torsdag 15. desember 2011

Hardt og hårete gjensyn med gammel vinyl

I sommer fikk jeg vinylspiller i huset for første gang på kanskje 15 år. Etter omfattende arkeologiske utgravninger i kottet og hjemme hos foreldrene mine, har jeg nå også hele den gamle platesamlingen på plass igjen. Den bærer, som forventet, sterkt preg av at jeg var tenåring på landsbygda på 80-tallet. Det er lite new romantics og goth å spore, for å si det sånn.

Her er noen nesten tilfeldig utvalgte godbiter:


Den aller første vinylplaten jeg kjøpte var Iron Maidens doble Live After Death. Den kostet 124 kroner på Nilsens papirhandel i Våler i Solør i 1985 eller -86. Faren min syntes det var stivt, men selv kunne jeg ikke ha vært mer fornøyd. Ikke bare var musikken den feteste som var å oppdrive i Våler på den tiden, men albumet hadde også en helt fantastisk coverillustrasjon av Derek Riggs og hundrevis av turnébilder spredt over utbretten, innerposene og et eget hefte. Jeg må ha tilbragt dagevis med øretelefoner på hodet og coveret i fanget.


Broren min og jeg hadde en slags stilltiende avtale om hvilke band som «tilhørte» hvem. Hvis for eksempel Iron Maiden ga ut ny plate, hadde jeg forkjøpsrett på den. Hvis derimot Judas Priest kom med noe, var det broderens. Metallica og Anthrax var også blant mine, mens Megadeth og Testament var hans. At mine band gjennomgående var et hakk kulere enn hans, kom antakelig av at jeg var eldst og først ute.


Metal Church var også et av mine band, men det kan ha vært fordi broderen ikke var særlig interessert i dem. Strengt tatt hadde nok ikke Metal Church så mange andre fans enn meg der vi bodde. Til gjengjeld var jeg så fan at jeg kjøpte en limited edition picture interview disc med dem. Og noe mer 80-talls enn vinylplater med amatørmessige intervjuer og uskarpe bilder på, finnes vel knapt.


Jeg har uforholdsmessig mange EP-er - eller maxisingler, om du vil - ikke minst med Metallica. Antakelig hang det sammen med min alltid anstrengte personlige økonomi. EP-boksen som heter The Good, the Bad and the Live: The 6 1/2 Anniversary 12" Collection, kjøpt på klassetur til Køben rundt 1990, er nummerert og greier. Kanskje den er verdt noe i dag?


En signert tolvtommer med Candlemass har jeg også. Den er kanskje ikke verdt like mye?


Dette turnéheftet, som jeg kjøpte i Skedsmohallen 18. oktober 1988, inneholder side opp og side ned med bilder av Metallica som drikker seg fulle. Det hadde åpenbart ikke god innflytelse på meg.


Deep Purple-«samlingen» min er veldig underlig. Jeg har greid å styre unna alle klassikerne, og i stedet gått for tre av de mest irrelevante platene deres.


Jeg hadde helt fortrengt at jeg eier en tolvtommer med Joe Satriani, og har ikke den fjerneste idé om hvorfor.


Jeg har overraskende få hårmetall-skiver. NWOBHM og thrash ser, til min lettelse, ut til å ha ligget mitt hjerte nærmest. W.A.S.P.-tolvtommeren nede til høyre er lavmålet eller juvelen i samlingen, alt etter som du spør foreldrene mine eller meg.


Gledelig nok er AC/DC et av bandene jeg har flest skiver med. Hvis man plusser på CD-ene jeg har med dem (Back in Black var min aller første CD) har jeg en nesten komplett samling frem til 1990 eller der omkring. Og det er kanskje mer AC/DC enn noen trenger. Som Angus Young selv sa: «I'm sick to death of people saying we've made 11 albums that sounds exactly the same, In fact, we've made 12 albums that sound exactly the same.»


Jeg hørte ikke bare på metal. Neida, jeg likte Stevie Ray Vaughan, The Georgia Satellites, Ramones og alt med Jello Biafra også.

Den siste vinylplaten jeg kjøpte var Neil Youngs Weld. Etter det drøyde det altså rundt 20 år. Da begynte jeg på nytt med den nyeste til Bon Iver. Tiden gjør ting med en mann.

6 kommentarer:

  1. Idag var tydeligvis dagen for hair-metall og melodisk metall. Ref: Øyvind Berekvams update på Facebook og ditt blogginnlegg...
    ...og tro det eller ei, men denne uken har jeg jobbet med dette innlegget http://musiquedelavie.blogspot.com/2011/12/over-til-melodisk-hard-rock.html som jeg postet tidligere idag :)
    ...Aner vi en trend her!

    SvarSlett
  2. Veldig bra. 80-tallet er tydeligvis kommet for å bli.

    SvarSlett
  3. Den "stilltiende" avtalen du nevner handler nok mest om alder, først til mølla osv. Hadde uansett ikke råd til dobbelt sett, dermed endte jeg med Megadeth i stedet for Metallica og Testament i stedet for Anthrax...

    SvarSlett
  4. Jupp, men ordningen fungerte da ganske bra. Til sammen har vi nok en ganske respektabel samling.

    SvarSlett
  5. Morsomt å lese, selv om det tok meg tre år å oppdage artikkelen. Det ble mye lytting til disse skivene både hos deg og meg opp igjennom 80-tallet. Husker spesielt den første platespilleren din, som man matet skivene på samme måte som med en CD spiller. Den hadde mange rare nykker. Den hadde en "skip" funksjon, som nesten aldri fungerte. Det var også problemer med de skivene som hadde ekstra lang spilletid, spesielt Iron Maiden som hadde en tendens til å trøkke inn 25+ minutter på hver side av en vinylskive. Da kutta den ganske enkelt ut noen sekunder av starten på hver side.

    ...og du var ikke alene om å være stor fan av Metal Church...men nå er jeg helt alene om å være det...ha ha...

    Ole Roger

    SvarSlett
  6. Ah! Hyggelig at du later til å ha like sterke minner om min merkelige, gamle Sharp-platespiller som meg selv. Jeg husker også at den var veldig lite glad i singler og alle former for farget vinyl. Og det er godt å høre at ikke alle har glemt Metal Church. "The Dark" må ha vært en av platene som gikk flest runder på platespilleren min.

    SvarSlett