torsdag 29. juli 2010

Ensamseglaren*

Årets sommerferie ble en variant på fjorårets. Da brukte jeg noen dager på å kjøre langs vestkysten av Norge for å besøke Farmor i Trøndelag. I år gikk turen via Sverige. Og som i fjor tok jeg noen bilder og gjorde notater underveis.

15/7 kl. 2328
I formiddag våknet jeg på en feltseng mellom alle science fiction-bøkene og datamaskinene til Arne Jonny. Hodet mitt var vondt og halsen knusktørr etter å ha sittet oppe halve natten med Lena og Arne. Før det hadde jeg tatt bussen fra Kristiansand til Oslo, hvor jeg overtok Farfars gamle Nissan fra broren min. Derfra kjørte jeg til Arne på Kjellmyra.

Fra Kjellmyra er det tre mil til svenskegrensen. Den krysset jeg i ettermiddag mens jeg til min lettelse konstaterte at striregnet var i ferd med å gi seg. I Sysslebäck spiste jeg en alldeles utmerket elgbiff og leste Dagens Nyheter. Jeg var i utlandet. Det føltes nesten merkelig godt.

Videre innover i utlandet hadde jeg stor glede av å se hvordan folk bor. Jeg pleier å ha det. Husene på den svenske landsbygda er små, søte og rare. Og de hjemmelagde skiltene som annonserer med «Loppis» kommer med 500 meters mellomrom.

I en myr, like ved veikanten, så jeg også en elgku med to kalver. Jeg bråstoppet, og i det som føltes som en lang stund, hadde jeg blikkontakt med mor. Akkurat i det jeg fikk lirket frem kameraet, forsvant de.

Nå ligger jeg i det lille teltet mitt i skogen i nærheten av Filipstad et sted. I morgen kjører jeg til Falun, en by jeg ikke vet annet om enn at de pleier å arrangere skirenn der.


16/7 kl. 1115
I natt ble jeg bråvekket av at noen eller noe skrek utenfor teltet mitt. Det hørtes ut som en plaget sjel som hylte ut smerten sin der ute i skogen, i mørket. Skrikene hørtes først ut til å være veldig nære, så ble de fjernere før de kom nærmere igjen. Til slutt ble de heldigvis borte. Kanskje var det bare en heks som sirklet noen runder over teltet mitt på sopelimen sin på vei til Bloksberg. Jeg ble sittende oppreist en stund og lytte før jeg sovnet igjen.

kl. 1523
Kjøreturen til Falun var ikke veldig spennende. Tror aldri jeg har sett så mange trær på tre timer før. Strekningene hvor det foregikk veiarbeid strakte seg over flere mil. Men nå sitter jeg på Choice Hotel Bergmästaren i Falun i bare underbuksene, og begynner å se lyst på tingene igjen. Ikke bare har jeg fått sentral beliggenhet for en rimelig penge, men kveldsbuffet og parkering er også inkludert. Man vet at man sitter på et kvalitetshotell når velkomstheftet kan fortelle at både Astrid Lindgren og Lill Lindfors har bodd her. Det er nesten så jeg får dårlig samvittighet for at jeg er så slem med Petter Stordalen (og dama hans) i den nye tegneserien min. Men selvsagt bare nesten.

PS: I jappeblekka Choice Magazine som ligger her, er det en tegneserie om Stordalen og den minst like uspiselige Magnus S. Rønningen. Den er laget av Flu. WTF?

kl. 2328
I kveld tok jeg med meg Tom Waits-biografien min på en runde på Faluns uteserveringer. Falun er en veldig pen, ren og velordnet by. Faktisk er den så pen og ren og velordnet at gatene stort sett er folketomme, selv på en solskinnsfredag. Falun får Kristiansand til å virke som Dhaka. Bortsett fra en litt sliten dame jeg så på The Golden Beer, er det ingen som røyker her engang. Ikke selger de sigaretter i barene heller. Men jeg trives med å være på et sted hvor jeg ikke har noe å gjøre. Jeg kjenner ingen og ingen kjenner meg. Hjemme i Kristiansand ville jeg aldri ha satt meg alene på bar med en bok og en øl.


17/7 kl. 1603
Så langt i dag har jeg ikke gjort annet enn å kjøre fort gjennom skogen. Veien går stort sett rett frem og på begge sider er det trær så langt øyet kan se. Folk foretar livsfarlige forbikjøringer bare for å gjøre turen mer interessant.

GPS-en prøvde å avhjelpe kjedsomheten ved å sende meg på ekspedisjon på traktens utallige grusveier. Den endte med at jeg fant meg selv på gårdstunet til et eldre par som satt i bare undertøyet og drakk kaffe.

