mandag 30. desember 2013

Fasiten for musikkåret 2013


Faksimile fra Fædrelandsvennen 27.12.13
(Klikk for å forstørre.)

Album:
  1. Patty Griffin - American Kid (min anmeldelse)
  2. The National - Trouble Will Find Me
  3. Jason Isbell - Southeastern (min anmeldelse)
  4. Jonathan Wilson - Fanfare
  5. Stein Torleif Bjella - Heim for å døy
  6. John Murry - The Graceless Age
  7. John Grant - Pale Green Ghosts
  8. Phosphorescent - Muchacho 
  9. Matthew E. White - Big Inner
  10. David Bowie - The Next Day
Konserter:
  1. Motorpsycho - Pir6 i Kristiansand, 20. oktober
  2. Nick Cave and The Bad Seeds - Norwegian Wood i Oslo, 14. juni
  3. Slayer - Øyafestivalen i Oslo, 10. august
  4. John Grant - Byscenen i Trondheim, 7. september
  5. Stefan Sundström - Byscenen i Trondheim, 28. juli
Spilleliste:



Tidligere års fasiter: 20122011 og 2010

onsdag 11. desember 2013

søndag 27. oktober 2013

Takk for musikken, Lou Reed


Lewis Allan "Lou" Reed (March 2, 1942 – October 27, 2013) was an American rock musician and songwriter. Reed was known for his distinctive deadpan voice, poetic lyrics and for pioneering and coining the term ostrich guitar. Wikipedia

Anbefalt lytting:
  • The Velvet Underground & Nico (The Velvet Underground, 1967)
  • White Light/White Heat (The Velvet Underground, 1968)
  • The Velvet Underground (The Velvet Underground, 1969)
  • Loaded (The Velvet Underground, 1970)
  • Live 1969 (The Velvet Underground, utgitt 1974)
  • Berlin (1973)
  • The Blue Mask (1982)
  • New York (1989)
  • Songs for Drella (med John Cale, 1990)
Klikk her for å høre en håpløst mangelfull, men likevel helt fantastisk spilleliste i Wimp.

fredag 11. oktober 2013

Roalds teorier om gulv og skog


Forrige lørdag åpnet utstillingen «Teori om sovende gulv» av min gamle kamerat Roald Andersen dy i Kristiansand Kunsthall. Som en slags forlengelse av utstillingen har Roald også laget en 80 siders bok som heter «Teori om sovende skog». Boken inneholder en blanding av bilder relatert til utstillingen og tekster av forfattere som Pål Gitmark Eriksen, Mirjam Kristensen og Nils Christian Moe-Repstad. Jeg har bidratt med layout og grafisk produksjon.

Boken er helt gratis. Det er bare å ta den med seg hjem.

Men den viktigste grunnen til å oppsøke Kunsthallen er selvsagt selve utstillingen. Roalds – tja, hva-skal-man-kalle det? – installasjon er i all sin renskårne enkelhet både vakker, underlig og mildt urovekkende. Helst burde man nok oppleve den alene, i stillhet, og ikke omgitt av elleville småunger og skravlende kunstgroupies slik jeg var på lørdag. Jeg må se den igjen.

«Teori om sovende gulv» blir stående til 17. november.



søndag 15. september 2013

Forresten nr. 27 er ute nå!

Forside av Tim

Her kommer plutselig flere gode tegneserienyheter på én gang.

Jippi har nettopp sluppet det lenge etterlengtede Forresten nr. 27, og det betyr at de siste delene av min serie Brakk også er ute.

Brakk var en serie jeg la mye arbeid i for fire–fem år siden, men som jeg til syvende og sist aldri kom noen vei med. De tre første to-siderne ble trykket i M i 2009 – og om igjen i forrige Forresten – mens de siste åtte sidene er blitt liggende upublisert helt til nå.

Det føles godt å endelig få dem ut. De er ganske morsomme, nemlig.

Forresten nr. 27 er tykk som en bok, delvis i farger og full av spreke tegneserier. Det selges i nettbutikken til Jippi, i Narvesen og i alle tegneseriebutikker som er verdt å besøke.

En helt vanlig dag på kontoret: Brakk og sjefen hans, Sylte

torsdag 12. september 2013

Johnny og jeg

Det er sprøtt å tenke på, men i dag er det akkurat 10 år siden Johnny Cash døde. 

