ROY SØBSTAD

Ny plateanmeldelse: Tom Hugo

2012-01-09T21:08:00.000+01:00

I 2012 har jeg som mål å skrive mer enn i fjor. Siden jeg ikke gjorde mer enn en håndfull betalte skrivejobber i hele 2011, burde ikke det være så vanskelig å få til.

Årets første tekst står på trykk i Fædrelandsvennen i dag, og er en anmeldelse av debutalbumet til kristiansanderen Tom Hugo. Ikke-sørlendinger kan lese den her.

Og sjekk gjerne ut mine samlede skriverier, som ligger på denne siden. I will write for food.

2011 oppsummert

2011-12-21T14:39:00.000+01:00

En av tegningene jeg stuntet mens NRK var på besøk i desember.

I 2011 satte roysobstad.com ny bunnrekord i antall postinger. Aktiviteten har avtatt litt for hvert år siden 2005, da jeg postet hele 115 ganger, inntil jeg i år er nede i ynkelige 28.

Det henger nok sammen med at fokuset for bloggen gradvis har endret seg. Før postet jeg gjerne morsomme linker og små kommentarer til aktuelle saker. Det gjør jeg nå heller på Facebook. Dessuten var bloggingen min ofte mer personlig. Men etter som jeg er blitt eldre, føles det ikke lenger like naturlig å offentliggjøre fyllehistorier og den slags. Det tar seg rett og slett ikke så godt ut lenger.

Dermed blir det også lenger mellom postingene.

I dag bruker jeg stort sett bloggen til å fortelle om tegne- og skriveprosjektene mine. roysobstad.com er blitt en slags personlig nyhetskanal og et arkiv over alt jeg har drevet med opp gjenom årene.

Og slik kommer det til å fortsette. Det er ikke aktuelt å legge ned bloggen. Den er alt for nyttig for meg og det er fremdeles morsomt å skrive her, selv om det blir sporadisk i perioder.

Nok om det. Her toppsakene fra bunnrekordåret 2011:

Januar: Årets store prosjekt var, som i fjor, arbeidet med tegneserien Ulvene i korridoren. En lengre artikkel om dette arbeidet ble på begynnelsen av året publisert i tidsskriftet [tilt].

Februar: Denne måneden poster jeg ingenting. Ikke en dritt. I alle årene jeg har hatt bloggen, tror jeg ikke det har skjedd før. Vi får tro at jeg jobbet ekstra hardt med serien min.

Mars: Jeg blir intervjuet av en student ved Mediehøgskolen Gimlekollen. Igjen handler det mest om Ulvene i korridoren. Intervjuet blir senere trykket i den svært lokale Oddernes Avis.

April: En fan, eventuelt en simpel tyv, blir tatt i å bruke mitt selvportrett som profilbilde på Facebook.

Mai: I anledning Bob Dylans 70-årsdag lager jeg en enkel, men personlig tegneserie til hans ære.

Juni: Jeg holder kortene tett til brystet når det gjelder innholdet i Ulvene i korridoren, men kommer likevel med en statusoppdatering før jeg tar sommerferie.

Juli: Den første ferieuken ble tilbragt sammen med Vibeke i Roma. Deretter dro vi til familiens hytte på Byneset i Trøndelag. Der ble nettene brukt til å drikke pappvin og tusje tegneserie.

August: Det ble med en liten håndfull musikkanmeldelser fra meg i Fædrelandsvennen i 2011. Men jeg fikk i hvert fall skrive om årets største konsertbegivenhet i Kristiansand, Ozzy Osbourne på Odderøya Amfi.

September: Min venninne Hanne Kolstø har fått mye og velfortjent omtale i år. Videoen til hennes låt «The City» er innspilt rett rundt hjørnet for der jeg bor, og er en fin hyllest til bydelen vår.

Oktober: Nok en måned uten blogging. Jeg var nok i sluttspurten med Ulvene i korridoren.

November: Jeg erklærer Ulvene i korridoren for å være ferdiglaget, og setter utgivelsesdatoen til januar 2012.

Desember: Med tegneserien i boks tar bloggaktiviteten seg endelig opp. Jeg mimrer over gammel vinyl og oppsummerer musikkåret med en eviglang spilleliste. Og NRK Sørlandet lager hjemme hos-reportasje med meg.

Her er de tidligere årsoppsummeringene: 2007, 2008, 2009 og 2010.

Hardt og hårete gjensyn med gammel vinyl

2011-12-15T00:38:00.000+01:00

I sommer fikk jeg vinylspiller i huset for første gang på kanskje 15 år. Etter omfattende arkeologiske utgravninger i kottet og hjemme hos foreldrene mine, har jeg nå også hele den gamle platesamlingen på plass igjen. Den bærer, som forventet, sterkt preg av at jeg var tenåring på landsbygda på 80-tallet. Det er lite new romantics og goth å spore, for å si det sånn.

Her er noen nesten tilfeldig utvalgte godbiter:

Den aller første vinylplaten jeg kjøpte var Iron Maidens doble Live After Death. Den kostet 124 kroner på Nilsens papirhandel i Våler i Solør i 1985 eller -86. Faren min syntes det var stivt, men selv kunne jeg ikke ha vært mer fornøyd. Ikke bare var musikken den feteste som var å oppdrive i Våler på den tiden, men albumet hadde også en helt fantastisk coverillustrasjon av Derek Riggs og hundrevis av turnébilder spredt over utbretten, innerposene og et eget hefte. Jeg må ha tilbragt dagevis med øretelefoner på hodet og coveret i fanget.

Broren min og jeg hadde en slags stilltiende avtale om hvilke band som «tilhørte» hvem. Hvis for eksempel Iron Maiden ga ut ny plate, hadde jeg forkjøpsrett på den. Hvis derimot Judas Priest kom med noe, var det broderens. Metallica og Anthrax var også blant mine, mens Megadeth og Testament var hans. At mine band gjennomgående var et hakk kulere enn hans, kom antakelig av at jeg var eldst og først ute.

Metal Church var også et av mine band, men det kan ha vært fordi broderen ikke var særlig interessert i dem. Strengt tatt hadde nok ikke Metal Church så mange andre fans enn meg der vi bodde. Til gjengjeld var jeg så fan at jeg kjøpte en limited edition picture interview disc med dem. Og noe mer 80-talls enn vinylplater med amatørmessige intervjuer og uskarpe bilder på, finnes vel knapt.

Jeg har uforholdsmessig mange EP-er - eller maxisingler, om du vil - ikke minst med Metallica. Antakelig hang det sammen med min alltid anstrengte personlige økonomi. EP-boksen som heter The Good, the Bad and the Live: The 6 1/2 Anniversary 12" Collection, kjøpt på klassetur til Køben rundt 1990, er nummerert og greier. Kanskje den er verdt noe i dag?

En signert tolvtommer med Candlemass har jeg også. Den er kanskje ikke verdt like mye?

Dette turnéheftet, som jeg kjøpte i Skedsmohallen 18. oktober 1988, inneholder side opp og side ned med bilder av Metallica som drikker seg fulle. Det hadde åpenbart ikke god innflytelse på meg.

Deep Purple-«samlingen» min er veldig underlig. Jeg har greid å styre unna alle klassikerne, og i stedet gått for tre av de mest irrelevante platene deres.

Jeg hadde helt fortrengt at jeg eier en tolvtommer med Joe Satriani, og har ikke den fjerneste idé om hvorfor.

Jeg har overraskende få hårmetall-skiver. NWOBHM og thrash ser, til min lettelse, ut til å ha ligget mitt hjerte nærmest. W.A.S.P.-tolvtommeren nede til høyre er lavmålet eller juvelen i samlingen, alt etter som du spør foreldrene mine eller meg.

Gledelig nok er AC/DC et av bandene jeg har flest skiver med. Hvis man plusser på CD-ene jeg har med dem (Back in Black var min aller første CD) har jeg en nesten komplett samling frem til 1990 eller der omkring. Og det er kanskje mer AC/DC enn noen trenger. Som Angus Young selv sa: «I'm sick to death of people saying we've made 11 albums that sounds exactly the same, In fact, we've made 12 albums that sound exactly the same.»

Jeg hørte ikke bare på metal. Neida, jeg likte Stevie Ray Vaughan, The Georgia Satellites, Ramones og alt med Jello Biafra også.

Den siste vinylplaten jeg kjøpte var Neil Youngs Weld. Etter det drøyde det altså rundt 20 år. Da begynte jeg på nytt med den nyeste til Bon Iver. Tiden gjør ting med en mann.

Fasiten for musikkåret 2011 er klar

2011-12-09T13:49:00.001+01:00

Det er fremdeles noen uker igjen av året, men siden Alle Andre har publisert sine lister, er det på høy tid at roysobstad.com kommer med fasiten.

Årets spilleliste kommer i både Wimp- og Spotify-format. De to variantene er ikke identiske. Wimp har musikk som Spotify ikke har, og omvendt. Den streamingtjenesten du abonnerer på, vil nok være den du foretrekker.

Innholdet på listen er som vanlig helt vilt variert, men også veldig pedagogisk og snedig redigert. Du vil knapt merke at du har lyttet deg fra The Decemberists til James Blake via Mastodon. Jeg tør love rundt 10 timers interessant lytting.

Klikk for fasiten i Wimp eller Spotify. Og hvis det ikke skulle være nok, er også Spotify-listen for 2010 fremdeles tilgjengelig.

Hvis jeg skulle prøve meg på en rangering av årets beste plater, ville den se omtrent slik ut:

Jason Isbell and The 400 Unit: Here We Rest
Stein Torleif Bjella: Vonde visu
PJ Harvey: Let England Shake
Tom Waits: Bad As Me
Anna Järvinen: Anna själv tredje

Årets konsert er det ingen tvil om: Gillian Welch på Rockefeller 31. oktober.

Ulvene på TV

2011-12-02T13:15:00.001+01:00

Ikke før hadde jeg slått fast at det er klin umulig for en beskjeden serietegner å få medieoppmerksomhet i førjulstiden, så ringte NRK Sørlandet og ville lage hjemme hos-reportasje med meg. Innslaget ble sendt på TV i går, og kan nå også sees på nett. Reporter er Line Oftedal Pedersen.

Ulvene kommer i januar

2011-11-16T21:40:00.001+01:00

Jeg har, som man pleier å si, én god og én dårlig nyhet å komme med.

Den gode er at mitt storslåtte tegneserieverk Ulvene i korridoren endelig er ferdig. Det er helt sant. Nærmere to år etter at jeg fikk den første ideen gjenstår det nå bare å rentegne omslaget. Deretter kan alt sammen sendes til trykking.

Den dårlige nyheten er at det ikke kommer til å skje før over nyttår.

Venting er kjedelige greier, men forlaget og jeg velger å gjøre det slik for å unngå slepp midt i desember. Det er vanskelig nok å få oppmerksomhet fra media og folk flest, om man ikke skal prøve å få det midt i julestria.

Til gjengjeld tror jeg at de fleste forventninger vil bli innfridd. Ulvene i korridoren er over dobbelt så lang som noen av de andre seriene mine. Den viderefører en tone gamle lesere vil dra kjensel på, samtidig som den har større perspektiver og dristigere ideer å by på. Den er både morsom og mørk og helt umulig å sette i bås. Selv er jeg overbevist om at dette er den klart beste serien jeg har laget. Det blir stor stas å vise den frem.

Når jeg først er i gang, kan jeg også nevne at utgivelsen vil bli supplert med omfattende bonusmateriale, og at min gamle, stort sett upubliserte serie Brakk vil bli gitt ut på omtrent samme tid.

2012 blir med andre ord litt av et comeback-år for gamle Søbstad. Jeg håper bare dere kan ha tålmodighet med ham inntil da.

Ulvene nærmer seg

2011-09-30T17:34:00.003+02:00

Bare en kort notis for å fortelle at jeg i natt tegnet ferdig den førtiende og siste siden i «Ulvene i korridoren». Selvsagt gjenstår det en del arbeid med scanning og omslag og slikt, men øyeblikket når det ferdige tegneseriealbumet faktisk er på vei ut i verden, føles med ett mye nærmere.

Og nå skal det bli godt å bli ferdig. Jeg innrømmer det.

Autografhora

2011-09-19T19:31:00.000+02:00

Selvsagt er det ikke mulig å være tegneserieskaper uten å være tegneseriefanboy også. Og selv om jeg ikke er noe særlig til samler, benytter jeg gjerne anledningen til å sikre meg noen kruseduller fra en favorittegner. Men bare hvis det ikke innebærer for store anstrengelser eller utgifter.

For eksempel: På fredag reiste Vibeke og jeg på kjærestetur til Stockholm. Om kvelden spaserte vi tilfeldigvis forbi Seriegalleriet på Söder, hvor et skilt fortalte at selveste Joakim Pirinen skulle åpne utstilling der neste dag. Neste dag stakk vi selvsagt innom, kikket på utstillingen, fikk signert en bok og tok legenden i hånden.

Det fikk meg til å tenke på noen andre, lignende hendelser det siste året.

Under fjorårets Oslo Comics Expo fikk jeg med meg foredraget til æresgjesten Jim Woodring. Siden jeg satt bakerst i foredragsteltet, var jeg en av de første som kom ut derfra. På utsiden fikk jeg øye på Woodring som hastet bort til Tronsmo-standen for å signere. Dermed var jeg plutselig førstemann i køen. Woodring tok seg god tid, småpratet litt og skisset med blyant før han tusjet tegningen.

Under årets OCX var jeg derimot sistemann som fikk signert Jasons da ferske De 100 000 dødes øy. Han satt alene igjen etter endt signeringsrunde, så jeg benyttet sjansen til å si hei og få en tegning. Jason var i flere år på samme forlag som meg, så han har jeg møtt i mange sammenhenger. Men han er stadig en inspirasjonskilde, og det vil alltid være stas å få en tegning av ham.

Steffen Kvernelands Episke amputasjoner fikk jeg i gave av Vibeke i fjor vinter. Steffen er en annen jeg har drukket mange øl med opp gjennom årene. Faktisk var det gjennom ham jeg møtte Vibeke. Også det skjedde under Oslo Comics Expo i fjor.

Ny plateanmeldelse: Captain Radio

2011-09-08T18:09:00.000+02:00

På Fædrelandsvennens hjemmeside ligger nå min anmeldelse av On Your Left, Earth, debutalbumet til Captain Radio. Der har den allerede rukket å bli slaktet av en grinete leser.

Som om ikke det var nok, er jeg blitt gjort oppmerksom på at overskriften er hylende ulogisk. Det skulle selvsagt vært høyre, ikke venstre. Du skjønner sikkert hvorfor. (Oppdatering 09.09.11: Venstre er nå gjort om til høyre. Den kosmiske balansen er gjenopprettet.)

Akkurat denne teksten vil forresten kun bli å lese på nett, og ikke i papirutgaven av avisen.

Posebyen, Baby!

2011-09-07T16:56:00.002+02:00

I sommer spilte Hanne Kolstø inn video til låten «The City» i Posebyen i Kristiansand, rett rundt hjørnet for der jeg bor. Resultatet, som ble sluppet i dag, er et lett surrealistisk, særs hyggelig portrett av bydelen vår, hvor det kryr av fint- og kjentfolk. Følger man ekstra godt med rundt 1:30, får man et glimt av meg som tegner på asfalten. Og kjæresten min, Vibeke, er en av dem som danser bak Hanne mot slutten.

Og nå som hun har både video og debutalbum i boks, regner jeg med at Hanne endelig er klar for å prioritere bandet hun har sammen med Thor Einar og meg. Det begynner ærlig talt å bli på tide.

I mellomtiden, her er noen eksklusive behind the scenes-bilder fra videoinnspillingen:

Min Ozzy-anmeldelse

2011-08-07T12:04:00.006+02:00

Ozzy Osbourne i Kristiansand, 6. august 2011. Foto: Jon Anders Skau/Fædrelandsvennen

I går spilte altså Ozzy Osbourne, selveste, i Kristiansand. Toppet med Clutch, Black Debbath og Audrey Horne som oppvarming, pluss sol på himmelen, var det vanskelig å ha annet enn en strålende dag. Jeg måtte likevel forlate festen tidlig for å rapportere til Fædrelandsvennen. Jeg følte meg nesten som en ordentlig journalist, der jeg hastet til skrivebordet mens skikkelige folk gikk på byen.

Ting skjer fort i våre dager, så resultatet av nattens arbeid ligger for lengst ute på fvn.no. På mandag kommer det også i papirutgaven.

Clutch ruler, forresten. Bang, bang, bang. Vamonos, vamonos.

This sentence has five words.

2011-08-03T00:28:00.000+02:00

Gary Provost, sitert i bloggen til Rob MacDougall:

This sentence has five words. Here are five more words. Five-word sentences are fine. But several together become monotonous. Listen to what is happening. The writing is getting boring. The sound of it drones. It’s like a stuck record. The ear demands some variety. Now listen. I vary the sentence length, and I create music. Music. The writing sings. It has a pleasant rhythm, a lilt, a harmony. I use short sentences. And I use sentences of medium length. And sometimes, when I am certain the reader is rested, I will engage him with a sentence of considerable length, a sentence that burns with energy and builds with all the impetus of a crescendo, the roll of the drums, the crash of the cymbals–sounds that say listen to this, it is important.

Jeps. Dette svinger. Dette er nyttig. Dette kan jeg bruke i min egen skriving. Derfor lagrer jeg det her.

Serietreffet i Kristiansand som podcast

2011-08-01T12:00:00.004+02:00

Panelet: Meg, Roy Halvor Frimanslund, Raymond Haugland og Kristian Hellesund.

Forrige ukes Serietreff i Kristiansand ligger nå ute som podcast hos Serienett.no. Last ned og hør et jovialt panel diskutere temaer som sommeralbum, tegneserier for barn og Flu Hartbergs ufine utfall mot Lise Myhre. Dessuten anbefaler undertegnede en ny Lewis Trondheim-bok og mumler litt om egne prosjekter.

Serienett-redaktør Kristian, mine meddebattanter og alle andre fremmøtte skal ha takk for en hyggelig samling på gode, gamle Javel.

En klassiker til glede for nye lesere

2011-07-31T15:04:00.030+02:00

Her om dagen kom jeg av en eller annen grunn til å tenke på Noir, en seks sider lang tegneserie jeg laget i 1994 og som ble trykket i Fantazine nr. 6. Det var en av seriene jeg vurderte å ta med i samleboken min, men som ble droppet til fordel for mer representativt materiale. I stedet legger jeg den nå ut her.

Noir er et ungdomsverk, en småmorsom bagatell av en serie. Det kanskje mest interessante med den, er alle de populærkulturelle referansene. Antakelig var de ment å få den 23 år gamle Roy Søbstad til å fremstå som betydelig kulere og mer verdensvant enn han faktisk var. Han hadde i hvert fall ikke like god greie på alt han refererte til.

Hva film noir var for noe, hadde jeg bare vage begreper om. Quentin Tarantino var en fyr jeg hadde lest om i et blad, og filmen hans, Reservoir Dogs, hadde jeg ikke sett. Og selv om jeg omskriver en passasje fra William S. Burroughs' Naken lunsj, så betyr det ikke at jeg hadde lest boken. Det vet jeg, for jeg har til dags dato ikke klart å komme gjennom den. The Walkabouts, derimot, hadde jeg nok en CD eller to med.

Den mest interessante referansen i Noir, er likevel den dansk-norske serietegneren Sverre H. Kristensen. Tegnestilen ligger så tett opp til hans at det nærmer seg kopiering. Jeg var en ung tegner på leting etter et uttrykk, og SHK sin forskrudde versjon av Tex Avery appellerte veldig til meg. Jeg brukte flere år på å komme meg videre derfra igjen.

Frekt nok sendte jeg Fantazine nr. 6, som jeg i praksis var redaktør for, til SHK og spurte om han ville bidra med noe til neste utgave. Til svar fikk jeg et høflig brev, skrevet bakpå et ark med Tuborg-etiketter, og et eksemplar av en egenutgitt fanzine kalt Sewer Cunt. Det var først da jeg leste fanzinen, at jeg oppdaget hvilken ekstrem retning SHK hadde tatt siden sist jeg hadde lest ham. Der de tidligere seriene hans var sjarmerende gla'voldelige, var de nye fullstendig rabiate i sin misantropiske aggresjon. De var så drøye at jeg aldri ville klart å overtale resten av Fantazine-redaksjonen til å sette dem på trykk.

Sånn sett var det like greit at han aldri fikk sendt oss noe bidrag. Det sparte meg for ubehaget med å refusere en tegner jeg så åpenlyst hadde plagiert.

Sverre H. Kristensen døde av leukemi i 1997.

Brevet fra ham har jeg hengt på nederst i denne postingen.

Sommernetter på hytta med Vibeke, rødvin og tegneserietusjing

2011-07-26T20:46:00.001+02:00

Serietreff i Kristiansand

2011-07-16T17:35:00.005+02:00

Torsdag 21. juli arrangeres Serietreff for første gang i Kristiansand. Det blir paneldebatt om aktuelle temaer, tegneseriequiz og sikkert veldig hyggelig. Så langt er kritiker Tor Arne Hegna, Raymond Haugeland fra Outland og undertegnede bekreftet til panelet. Stedet er Javel Pub og tiden er 1900.

Mer info finnes på Serienett.no. Der er også tidligere arrangementer omtalt og podcastet.

Samme dag fyller jeg forøvrig 40, så dette er en sjeldent god anledning til å spandere øl på meg.

Status for Ulvene

2011-06-16T20:06:00.010+02:00

Small chambers shrinking till they vanish

Wolves in the hallway gaining ground

«Ulvene i korridoren», det store tegneserieprosjektet jeg har jobbet med i et og et halvt år nå, er på vei inn i siste fase. Jeg kødder ikke. Alt manusarbeid og all skriving er unnagjort. Alle de 40 sidene er ferdigtegnet i blyant. 11 av dem er til og med tusjet. Selvsagt gjenstår mye arbeid, men jeg føler meg ganske trygg på at det blir albumutgivelse i løpet av høsten.

En annen ting jeg føler meg trygg på, er at dette blir det beste jeg har laget. Serien er ikke bare lengre og mer ambisiøs enn noe jeg har gjort før, men jeg har hele tiden også hatt den rette godfølelsen for den. Selv når jeg har skrevet meg inn i hjørner eller slitt med tegningene, har jeg alltid følt meg sikker på at puslespillbitene ville falle på plass til slutt. Og det har de også gjort.

Sitatet over her er hentet fra sangen «Age of Kings» med The Mountain Goats. Jeg må si jeg skvatt litt første gang hørte de linjene. Men at John Darnielle, The Mountain Goats' okkult anlagte låtskriver, tydeligvis har vært innom de samme tankebanene som meg, tar jeg som nok et tegn på jeg er inne på noe riktig. Tegn er tegn, uansett hvor obskure de måtte være.

Om en ukes tid pakker jeg for sommerferien. «Ulvene i korridoren» putter jeg nederst i bagen sammen med noen pennesplitter og en stor flaske tusj. Det ville være for dumt å ikke smi mens jernet fremdeles er varmt.

PS: «Age of Kings» er selvsagt inkludert i min 2011-spilleliste på Wimp.

Ny plateanmeldelse

2011-06-10T17:27:00.005+02:00

Tidligere denne uken sto en ny plateanmeldelse signert meg på trykk i Fædrelandsvennen. Den handlet om den første EP-en til SHE, og kan nå også leses her.

Arkivet over mine oppdragsbaserte skriverier er forresten endelig up to date igjen. Hvis 10 år gamle omtaler av band du aldri har hørt om, er din greie, er dette arkivet du har lett etter. Nederst på siden finnes dessuten en håndfull tegneserie- og filmskriverier.

Oslo Comics Expo 2011

2011-05-26T13:51:00.001+02:00

Det er den tiden av året igjen.

Hvis noen vil ha tak i meg i helgen, så er jeg på Grünerløkka.

Happy birthday, Bob!

2011-05-24T00:01:00.007+02:00

Bob og Christoffer og jeg

2011-05-04T12:12:00.001+02:00

De siste dagene har jeg tatt en pause fra arbeidet med «Ulvene i korridoren» for å stunte en personlig tegneseriehyllest til Bob Dylan. Han fyller som kjent 70 den 24. mai, og serien vil bli publisert her på den store dagen.

Mye kommer til å bli sagt og skrevet om vår tids viktigste kunstner fremover, men jeg tipper at min serie vil være den eneste med referanser til Anthrax.

Fasiten for 2011

2011-04-25T21:17:00.009+02:00

Vi er ikke kommet lenger enn til siste påskeferiedag, men utarbeidelsen av en Spotify-liste med de musikalske høydepunktene for 2011 er allerede godt i gang. Listen er i skrivende øyeblikk over to timer lang og inneholder alt fra R.E.M. til Lykke Li, fra Stein Torleif Bjella til Honningbarna.

Alt tyder med andre ord på at 2011 vil bli nok et lysende musikkår.

Dessverre kan jeg ikke love at årets listeprosjekt noen gang kommer til å bli fullført. Spotify innfører som kjent sterke begrensninger på gratistilbudet sitt fra og med 1. mai. Siden jeg allerede er betalende Wimp-bruker, kan det godt bety slutten for min tid på Spotify.

Nå skal det selvsagt være fullt mulig å lage spillelister i Wimp også, men jeg får noen merkelige tekniske problemer hver gang jeg prøver. Dessuten har jo Wimp langt færre brukere, så det er ikke like morsomt å dele musikk der.

Vi får se hva det blir til.

I mellomtiden anbefaler jeg altså Fasiten for 2011. Minner dessuten om at den sju timer lange Fasiten for 2010 fremdeles er tilgjengelig.

Nyt dem mens du ennå kan.

Oppdatering 26.04.11: OK, nå har jeg laget en liste i Wimp også. Den finnes her. Sjansen for at denne vil bli oftere oppdatert enn Spotify-listen, er stor.

Hyllest eller tyveri?

2011-04-11T00:54:00.001+02:00

Ikke vet jeg om vedkommende som bruker forsiden på boken min som profilbilde på Facebook er en fan eller bare en simpel tyv. Men det ser i hvert fall ut til at jeg har en dobbeltgjenger ved Universitetet i Oslo.

Singelanmeldelse

2011-03-24T18:40:00.002+01:00

På tirsdag anmeldte jeg debutsingelen til Magnus Storm for Fædrelandsvennen. Nok en gang falt det på meg å være streng med håpefull, lokal ungdom.

Siden det ikke ser ut til at avisen har tenkt å legge denne ukens anmeldelser på nett, kommer det som sto i papirutgaven her:

Et lite intervju

2011-03-08T15:05:00.006+01:00

Her om dagen ble jeg intervjuet av Patrick Engelberg per e-post. Patrick er student ved Mediehøgskolen Gimlekollen, og intervjuet ble gjort til hans semesterprosjekt om tegneseriemiløet i Kristiansand.

Med Patricks godkjenning gjengir jeg replikkvekslingen her:

Når ble du interessert i tegneserier, og er det noen spesielle serier, tegnere og skribenter som har gjort inntrykk?

Jeg har lest tegneserier så lenge jeg kan huske. Det begynte sikkert med at mamma kjøpte Donald hver uke. Og siden jeg likte å tegne og finne på historier, falt det seg vel bare naturlig å lage mine egne serier etter hvert.

Det som har betydd mest for min egen produksjon i voksen alder, er nok de amerikanske alternativseriene jeg oppdaget tidlig på 90-tallet og de norske seriene som begynte å blomstre på omtrent samme tid. Peter Bagge, Robert Crumb, Daniel Clowes, Chris Ware, Christopher Nielsen og Jason er blant dem som har betydd mest for meg. Samtidig har jeg aldri mistet respekten for Carl Barks, som nok var den første serieskaperen jeg kunne gjenkjenne og forstå var virkelig god.

Når begynte du å tegne og skrive selv?

Antakelig omtrent da jeg begynte på skolen og lærte å skrive. På begynnelsen av 80-tallet fikk jeg en tegning på trykk i Fantometklubben, og det var en slags åpenbaring for meg. Det gikk opp for meg at alle disse seriene jeg leste, faktisk ble laget av noen - og at det var mulig å bli en av dem.

Hvordan var det med kurs og veiledning for interesserte «på den tiden»?

Jeg tror ikke det fantes noe slikt i Norge på 70-og 80-tallet da jeg vokste opp. Jeg har i hvert fall ingen tegneserieutdannelse. Men jeg gikk på linjer for tegning og visuell kommunikasjon på videregående, så noe formell tegneopplæring har jeg hatt.

Viktigere er det nok likevel at jeg alltid har hatt kompiser å dele interessen med. Faktisk tror jeg at det å ha et miljø hvor det har gått an å vise frem og få respons på seriene sine, har vært helt avgjørende. Hvis jeg hadde blitt sittende alene og tegne for skrivebordskuffen, ville jeg sikkert ha gitt opp for mange år siden.