Det første regnskyllet kom da jeg, akkurat som alle de andre turistene, stoppet i Mora for å spise is. Men det gjorde ikke noe, for i bokhandelen hvor jeg søkte ly fant jeg en helt ny bok av John Ajvide Lindqvist. Den kan komme godt med når jeg skal late meg i Trøndelag.

Akkurat nå står jeg parkert i veikanten ved en golfbane (?!) og lurer på om jeg skal prøve å sove en halv time i baksetet.

kl. 2225
Det regner i Sverige. Jeg er i Henning Mankells fødeby, Sveg. Det er Mankell-plakater over alt her. Har tilbragt det meste av kvelden på hotellet med det uimotståelige navnet Mysoxen. Jeg leser og drikker Lapin Kulta. Det er fint. Jeg liker å bo på hotell.


18/7 kl. 2239
Taktikken med å velge hotellene med de søteste navnene fungerer utmerket. Nå bor jeg på Hotell Emma i Östersund. Det ligger midt i byen, jeg har fått et grovt overdimensjonert rom og i første etasje er det pub. Man kan ikke klage på sånt.

Östersund er en hakket livligere by enn Falun og det virker som om de har mer historie å vise til. De har i hvert fall mange flotte, gamle bygninger her. Ellers er det veldig høflig, hygienisk og barnevennlig over alt. Men det er egentlig inntrykket mitt av Sverige generelt.

Dette blir siste stopp på denne delen av ferien. I morgen kjører jeg til Trøndelag for å være hos Farmor i noen dager. Fra og med neste helg skal jeg henge med folk og røvere i Oslo by.

Det virker forresten ikke som om noen forstår hva jeg får ut av turer som dette. Ingen ser poenget med å reise uten mål eller mening til helt anonyme, ordinære steder. Jeg har ikke noen bedre forklaring på det enn at jeg faktisk liker det anonyme og ordinære. Jeg liker å observere det fra hjørnebordet i en fremmed bar eller ved å vandre alene rundt i en ukjent by.

Å være på et fremmed sted, å være helt anonym, å ikke ha noen forpliktelser, å bare se og være til stede - det gir meg en følelse av frihet. Forstå det den som vil.

Dessuten liker jeg å kjøre langt med bil.

---
Soundtrack på turen: En bunke gamle CD-er, blant annet Warren Zevon, AC/DC, Tom Waits, Bob Dylan, The Handsome Family, The Grateful Dead, James Band og Elvis Costello.

---
Ensamseglaren er tittelen på en kortfilmserie av Johan Rheborg. Den handler om en fyr som legger ut på jordomseiling alene og sporenstreks blir helt koko. Eventuelt var han koko i utgangspunktet. Se alle de 38 fantastiske filmsnuttene her.

onsdag 28. juli 2010

Øyvind Holen graver i arkivet

Øyvind Holen, Norges kanskje mest troverdige tegneseriekritiker, publiserte i forrige uke en serie i bloggen sin kalt «Oversette serieskapere». En av postene handler om meg. Der har Holen gravd frem eldgamle anmeldelser av Et rop om hjelp (1997) og Negativ (2002). For meg er dette svært hyggelige gjensyn.

I innledningen sier Holen at dessuten boken min er «obligatorisk lesning», men at jeg dessverre ikke har tegnet så veldig mye. Hvis alt går etter planen, skal det ikke drøye så alt for lenge før han får mer å skrive om.

Les «Oversett serieskaper: Roy Søbstad» her.

fredag 9. juli 2010

Ulvene i korridoren v. 1.0


Jøss. Ikke bare er dette første sommerferiedag, men etter mye arbeid kan jeg også si meg ferdig med skissemanuset til det episke tegneserieverket Ulvene i korridoren. Og med tilfredshet noterer jeg meg at serien ligger an til å bli på hele 36 sider. Noe så langt har jeg faktisk aldri laget før. En god følelse for innholdet har jeg også. Mer moro, mer alvor, mer angst, mer satire, mer surrealisme, mer action, mer horror, mer blod, mer sex, større pupper.

Noen ganger er det som om bitene bare faller på plass av seg selv.

Jeg bør kanskje nevne at ingen andre enn meg selv har lest disse greiene ennå. For alt jeg vet kan det være en gal manns rablerier, litt som dagbøkene til han fyren i Seven. Men nå skal jeg sende alt sammen til redaktøren min, så får vi se om han fremdeles har lyst til å gi det ut.

I mellomtiden har jeg tenkt å gjøre alt annet enn å sitte ved tegnebordet.