I stedet for å skrive en hyllest til den store mannen, har jeg funnet frem det personlige, lille essayet jeg skrev den gang da. Det gjør jeg ikke av latskap, men fordi jeg ikke har noe å tilføye.

I 2003 skrev jeg at Johnny Cash hadde fulgt meg gjennom hele livet. Det gjør han fremdeles i 2013.

1964. Foto: David Gahr

Det var Ronny som sendte meg en SMS om at Johnny Cash var død. Da jeg fikk den, befant jeg meg på et hotellrom i Bergen og hadde andre ting enn gamle countrylegender å tenke på, for eksempel en dundrende hodepine og hvor det var blitt av klærne mine. Det var vel heller ikke spesielt overraskende at mannen døde nå, han hadde jo gått inn og ut av sykehus i årevis. Dessuten var det bare noen måneder siden June Carter Cash døde, og når kona dør pleier gubben å følge ikke lenge etter. Det er bare sånn det er.

Men i ettertid har det gått opp for meg hvordan Johnny Cash har fulgt meg gjennom stort sett hele livet.

Jeg pleier ikke å gruble så mye på barndommen og sånn, jeg er mer av typen som bekymrer meg for framtiden. Men ett klart barndomsminne jeg har, fra da vi bodde i Nord-Norge, er av at vi skal på fisketur og jeg sitter i baksetet på Asconaen og synger med på Johnny Cash-kassetter. «Five Feet High and Rising» var blant favorittene, husker jeg.

Også var jeg mer enn bare litt opptatt av cowboyer og Det ville vesten på den tiden. Og Johnny Cash var jo cowboy. Ikke bare hadde han tøff cowboyhatt og til og med revolver på en del bilder, du hørte på stemmen og så i øynene hans at han ikke var en fyr å kødde med. Han var tøff som flint og hard som stein. Han var helt i klasse med Lynvingen.

Men Johnny Cash til tross, virkelig opptatt av musikk ble jeg vel egentlig ikke før jeg ble tenåring. Og da gikk det nesten utelukkende i heavy metal. Det var ikke mange artister som ikke hadde langt hår og altfor trange bukser som var verdt å respektere. Men Johnny Cash var en av dem.

For Cash selv var ikke 80-årene noen spesielt god periode. Han reiste rundt og spilte de samme gamle sangene for det samme gamle publikummet, knapt noen kjøpte de nye platene hans. Men på gutterommet låt Faderns kopi av «Johnny Cash at Folsom Prison» bedre enn noen gang. Det var en oppløftende og faktisk oppbyggelig opplevelse å høre Johnny Cash bonde med de innsatte i USA hardeste fengsel. Og jeg skjønte at Cash var tøff på en måte som disse metal-bandene aldri kunne bli. Han trengte aldri late som.

Da jeg omsider flyttet hjemmefra, var «At Folsom Prison» og et par andre Cash-plater blant et kresent utvalg vinyl jeg stjal med meg fra Faderns samling.

Og på 90-tallet var også Cash tilbake. Med de fire «American Recordings»-platene han laget sammen med Rick Rubin toppet han livsverket på en måte knapt noen kunne forutsett. Plutselig greide han å omsette alder og sykdom i artistisk tyngde og integritet.

Johnny Cash hadde nok ikke vært så langt framme i bevisstheten min de siste årene, men jeg visste hvem Rick Rubin var. Han hadde tross alt produsert både Slayer og Red Hot Chili Peppers. For første gang gikk jeg ut og kjøpte mine egne Johnny Cash-plater.

Jeg vet ikke om det var «American Recordings»-serien som ga Johnny Cash krediblitet igjen, eller om det var folkene i omgangskretsen min som endelig var blitt voksne nok til å innrømme at de likte en gammel cowboy. Det var sikkert litt av begge deler. Ihvertfall var det ikke flaut å snakke om Johnny Cash lenger. Tvert imot. Alle visste jo at han var verdens tøffeste mann, og at han alltid hadde vært det.

Og sånn kommer det til å forbli.