Hva synes du om tegneseriekurset som er i gang i Kristiansand nå?

Jeg har hørt gode ting om det, men har ikke vært innom selv ennå.

Tror du det har blitt bedre for unge, håpefulle tegnere og skribenter enn før? Får de mer hjelp?

Om det finnes flere organiserte tilbud for unge tegnere, vet jeg ikke. Men Internett har i hvert fall gjort det enklere å komme i kontakt likesinnede og å vise frem det man driver med.

Noen tips til mulige talenter som vil på trykk?

Ta kontakt med andre som driver med det samme. De er antakelig like interessert i å få kontakt med deg som du er med dem. Send inn seriene dine til forlagene og krev å få respons på dem. Det er ikke sikkert man kommer på trykk med en gang, men det er alltid verdifullt å knytte kontakter.

Men det viktigste er selvsagt å lage masse serier. Et gammelt jungelord sier at alle har 1000 dårlige sider de må få ut før de kan begynne å lage de virkelig gode tingene. Jeg fyller 40 om noen få måneder, men selv jeg har noen hundre sider igjen før jeg kommer til «the good shit». Det hadde vært stas om jeg klarte det før jeg blir pensjonist.

Det er, som sagt, en syssel for de tålmodige, dette her.

Hvordan er prosessen når du jobber med egne tegneserier?

Prosessen er ikke bare lang og omstendelig, men også ofte veldig kjedelig. Og når man endelig er ferdig, har man ingen garanti for at noen gidder å lese det man har laget. Man skal virkelig brenne for det om man ønsker å lage tegneserier.

Likevel er det selve den kreative prosessen som alltid får meg til å begynne på nytt igjen. Det er noe veldig givende med det å skape noe fra ingenting. Man begynner med noe helt abstrakt - en tanke, en idé - og utvikler den til å bli noe håndfast - noe andre kan lese og få noe ut av. Å lage en serieside som man synes er vellykket, er faktisk noe av det mest tilfredsstillende jeg kan tenke meg.

Kan du fortelle litt om «Ulvene i korridoren»? Når kommer den?

«Ulvene i korridoren» er en lengre serie jeg har jobbet med det siste året. Planen er at den skal komme ut i albumformat i løpet av høsten. Historien begynner som svart komedie, men beveger seg etter hvert i retning av action og horror. Med litt velvilje liker jeg å tro at den også kan leses som satire.

Dette er både den lengste og mest ambisiøse serien jeg noen gang har laget, så jeg ser på den som en slags oppsummering av alt jeg har lært til nå. Inntil jeg lager noe enda lengre og mer ambisiøst, vil den stå der som hovedverket mitt. I hvert fall i mitt eget hode.

Plateanmeldelse

2011-03-02T09:40:00.000+01:00

Denne uken gjør jeg et beskjedent comeback som plateanmelder i Fædrelandsvennen. Det forrige jeg hadde på trykk der, var min kontroversielle Marte Wulff-slakt - og det var i juni i fjor. Siden den gang har min gamle connection sluttet i kulturavdelingen, og jeg har konsentrert meg om å lage tegneserie og å være sammen med Vibeke.

Men nå er jeg altså tilbake, og lar det gå ut over platedebutanten Marianne Engebretsen. Les min anmeldelse av EP-en hennes her.

Fra nachspiel til ferdig tegneserie

2011-01-31T20:10:00.008+01:00

Min artikkel «Fra nachspiel til ferdig tegneserie» er nå publisert i tidsskriftet [tilt]. Målgruppen for bladet er først og fremst lærere og studenter innen mediefag, men jeg håper jo at også serieskapere og -lesere kan ha glede av å lese om hvordan jeg jobber. Og de som måtte være nysjerrrige på min serie Ulvene i korridoren, vil finne en grundig beskrivelse av arbeidet med den - skisser, notater og ferdige ruter inkludert.

Artikkelen kan lastes ned i PDF-format fra denne siden.

Tegningen som nå er brukt på forsiden av [tilt] ble forresten til etter Roger Corman-metoden: Jeg laget den i markedsføringsøyemed mens serien ennå var lite annet enn en tittel og noen løse ideer. I første omgang brukte jeg den i en teaser som jeg har publisert flere ganger her i bloggen og på Facebook. At hovedpersonen ikke ser sånn ut, at denne scenen ikke finnes i serien og at teksten mest av alt er forvirrende, er ikke så nøye. Den har den riktige feelingen, lissom.

Og nå som den er brukt på forsiden av et blad, har jeg til og med fått betalt for den.

Gamle greier om igjen

2011-01-26T23:37:00.017+01:00

Før jul skrev jeg en lengre artikkel som vil bli publisert hvert øyeblikk nå. Den handler om hvordan jeg jobber med tegneserier. Som case brukte jeg den serien jeg jobber med for tiden, «Ulvene i korridoren».

Under skrivingen tok jeg en kikk på en lignende, 10 år gammel artikkel, som handler om arbeidet med min serie «Jesper og Jonathan tar seg en fest». Den ble skrevet av Jens K Styve - den gang legendarisk serietegner, nå legendarisk designer, illustratør og forfatter. Jeg husker at jeg var skeptisk til den lett spydige tonen i stykket («frå middelmådig idé til fiks ferdig middelmådig serie», liksom), men nå synes jeg den er både passende og elegant. Faktisk synes jeg at artikkelen fortjener et gjensyn her. Det kan jo være at den vil vekke nostalgiske følelser hos flere enn meg.

Men først en digresjon: Observante lesere med alt for mye fritid vil kanskje lure på hvorfor «Jesper og Jonathan tar seg en fest» ikke ble inkludert i samleboken min. Redaktør Falk argumenterte for at serien fortjente en plass, men selv hadde jeg i ettertid utviklet et nokså anstrengt forhold til den. Mest fordi jeg tegnemessig åpenbart var inne i et blindspor på den tiden. Men også fordi selve historien, som i grunnen hadde mye for seg, sto i fare for å gjøre Jesper og Jonathan til figurer med en viss dybde. Og at de skulle vise seg å være noe mer enn endimensjonale bøller, stred jo mot selve grunnideen i serien. Derfor føltes det riktig å utelate «Jesper og Jonathan tar seg en fest» fra kanon.

Jens sin artikkel sto på trykk i nummer 45 av det for lengst nedlagte tidsskriftet TEGN i 2001. «Jesper og Jonathan tar seg en fest» kan fremdeles leses i lefsete eksemplarer av Forresten 7.

Klikk på sidene for å få artikkelen opp i lesbar størrelse:

Fremtidens bærenett nå

2011-01-12T20:53:00.005+01:00

Språkrådet har nettopp lansert sine sexy, nye bærenett - og de prydes av en tegning jeg har laget. For meg betyr dette ikke bare at jeg har fått oppfylt min livslange ambisjon om å tegne noe Mamma kan gå rundt med, men jeg ser også for meg helt nye karrieremuligheter.

Som kjent la Italia nylig ned forbud mot bruk av plastposer, og antakelig er det bare et tidsspørsmål før Norge gjør det samme. Markedet for bærenett kommer med andre ord til å eksplodere snart, og alle vi bærenettprodusenter og -illustratører går en lysende fremtid i møte.

Det er bare å ta kontakt for å få akkurat dine bærenettbehov dekket.

2010 oppsummert

2010-12-26T19:00:00.011+01:00

Det er blitt en tradisjon her på roysobstad.com å avslutte året med en kavalkade over de siste 12 månedenes toppsaker (for 2007, 2008 og 2009, se henholdsvis her, her og der).

Her er årets:

Januar: Jeg starter året som desillusjonert og bitter. Ikke bare tar jeg et flengende oppgjør med de store tegneserieforlagene, men jeg truer også med å droppe serieskapingen helt.

Februar: 14 dager senere funderer jeg på å gjøre comeback. Jeg tenker i hvert fall høyt rundt en lengre serie kalt «Ulvene i korridoren», og poster til og med et stygt forsideutkast til den.

Mars: I tid til påsken gjenoppstår roysobstad.com i oppusset og kraftig modernisert form.

April: Jeg holder foredrag om tegneserier på Agder Kunstnersenter, og stiller også ut noen sider fra min nå nedlagte serie Brakk.

Mai: En av oppvekstens store helter, Ronny James Dio, dør, og jeg bruker nasjonaldagen til å skrive en hyllest til ham.

Juni: Jeg er godt i gang med «Ulvene i korridoren», og poster en teaser for serien. Samme måned står også min mest kontroversielle plateanmeldelse på trykk i Fædrelandsvennen: Terningkast to til Marte Wulff. Det er ikke med i postingen, men samme kveld møtte jeg faktisk Wulff på byen. Dét var en interessant erfaring.

Juli: Første del av sommerferien ble tilbragt på biltur i Sverige. Reisebrevet fra den ble årets lengste og grundigste bloggpost.

August: Jeg begynner å skrive musikktips for TrashPop.no igjen. Dessverre blir det bare fem tips før tiden og overskuddet ikke strekker til lenger.

September: Jeg er tydeligvis mest opptatt av hva vennnene mine driver med, og skriver om Erlend Ropstad, Ronny Haugeland og James Band.

Oktober: Jeg er opptatt med å lage sportskatalog og annet betalt arbeid, og bloggen får lide. Et klassisk tegn på at tiden ikke strekker til, er at jeg poster YouTube-videoer.

November: Jeg oppsummerer tegneserieåret (tynt) og poster fyllebilder fra dassen på Charlies (tøft).

Desember: «Ulvene i korridoren» får pengestøtte fra Kulturrådet, og jeg tør nesten å love utgivelse i løpet av 2011. Musikkåret oppsummerer jeg med en seks timer lang Spotify-spilleliste.

Fasiten for musikkåret 2010 er klar

2010-12-21T23:39:00.008+01:00

Et av årets pågående prosjekter har vært utarbeidelsen av en fasit for musikkåret 2010. Dette skjer selvsagt i form av en Spotify-spilleliste. Etter som desember nå nærmer seg slutten, er også listen mer eller mindre komplett.

Den begynner sånn passe rocka (med blant andre Roky Erickson og The Black Keys), og fortsetter med pop av den lekre, luftige typen (Ariel Pink, Beach House). I midtpartiet skifter musikken brått karakter, og blir brutal og stygg (High on Fire, Shining). Så blir den snill igjen (Teenage Fanclub, Band of Horses), før den går over i et lengre parti med country, folk og singer-songwritere (Johnny Cash, Richard Thompson, Tift Merritt). Avslutningen er høvelig dramatisk og følelsesladd (Antony, Susanne Sundfør). Innimellom alt dette er det blitt plass til både Robyn, Mavis Staples og Röyksopp.

Alt i alt snakker vi om 92 låter med en sammenlagt spilletid på over seks timer. Jeg foreslår at du setter av et par dager i romjulen til grundig fordypning. Det vil du bare ha godt av.

Skal jeg velge meg en favorittplate for året, må det bli The Nationals High Violet. Jeg har aldri helt fått taket på de tidligere platene deres, men denne har jeg spilt mye. Det er noe med miksen av det melankolske og det stolt storslåtte som bare treffer meg. Å lytte til High Violet på flytoget inn til Oslo, mens mørket senker seg og lysene fra byen kommer nærmere, er blant årets mest minneverdige musikkopplevelser.

Bare hør selv - på Spotify eller WiMP.

Penger til Ulvene

2010-12-09T13:25:00.008+01:00

Norsk kulturråd offentliggjorde høstens tegneserietildelinger for noen dager siden, og jeg er selvsagt glad for at «Ulvene i korridoren» er blitt tilgodesett med noen dollars. 30 000,- er kanskje ikke all verden, men det er nok til å dempe litt av den økonomiske angsten. Nå har jeg godt håp om at albumet skal være ute i løpet av 2011.

Ellers går debatten som vanlig høyt om Kulturrådets prioriteringer. «Det var veldig mykje til Egmont. Det kjennast litt som å gi barnetrygd til Trygve Hegnar,» er det noen som sier på Serienetts sider.

Black, øh... Something

2010-11-30T22:42:00.003+01:00

På søndag ettermiddag våknet jeg og oppdaget at jeg hadde vært med på å starte band kvelden før. Strengt tatt er det ikke noe uvanlig med det. Jeg har vært med på å starte utallige band i fylla. Men dette skiller seg ut på flere måter. For det første har vi et navn: Black Something. For det andre kan de øvrige medlemmene faktisk spille. Hanne fronter Thelma & Clyde og Thor Einar trommer i In Minor.

Som om ikke det er nok, har vi allerede pressebilder på plass. Og de er badass. Et lite utvalg ligger på Flickr-siden til Tor Erik, den offisielle fotografen vår.

Nå gjenstår det bare å mekke litt musikk. Jeg tenker meg at det må bli noe veldig sinna noe. Alle låtene bør handle om hvor sinte vi er fordi vi er født. Eller noe sånt.

Et magert år går mot slutten

2010-11-28T19:56:00.006+01:00

De tre-fire rutene over er det eneste jeg har publisert av tegneserier i hele 2010. Og når jeg sier «publisert», mener jeg at de er blitt hengt opp i butikken til IT Care AS på Flisa. Og figuren IT Kær'n var skapt før jeg kom inn i bildet og stripen ble skrevet av min gamle venn Arne Jonny, så strengt tatt var dette en ren illustrasjonsjobb for meg.

Om IT Kær'n vil dukke opp i flere striper, gjenstår å se.

Men om 2010 ble et magert tegneserie-år, er planen å kompensere voldsomt i 2011. I ledige stunder gjør jeg nemlig solide fremskritt på mitt episke storverk «Ulvene i korridoren». Akkurat nå har jeg et skissemanus på 36 sider, 12 grovtegnede sider i A3, sju rentegnede sider, fire ferdigtusjede sider (hvorav en skal tegnes om), en mengde skisser og notater og en slutt som stadig blir skrevet om. Alt er med andre ord bare rot. Men det går altså fremover.

Flere statusoppdateringer følger.

Forresten på utstilling

2010-11-18T10:25:00.004+01:00

Forresten nr. 1 (1996). Forside av Sven Tveit.

I anledning av at Forresten feirer 25-nummersjubileum, åpner i dag en utstilling med gamle og nye originalsider på Serieteket på Grünerløkka. Jeg er representert med noen utvalgte sider fra de aller første nummerne.

Forresten er med årene blitt en institusjon i norsk tegneserieverden og antologiens betydning kan knapt overvurderes. Ingen andre steder har så mange talenter fått sjansen til å vise seg frem og utvikle seg. For min egen del er jeg overbevist om at jeg hadde gitt opp dette tegneserietøvet for lenge siden hvis det ikke hadde vært for Forresten.

