torsdag 12. september 2013

Johnny og jeg

Det er sprøtt å tenke på, men i dag er det akkurat 10 år siden Johnny Cash døde. 

I stedet for å skrive en hyllest til den store mannen, har jeg funnet frem det personlige, lille essayet jeg skrev den gang da. Det gjør jeg ikke av latskap, men fordi jeg ikke har noe å tilføye.

I 2003 skrev jeg at Johnny Cash hadde fulgt meg gjennom hele livet. Det gjør han fremdeles i 2013.

1964. Foto: David Gahr

Det var Ronny som sendte meg en SMS om at Johnny Cash var død. Da jeg fikk den, befant jeg meg på et hotellrom i Bergen og hadde andre ting enn gamle countrylegender å tenke på, for eksempel en dundrende hodepine og hvor det var blitt av klærne mine. Det var vel heller ikke spesielt overraskende at mannen døde nå, han hadde jo gått inn og ut av sykehus i årevis. Dessuten var det bare noen måneder siden June Carter Cash døde, og når kona dør pleier gubben å følge ikke lenge etter. Det er bare sånn det er.

Men i ettertid har det gått opp for meg hvordan Johnny Cash har fulgt meg gjennom stort sett hele livet.

Jeg pleier ikke å gruble så mye på barndommen og sånn, jeg er mer av typen som bekymrer meg for framtiden. Men ett klart barndomsminne jeg har, fra da vi bodde i Nord-Norge, er av at vi skal på fisketur og jeg sitter i baksetet på Asconaen og synger med på Johnny Cash-kassetter. «Five Feet High and Rising» var blant favorittene, husker jeg.

Også var jeg mer enn bare litt opptatt av cowboyer og Det ville vesten på den tiden. Og Johnny Cash var jo cowboy. Ikke bare hadde han tøff cowboyhatt og til og med revolver på en del bilder, du hørte på stemmen og så i øynene hans at han ikke var en fyr å kødde med. Han var tøff som flint og hard som stein. Han var helt i klasse med Lynvingen.

Men Johnny Cash til tross, virkelig opptatt av musikk ble jeg vel egentlig ikke før jeg ble tenåring. Og da gikk det nesten utelukkende i heavy metal. Det var ikke mange artister som ikke hadde langt hår og altfor trange bukser som var verdt å respektere. Men Johnny Cash var en av dem.

For Cash selv var ikke 80-årene noen spesielt god periode. Han reiste rundt og spilte de samme gamle sangene for det samme gamle publikummet, knapt noen kjøpte de nye platene hans. Men på gutterommet låt Faderns kopi av «Johnny Cash at Folsom Prison» bedre enn noen gang. Det var en oppløftende og faktisk oppbyggelig opplevelse å høre Johnny Cash bonde med de innsatte i USA hardeste fengsel. Og jeg skjønte at Cash var tøff på en måte som disse metal-bandene aldri kunne bli. Han trengte aldri late som.

Da jeg omsider flyttet hjemmefra, var «At Folsom Prison» og et par andre Cash-plater blant et kresent utvalg vinyl jeg stjal med meg fra Faderns samling.

Og på 90-tallet var også Cash tilbake. Med de fire «American Recordings»-platene han laget sammen med Rick Rubin toppet han livsverket på en måte knapt noen kunne forutsett. Plutselig greide han å omsette alder og sykdom i artistisk tyngde og integritet.

Johnny Cash hadde nok ikke vært så langt framme i bevisstheten min de siste årene, men jeg visste hvem Rick Rubin var. Han hadde tross alt produsert både Slayer og Red Hot Chili Peppers. For første gang gikk jeg ut og kjøpte mine egne Johnny Cash-plater.

Jeg vet ikke om det var «American Recordings»-serien som ga Johnny Cash krediblitet igjen, eller om det var folkene i omgangskretsen min som endelig var blitt voksne nok til å innrømme at de likte en gammel cowboy. Det var sikkert litt av begge deler. Ihvertfall var det ikke flaut å snakke om Johnny Cash lenger. Tvert imot. Alle visste jo at han var verdens tøffeste mann, og at han alltid hadde vært det.

Og sånn kommer det til å forbli.

Senest sist lørdag satt Ronny og jeg hjemme hos meg og varmet opp for en kveld på byen. Vi hadde vært ute kvelden før også, så det falt seg naturlig å holde musikken i et dempet leie. Det gikk i gammel soul og enda eldre blues. Etterhvert kom også noen Johnny Cash-plater fram, og jeg fikk det for meg at vi måtte se videoen til «Hurt». Forutsigbart nok kjente jeg øynene bli blanke og måtte kvele et hikst da det værbitte, eldgamle ansiktet til Johnny Cash fylte skjermen med all verdens verdighet.

Ronny og jeg sa ikke noe spesielt til hverandre da videoen var ferdig, men renset heller lufta med noe støyende. For jeg visste at han hadde opplevd akkurat det samme som meg.

2003. Foto: Daniel Coston

Les også min omtale av «American IV – The Man Comes Around», nr. 66 i Pstereos kåring av de beste platene 2000–2009.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar