søndag 26. september 2010

The Fine Art of Anger Management


Ukens opplagte gla'sak er at det nye James Band-albumet, The Fine Art of Anger Management, endelig er ute. Så langt kan det streames på WiMP eller kjøpes i mp3-format for en latterlig billig penge hos Platekompaniet. Den doble vinylutgaven befinner seg visstnok i en havarert lastebil i Oslo eller Arendal eller noe.

James Band har i over 15 år vært et av landets beste rockband, men takket være en helt unik markedsstrategi har de lykkes i å forbli totalt ukjente utenfor Kristiansand. Best til sin rett har de alltid kommet på scenen, men på den niende (!) plateutgivelsen sin har de klart fange mye av det som gjør dem så bra - energien, dynamikken og den rene og skjære spillegleden. At de drøyeste prog-tendensene er tonet ned til fordel for mer klassisk gitarrock, er helt greit for enkelte av oss. Og om ikke kvaliteten på selve musikken skulle være nok til å endelig gi dem litt oppmerksomhet, burde listen over gjestemusikere gjøre det. På den finnes førsteklasses musikere, popstjerner og legender som Egil Kapstad, Thom Hell, Kjetil Grande, Erlend Ropstad og Hanne Kolstø.

Selv om jeg er galopperende inhabil her, erklærer jeg herved at The Fine Art of Anger Management er en av årets aller beste plater. Alle med den minste interesse for God Rock skylder seg selv å sjekke den ut.

De som har lest boken min, vil forresten kjenne igjen covertegningen derfra. Jeg tegnet den uten noe spesielt formål midt på 90-tallet en gang. Deretter ble den liggende i skuffen helt til jeg begynte å sette sammen boken for tre-fire år siden. Erlend eller Trond fra bandet, jeg kan ikke huske hvem av dem det var, så tegningen i den perioden og tok en kjapp avgjørelse på at den måtte på det neste coveret.

Albumet kommer selvsagt i klassisk gatefold-format med en masse bilder og nerdete info. Layouten er det jeg som har stått for, og jeg har gjort et ærlig forsøk på å gi musikken den innpakningen den fortjener.

Oppdatering 10.11.10: The Fine Art of Anger Management er nå endelig tilgjengelig på både WiMP og Spotify.

tirsdag 21. september 2010

Downs Duck er helt mongo


I dag står den første Downs Duck-stripen på trykk i Dagbladet. Dermed er min sju år gamle profeti om at Ronny skulle bli en bigshot inne i hovedstaden endelig gått i oppfyllelse.

Jeg husker godt da Ronny viste meg den aller første skissen av den lubne anden med halvåpent, siklende nebb. Det må vel være 10 år siden nå. Min reaksjon var at det var morsomt funnet på, men at det ikke var noe han ville få på trykk. Til det var ideen for slem. Noen ville komme til å bli støtt.

Jeg hadde til en viss grad rett. Enkelte har blitt støtt av anden med Down syndrom. Men de har, i likhet med meg for 10 år siden, ikke lest serien. Det er ideen om å tulle med en utsatt gruppe som virker slem.

Selve seriene om Downs Duck er nemlig aldri annet enn søte. De handler jo bare om en liten fyr som kommer seg gjennom hverdagen som best han kan, akkurat som alle oss andre. Man får aldri følelsen av at Ronny gjør narr av figuren sin. Tvert i mot inviterer han leseren til å bli glad i ham.

Så jeg tok altså feil når det gjaldt Downs Duck. Men jeg fikk rett i at det kom til å bli noe av Rånni en dag.

mandag 20. september 2010

Jeg velger musikk 4

Jeg blir ofte beskyldt for å bare være opptatt av sutremusikk - country, singer-songwritere og den slags. I et forsøk på å bevise at dette er en sterk overdrivelse, har jeg valgt en saftig dubbelmacka av ekte rock som ukens TrashPop-tips: The Black Angels og Black Mountain. Bare hør her.

Alle nye og gamle tips kan forøvrig stadig høres på både Spotify og WiMP.

torsdag 16. september 2010

Big in Deutschland


Spekulasjonene rundt navnet i tittelen på Erlend Ropstads siste plate, går nå høyt også i tysk presse.

At «tysk presse» i dette tilfellet betyr en webside hvor bilder av goth-jenter med krem på puppene og anmeldelser av norske singer-songwriters står om hverandre, føles selvsagt bare riktig.

Oppdatering 18.09.10: Mediestormen tiltar. Musikkmagasinet Access All Areas skriver: «Det nye albumet til den norske singer/song-writeren Erlend Ropstad er verken tilegnet Roy Orbison eller Roy Horn. Tittelen på albumet er snarere tilegnet en av Ropstads nære venner, journalist og tegneserietegner Roy Søbstad.»

Oppdatering 22.09.10: Omtale fra Cargo Records: «The new album "Roy. It ain't over yet" is 11 songs inspired and written about his friend, journalist and cartoonist Roy Sobstad.»

Oppdatering 27.09.10: Anmeldelse fra Sound Base: «in Album, welches durch einen Journalisten und Cartoonisten inspiriert wurde ist schon eine Seltenheit. Hat man so sicher noch nicht gehört.»

Oppdatering 15.10.10: Anmeldelse fra Revolver Club: «ropstadt singt auf seinem album über seinen freund und cartoonisten roy sobstadt.»

Oppdatering 15.10.10: Anmeldelse fra Motor.de (hvor de tolker det som at Erlend prøver snakke sin gode venn Roy bort fra selvmord!): «Der wohl bewegendste Song der Platte ist ihr Titeltrack „Roy, Don´t Do It“. Er handelt von einem von Suizidgedanken geplagten Freund Ropstad's, der mit dem Leben fast abgeschlossen hat.»

Oppdatering 09.11.10: Erlend prøver å avmystifisere Roy-karakteren i et intervju med Jazzdimensions: «Me and Roy are good friends. We hang out a lot, and talk often. Still do, even after the album! (laughs) What you can learn about him through my music… Well, in the song "Roy Don't Do It", you can learn that his friend gives him crap love advice. Other songs are even more loosely based on myself, him or other people.»

tirsdag 14. september 2010

Jeg velger musikk 3

Det er et pussig misforhold i at når det skjer mye i mitt liv, så skjer det desto mindre her i bloggen. Det hadde kanskje vært mer logisk om det var omvendt. Men sånn er det altså. Og jeg har ikke tenkt å gjøre noe med det.

«Ukens» musikktips er i hvert fall ute på TrashPop-bloggen nå, 14 dager etter det forrige. Det handler om Phosphorescent og kan leses her.

Mine samlede musikktips kan dessuten høres på både Spotify og WiMP. (Spotify-listen har ikke én jævla abonnent enda. Hiv deg på før vennene dine gjør det!)

torsdag 2. september 2010

Lyd og bilde - en tegneseriekonkurranse


Som jeg har nevnt tidligere, gjør jeg en og annen småjobb for Trafo.no, et nettsted hvor ungdom med kunstneriske ambisjoner kan få vist frem tingene sine. I dag begynner Trafos tegneseriekonkurranse, og den er det jeg som har ansvaret for. Jeg har satt premissene, skrevet introduksjonsteksten og laget banneret du ser over her. Dessuten skal jeg plukke ut vinneren.

Temaet er musikk, serien skal være mellom én og fem sider lang og alle mellom 16 og 22 kan delta. Premien er et Wacom tegnebrett. Flere detaljer om konkurransen finner du her.

Og send for all del linken videre hvis du vet om noen som kan være interessert.