Mer info om utstillingen - og Den store forrestenfesten - finnes hos Serieteket og Jippi Forlag.

Vinneren er kåret

2010-11-04T10:47:00.000+01:00

Trafos tegneseriekonkurranse, som jeg har hatt ansvaret for, er nå avsluttet og en vinner er kåret. Jeg har skrevet en liten oppsummering som kan leses her.

Jeg velger musikk 5

2010-10-19T19:44:00.007+02:00

Jaggu på tide: Etter lengre tids surring med viktigere ting, har jeg omsider somlet meg til å komme med et nytt musikktips i TrashPop-bloggen. Denne gangen handler det om den ytterst sympatiske svenske singer-songwriteren I'm Kingfisher (aka The Artist Formerly Known as Thomas Denver Jonsson). Hans nye plate, Arctic, kom ut i går.

Den lille hyllesten leser du her. Jeg minner også om at alle nye og gamle musikktips finnes som spillelister hos både Spotify og WiMP.

Fem gode Hollywood-filmer om Hollywood

2010-10-03T16:06:00.006+02:00

1. Sunset Boulevard (Billy Wilder, 1950)

2. Barton Fink (Joel Coen, 1991)

3. Get Shorty (Barry Sonnenfeld, 1995)

4. Ed Wood (Tim Burton, 1994)

5. The Player (Robert Altman, 1992)

Bonus-spor: To gode Hollywood-filmer fra Hollywoods ytterkanter

6. Mulholland Drive (David Lynch, 2001)

7. Boogie Nights (Paul Thomas Anderson, 1997)

The Fine Art of Anger Management

2010-09-26T20:28:00.010+02:00

Ukens opplagte gla'sak er at det nye James Band-albumet, The Fine Art of Anger Management, endelig er ute. Så langt kan det streames på WiMP eller kjøpes i mp3-format for en latterlig billig penge hos Platekompaniet. Den doble vinylutgaven befinner seg visstnok i en havarert lastebil i Oslo eller Arendal eller noe.

James Band har i over 15 år vært et av landets beste rockband, men takket være en helt unik markedsstrategi har de lykkes i å forbli totalt ukjente utenfor Kristiansand. Best til sin rett har de alltid kommet på scenen, men på den niende (!) plateutgivelsen sin har de klart fange mye av det som gjør dem så bra - energien, dynamikken og den rene og skjære spillegleden. At de drøyeste prog-tendensene er tonet ned til fordel for mer klassisk gitarrock, er helt greit for enkelte av oss. Og om ikke kvaliteten på selve musikken skulle være nok til å endelig gi dem litt oppmerksomhet, burde listen over gjestemusikere gjøre det. På den finnes førsteklasses musikere, popstjerner og legender som Egil Kapstad, Thom Hell, Kjetil Grande, Erlend Ropstad og Hanne Kolstø.

Selv om jeg er galopperende inhabil her, erklærer jeg herved at The Fine Art of Anger Management er en av årets aller beste plater. Alle med den minste interesse for God Rock skylder seg selv å sjekke den ut.

De som har lest boken min, vil forresten kjenne igjen covertegningen derfra. Jeg tegnet den uten noe spesielt formål midt på 90-tallet en gang. Deretter ble den liggende i skuffen helt til jeg begynte å sette sammen boken for tre-fire år siden. Erlend eller Trond fra bandet, jeg kan ikke huske hvem av dem det var, så tegningen i den perioden og tok en kjapp avgjørelse på at den måtte på det neste coveret.

Albumet kommer selvsagt i klassisk gatefold-format med en masse bilder og nerdete info. Layouten er det jeg som har stått for, og jeg har gjort et ærlig forsøk på å gi musikken den innpakningen den fortjener.

Oppdatering 10.11.10: The Fine Art of Anger Management er nå endelig tilgjengelig på både WiMP og Spotify.

Downs Duck er helt mongo

2010-09-21T17:42:00.009+02:00

I dag står den første Downs Duck-stripen på trykk i Dagbladet. Dermed er min sju år gamle profeti om at Ronny skulle bli en bigshot inne i hovedstaden endelig gått i oppfyllelse.

Jeg husker godt da Ronny viste meg den aller første skissen av den lubne anden med halvåpent, siklende nebb. Det må vel være 10 år siden nå. Min reaksjon var at det var morsomt funnet på, men at det ikke var noe han ville få på trykk. Til det var ideen for slem. Noen ville komme til å bli støtt.

Jeg hadde til en viss grad rett. Enkelte har blitt støtt av anden med Down syndrom. Men de har, i likhet med meg for 10 år siden, ikke lest serien. Det er ideen om å tulle med en utsatt gruppe som virker slem.

Selve seriene om Downs Duck er nemlig aldri annet enn søte. De handler jo bare om en liten fyr som kommer seg gjennom hverdagen som best han kan, akkurat som alle oss andre. Man får aldri følelsen av at Ronny gjør narr av figuren sin. Tvert i mot inviterer han leseren til å bli glad i ham.

Så jeg tok altså feil når det gjaldt Downs Duck. Men jeg fikk rett i at det kom til å bli noe av Rånni en dag.

Jeg velger musikk 4

2010-09-20T21:17:00.002+02:00

Jeg blir ofte beskyldt for å bare være opptatt av sutremusikk - country, singer-songwritere og den slags. I et forsøk på å bevise at dette er en sterk overdrivelse, har jeg valgt en saftig dubbelmacka av ekte rock som ukens TrashPop-tips: The Black Angels og Black Mountain. Bare hør her.

Alle nye og gamle tips kan forøvrig stadig høres på både Spotify og WiMP.

Big in Deutschland

2010-09-16T21:42:00.019+02:00

Spekulasjonene rundt navnet i tittelen på Erlend Ropstads siste plate, går nå høyt også i tysk presse.

At «tysk presse» i dette tilfellet betyr en webside hvor bilder av goth-jenter med krem på puppene og anmeldelser av norske singer-songwriters står om hverandre, føles selvsagt bare riktig.

Oppdatering 18.09.10: Mediestormen tiltar. Musikkmagasinet Access All Areas skriver: «Det nye albumet til den norske singer/song-writeren Erlend Ropstad er verken tilegnet Roy Orbison eller Roy Horn. Tittelen på albumet er snarere tilegnet en av Ropstads nære venner, journalist og tegneserietegner Roy Søbstad.»

Oppdatering 22.09.10: Omtale fra Cargo Records: «The new album "Roy. It ain't over yet" is 11 songs inspired and written about his friend, journalist and cartoonist Roy Sobstad.»

Oppdatering 27.09.10: Anmeldelse fra Sound Base: «in Album, welches durch einen Journalisten und Cartoonisten inspiriert wurde ist schon eine Seltenheit. Hat man so sicher noch nicht gehört.»

Oppdatering 15.10.10: Anmeldelse fra Revolver Club: «ropstadt singt auf seinem album über seinen freund und cartoonisten roy sobstadt.»

Oppdatering 15.10.10: Anmeldelse fra Motor.de (hvor de tolker det som at Erlend prøver snakke sin gode venn Roy bort fra selvmord!): «Der wohl bewegendste Song der Platte ist ihr Titeltrack „Roy, Don´t Do It“. Er handelt von einem von Suizidgedanken geplagten Freund Ropstad's, der mit dem Leben fast abgeschlossen hat.»

Oppdatering 09.11.10: Erlend prøver å avmystifisere Roy-karakteren i et intervju med Jazzdimensions: «Me and Roy are good friends. We hang out a lot, and talk often. Still do, even after the album! (laughs) What you can learn about him through my music… Well, in the song "Roy Don't Do It", you can learn that his friend gives him crap love advice. Other songs are even more loosely based on myself, him or other people.»

Jeg velger musikk 3

2010-09-14T20:04:00.008+02:00

Det er et pussig misforhold i at når det skjer mye i mitt liv, så skjer det desto mindre her i bloggen. Det hadde kanskje vært mer logisk om det var omvendt. Men sånn er det altså. Og jeg har ikke tenkt å gjøre noe med det.

«Ukens» musikktips er i hvert fall ute på TrashPop-bloggen nå, 14 dager etter det forrige. Det handler om Phosphorescent og kan leses her.

Mine samlede musikktips kan dessuten høres på både Spotify og WiMP. (Spotify-listen har ikke én jævla abonnent enda. Hiv deg på før vennene dine gjør det!)

Lyd og bilde - en tegneseriekonkurranse

2010-09-02T19:40:00.002+02:00

Som jeg har nevnt tidligere, gjør jeg en og annen småjobb for Trafo.no, et nettsted hvor ungdom med kunstneriske ambisjoner kan få vist frem tingene sine. I dag begynner Trafos tegneseriekonkurranse, og den er det jeg som har ansvaret for. Jeg har satt premissene, skrevet introduksjonsteksten og laget banneret du ser over her. Dessuten skal jeg plukke ut vinneren.

Temaet er musikk, serien skal være mellom én og fem sider lang og alle mellom 16 og 22 kan delta. Premien er et Wacom tegnebrett. Flere detaljer om konkurransen finner du her.

Og send for all del linken videre hvis du vet om noen som kan være interessert.

Jeg velger musikk 2

2010-08-31T12:59:00.007+02:00

Jeg holder mitt løfte om å komme med ukentlige musikktips på TrashPop-bloggen. Det har i hvert fall fungert fint i to uker til nå. Denne ukens utvalgte er Damien Jurado.

Minner også om at jeg samler alle tipsene i egne Spotify- og WiMP-spillelister.

Gamle skriverier om igjen

2010-08-29T01:01:00.011+02:00

I anledning av at jeg har begynt å skrive musikkanbefalinger for TrashPop-bloggen igjen, reposter jeg her den lille håndfullen tips jeg kom med i fjor. La gå at disse låtene ikke er dagsaktuelle lenger, men så er da ikke god musikk noen vanlig ferskvare heller.

Selvsagt har jeg også satt sammen spillelister med de av låtene som er tilgjengelige på Spotify og WiMP. Disse vil bli oppdatert etter hvert som jeg kommer med nye tips.

Soulsavers
Om Soulsavers vet jeg ingenting. Zip, zilch, ittno. Grunnen til at jeg sjekket ut deres nye plate, Broken, var at den kunne skilte med Mark Lanegan som vokalist. Mange vil kjenne igjen Lanegans distinkte nikotinrøst fra flere minneverdige gjesteopptredener med Queens of the Stoneage. Noen av oss kjenner ham også som soloartist og som overlevende fra grunge-æraens Screaming Trees.

På Broken får vi høre ham tolke favorittlåtskrivere som Gene Clark og Will Oldham (aka Bonnie «Prince» Billy). Soulsavers' lydbilde er en besnærende blanding av programmerte og organiske lyder, av country og blues, av bredformat og klaustrofobi. Versjonen av Will Oldhams bekmørke «You Will Miss Me When I Burn» er et klart eksempel på det siste.

Andre gjester på denne utmerkede platen er Jason Pierce (Spiritualized), Mike Patton (Faith No More), Gibby Haynes (Butthole Surfers) og Richard Hawley. Dessuten synger Will Oldham på EP-en Sunrise, hvor han, passende nok, tolker en Mark Lanegan-skrevet låt.

Hope Sandoval and The Warm Inventions
Hope Sandoval har det med å bli borte. Nå er det åtte år siden sist hun lot høre fra seg. Men har man først hørt henne synge, glemmer man henne ikke.

På 90-tallet var Hope Sandoval stemmen til Mazzy Star, duoen som laget tre av det tiårets aller vakreste plater. Fem år etter Mazzy Stars siste utgivelse ga hun ut albumet Bavarian Fruit Bread sammen med Colm Ó Cíosóig, trommeslageren i My Bloody Valentine. Da skrev vi altså 2001.

Først nå, sent i 2009, vender Sandoval og Cíosóig tilbake, med en plate de har kalt Through the Devil Softly. Men heldigvis har ingenting forandret seg med årene. Fremdeles handler det om stemmen til Hope Sandoval, den luftige, inderlig lengtende stemmen til Hope Sandoval. Musikken bare duver i bakgrunnen, like atmosfærisk og klangfull som før. Det er som om tiden har stått stille i åtte år.

Og det er akkurat dét denne musikken gjør. Den får tiden til å stå stille.

DeYarmond Edison og Volcano Choir
Justin Vernon kom tilsynelatende ingensteds fra da han sent i 2007 ga ut For Emma, Forever Ago, en av det årets aller, aller fineste plater, under navnet Bon Iver. Men den egentlige debuten hans fant sted året før, da han slapp Silent Signs som medlem av bandet DeYarmond Edison. For Bon Iver-fans er den selvsagt obligatorisk å sjekke ut.

Dét er også Unmap, debutplaten til sideprosjektet Volcano Choir, som kommer i slutten av denne måneden. Mens DeYarmond Edison kanskje kan sies å representere Vernons melodiske, Will Oldham-aktige side, minner Volcano Choir mer om de mest svevende øyeblikkene på For Emma, Forever Ago.

Med andre ord: Her er det mye vakker musikk både til å nyte og bryne seg på. Høsten kan bare komme.

Son Volt
Jay Farrar og hans kompiser i flanell har nettopp gitt ut det som utvilsomt er deres beste plate siden debuten Trace for 14 år siden. Kjennere av moderne americana vet hva det betyr. Sakteflytende countryrock, tæret av vinden og bleket av solen. Skimrende steelgitarer, knitrende fuzz og Farrars alltid like knusktørre stemme. Noen av oss synes det kan bli veldig vakker musikk av slikt. Akkurat denne sangen skal være inspirert av Keith Richards, som muntert har fortalt at han snortet asken etter faren sin. Ho ho ho, lzm.

Built to Spill og The Megaphonic Thrift
Og nå: Gitarer.

Built to Spill kommer fra Boise, Idaho og har siden 1992 spesialisert seg på pene melodier marinert i tykke lag av gitarstøy. The Megaphonic Thrift, som har base i Bergen og medlemmer fra Kristiansand og Haugesund, holder på med mye av det samme, men har på langt nær gjort det like lenge.

Begge bandene er plateaktuelle i disse dager. Built to Spill har gitt ut sin sjuende fullengder, There Is No Enemy. The Megaphonic Thrift EP-debuterer med A Thousand Years of Deconstruction.

Built to Spill er indie-legender. The Megaphonic Thrift er de unge utfordrerne.

Jeg har ennå ikke klart å bestemme meg for hvilken av platene jeg liker best.

Og musikken hører du altså på Spotify eller WiMP.

Jeg velger musikk

2010-08-24T23:13:00.001+02:00

Jeg har begynt å skrive musikktips for TrashPop-bloggen igjen. Ukens anbefalte er The Coral. Deres finfine album fra i vår, Butterfly House, er mer enn bare grovt undervurdert. Her til lands er det knapt nok blitt vurdert i det hele tatt.

Mitt lille forsøk på å gjøre bot, kan du nå lese her.

Min favoritt-filmtrailer er 50 år gammel

2010-08-05T10:34:00.001+02:00

Bye bye, Ronny

2010-08-01T00:36:00.012+02:00

Denne helgen flytter min gamle venn Ronny til Oslo. Det er noe han har truet med å gjøre i årevis. Så langt tilbake som i 2003, da Den store Ronny Haugeland-boka var under produksjon, var han overbevist om at han kom til være i hovedstaden innen den var utgitt. Det tok vel bare lenger tid å feie over alle Kristiansands ungjenter enn han hadde trodd.

Den nært forestående flyttingen var uansett bakgrunnen for gjestesiden jeg laget til boken. Jeg hadde selvsagt aldri trodd at det skulle gå sju år før den lille serien ble aktuell.

Klikk for å lese serien i større format.

Ensamseglaren*

2010-07-29T16:09:00.005+02:00

Årets sommerferie ble en variant på fjorårets. Da brukte jeg noen dager på å kjøre langs vestkysten av Norge for å besøke Farmor i Trøndelag. I år gikk turen via Sverige. Og som i fjor tok jeg noen bilder og gjorde notater underveis.

15/7 kl. 2328

I formiddag våknet jeg på en feltseng mellom alle science fiction-bøkene og datamaskinene til Arne Jonny. Hodet mitt var vondt og halsen knusktørr etter å ha sittet oppe halve natten med Lena og Arne. Før det hadde jeg tatt bussen fra Kristiansand til Oslo, hvor jeg overtok Farfars gamle Nissan fra broren min. Derfra kjørte jeg til Arne på Kjellmyra.

Fra Kjellmyra er det tre mil til svenskegrensen. Den krysset jeg i ettermiddag mens jeg til min lettelse konstaterte at striregnet var i ferd med å gi seg. I Sysslebäck spiste jeg en alldeles utmerket elgbiff og leste Dagens Nyheter. Jeg var i utlandet. Det føltes nesten merkelig godt.

Videre innover i utlandet hadde jeg stor glede av å se hvordan folk bor. Jeg pleier å ha det. Husene på den svenske landsbygda er små, søte og rare. Og de hjemmelagde skiltene som annonserer med «Loppis» kommer med 500 meters mellomrom.

I en myr, like ved veikanten, så jeg også en elgku med to kalver. Jeg bråstoppet, og i det som føltes som en lang stund, hadde jeg blikkontakt med mor. Akkurat i det jeg fikk lirket frem kameraet, forsvant de.

Nå ligger jeg i det lille teltet mitt i skogen i nærheten av Filipstad et sted. I morgen kjører jeg til Falun, en by jeg ikke vet annet om enn at de pleier å arrangere skirenn der.

16/7 kl. 1115

I natt ble jeg bråvekket av at noen eller noe skrek utenfor teltet mitt. Det hørtes ut som en plaget sjel som hylte ut smerten sin der ute i skogen, i mørket. Skrikene hørtes først ut til å være veldig nære, så ble de fjernere før de kom nærmere igjen. Til slutt ble de heldigvis borte. Kanskje var det bare en heks som sirklet noen runder over teltet mitt på sopelimen sin på vei til Bloksberg. Jeg ble sittende oppreist en stund og lytte før jeg sovnet igjen.

kl. 1523

Kjøreturen til Falun var ikke veldig spennende. Tror aldri jeg har sett så mange trær på tre timer før. Strekningene hvor det foregikk veiarbeid strakte seg over flere mil. Men nå sitter jeg på Choice Hotel Bergmästaren i Falun i bare underbuksene, og begynner å se lyst på tingene igjen. Ikke bare har jeg fått sentral beliggenhet for en rimelig penge, men kveldsbuffet og parkering er også inkludert. Man vet at man sitter på et kvalitetshotell når velkomstheftet kan fortelle at både Astrid Lindgren og Lill Lindfors har bodd her. Det er nesten så jeg får dårlig samvittighet for at jeg er så slem med Petter Stordalen (og dama hans) i den nye tegneserien min. Men selvsagt bare nesten.

PS: I jappeblekka Choice Magazine som ligger her, er det en tegneserie om Stordalen og den minst like uspiselige Magnus S. Rønningen. Den er laget av Flu. WTF?

kl. 2328

I kveld tok jeg med meg Tom Waits-biografien min på en runde på Faluns uteserveringer. Falun er en veldig pen, ren og velordnet by. Faktisk er den så pen og ren og velordnet at gatene stort sett er folketomme, selv på en solskinnsfredag. Falun får Kristiansand til å virke som Dhaka. Bortsett fra en litt sliten dame jeg så på The Golden Beer, er det ingen som røyker her engang. Ikke selger de sigaretter i barene heller. Men jeg trives med å være på et sted hvor jeg ikke har noe å gjøre. Jeg kjenner ingen og ingen kjenner meg. Hjemme i Kristiansand ville jeg aldri ha satt meg alene på bar med en bok og en øl.

17/7 kl. 1603

Så langt i dag har jeg ikke gjort annet enn å kjøre fort gjennom skogen. Veien går stort sett rett frem og på begge sider er det trær så langt øyet kan se. Folk foretar livsfarlige forbikjøringer bare for å gjøre turen mer interessant.

GPS-en prøvde å avhjelpe kjedsomheten ved å sende meg på ekspedisjon på traktens utallige grusveier. Den endte med at jeg fant meg selv på gårdstunet til et eldre par som satt i bare undertøyet og drakk kaffe.

Det første regnskyllet kom da jeg, akkurat som alle de andre turistene, stoppet i Mora for å spise is. Men det gjorde ikke noe, for i bokhandelen hvor jeg søkte ly fant jeg en helt ny bok av John Ajvide Lindqvist. Den kan komme godt med når jeg skal late meg i Trøndelag.

Akkurat nå står jeg parkert i veikanten ved en golfbane (?!) og lurer på om jeg skal prøve å sove en halv time i baksetet.

kl. 2225

Det regner i Sverige. Jeg er i Henning Mankells fødeby, Sveg. Det er Mankell-plakater over alt her. Har tilbragt det meste av kvelden på hotellet med det uimotståelige navnet Mysoxen. Jeg leser og drikker Lapin Kulta. Det er fint. Jeg liker å bo på hotell.

18/7 kl. 2239

Taktikken med å velge hotellene med de søteste navnene fungerer utmerket. Nå bor jeg på Hotell Emma i Östersund. Det ligger midt i byen, jeg har fått et grovt overdimensjonert rom og i første etasje er det pub. Man kan ikke klage på sånt.

Östersund er en hakket livligere by enn Falun og det virker som om de har mer historie å vise til. De har i hvert fall mange flotte, gamle bygninger her. Ellers er det veldig høflig, hygienisk og barnevennlig over alt. Men det er egentlig inntrykket mitt av Sverige generelt.

Dette blir siste stopp på denne delen av ferien. I morgen kjører jeg til Trøndelag for å være hos Farmor i noen dager. Fra og med neste helg skal jeg henge med folk og røvere i Oslo by.

Det virker forresten ikke som om noen forstår hva jeg får ut av turer som dette. Ingen ser poenget med å reise uten mål eller mening til helt anonyme, ordinære steder. Jeg har ikke noen bedre forklaring på det enn at jeg faktisk liker det anonyme og ordinære. Jeg liker å observere det fra hjørnebordet i en fremmed bar eller ved å vandre alene rundt i en ukjent by.

Å være på et fremmed sted, å være helt anonym, å ikke ha noen forpliktelser, å bare se og være til stede - det gir meg en følelse av frihet. Forstå det den som vil.

Dessuten liker jeg å kjøre langt med bil.

---
Soundtrack på turen: En bunke gamle CD-er, blant annet Warren Zevon, AC/DC, Tom Waits, Bob Dylan, The Handsome Family, The Grateful Dead, James Band og Elvis Costello.

---

* Ensamseglaren er tittelen på en kortfilmserie av Johan Rheborg. Den handler om en fyr som legger ut på jordomseiling alene og sporenstreks blir helt koko. Eventuelt var han koko i utgangspunktet. Se alle de 38 fantastiske filmsnuttene her.

Øyvind Holen graver i arkivet

2010-07-28T22:16:00.006+02:00

Øyvind Holen, Norges kanskje mest troverdige tegneseriekritiker, publiserte i forrige uke en serie i bloggen sin kalt «Oversette serieskapere». En av postene handler om meg. Der har Holen gravd frem eldgamle anmeldelser av Et rop om hjelp (1997) og Negativ (2002). For meg er dette svært hyggelige gjensyn.

I innledningen sier Holen at dessuten boken min er «obligatorisk lesning», men at jeg dessverre ikke har tegnet så veldig mye. Hvis alt går etter planen, skal det ikke drøye så alt for lenge før han får mer å skrive om.

Les «Oversett serieskaper: Roy Søbstad» her.

Ulvene i korridoren v. 1.0

2010-07-09T15:36:00.010+02:00

Jøss. Ikke bare er dette første sommerferiedag, men etter mye arbeid kan jeg også si meg ferdig med skissemanuset til det episke tegneserieverket Ulvene i korridoren. Og med tilfredshet noterer jeg meg at serien ligger an til å bli på hele 36 sider. Noe så langt har jeg faktisk aldri laget før. En god følelse for innholdet har jeg også. Mer moro, mer alvor, mer angst, mer satire, mer surrealisme, mer action, mer horror, mer blod, mer sex, større pupper.

Noen ganger er det som om bitene bare faller på plass av seg selv.

Jeg bør kanskje nevne at ingen andre enn meg selv har lest disse greiene ennå. For alt jeg vet kan det være en gal manns rablerier, litt som dagbøkene til han fyren i Seven. Men nå skal jeg sende alt sammen til redaktøren min, så får vi se om han fremdeles har lyst til å gi det ut.

I mellomtiden har jeg tenkt å gjøre alt annet enn å sitte ved tegnebordet.

Livets under. På dass.

2010-06-27T11:59:00.007+02:00

Fredag kveld var jeg sammen med en ølbrisen gjeng på Mother India i Kristiansand («Norges beste indiske restaurant,» i følge Dagbladet). Før maten kom, måtte jeg på do.

Jeg sto inne i et avlukke og gjorde mitt da en dame plutselig rev opp døren. Vill i blikket konstaterte hun at det var opptatt. Bak henne hørte jeg en mann si «Du får legge deg på gulvet».

Da jeg kom ut av båsen, lå damen der i en vanndam mens mannen ringte etter ambulanse. Det så ut som om hun hadde en varmluftsballong under kjolen. Jeg skrittet over henne og spurte om det gikk bra.

«Jada,» sa hun.

For ikke å gå mer i veien enn helt nødvendig, lot jeg være å vaske hendene før jeg gikk ut i restauranten igjen.

Roy «gjør det» på mandag

2010-06-23T15:56:00.013+02:00

På mandag, etter mye om og men, kommer omsider det nye albumet til min kompis Erlend Ropstad ut. Som tidligere nevnt heter verket Roy, It Ain't Over Yet, og jeg kan ikke skjønne annet enn at platen må handle om meg. Jeg har bare ikke klart å pønske ut hvordan enda.

I anledning utgivelsen har Erlend nå forfattet en pressemelding som liksom skal oppklare mysteriet. Under sterk tvil gjengir jeg den her:

Om plata Roy, it ain’t over yet

Det vil alltid være en grad av sannhet i alle mine sanger. Jeg bruker venner og kjente som karakterer, og egne og andres opplevelser som utgangspunkt for tekster. Det kommer aldri ut av ingenting. For eksempel min venn, serietegneren Roy Søbstad, som følte seg truffet da Roy, don’t do it, dukket opp på youtube for en stund tilbake.

Sannheten var at setningen ”Roy, don’t do it” var et sitat fra en film (jeg ikke husker navnet på) der en av karakteren løper og roper nettopp ROY ! DON’T DO IT! Etter en bil med angivelig en kar som heter Roy bak rattet. Det har vist seg at sangen om de to vennene i Roy, don’t do it, ikke er helt ulike meg selv, jeg personen og Roy, som Roy eller kanskje omvendt. Et eller annet om oss ligger i bakgrunen der et sted. Helt utilsiktet. Rart det der. Høna og egget.

Roy, serietegneren tenkte å svare på sangen med å lage en serie om en lang skjeggete mann som dro fra holme til holme og spilte trekkspill for folk, men ble bortvist ved alle holmene han stoppet. Jeg tror det stoppet fordi de fleste Roys figurer er trill runde. Det er forsåvidt ikke noe farlig eller utleverende i teksten, som beskriver et vennskap mellom menn på et nøkternt og ærlig vis. -Og om noe, setter sangen jeg-personen i dårligst lys, som gir Roy forferdelig motsigende råd om kjærlighet.

Det blir altså tittelsporet på plata det her nå. Roy har sagt seg villig til å gå med på at han ikke har så mye han skulle ha sagt om saken. Han jobber også som plateanmelder i Fædrelandsvennen, og ser nå på muligheten for å komme til orde om saken gjennom den jobben, men frykter redaktørene setter ned foten.

Alt dette er selvsagt bare dikt og fanteri. Jeg er fremdeles overbevist om at tittelen er en kodet beskjed til og om meg. Hvorfor skulle han ellers bruke akkurat mitt navn, lzm? Og hva mener han nå egentlig med «it»? Jeg lover å komme tilbake til saken.

Men musikken er i hvert fall veldig fin. Hør bare førstesingelen «Mary's No Saint» på Spotify eller WiMP.

Prematur forhåndsreklame

2010-06-19T03:03:00.004+02:00

Trashfest 2010

2010-06-09T00:12:00.001+02:00

I år blir det verken Louisfestival eller Quart i Kristiansand. Popfest blir det heller ikke.

Det betyr selvsagt ikke at det ikke blir fest og musikk i sommer også.

På fredag sees vi på Mølla.

Mitt første slaktoffer

2010-06-04T13:57:00.008+02:00

I dagens Fædrlandsvennen kan du lese min anmeldelse av Handler i selvforsvar, det nye albumet til Marte Wulff. Siden fvn.no ikke har lagt den ut, har jeg selv gjort den tilgjengelig her. I avisen var teksten nokså brutalt forkortet. Her er den selvsagt slik den var ment å være.

Selve platen kommer ut først på mandag, men noen smakebiter kan høres på MySpace.

I en fotnote føler jeg for å kommentere det faktum at denne anmeldelsen nok er det nærmeste jeg har kommet å slakte en plate. Og at det føles littegrann... rart.

Nå ville jeg ikke hatt noe som helst problem med å sable ned en ny plate fra for eksempel, tjaaaa, DumDum Boys. Og jeg kunne sikkert ha gledet meg over å griseslakte et nytt epos fra en Elton John eller et Metallica. Men i tilfellet Marte Wulff er følelsene altså mer kompliserte. Dette blir liksom så mye nærmere. Jeg vurderer jo ikke arbeidet til en dollarmillionær i Beverly Hills her, men noen jeg har mange felles Facebook-venner med og som akkurat i kveld spiller på stampuben min, Charlies. I tillegg er det noen jeg oppfatter som en seriøs og hardtarbeidende artist.

Dårlig samvittighet har jeg ikke. Jeg har tross alt bare utført det å oppdraget jeg har fått: å si hva jeg mener om en plate. Og jeg mener at jeg har skrevet en saklig tekst. Men når jeg leser den på trykk i dag, ser jeg jo at den kan oppfattes som direkte knusende. Og siden jeg selv har fått tegneseriene mine vurdert mange ganger, vet jeg hvor vanskelig det er å ikke la negativ omtale gå inn på seg.

Det jeg prøver å si, er vel at det ikke ligger noen form for skadefryd bak det jeg har skrevet. Og at jeg har all verdens respekt for alle som greier å komme seg opp og frem ved å gjøre sin egen greie. All verdens respekt. Jeg må bare forbeholde meg retten til å si hva jeg mener. Det er tross alt det jobben går ut på.

Dette er dessuten forklaringen på hvorfor jeg ikke kommer til å dukke opp på Charlies i kveld.

En fotnote til: Teorien jeg nevner i anmeldelsen, den om hvorfor nesten ingen synger på sørlandsdialekt, har jeg fra Øyvind Berekvam. Æres den som æres bør. Han kom med den etter det nevnte seminaret, mens vi satt på en uteservering og tømte i oss et ugudelig antall halvlitere. Øyvind er med andre ord en mann med både innsikt og klasse, og han driver også en musikkblogg jeg kan gi min uforbeholdne anbefaling.

I helgen sees vi på Grünerløkka

2010-05-27T19:32:00.010+02:00

Oslo Comics Expo 2010

2010 oppsummert

2010-05-21T12:23:00.004+02:00

Selv om jeg nå betaler for å bruke WiMP, må jeg innrømme at jeg har mye glede av de nye, «sosiale» funksjonene til Spotify. Det å lage spillelister blir mye mer interessant med en gang man kan dele dem med andre på en enkel måte.

Nå er jeg godt i gang med å oppsummere musikkåret 2010. Vi er tross alt kommet nesten halvveis. Det går i favorittlåter og representative spor fra favorittalbum. Liker du musikk i spennet mellom Motorpsycho og Erykah Badu - og det spennet er enormt - vil du finne noe du liker her. Listen vil selvsagt bli både sterkt utvidet og revidert etter som året går.

Og året ligger allerede an til å bli godt. Bare hør her.

I See a Rainbow Rising

2010-05-17T00:22:00.037+02:00

Ronnie James Dio (1942-2010)

Som jeg pleier å nevne til det kjedsommelige, vokste jeg opp som metal-kid på 80-tallet. Det var det som var de formative årene, og all grunge, indie og Dylan som har fulgt siden kan ikke forandre på det. Så at det gjør inntrykk når en av den tidens definerende stemmer går hen og dør, sier seg vel nesten selv.

Samtidig må jeg jo innrømme at jeg i lang tid hadde tungt for den typen djevel-, drage- og regnbue-eskapisme Ronnie James Dio sto for. Først de siste to-tre årene har jeg greid å forsone meg med fortiden. Til gjengjeld har jeg hatt mye - og nesten helt uironisk - glede av å gjenoppdage gamle helter. Faktisk er det bare et par dager siden sist jeg hørte på Heaven & Hell. Og da var det ikke de gamle klassikerne som gjaldt, men fjorårets utmerkede The Devil You Know-album. Ingen kan si at Dio ikke var vital til det siste.

Likeså er det umulig å hevde annet enn at han fikk mye ut av sine tilmålte 67 år. Ronnie James Dio var visstnok i platestudio før Elvis Presley, han frontet tre klassiske band og hadde en stemme som fikk ham til å virke fire meter høy. På toppen av alt lot han til å være en ekte kjernekar.

Og nå som det brått er slutt, er det ikke annet å gjøre enn å sette sammen en spilleliste med Dio-favoritter på Spotify. Den må selvsagt spilles høyt. Og i spesielt dramatiske passasjer er det bare naturlig å hytte heroisk mot himmelen med utstrakt peke- og lillefinger.

1. Man on the Silver Mountain (Rainbow, 1975)
2. The Temple of the King (Rainbow, 1975)
3. Tarot Woman (Rainbow, 1976)
4. Stargazer (Rainbow, 1976)
5. Long Live Rock'n'Roll (Rainbow, 1978)
6. Gates of Babylon (Rainbow, 1978)
7. Kill the King (Rainbow, 1978)
9. Heaven and Hell (Black Sabbath, 1980)
10. Neon Knights (Black Sabbath, 1980)
11. The Mob Rules (Black Sabbath, 1981)
12. Children of the Sea (live) (Black Sabbath, 1982)
13. Holy Diver (Dio, 1983)
14. Don't Talk to Strangers (Dio, 1983)
15. Shame on the Night (Dio, 1983)
16. We Rock (Dio, 1984)
17. The Last in Line (Dio, 1984)
18. After All (The Dead) (Black Sabbath, 1990)
19. I (Black Sabbath, 1990)
20. The Devil Cried (Black Sabbath, 2007)
21. Bible Black (Heaven & Hell, 2009)
22. Follow the Tears (Heaven & Hell, 2009)
23. Catch the Rainbow (Rainbow, 1975)

Spotify-lenke: Ronnie James Dio (1942-2010)

Til etterretning

2010-04-30T16:44:00.002+02:00

I morgen slutter den gamle mail-adressen min, roysobstad alfakrøll start.no, å virke. Bangbros og Fantastiskbillig.no må derfor endre til roysobstad mongokrøll gmail.com hvis de ønsker å opprettholde kontakten.

Nok en plateanmeldelse

2010-04-27T20:17:00.002+02:00

I dagens Fædrelandsvennen kan du lese min ærlige mening om et stykke tradisjonell mandalsgrunge: den nye EP-en til deafmazjiiN.

Anmeldelsen ligger også ute på fvn.no.

Bill Griffith's Top 40 List on Comics and Their Creation

2010-04-21T20:33:00.011+02:00

I ledige stunder pusler jeg for tiden med det som en gang kan bli det episke storverket Ulvene i korridoren. Jeg har ikke satt meg noen konkrete mål for prosjektet, men knoter stadig ned nye ideer og skisser. Det er fine ting å drive med, kanskje de mest spennende og givende i hele den møysommelige prosessen det er å lage tegneserie.

Når jeg er i denne fasen, er jeg alltid ekstra oppmerksom på potensielle inspirasjonskilder. Å bla litt i skissebøkene til Chris Ware gir for eksempel alltid kløe i tegnemuskelen. Å lese noen sider i Robert McKees Story pleier å få fart på skrivingen.

I dag kom jeg over noe annet jeg synes det er vel verdt å ta en kikk på: Bill Griffiths 40 beste råd om tegneserier. Jeg har ikke noe forhold til Griffiths serier, men det spiller ingen rolle. Dette er verdifulle tips og tricks av den typen man bare kan formulere etter en mannsalder eller to ved tegnebordet. Noen av rådene er praktiske («Get up every half hour or so and stretch»), noen er filosofiske («Cartoon characters have souls») og noen er høyst subjektive («Manga is really great - to make fun of»). Alle berører problemstillinger man garantert vil støte på som serieskaper.

Hadde jeg hatt en printer, skulle jeg ha skrevet dem ut og hengt dem over pulten sammen med Wallace Wood's 22 Panels That Always Work.

Klikk på bildene for å få dem opp i størrelse.

Brakk på utstilling

2010-04-15T19:28:00.014+02:00

I dag åpnet utstillingen Tegnekunsten på Agder Kunstnersenter. På vegger som er tettpakkede med tegninger i kull, pastell, ståltråd og bark, finnes også noen originalsider fra min nå avsluttede serie Brakk. Du vil kjenne igjen bidragene mine på at de er de eneste som inneholder banning og oppkast.

Tegnekunsten er blitt en fin, liten utstilling og vel verdt å stikke innom hvis du er i Kristiansand. Den blir hengende helt til 28. mai.

Nå må jeg bruke resten av kvelden til å forberede foredraget jeg skal holde på morgendagens seminar. 45 minutter om «tegneseriespråket». PowerPoint, ikkeno manus. 70 lærere og kunstnere i salen. Jeg har ikke den fjerneste idé om hvorfor jeg utsetter meg selv for sånt.

New shit has come to light

2010-04-06T19:24:00.015+02:00

Hjemmeside anno 2001, med frames og greier

Det er blitt mye blogging om det å blogge her i det siste (antakelig den kjedeligste formen for blogging som finnes), men jeg tror jeg kan love at dette blir det siste på en stund. Nå er nemlig roysobstad.com ikke bare ferdig oppgradert til 2010-nivå rent teknisk, men siten er også innholdsmessig komplett.

Det siste kom på plass da det viste det seg at de antatt tapte tekstene fra perioden 1997 til 2001 er blitt tatt vare på av Waybackmachine. Faktisk ligger hele hjemmesiden min anno 2001 der. De fleste lenkene fungerer ennå og det samme gjør en del av bildene. Det er både imponerende og littegrann spooky.

Jeg har nå lagt alle de gamle tekstene inn i den nye malen. Du finner dem i arkivet til venstre på denne siden. Innholdet vil nok stort sett være interessant for de som tilhørte det alternative tegneseriemiljøet rundt årtusenskiftet. Det var stort sett det jeg skrev om på den tiden.

Og du som vurderer å legge ut bilder av puppene dine på deiligst.no, burde tenke på at de fremdeles vil finnes der ute om ti år. Kanskje du burde tre en plastpose over hodet eller noe.

Åtte år med blogging

2010-04-04T01:42:00.014+02:00

En stor del av denne påsken har jeg brukt til å oppgradere bloggen min. Og det som har tatt mest tid, er den minst viktige delen av prosjektet: Å reposte alle innleggene fra 2002 og 2003 - ikke mindre enn 238 stykker. Ikke har jeg jukset heller. Alle postingene er blitt tagget, bilder og lenker er lagt inn på nytt og alt er formatert for å passe inn i den nye malen. Det har tatt latterlig mange timer.

Jeg vet: Selvsagt er disse eldgamle innleggene fullstendig utdaterte, til dels pinlige å lese og knapt nok av interesse for meg selv engang. Men når jeg ser hvor mye arbeid 2002- og 2003-Roy la ned i skrivingen av dem, synes jeg det ville være for galt å bare la dem forsvinne på en eller annen backup-disk. Dessuten er det jo noen kulturhistoriske gullkorn å finne innimellom all bablingen.

For øvrig er inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha blitt grundig konfrontert med denne versjonen av meg selv, at jeg ikke har forandret meg i det hele tatt. I 2002-2003 var jeg, etter alt å dømme, kun opptatt av øl, musikk og tegneserier. Akkurat som jeg er i dag.

Det er kanskje trist, men jeg er i det minste konsekvent. Både i livsførsel og blogging.

PS! Når jeg skriver at jeg har blogget i åtte år, så er det ikke helt sant. Jeg hadde en form for blogg allerede i 1997. Historisk interesserte kan lese om det her. Levningene av disse oltidsnotatene overlever kun i form av papirutskrifter. Og jeg setter meg ikke ned og taster dem inn igjen, azz. Der går grensen.

Det er noen som bare har det

2010-03-31T00:31:00.022+02:00

Jeg må innrømme at det er sjelden moderne soulmusikk - neo-soul, R&B eller hva det nå er meningen at man skal kalle det - gjør noe for meg. Her i gården er det stort sett old school som gjelder. Soul utgitt etter 1975 har en sørgelig tendens til å virke både likelydende og intetsigende.

Det eneste egentlige unntaket jeg kan komme på, er Erykah Badu. Til gjengjeld synes jeg hun er bortimot uimotståelig. Det er noe med Billie Holiday-stemmen hennes og de hypermoderne, sofistikerte lydbildene hun omgir seg med, som bare oser klasse. Og det er ikke den typen klasse man kan få kjøpt for penger. Det er noe som stikker dypere, noe som er forankret i en blanding av musikalsk tradisjon, sosial bevissthet og et eller annet udefinérbart spirituelt.

Kall det gjerne «soul».

Du hører det hver gang Erykah Badu åpner munnen og i hver beat hun har satt navnet sitt på. Det er alltid der.

Den nye platen hennes, «New Amerykah Part Two: Return of the Ankh», står ikke tilbake for noe av det hun har gjort de siste 13 årene. Den er ikke like funky som forgjengerne, men desto mer elegant. Jeg har spilt den tre ganger bare i dag.

Og denne splitter nye videoen til låten «Window Seat» er faen meg et lite kunstverk i seg selv:

Oppstandelsen

2010-03-29T18:19:00.018+02:00

Snedig timet i forhold til påsken er roysobstad.com i ferd med å gjennomgå sin største overhaling siden krigen. Når alt er klart, vil bloggen ikke bare fremstå i helt ny og mye smidigere form, men den vil også være betydelig enklere for meg å administrere. All html som tidligere ble holdt sammen av tyggegummi og syltestrikk er nå fjernet. Arkiv og RSS-feed fungerer endelig slik de alltid burde ha fungert. Samtidig skal alle de kjente og kjære innslagene fremdeles være intakte.

Til syvende og sist vil dette forhåpentligvis føre til både hyppigere og mer entusiastiske oppdateringer.

Det vil nok ta littegrann tid før alt er heeelt på plass, men det vil være verdt å vente på.

Kort sagt: At jeg ikke har gjort dette for lenge siden!

Fasiten er klar

2010-03-23T20:13:00.016+01:00

O jul med din glede: Endelig er Pstereos kåring av det siste tiårets 100 beste plater i mål!

Det kan ikke nektes for at det tok lenger tid enn planlagt, og det skal ikke stikkes under en stol at det har røynet på underveis. Men ingenting av dette spiller noen rolle nå - fasiten er klar, og dét flere dager før påske!

Dette betyr også at jeg omsider kan offentliggjøre hvilke 25 plater som fikk min stemme.

Musikktiåret 2000-2009 i følge Roy:

1. Gillian Welch - Time (The Revelator) (2001)
2. Lucinda Williams - Essence (2001)
3. Songs:Ohia - The Magnolia Electric Co (2003)
4. Drive-by Truckers - The Dirty South (2004)
5. Bonnie "Prince" Billy - Ease Down the Road (2001)
6. Bob Dylan - Love and Theft (2001)
7. Wilco - A Ghost Is Born (2004)
8. Nick Lowe - The Convincer (2001)
9. Antony and the Johnsons - I Am a Bird Now (2005)
10. Patty Griffin - Impossible Dream (2004)
11. Stein Torleif Bjella - Heidersmenn (2009)
12. Kathleen Edwards - Asking for Flowers (2008)
13. Cat Power - You Are Free (2003)
14. Calexico - Feast of Wire (2003)
15. Radiohead - Amnesiac (2001)
16. The Handsome Family - In the Air (2000)
17. Bon Iver - For Emma, Forever Ago (2007)
18. Johnny Cash - American IV - The Man Comes Around (2002)
19. Portishead - Third (2008)
20. Thåström - Skebokvarnsv. 209 (2005)
21. Ryan Adams - Heartbreaker (2000)
22. Tom Waits - Real Gone (2004)
23. 16 Horsepower - Secret South (2000)
24. Queens of the Stoneage: Songs for the Deaf (2002)
25. The Flaming Lips - Embryonic (2009)

Som en ekstra bonus har jeg dessuten snekret sammen en Spotify-liste med highlights fra mine utvalgte plater. Denne kommer som et supplement til den milelange offisielle Pstereo-playlisten.

Du kan med andre ord trygt sette av de kommende fridagene til intens fordypning og kontemplasjon ved stereobenken. (Vær bare obs på at en del av musikken ikke finnes på Spotify. Spillelistene har derfor en og annen beklagelig mangel.)

Verden blir fattigere

2010-03-18T20:52:00.016+01:00

Jeg har ikke noe klokt å si. Jeg bare registrerer at verden er blitt mye fattigere de siste månedene. Her er tre sanger, satt til noen ordentlig crappy videoer, som får illustrere hva jeg snakker om.

Nå prøver jeg stort sett å ikke tenke på hva det neste blir.

Alex Chilton (28. desember 1950 – 17. mars 2010)

Mark Linkous (9. september 1962 - 6. mars 2010)

Vic Chesnutt (12. november 1964 - 25. desember 2009)

Plateanmeldelse

2010-03-17T21:44:00.004+01:00

Min anmeldelse av Maylen Rustis debut-EP sto på trykk i Fædrelandsvennen i går. Nå kan den også leses her. De omtalte låtene kan dessuten høres på MySpace.

Flere ting som ikke virker lenger

2010-03-13T23:47:00.012+01:00

Litt informasjon til deg som pleier å kikke innom her:

Blogger har tvunget meg til å gjøre noen endringer i måten denne bloggen blir publisert på. Slikt går selvsagt aldri smertefritt for seg, og for øyeblikket fungerer ikke adressen roysobstad.com. Inntil videre kan det derfor være like greit å gå direkte til roysobstad.blogspot.com når du skal oppdatere deg på Sagaen om Roy. I arkivet er dessuten æ, ø og å blitt kuket til.

Jeg understreker at dette ikke er noe jeg frivillig har satt i gang med. Faktisk kan jeg ikke tenke meg noe mer tennerskjærende meningsløst enn å måtte fikse noe som ikke er ødelagt. Men forhåpentligvis blir dette bare en kort overgangsperiode. Kanskje blir den ikke engang særlig merkbar for andre enn meg.

Bokanmeldelse

2010-03-07T21:59:00.015+01:00

På fredag sto den første bokanmeldelsen jeg noen gang har skrevet på trykk i Fædrelandsvennen. Den tar for seg Innfødte skrik av Håvard Rem. Undertittelen sier, som seg hør og bør, hva boken handler om: Norsk svartmetall.

Avisen har ikke lagt teksten ut på nett, så jeg har selv gjort den tilgjengelig her.

Oppdatering 08.03.10: Okay, jeg blir visst nødt til å gjøre en liten korrigering. I motsetning til hva jeg skriver i anmeldelsen, viser det seg nemlig at boken er utstyrt med stikkordregister. Forklaringen er at jeg skrev med utgangspunkt i en PDF uten register. Først i dag fikk jeg den ferdige boken i hånden, og kan altså konstatere at det nå er på plass. Dette føles littegrann pinlig, men skylden må nesten forlaget ta. Når de sender ut mangelfulle manus til anmeldelse, kan de ikke forvente annet enn å få mangelfulle anmeldelser.

Plateanmeldelse

2010-02-23T22:51:00.013+01:00

Jeg prøver å fortelle folk at jeg ikke har gått hen og blitt Fædrelandsvennens metal-anmelder. Men for hver metal-plate jeg skriver om, blir det vanskeligere å overbevise dem. I dagens papirutgave kan du lese hva jeg synes om Borknagars siste, "Universal".

Teksten min kan leses på fvn.no, og selve albumet ligger ute på både Spotify og WIMP (selv har jeg begynt å foretrekke WIMP).

Og flere metal-skriverier kommer neste uke, er jeg redd. Men da med en vri.

Ting som ikke virker lenger

2010-02-15T23:21:00.004+01:00

Litt praktisk informasjon:

Siden Start.no snart legger ned e-posttjenesten sin, er jeg nødt til å bytte adresse. Den gamle vil fungere frem til 1. mai, men for å få en mykest mulig overgang, håper jeg at folk vil bruke den nye fra nå av.

Trusler, spam og inkassovarsler sendes heretter til roysobstad alfakrøll gmail.com.

Men jeg gir meg ikke

2010-02-11T21:28:00.036+01:00

Mitt bitre oppgjør med tegneseriebransjen for 14 dager siden, kunne sikkert tolkes som at jeg har tenkt å gi opp seriene helt.

Kanskje har jeg det. Akkurat nå vet jeg ikke selv engang.

Til tross for dette har jeg i det siste lekt meg med noe som kan bli en lengre historie. Og hvis jeg skal fortsette å lage serier, er det nettopp noe med litt lengde jeg må lage. Jeg har laget nok to- og femsidere. Det er på tide med noe episk.

Historien jeg tenker på, har arbeidstittelen "Ulvene i korridoren" - eventuelt bare "Ulv!" - og er en fabel fra kontorlandskapenes dypeste mørke. Som man kan se, har jeg allerede tegnet et utkast til forside.

Når jeg kvier meg for å sette i gang for alvor, er det fordi jeg vet vet hvor mye arbeid det vil bli. Og hvor lite jeg kommer til å få igjen for det. Også vet jeg altså ikke om jeg orker å lage flere serier i hele tatt.

Men det hadde jo vært fint å kunne føye et album i klassisk 48 siders format til bibliografien. Jeg må si det.

Forresten: De som har lest Bendik Kaltenborns finfine bok Serier som vil deg vel, vil sikkert huske en sekvens med en svart ulv utenfor et kontor. Jeg skal ikke påstå annet enn at likheten med tittelen og forsideideen min er påfallende. Til mitt forsvar kan jeg bare si at jeg sto opp en morgen, sikker på at ideen i hodet mitt var både ny og original. Men sånn er det; underbevissthetens veier er uransakelige. Min serie kommer uansett ikke til å ligne på Bendik sin.

Hvis det da blir noen serie.

Jeg gir opp

2010-01-29T16:34:00.106+01:00

Presentasjon av Brakk. Klikk for større versjon.

Det er en god stund siden jeg skrev noe om tegneserier her. Det er fordi det ikke har vært noe å fortelle. Brakk var på trykk for tredje og siste gang i M i september, og det er enda lenger siden jeg har bedrevet seriøs tegning. Jeg har gjort et forsøk på å selge inn serien til et annet blad og en annen redaktør, men uten å få respons.

Nå har serien for lengst mistet momentum, og jeg kommer neppe til å lage mer Brakk.

Jeg har ikke tenkt å sutre for mye over dette. Men jeg vil gjerne si noe om min erfaring med de store forlagene. Jeg er nemlig ikke veldig imponert. Det går på helt enkle, grunnleggende ting som har med profesjonalitet å gjøre.

Sender man redaksjonen en mail, er det ikke gitt at man får svar. Sender man inn en serie, kan man ikke føle seg sikker på at den ikke vil bli rotet bort. Betaling er noe man gjerne må mase for å få. Som jeg antyder i første avsnitt, kan man ikke engang regne med å bli refusert på en skikkelig måte. Man kan bare sjøsette flaskeposten sin og håpe at den vil bli lest av noen.

I tillegg kommer et generelt inntrykk av at det redaksjonelle arbeidet er noe som blir tatt litt på hælen. Det later ikke til å finnes noen overordnede planer eller visjoner for det man driver med. Man bare lager blader, lzm.

Jeg har selv jobbet 12-13 år i og med "den vanlige" forlagsbransjen. Der er det helt utenkelig at forfatterne skulle blitt behandlet like lemfeldig som serieskaperne blir. Helt utenkelig. De vet at det er forfatterne de lever av. Det er sikkert annerledes hvis man heter Frode Øverli. Men hvordan har tegneserieforlagene tenkt å dyrke frem den neste øverlien hvis de ikke tar vare på talentene sine? Forstår de ikke at de til syvende og sist sager over den grenen de selv sitter på?

Jeg må understreke at dette ikke gjelder en spesiell redaktør eller et spesielt forlag. Dette er erfaringer jeg har gjort meg som bidragsyter til en lang rekke utgivelser opp gjennom årene. Og jeg vet at jeg langt fra er alene om å ha slike opplevelser. Kritikken gjelder heller ikke småforlagene. Der har jeg bare gode erfaringer. Der føler man aldri at arbeidet man gjør blir tatt for gitt. Eller at man blir publisert på en merkelig form for nåde.

Sånn. Da var det sagt.

Når jeg nå ser over de sju Brakk-episodene jeg tross alt fikk laget, blir jeg overraskende fornøyd med meg selv. Mye av dette er jo riktig oppfinnsomt. Men samtidig kan jeg godt forstå hvorfor de kommersielle bladene ikke vil ha serien. Ikke bare er den ukonvensjonell i formen, men den er også fryktelig mørk. Til tider er den direkte vond å lese. Det finnes sikkert et publikum for en serie om tjukkaser i 30-årene som går på den ene ydmykelsen etter den andre, men de kjøper antakelig ikke lesestoffet sitt på Rimi.

Så, for å sette punktum og samtidig vise at jeg faktisk la ned en del arbeid i dette: Her er en kavalkade over alle Brakk-episodene. De fleste av dem forblir altså uutgitte.

Fra den første episoden jeg gjorde ferdig og sendte til forlaget. De syntes det var vel råflott å bruke en hel stripe på å zoome inn på karakteren. Den monokrome fargepaletten falt heller ikke i smak. I ettertid har jeg ikke noe problem med å si meg enig.

Episode nr. 2 var også med i den første forsendelsen til forlaget, men bare i blyantversjon. Personligheten til Sylte var allerede på plass, men ikke utseendet.

Fra Brakk nr. 1: Brakk hadde verdens minst givende og mest enerverende jobb: Å pirke løs "flippen" på gamle taperuller.

Fra Brakk nr. 2: Sylte var ikke bare et av verdens verste mennesker, han var også sjefen til Brakk. Her stikker han innom en fredagskveld.

Fra Brakk nr. 3: Vi blir bedre kjent med Brakks samboer, Eva, og forholdet dem i mellom. Det er selvsagt alt annet enn hjertevarmt.

Fra Brakk nr. 4: Både personligheten og utseendet til Brakks sjef Sylte, var sterkt inspireret av en norsk forretningskjendis.

Fra Brakk nr. 5: Et tilbakeblikk på Brakks ungdomstid. Kjærligheten til metal av den gamle skolen, er også i voksen alder et sjeldent lyspunkt i livet hans.

Fra Brakk nr. 6: For Brakk er selv litt familieplanlegging en kilde til dype ydmykelser.

Fra Brakk nr. 7: Sylte var en utømmelig kilde til irrasjonelle påfunn. Hadde serien fått et lengre liv, er jeg redd han hadde kommet til å dominere den fullstendig. Jeg kommer til å savne ham.

Linnea

2010-01-19T18:59:00.022+01:00

Linnea. Foto: Vivenka

Enkeltmannsforetaket mitt - eller "det begynnende businessimperiet mitt", som jeg liker å tenke på det som - utvider stadig virksomheten. Tegneserier, illustrasjoner, layout, foredrag, presseskriv, plateanmeldelser eller snømåking - du ringer, vi bringer.

I det siste har jeg blant annet gjort noen småjobber som mentor hos Trafo.no. Trafo er et nettsted hvor kreative, unge mennesker kan vise frem arbeidene sine, og også få veiledning fra sånne som meg. Nå har jeg nettopp kåret månedens talent, og valget falt, som man kan se, på en halvnaken jente. Begrunnelsen min finnes her.

I dag har jeg dessuten en ny plateanmeldelse på trykk i Fædrelandsvennen. Den tar for seg debuten til AgaiaGanza fra Kristiansand. Teksten ligger på fvn.no og platen kan høres på Spotify.

Plateanmeldelse

2010-01-14T14:29:00.014+01:00

fvn.no imponerer i dag med å legge ut plateanmeldelsen min samtidig som den står på trykk i papiravisen.

Platen jeg har dissekert, er den siste til de sørlandske metal-heltene In Vain. Obduksjonsrapporten leser du her.

Selve albumet, i hele sin voldsomme prakt, ligger dessuten klart til avspilling på Spotify.