Senest sist lørdag satt Ronny og jeg hjemme hos meg og varmet opp for en kveld på byen. Vi hadde vært ute kvelden før også, så det falt seg naturlig å holde musikken i et dempet leie. Det gikk i gammel soul og enda eldre blues. Etterhvert kom også noen Johnny Cash-plater fram, og jeg fikk det for meg at vi måtte se videoen til «Hurt». Forutsigbart nok kjente jeg øynene bli blanke og måtte kvele et hikst da det værbitte, eldgamle ansiktet til Johnny Cash fylte skjermen med all verdens verdighet.

Ronny og jeg sa ikke noe spesielt til hverandre da videoen var ferdig, men renset heller lufta med noe støyende. For jeg visste at han hadde opplevd akkurat det samme som meg.

2003. Foto: Daniel Coston

Les også min omtale av «American IV – The Man Comes Around», nr. 66 i Pstereos kåring av de beste platene 2000–2009.

lørdag 6. juli 2013

Du er en luring, Jens Styve

(Dette er ikke bokomslaget.)

På 90-tallet, da den første generasjonen av serieskapere tilknyttet Jippi Forlag var på sitt mest vitale, var Jens K Styve en av ledestjernene. I form lignet seriene hans på de amerikanske alternativseriene flere av oss var inspirert av, men bedre enn de fleste klarte han å forankre dem i en gjenkjennelig, norsk virkelighet. Blant alle de lovende serieskaperne som var i ferd med å blomstre på den tiden, var Jens en av de aller mest lovende.

Men ved begynnelsen av 2000-tallet sluttet han brått å lage serier. Han flyttet til Tromsø, og begynte å livnære seg som illustratør og designer i stedet. Så, i 2007, ga han – til overraskelse for flere av oss – ut sin første roman, «Eg, Ove Kvamme». Det var en vittig og trist bok om en forblåst sjel på Vestlandet. Det var ikke vanskelig å se at den kom fra samme kilde som tegneseriene.

Nå har jeg vært så heldig å få lese det mer eller mindre ferdige manuset til Jens K Styves andre roman. Den heter «Friedland», og handler om en nordnorsk familie ved samme navn. Hovedpersonen er familiefar Odd Friedland, en kar med mange jern i ilden – de fleste av dem helt på kanten av det lovlige. Det går i både hjemmebrenning og healing. Under lesingen begynte jeg etter hvert å tenke på Odd som en slags blanding av Walter White – han fra «Breaking Bad» – og Snåsamannen. Men strengt tatt har han vel ikke talentene til noen av dem.

Jens skriver lett og effektivt, i et språk helt fritt for daukjøtt. Sidene flyter av gårde nesten uten at man merker det. Underveis ble jeg minnet om både Ragnar Hovland, Erlend Loe og Arto Paasilinna. Det er noe med den lakoniske tonen, måten karakterene aksepterer selv de mest absurde situasjoner på og den melankolske understrømmen som er der også når historien er på sitt mest komiske. Når alle de mange trådene på elegant vis samles helt til slutt, sitter man igjen med den dype tilfredsstillelsen bare virkelig gode leseopplevelser kan gi.

Jens K Styve har gått fra å være en av våre mest lovende serieskapere til å bli en interessant, ny stemme i norsk litteratur. Det er klart jeg er misunnelig.

«Friedland» kommer ut på Samlaget i september.

lørdag 1. juni 2013

Nå også med egen byline


I uken som gikk debuterte jeg som filmanmelder i Fædrelandsvennen. Knut Holt har sagt takk for seg etter utrolige 33 år og rundt 6000 anmeldelser, og Cathrine Sordal og jeg har tatt over plassen hans i kinosalen.

Nye filmanmeldelser kommer hver torsdag, og i tillegg fortsetter jeg å skrive om musikk og tegneserier. Etter hvert som anmeldelsene hoper seg opp, vil jeg også legge dem ut i skriverier-bloggen min. Men det blir selvsagt først en stund etter at de er publisert i avisen.

lørdag 25. mai 2013

Freddy Edderkopp 2 er ute nå


For et drøyt år siden kom Freddy Edderkopp i kloster ut. Det er en søt, liten barnebok om livet i et katolsk kloster, skrevet av søster Ane-Elisabet Røer og illustrert av meg. Vårt land var veldig begeistret: «Illustrasjonene i boka er oppsiktsvekkende. Roy Søbstad har håndlag for det tøffe, med tegneseriens overdrivelser som virkemiddel, og dette fungerer naturligvis ekstra overraskende i en sammenheng som dette.»

