Det er noen som bare har det

Jeg må innrømme at det er sjelden moderne soulmusikk - neo-soul, R&B eller hva det nå er meningen at man skal kalle det - gjør noe for meg. Her i gården er det stort sett old school som gjelder. Soul utgitt etter 1975 har en sørgelig tendens til å virke både likelydende og intetsigende.

Det eneste egentlige unntaket jeg kan komme på, er Erykah Badu. Til gjengjeld synes jeg hun er bortimot uimotståelig. Det er noe med Billie Holiday-stemmen hennes og de hypermoderne, sofistikerte lydbildene hun omgir seg med, som bare oser klasse. Og det er ikke den typen klasse man kan få kjøpt for penger. Det er noe som stikker dypere, noe som er forankret i en blanding av musikalsk tradisjon, sosial bevissthet og et eller annet udefinérbart spirituelt.

Kall det gjerne «soul».

Du hører det hver gang Erykah Badu åpner munnen og i hver beat hun har satt navnet sitt på. Det er alltid der.

Den nye platen hennes, «New Amerykah Part Two: Return of the Ankh», står ikke tilbake for noe av det hun har gjort de siste 13 årene. Den er ikke like funky som forgjengerne, men desto mer elegant. Jeg har spilt den tre ganger bare i dag.

Og denne splitter nye videoen til låten «Window Seat» er faen meg et lite kunstverk i seg selv:

Kommentarer

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett
  2. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar