søndag 30. desember 2012

Fasiten for musikkåret 2012 er klar

Fra gårsdagens Fædrelandsvennen.

Noe av det beste med å være musikkskribent i ordentlig avis, er at man får sette sin private årsbesteliste på trykk. Hver og en står selvsagt fritt til å gjøre seg opp en egen mening, men det er min liste som står der i avisen, svart på hvitt – som noe offisielt, som en fasit.

Tji-hi!

Det eneste dumme er at jeg synes det er nesten helt håpløst å lage slike lister. Musikk er, som jeg pleier å si, ingen målbar størrelse. Dermed blir det absurd å skulle rangere en masse ulike artister og album i forhold til hverandre. Samtidig er det unektelig ganske gøy. Noe skal man jo ha å krangle om.

Til listen som sto i Fædrelandsvennen i går måtte jeg begrense meg til tre album. Her er en utvidet versjon utarbeidet eksklusivt for roysobstad.com:
  1. Mark Lanegan Band: Blues Funeral
  2. Bill Fay: Life Is People
  3. First Aid Kit: The Lion's Roar
  4. Tønes: Sån av Salve (min anmeldelse)
  5. Thåström: Beväpna dig med vingar
  6. Iris Dement: Sing the Delta
  7. Lambchop: Mr. M
  8. Father John Misty: Fear Fun
  9. Dr. John: Locked Down
  10. Chris Robinson Brotherhood: Big Moon Ritual (min anmeldelse)
Alle disse er selvsagt også representert i Wimp- og Spotify-spillelistene jeg nennsomt har satt sammen i løpet av 2012. I tillegg kommer de rundt regnet 175 artistene som ikke fikk plass på topp 10 – fra The Shins via Gojira og The Weeknd til Leonard Cohen. Den samlede spilletiden er på over et døgn, så jeg foreslår at du setter av årets siste par dager til lytting og fordypning. Det er mye fint å høre, nemlig.

fredag 21. desember 2012

2012 oppsummert

Fædrelandsvennen på besøk hjemme hos meg i januar. Foto: Siri Hardeland

I løpet av romjulen kommer jeg til å skrive en egen post om musikkåret vi har lagt bak oss, men den store oppsummeringen av året her på bloggen tar jeg like godt nå.

2012 var et begivenhetsrikt år for meg, og jeg postet dobbelt så mange ganger som i 2011. Her er topp- og bunnoteringene:

Første gang jeg så Ulvene i korridoren utstilt i en butikk, 
var det plassert mellom jentebladene hos Narvesen på Oslo S.


    Vibeke og jeg på ARoS Kunstmuseum i Århus rundt påsketider.


      Paneldebatt under OCX med Karstein Volle, Øyvind Holen og Kristian Hammerstad.
      Aksel Kielland var ordstyrer.

      • August: Når jeg kommer hjem fra sommerferie, blir det klart at jobben min i Laboremus ryker. Etter til sammen 15 år med bokproduksjon, blir jeg brått nødt til å tenke nytt. Jeg bestemmer meg for å gi frilanslivet en sjanse, og driver litt egenreklame.

        Med Rune og Ronny i London i september.


          I Was a King og plakaten jeg laget for dem.

          • Desember: Den logiske konsekvensen av at jeg mister jobben, har tegneseriebakgrunn og skriver stadig mer for Fædrelandsvennen, er selvsagt at jeg begynner å skrive om tegneserier for Fædrelandsvennen. Den første tegneserieanmeldelsen min sto på trykk denne uken, og handler om Tardis «Skyttergravskrigen».
          Her er tidligere års oppsummeringer: 2007, 2008, 2009, 2010 og 2011.

          torsdag 20. desember 2012

          Tegneserieanmeldelse: Tardi


          På tirsdag debuterte jeg som tegneserieanmelder i Fædrelandsvennen. Etter at jeg nå er rimelig godt etablert som musikkskribent og siden jeg jo har fusket i serieskaperfaget i alle år, virket det å skrive om tegneserier som det logiske neste skrittet. Og avisen har vel ikke hatt serieomtaler siden Walter Wehus sine dager, så det er hyggelig å kunne fylle et hull på litteratursidene.

          Første anmeldelse tar for seg den franske mesteren Tardi og hans monumentale Skyttergravskrigen. Les den her.

          Så nå får jeg altså betalt for å gjøre det jeg alltid har gjort: Ligge på sofaen og lese tegneserier. Det føles som om brikkene begynner å falle på plass.

          fredag 7. desember 2012

          Trond skriver om sine skiver

          Ragged Glory varmer opp for Slade i Kristiansand i høst: Vegard på trommer, Trond på gitar.

          Siden postingene kommer nokså sporadisk her på roysobstad.com for tiden, anbefaler jeg trofaste lesere å følge denne lenken til en blogg som ofte oppdateres både to og tre ganger om dagen. Min kompis Trond har, «som et ledd i førtiårskrisa», satt seg fore å skrive om alle platene han har. Og Trond har mange plater.

          De som kjenner ham blir neppe overrasket over at samlingen – og dermed også bloggen – er sterkt 70-tallsorientert. Og Trond skriver morsomt om 70-tallsplatene sine. Om Deep Purples Stormbringer heter det at det aldri før har vært «følt så mye på ei hardrock-skive». AC/DC sin For Those About to Rock er «første gang en kan si at bandet låt bedre før. I 1981. Over 30 år siden. Det er veldig lenge å ha vært bedre før.»

          I tillegg til at han skriver godt, har Trond den fordelen at han faktisk kan spille selv. I motsetning til en musikkskribent som for eksempel undertegnede, som er så umusikalsk at han måtte gå på gruppe i blokkfløyte, kan han skrive med troverdighet om ting som innspillingsteknikker, taktarter og gitarfigurer. At han gjør det uten å virke ekskluderende eller snobbete, sier også sitt om kvaliteten på skrivingen.

          Min kompis Trond er kanskje mest kjent som gitarhelt og frontmann i de kristiansandslokale legendene James Band. De siste årene har han stått bak hyllestkonserter til både The Who, Neil Young, Led Zeppelin og Bruce Springsteen. Dessuten spiller han med Tenderleaves, og er generelt en kjernekar.

          Og etter at jeg helt uppfordret har skrevet alt dette, synes jeg godt han kan spandere en øl på meg neste gang vi skal nerde foran platespilleren.