Nå er oppfølgeren, Freddy Edderkopp og sakramentmysteriet, ute. Les mer om den på siden til St. Olav Forlag og sjekk ut noen av illustrasjonene i galleriet.

Freddy Edderkopp i kloster anmeldt i Vårt Land. Klikk for å forstørre.


Et par skisser fra arbeidet med bok nummer to.

søndag 12. mai 2013

Gratulerer, Tronsmo!

Tronsmo Comix (Jippi Forlag, 2000). Forside av Jason

Tronsmo bokhandel fyller 40 år i disse dager. Begivenheten feires på både den ene og andre måten – samtidig som stedet trues av riving og tvangsflytting.

Det fikk meg til å komme på at jeg også har vært med på å hylle denne enestående, lille bula.

I 2000 sto Tronsmo som vanlig på randen av konkurs, og Jippi Forlag tok initiativ til et tegneseriehefte som skulle selges til inntekt for alle serietegneres favorittbokhandel. Mitt bidrag var en liten Jesper og Jonathan-serie. De tre sidene har ikke vært trykket noe annet sted siden, så dette er en fin anledning til vise dem frem igjen.

Jeg er ikke så glad i tegnestilen jeg hadde på den tiden, men hyllesten var i hvert fall ektefølt. Og jeg passer fremdeles på å stikke innom Kristian Augusts gate 19 hver gang jeg er i Oslo. Først stopper jeg ved musikkbøkene, så kikker jeg over hyllene med engelsk skjønnlitteratur før turen går ned de trange trappene til tegneserieavdelingen. Hvis jeg har god tid, rekker jeg også en runde blant kunstbøkene – og kanskje til og med historie-, politikk- og filosofi-hyllene – når jeg kommer opp igjen.

De overfylte lokalene har stemning og sjel, utvalget i alle avdelingene er overveldende og de som jobber der viser ekte engasjement for det de driver med. Tronsmo er kort sagt alt kjedebokhandlene ikke er. Og nettopp derfor er det viktigere enn noen sinne at denne unike kulturinstitusjonen får fortsette å leve.



torsdag 21. mars 2013

Ny tegneserieanmeldelse: Guy Delisle

Fra den engelske utgaven av Opptegnelser fra Jerusalem

Like før jul lanserte jeg meg selv – på nokså ubeskjedent vis – som Fædrelandsvennens nye tegneserieanmelder. I tiden etter det har jeg gjort alt mulig annet enn å anmelde tegneserier. Først denne uken hadde jeg en ny en på trykk. Men det er i hvert fall nok en interessant serie jeg har fått skrive om – Guy Delisles Opptegnelser fra Jerusalem. Les hva jeg har å si om den her.

Sjekk gjerne også ut den forrige anmeldelsen, som handler om Skyttergravskrigen av Tardi.

mandag 18. mars 2013

Takk for musikken, Jason Molina

En spøkelsesaktig Jason Molina på Quart i 2007

I dag kom den triste nyheten om at Jason Molina er død, bare 39 år gammel. Det har lenge vært kjent at mannen hadde problemer, men i slike tilfeller skjønner man gjerne ikke hvor dårlig det virkelig står til før det er for sent.

Jeg ble først oppmerksom på denne formidable låtskriveren rundt midten av forrige tiår en gang. På den tiden var han noe av en husgud for nettstedet Pstereo.no, som jeg var en ivrig leser av og etter hvert også bidragsyter til. Molina og bandet hans, Magnolia Electric Co, spilte dessuten to flotte, men skammelig dårlig besøkte konserter her i Kristiansand under Quartfestivalen.

Jason Molina fortjener selvsagt et godt og grundig minneord, og jeg er sikker på at noen skriver på det i dette øyeblikk. Selv har jeg gravd frem noen gamle tekster fra arkivet. Et søk på etiketten «Magnolia Electric Co» her i bloggen gir en god del treff. De viktigste av dem er anmeldelsene av albumet «What Comes After the Blues» og EP-en «Hard to Love a Man», som begge stammer fra 2005. I tillegg skrev jeg en presentasjon slash hyllest for Quart i 2007.

