Fasiten for musikkåret 2012 er klar

Fra gårsdagens Fædrelandsvennen.

Noe av det beste med å være musikkskribent i ordentlig avis, er at man får sette sin private årsbesteliste på trykk. Hver og en står selvsagt fritt til å gjøre seg opp en egen mening, men det er min liste som står der i avisen, svart på hvitt – som noe offisielt, som en fasit.

Tji-hi!

Det eneste dumme er at jeg synes det er nesten helt håpløst å lage slike lister. Musikk er, som jeg pleier å si, ingen målbar størrelse. Dermed blir det absurd å skulle rangere en masse ulike artister og album i forhold til hverandre. Samtidig er det unektelig ganske gøy. Noe skal man jo ha å krangle om.

Til listen som sto i Fædrelandsvennen i går måtte jeg begrense meg til tre album. Her er en utvidet versjon utarbeidet eksklusivt for roysobstad.com:

1. Mark Lanegan Band: Blues Funeral
2. Bill Fay: Life Is People
3. First Aid Kit: The Lion's Roar
4. Tønes: Sån av Salve (min anmeldelse)
5. Thåström: Beväpna dig med vingar
6. Iris Dement: Sing the Delta
7. Lambchop: Mr. M
8. Father John Misty: Fear Fun
9. Dr. John: Locked Down
10. Chris Robinson Brotherhood: Big Moon Ritual (min anmeldelse)

Alle disse er selvsagt også representert i Wimp- og Spotify-spillelistene jeg nennsomt har satt sammen i løpet av 2012. I tillegg kommer de rundt regnet 175 artistene som ikke fikk plass på topp 10 – fra The Shins via Gojira og The Weeknd til Leonard Cohen. Den samlede spilletiden er på over et døgn, så jeg foreslår at du setter av årets siste par dager til lytting og fordypning. Det er mye fint å høre, nemlig.