torsdag 21. mars 2013

Ny tegneserieanmeldelse: Guy Delisle

Fra den engelske utgaven av Opptegnelser fra Jerusalem

Like før jul lanserte jeg meg selv – på nokså ubeskjedent vis – som Fædrelandsvennens nye tegneserieanmelder. I tiden etter det har jeg gjort alt mulig annet enn å anmelde tegneserier. Først denne uken hadde jeg en ny en på trykk. Men det er i hvert fall nok en interessant serie jeg har fått skrive om – Guy Delisles Opptegnelser fra Jerusalem. Les hva jeg har å si om den her.

Sjekk gjerne også ut den forrige anmeldelsen, som handler om Skyttergravskrigen av Tardi.

mandag 18. mars 2013

Takk for musikken, Jason Molina

En spøkelsesaktig Jason Molina på Quart i 2007

I dag kom den triste nyheten om at Jason Molina er død, bare 39 år gammel. Det har lenge vært kjent at mannen hadde problemer, men i slike tilfeller skjønner man gjerne ikke hvor dårlig det virkelig står til før det er for sent.

Jeg ble først oppmerksom på denne formidable låtskriveren rundt midten av forrige tiår en gang. På den tiden var han noe av en husgud for nettstedet Pstereo.no, som jeg var en ivrig leser av og etter hvert også bidragsyter til. Molina og bandet hans, Magnolia Electric Co, spilte dessuten to flotte, men skammelig dårlig besøkte konserter her i Kristiansand under Quartfestivalen.

Jason Molina fortjener selvsagt et godt og grundig minneord, og jeg er sikker på at noen skriver på det i dette øyeblikk. Selv har jeg gravd frem noen gamle tekster fra arkivet. Et søk på etiketten «Magnolia Electric Co» her i bloggen gir en god del treff. De viktigste av dem er anmeldelsene av albumet «What Comes After the Blues» og EP-en «Hard to Love a Man», som begge stammer fra 2005. I tillegg skrev jeg en presentasjon slash hyllest for Quart i 2007.

I kveld skal jeg finne frem noen Molina-album det er alt for lenge siden jeg har hørt. Det er mange å velge blant. Mine favoritter er «Didn't It Rain» og «Magnolia Electric Co» med Songs: Ohia, «Trials and Errors», «What Comes After the Blues» og «Josephine» med Magnolia Electric Co, samt soloalbumet «Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go». Nykommere anbefales å sjekke ut denne fine spillelisten på Wimp.

Jason Molinas sanger – fulle av spøkelser og djevler, mystiske ulver og truende fugler, måne og mørke som de er – kommer ikke til å føles mindre ladede etter i dag.

mandag 11. mars 2013

Turboneger spessial


I forrige uke spilte Turboneger - eller Turbonegro som de heter nå for tiden - i Kristiansand. Jeg var på plass som Fædrelandsvennens utsendte, og skrev en anmeldelse som kan leses her. Det var en riktig bra konsert.

Mens jeg forberedte meg til skrivejobben - lyttet meg opp på det siste albumet og oppdaterte meg på historikken - slo det meg hvor lenge dette bandet faktisk har fulgt meg. De har aldri vært favorittbandet mitt eller noe sånt, men i godt over 20 år nå har de liksom bare vært der.

Første gang jeg ble obs på Turboneger - eller TRBNGR som de ofte kalte seg - var rundt 1990. Da var jeg med på å lage en fanzine som het Bizzarro, og der publiserte vi - jeg kødder ikke - det aller første intervjuet bandet noen gang gjorde. I 2003, da de kanskje var på sitt mest hypede, la jeg ut deler av artikkelen her i bloggen. Og det er rystende lesning den dag i dag.

Året før, altså i 2002, var jeg selvsagt på den etter hvert så myteomspunnede comeback-konserten på Quart. Men skal jeg være helt ærlig, ble jeg nok mer imponert av kristiansandslegendene Flying Crap den kvelden. Og den aller først konsertanmeldelsen jeg skrev, handlet om nettopp Craps opptreden. Den ble trykket i gratisavisen Stimuli under den catchy overskriften «Knulling, driting og heroin», og kan fremdeles leses her.

Flying Crap er verdt å nevne også fordi det finnes sterke bånd mellom dem og Turboneger. For eksempel ga de i sin tid ut en split-singel sammen og bandbildet på Turbo-albumet «Ass Cobra» er tatt utenfor Flying Craps beryktede hovedkvarter, Craphouse, her i Kristiansand.

Så sent som i 2007 var bandene i tottene på hverandre. I beste punk-ånd gikk Crap ut i VG og beskyldte Turbo for sellout, og Hank Von Helvete så seg nødt til å sette skapet på plass: «Bandkrig mellom Turbo og Crap? Det blir omtrent som å sette danskebåten opp mot en pionérjolle. Jeg skal si deg en ting: Hadde Flying Crap benyttet muligheten de hadde for ti år siden, ville det bandet vært så stort at Turboneger faktisk hadde hatt grunn til å frykte kritikk fra dem!»

Det samme året, altså i 2007, jobbet jeg for Quart. Jeg skrev forhåndsomtaler av bandene som skulle spille, og blant dem var selvsagt Turboneger - eller bare Turbo blant venner. Den teksten er bevart her.

Og nå har jeg altså skrevet om den siste, Hank-løse versjonen av bandet også. Her er dessuten noen eksklusive foto-outtakes fra uken som var: