.

lørdag 13. mars 2010

Flere ting som ikke virker lenger

Litt informasjon til deg som pleier å kikke innom her:

Blogger har tvunget meg til å gjøre noen endringer i måten denne bloggen blir publisert på. Slikt går selvsagt aldri smertefritt for seg, og for øyeblikket fungerer ikke adressen roysobstad.com. Inntil videre kan det derfor være like greit å gå direkte til roysobstad.blogspot.com når du skal oppdatere deg på Sagaen om Roy. I arkivet er dessuten æ, ø og å blitt kuket til.

Jeg understreker at dette ikke er noe jeg frivillig har satt i gang med. Faktisk kan jeg ikke tenke meg noe mer tennerskjærende meningsløst enn å måtte fikse noe som ikke er ødelagt. Men forhåpentligvis blir dette bare en kort overgangsperiode. Kanskje blir den ikke engang særlig merkbar for andre enn meg.

søndag 7. mars 2010

Bokanmeldelse

På fredag sto den første bokanmeldelsen jeg noen gang har skrevet på trykk i Fædrelandsvennen. Den tar for seg Innfødte skrik av Håvard Rem. Undertittelen sier, som seg hør og bør, hva boken handler om: Norsk svartmetall.

Avisen har ikke lagt teksten ut på nett, så jeg har selv gjort den tilgjengelig her.

Oppdatering 08.03.10: Okay, jeg blir visst nødt til å gjøre en liten korrigering. I motsetning til hva jeg skriver i anmeldelsen, viser det seg nemlig at boken er utstyrt med stikkordregister. Forklaringen er at jeg skrev med utgangspunkt i en PDF uten register. Først i dag fikk jeg den ferdige boken i hånden, og kan altså konstatere at det nå er på plass. Dette føles littegrann pinlig, men skylden må nesten forlaget ta. Når de sender ut mangelfulle manus til anmeldelse, kan de ikke forvente annet enn å få mangelfulle anmeldelser.