I kveld skal jeg finne frem noen Molina-album det er alt for lenge siden jeg har hørt. Det er mange å velge blant. Mine favoritter er «Didn't It Rain» og «Magnolia Electric Co» med Songs: Ohia, «Trials and Errors», «What Comes After the Blues» og «Josephine» med Magnolia Electric Co, samt soloalbumet «Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go». Nykommere anbefales å sjekke ut denne fine spillelisten på Wimp.

Jason Molinas sanger – fulle av spøkelser og djevler, mystiske ulver og truende fugler, måne og mørke som de er – kommer ikke til å føles mindre ladede etter i dag.

mandag 11. mars 2013

Turboneger spessial


I forrige uke spilte Turboneger - eller Turbonegro som de heter nå for tiden - i Kristiansand. Jeg var på plass som Fædrelandsvennens utsendte, og skrev en anmeldelse som kan leses her. Det var en riktig bra konsert.

Mens jeg forberedte meg til skrivejobben - lyttet meg opp på det siste albumet og oppdaterte meg på historikken - slo det meg hvor lenge dette bandet faktisk har fulgt meg. De har aldri vært favorittbandet mitt eller noe sånt, men i godt over 20 år nå har de liksom bare vært der.

Første gang jeg ble obs på Turboneger - eller TRBNGR som de ofte kalte seg - var rundt 1990. Da var jeg med på å lage en fanzine som het Bizzarro, og der publiserte vi - jeg kødder ikke - det aller første intervjuet bandet noen gang gjorde. I 2003, da de kanskje var på sitt mest hypede, la jeg ut deler av artikkelen her i bloggen. Og det er rystende lesning den dag i dag.

Året før, altså i 2002, var jeg selvsagt på den etter hvert så myteomspunnede comeback-konserten på Quart. Men skal jeg være helt ærlig, ble jeg nok mer imponert av kristiansandslegendene Flying Crap den kvelden. Og den aller først konsertanmeldelsen jeg skrev, handlet om nettopp Craps opptreden. Den ble trykket i gratisavisen Stimuli under den catchy overskriften «Knulling, driting og heroin», og kan fremdeles leses her.

Flying Crap er verdt å nevne også fordi det finnes sterke bånd mellom dem og Turboneger. For eksempel ga de i sin tid ut en split-singel sammen og bandbildet på Turbo-albumet «Ass Cobra» er tatt utenfor Flying Craps beryktede hovedkvarter, Craphouse, her i Kristiansand.

Så sent som i 2007 var bandene i tottene på hverandre. I beste punk-ånd gikk Crap ut i VG og beskyldte Turbo for sellout, og Hank Von Helvete så seg nødt til å sette skapet på plass: «Bandkrig mellom Turbo og Crap? Det blir omtrent som å sette danskebåten opp mot en pionérjolle. Jeg skal si deg en ting: Hadde Flying Crap benyttet muligheten de hadde for ti år siden, ville det bandet vært så stort at Turboneger faktisk hadde hatt grunn til å frykte kritikk fra dem!»

Det samme året, altså i 2007, jobbet jeg for Quart. Jeg skrev forhåndsomtaler av bandene som skulle spille, og blant dem var selvsagt Turboneger - eller bare Turbo blant venner. Den teksten er bevart her.

Og nå har jeg altså skrevet om den siste, Hank-løse versjonen av bandet også. Her er dessuten noen eksklusive foto-outtakes fra uken som var:





mandag 4. februar 2013

Månedens kunstner


I hele februar stiller jeg ut tegneserieoriginaler på restauranten Til stede i Kristiansand.

For anledningen har jeg funnet frem seriesider som dekker en periode på nesten 20 år. Her er både gamle Forresten- og Fantazine-serier, klassiske Jesper og Jonathan-serier, ennå upubliserte Brakk-serier og nyere serier som Bob og jeg og Norwegian Noir.

Til stede ligger midt i Markens gate. Det er veldig hyggelig der, og maten skal være både sunn og god. Vær bare obs på at enkelte av seriesidene inneholder grafiske fremstillinger av stump vold, oppkast, onani og banning. Det kan med andre ord være lurt å se an utstillingen før du velger hvor du vil sette deg ned med den økologiske linsebiffen din.





Ingunn er kurator for utstillingen. Hun er mye skarpere i virkeligheten enn dette bildet gir inntrykk av.