søndag 27. juni 2010

Livets under. På dass.

Fredag kveld var jeg sammen med en ølbrisen gjeng på Mother India i Kristiansand («Norges beste indiske restaurant,» i følge Dagbladet). Før maten kom, måtte jeg på do.

Jeg sto inne i et avlukke og gjorde mitt da en dame plutselig rev opp døren. Vill i blikket konstaterte hun at det var opptatt. Bak henne hørte jeg en mann si «Du får legge deg på gulvet».

Da jeg kom ut av båsen, lå damen der i en vanndam mens mannen ringte etter ambulanse. Det så ut som om hun hadde en varmluftsballong under kjolen. Jeg skrittet over henne og spurte om det gikk bra.

«Jada,» sa hun.

For ikke å gå mer i veien enn helt nødvendig, lot jeg være å vaske hendene før jeg gikk ut i restauranten igjen.

onsdag 23. juni 2010

Roy «gjør det» på mandag


På mandag, etter mye om og men, kommer omsider det nye albumet til min kompis Erlend Ropstad ut. Som tidligere nevnt heter verket Roy, It Ain't Over Yet, og jeg kan ikke skjønne annet enn at platen må handle om meg. Jeg har bare ikke klart å pønske ut hvordan enda.

I anledning utgivelsen har Erlend nå forfattet en pressemelding som liksom skal oppklare mysteriet. Under sterk tvil gjengir jeg den her:

Om plata Roy, it ain’t over yet
Det vil alltid være en grad av sannhet i alle mine sanger. Jeg bruker venner og kjente som karakterer, og egne og andres opplevelser som utgangspunkt for tekster. Det kommer aldri ut av ingenting. For eksempel min venn, serietegneren Roy Søbstad, som følte seg truffet da Roy, don’t do it, dukket opp på youtube for en stund tilbake.
Sannheten var at setningen ”Roy, don’t do it” var et sitat fra en film (jeg ikke husker navnet på) der en av karakteren løper og roper nettopp ROY ! DON’T DO IT! Etter en bil med angivelig en kar som heter Roy bak rattet. Det har vist seg at sangen om de to vennene i Roy, don’t do it, ikke er helt ulike meg selv, jeg personen og Roy, som Roy eller kanskje omvendt. Et eller annet om oss ligger i bakgrunen der et sted. Helt utilsiktet. Rart det der. Høna og egget.
Roy, serietegneren tenkte å svare på sangen med å lage en serie om en lang skjeggete mann som dro fra holme til holme og spilte trekkspill for folk, men ble bortvist ved alle holmene han stoppet. Jeg tror det stoppet fordi de fleste Roys figurer er trill runde. Det er forsåvidt ikke noe farlig eller utleverende i teksten, som beskriver et vennskap mellom menn på et nøkternt og ærlig vis. -Og om noe, setter sangen jeg-personen i dårligst lys, som gir Roy forferdelig motsigende råd om kjærlighet.
Det blir altså tittelsporet på plata det her nå. Roy har sagt seg villig til å gå med på at han ikke har så mye han skulle ha sagt om saken. Han jobber også som plateanmelder i Fædrelandsvennen, og ser nå på muligheten for å komme til orde om saken gjennom den jobben, men frykter redaktørene setter ned foten.

Alt dette er selvsagt bare dikt og fanteri. Jeg er fremdeles overbevist om at tittelen er en kodet beskjed til og om meg. Hvorfor skulle han ellers bruke akkurat mitt navn, lzm? Og hva mener han nå egentlig med «it»? Jeg lover å komme tilbake til saken.

Men musikken er i hvert fall veldig fin. Hør bare førstesingelen «Mary's No Saint» på Spotify eller WiMP.

onsdag 9. juni 2010

Trashfest 2010


I år blir det verken Louisfestival eller Quart i Kristiansand. Popfest blir det heller ikke. 
Det betyr selvsagt ikke at det ikke blir fest og musikk i sommer også. 

På fredag sees vi på Mølla.

fredag 4. juni 2010

Mitt første slaktoffer

I dagens Fædrlandsvennen kan du lese min anmeldelse av Handler i selvforsvardet nye albumet til Marte Wulff. Siden fvn.no ikke har lagt den ut, har jeg selv gjort den tilgjengelig her. I avisen var teksten nokså brutalt forkortet. Her er den selvsagt slik den var ment å være.

Selve platen kommer ut først på mandag, men noen smakebiter kan høres på MySpace.

I en fotnote føler jeg for å kommentere det faktum at denne anmeldelsen nok er det nærmeste jeg har kommet å slakte en plate. Og at det føles littegrann... rart. 

Nå ville jeg ikke hatt noe som helst problem med å sable ned en ny plate fra for eksempel, tjaaaa, DumDum Boys. Og jeg kunne sikkert ha gledet meg over å griseslakte et nytt epos fra en Elton John eller et Metallica. Men i tilfellet Marte Wulff er følelsene altså mer kompliserte. Dette blir liksom så mye nærmere. Jeg vurderer jo ikke arbeidet til en dollarmillionær i Beverly Hills her, men noen jeg har mange felles Facebook-venner med og som akkurat i kveld spiller på stampuben min, Charlies. I tillegg er det noen jeg oppfatter som en seriøs og hardtarbeidende artist.

Dårlig samvittighet har jeg ikke. Jeg har tross alt bare utført det å oppdraget jeg har fått: å si hva jeg mener om en plate. Og jeg mener at jeg har skrevet en saklig tekst. Men når jeg leser den på trykk i dag, ser jeg jo at den kan oppfattes som direkte knusende. Og siden jeg selv har fått tegneseriene mine vurdert mange ganger, vet jeg hvor vanskelig det er å ikke la negativ omtale gå inn på seg.

Det jeg prøver å si, er vel at det ikke ligger noen form for skadefryd bak det jeg har skrevet. Og at jeg har all verdens respekt for alle som greier å komme seg opp og frem ved å gjøre sin egen greie. All verdens respekt. Jeg må bare forbeholde meg retten til å si hva jeg mener. Det er tross alt det jobben går ut på.

Dette er dessuten forklaringen på hvorfor jeg ikke kommer til å dukke opp på Charlies i kveld.

En fotnote til: Teorien jeg nevner i anmeldelsen, den om hvorfor nesten ingen synger på sørlandsdialekt, har jeg fra Øyvind Berekvam. Æres den som æres bør. Han kom med den etter det nevnte seminaret, mens vi satt på en uteservering og tømte i oss et ugudelig antall halvlitere. Øyvind er med andre ord en mann med både innsikt og klasse, og han driver også en musikkblogg jeg kan gi min uforbeholdne anbefaling.