2009 oppsummert

2009-12-30T19:16:00.046+01:00

Det er på høy tid å oppsummere året her på roysobstad.com - akkurat som i fjor og året før der:

Januar: Året begynte etter alt å dømme ikke så bra. Jeg kan ikke lenger huske hvorfor jeg var så sliten og grinete, men lurer på om det ikke hadde noe med mørketiden å gjøre. Det er rart, men da jeg var yngre spilte årstiden og været absolutt ingen rolle for meg. Nå kan noen skarve uker med gråvær gjøre meg deprimert. Samme måned ble en av seriene mine utgitt i svensk oversettelse. Det må ha hjulpet litt.
Februar: Lettdepresjonen har dessverre ikke sluppet taket. Og grunnen er visst ikke været, men at jeg mangler noe meningsfullt å drive med. Syting og klaging, ahoy!
Mars: Endelig et lyspunkt: Min nye tegneserie Brakk debuterer som biserie i M. Dessverre opplevde aldri Brakk den helt store entusiasmen fra redaksjonen, og det ble med fire trykte episoder i 2009. I skrivende stund vet jeg ikke hva det skal bli av serien. Men i mars så jeg i hvert fall lyst på utsiktene.
April: Aktiviteten tar seg gradvis opp. Jeg skriver en artikkel om Carl Barks for Barnebokkritikk.no, og sammen med med min gamle våpenbror Ronny Haugeland stiller jeg ut på Frk. Larsen.
Mai: For tredje gang deltar Ronny og jeg på Oslo Comics Expo. Det "faglige utbyttet" er magrere enn noen gang, men alkoholforbruket desto større. Jeg tar bilder av dassene jeg besøker. I tillegg bidrar jeg til en tegneseriedugnad som har som formål å få mer penger ut av Trond Giske.
Juni: Vinterdepresjonen avløses av sommerslapphet. Jeg tegner en sjiraff.
Juli: Louisfestivalen arrangeres for andre gang, og det blir nok en lang, fin dag i solen. Resten av sommerferien bruker jeg til akkurat det man burde bruke den til - komme seg vekk og gjøre noe annet.
August: Ut over høsten er tendensen at bloggen handler mer om musikk enn om tegneserier. Min låtskrivende kamerat Erlend Ropstad antyder i et intervju at han har brukt mitt navn i tittelen på sin nye plate. I stedet for å ta dette som en hyggelig gest, tolker jeg det som en krigserklæring. Dessuten debuterer jeg som plateanmelder i Fædrelandsvennen. Av alle ting får jeg i oppdrag å skrive om black metal.
September: Gjennom det meste av året bidrar jeg med musikktips i bloggen Spillball. Denne måneden tegner jeg dessuten et enkelt platecover.
Oktober: Jeg anbefaler alle lese André Løynings intervju med Stein Torleif Bjella. I min verden har Bjella levert årets plate, og André har gjort det beste (og lengste) intervjuet med ham.
November: Til sin egen store overraskelse, gjenoppstår den for lengst pensjonerte Pstereo-redaksjonen for å kåre tiårets beste plater.
Desember: Før jeg faller i julekoma, rekker jeg å bidra med noen tekstsnutter til Pstereo-kåringen. Mest fornøyd er jeg med omtalen av Bob Dylans Love and Theft.

Årets julevideo

2009-12-23T00:01:00.003+01:00

I år er det bare en julevideo som gjelder:

Pstereo har fasiten del 4

2009-12-19T19:24:00.006+01:00

I dag ligger nok et av mine bidrag til Pstereos julekalender ute. Dette handler om min favorittplate i 2009, Stein Torleif Bjellas Heidersmenn. Den har havnet på en 28. plass i kåringen av tiårets beste plater.

Omtalen leser du her.

Pstereo har fasiten del 3

2009-12-18T14:40:00.010+01:00

Hadde en god dag i går.

Sto opp en gang mellom to og tre. Spiste et par brødskiver mens jeg kikket på det jeg hadde skrevet om Dylan til Pstereos julekalender natten før. Endte med å stryke det aller meste og begynne på nytt med en helt annen vinkling. Etter en stunds pusling med det, gikk jeg ut i kulden for å kjøpe julegaver. Det ble med én. Etter middag kikket jeg litt på teksten igjen. Skrev om noen klønete formuleringer. Om kvelden så jeg to gode filmer, Breach og Collapse, før jeg nok en gang flikket litt på teksten. Rundt halv tre om natten, mens fulle ungdommer på vei hjem fra byen hylte på gaten nedenfor, fikk jeg endelig sendt skriveriene avgårde til Ingve for publisering. Til slutt sendte jeg avgårde en faktura jeg hadde glemt. La meg. Sovnet som en sten.

Sånne dager skulle jeg gjerne hatt flere av. Eventuelle sponsorer må bare ta kontakt.

Den ferdige teksten om Bob Dylans Love and Theft leser du her. Platen er nr. 32 i Pstereos kåring av tiårets 100 beste.

Pstereo har fasiten del 2

2009-12-13T23:01:00.015+01:00

Mitt andre lille tekstbidrag til Pstereos julekalender ble publisert i går. Det handler om Bon Ivers For Emma, Forever Ago, som klokker inn på en fin 54. plass i kåringen av tiårets beste plater. Omtalen min leser du her.

I øvrige Roy-relaterte musikknyheter, kan jeg fortelle at Head Discos debut-EP Hangman nå er tilgjengelig worldwide via iTunes. Sjekk den ut hvis du liker tøff, funky rock og/eller min omslagsillustrasjon.

Pstereo har fasiten

2009-12-09T20:00:00.006+01:00

Pstereos julekalenderkåring av det siste tiårets beste plater er godt i gang. Heldigvis er det ikke sånn at denne kåringen på noe vis avhenger av min innsats. Jeg har hatt det alt for travelt de siste ukene til å bidra som jeg skulle ønske. Ikke før i dag ligger min første lille tekstsnutt ute. Til gjengjeld handler den om selveste Johnny Cash og hans mektige avskjedsplate American IV: The Man Comes Around.

De øvrige skribentene har allerede rukket å skrive rørende vakkert om hele 33 håndplukkede album. Alt fra Mastodon og J Dilla til Lambchop. Og enda er det 65 plater igjen å lese om og høre på før julaften. Good times.

Pstereo-redaksjonen lever!

2009-11-30T20:15:00.036+01:00

I morgen er vi kommet til desember - og begynnelsen på det jeg vil tro er en vanskelig tid for flere enn meg.

I det året er på vei inn i sin kaldeste og mest ufyselige periode, når det mest naturlige ville være å gå i hi, stuper vi med hodet først inn i ukevis med meningsløst forbruk, tynnslitte nerver og dårlig fyll.

Det kommer til å bli et ork. I år også.

Men her er en nyhet som vil gjøre de kommende ukene mer levelige for noen av oss: Den legendariske Pstereo-redaksjonen har kommet sammen igjen! Og vi har kåret de 100 beste platene fra det siste tiåret! Og de blir publisert i form av en julekalender!

Kort rekapitulering: Pstereo.no var et nettsted som i årene 2003-2006 publiserte følelsesladde og entusiastiske skriverier om musikk. Redaksjonen var ikke ute etter annet enn å misjonere for artistene og platene de likte. Det gikk mye i indie og americana, men det fantes egentlig ingen grenser. Pstereo kunne skrive like engasjert om Årabrot som om Lillebjørn Nilsen. Selv begynte jeg som veldig ivrig leser, før jeg avanserte til middels ivrig skribent.

I årene etter nedleggelsen har de fleste fra den gamle gjengen brukt latterlig mye tid på diskusjonsforumet Pmono.no. Og nå har vi altså offisielt kommet sammen igjen. For en siste vals.

Entusiasmen er der enda. Misjoneringstrangen er ikke død.

Pstereos oppsummering av de siste ti årene begynner i morgen. Fire plater hver dag, sånn omtrent. Følelsesladde tekster og Spotify-lenker hører selvsagt med. Det er mange som lager lister om dagen, men bare Pstereo kan presentere fasiten.

Denne julekalenderen blir bedre enn sjokolade.

Plateanmeldelse

2009-11-16T09:29:00.006+01:00

I de tre plateanmeldelsene jeg har skrevet for Fædrelandsvennen i løpet av høsten, har jeg skrevet om black metal, indierock og en slags poesigreie. Det er med andre ord på tide å prøve seg på jazz. I dagens avis kan du derfor lese hva jeg synes om platen til de unge og lovende jazzerne i Splashgirl.

Teksten min er blitt noe forkortet på veien til trykkeriet, men den komplette versjonen ligger i tekstarkivet.

Oppdatering 19.11.09: Artig. Den hele og fulle teksten kan nå leses på fvn.no. Jammen bra at det er tekstene på nett som består, mens papiret forgår.

Ingve Aalbu lever!

2009-11-15T22:25:00.020+01:00

Jeg har tidligere nevnt at den legendariske Ingve Aalbu legger ut tekster fra det minst like legendariske, for lengst nedlagte nettstedet Pstereo.no i bloggen sin.

I anledning av at Neil Young hadde bursdag i går, har Ingve nå funnet frem et stykke Pstereos egen Neil Young-redaksjon laget den gang Neil fylte 60. Noen av tekstsnuttene der er det jeg som har bidratt med.

Dette er så lenge siden at jeg fremdeles brukte a-endelser, men listen over Neil Youngs beste låter holder enda. Og siden de tilårskomne eks-redaksjonsmedlemmene fremdeles prøver å henge med i tiden, finnes den nå også som spilleliste på Spotify.

Plateanmeldelse

2009-11-03T19:53:00.020+01:00

I dagens Fædrelandsvennen kan du lese min anmeldelse av platen dikter Terje Dragseth og gitarist John Nicolaisen har gitt ut under navnet I Sing My Body Electric.

Det hersker visst litt forvirring om hvilket terningkast jeg egentlig har gitt. Svaret er "tre". Firer'n på forsiden av kulturbilaget får stå for deskens regning.

Den forrige anmeldelsen jeg skrev for regionavisen sto forresten under hovedoverskriften "Lovlydia feiret debutplaten". Det gikk ikke spesielt godt sammen med setning nummer to i min tekst: "Sound Asleep er ikke mindre enn Frode Nielsens åttende fullengder under dette navnet [Lovlydia]."

Men, men. Det kan sikkert bli nokså hektisk i avisredaksjonen når det drar seg til mot deadline.

En lettlest-versjon av I SIng My Body Electric-anmeldelsen kan for øvrig leses her.

Mimring på månen

2009-11-01T23:43:00.038+01:00

Det kan sikkert virke litt bråkjekt, men da jeg nettopp så science fiction-filmen Moon, kom jeg til å tenke på en av mine egne tegneserier. Både filmen og den tittelløse ensideren min tar nemlig utgangspunkt i alt det rare som kan skje bare man er alene nok. Og da mener jeg skikkelig, ordentlig alene. Det er en idé som filmen forfølger til det blir en ordentlig historie av det. Jeg gikk som vanlig gikk for en enklere løsning.

Hvis jeg husker riktig, tegnet jeg serien før jeg dro i militæret sommeren 1991 - og tusjet den da jeg var ferdig ett år senere. Da hadde jeg i mellomtiden også flyttet fra Våler i Solør til Kristiansand. Dette er altså en serie fra tiden da jeg fremdeles kunne finne på å lage helt uironiske serier om eksistensielle temaer og sånt noe. Potetnesene og de trillrunde hodene kom først noen år senere.

I første omgang kopierte jeg opp siden til noen få venner. Og da jeg var med på å starte fanzinen Fantazine høsten '92, ble den trykket i første nummer. Siden har den vært ute av sirkulasjon.

Akkurat nå, ganske nøyaktig 17 år senere, mens serieproduksjonen min er inne i en av sine mer usikre faser, tenkte jeg det kunne passe å republisere den lille snutten som "en klassiker til glede for nye lesere". Dette er jo til og med en klassiker svært få har lest.

Samtidig oppfordrer jeg selvsagt alle til å se Moon. Det er en riktig god film.

Klikk for større versjon.

Jeg velger musikk

2009-10-28T20:14:00.006+01:00

Mine musikkvalg for Spillball.com denne uken, er Built to Spill og The Megaphonic Thrift. Ett legendarisk amerikansk indieband og ett debuterende norsk, altså. Omtale og lytteprøver finner du i enden av denne linken.

Plateanmeldelse

2009-10-12T19:35:00.013+02:00

I dagens Fædrelandsvennen kan du lese hva jeg synes om Lovlydia & The Cast of Ludos nye plate, Sound Asleep. Dessverre havner aldri saker jeg har noe med å gjøre på fvn.no, men interesserte kan likevel lese skriveriene mine her.

Og alle som setter pris på ekte indierock, og med det mener jeg rock som virkelig er independent, anbefales å laste ned platen gratis fra 2012 Rockets.

Oppdatering 15.10: Jøsses, nå har fvn.no lagt ut greiene mine allikevel. Jeg begynner snart å føle meg som en ånkli journalist her jeg sitter.

Jeg velger musikk

2009-10-06T21:55:00.007+02:00

Denne uken har jeg brukt min post som musikkplukker på Spillball.com til å løfte frem et spor fra den nye, leeenge etterlengtede platen fra Hope Sandoval.

Det er hun fra Mazzy Star, ja.

I teksten som ledsager låtvalget, har jeg selvsagt fokusert på den vidunderlige stemmen hennes. Men her, i min egen blogg, vil jeg heller vise hvor pen hun er.

Det er tross alt pinlig få bilder av pene damer i denne bloggen. Pinlig få.

Lese- og lyttetips for helgen

2009-10-03T19:53:00.032+02:00

Ennå er det kanskje noen måneder igjen av 2009, men jeg har allerede lenge ment at årets beste plate heter Heidersmenn og er laget av Stein Torleif Bjella fra Øvre Ål.

Jeg har misjonert for denne platen siden tidlig i vår en gang, og mener jeg kan skryte på meg å ha konvertert minst et titalls sjeler. Og jeg vet også at disse igjen har spredt ordet til noen titalls andre. Dette sier langt mindre om mine misjoneringsevner enn det sier om Bjellas plate. Med den har han truffet en nerve få andre har turt å berøre, i hvert fall ikke i populærmusikalsk form.

Heidersmenn er en plate om tause menn, om bygda, om kjærlighet og lengsel, og alle de andre tingene som betyr noe. Det er en jævlig mørk og vond plate, men den er også inkluderende, varm og vittig. Jeg kjenner voksne menn som har begynt å grine på offentlige steder til denne musikken.

Én av dem som er blitt grepet, er journalist André Løyning. André er så fan at han reiste til Øvre Ål ens ærend, for egen regning, for å intervjue Bjella. Der ble han invitert på både fisketur og Fernet i kjøkkenglass. Resultatet foreligger nå i form av et langt intervju i PDF-format som kan lastes fra bloggen hans.

Bedre helgelesning får du ikke.

Og hvis du ikke har hørt Heidersmenn, vet du hva du har å gjøre. Det er ikke vanskeligere enn at du finner den på for eksempel Spotify.

Jeg velger musikk

2009-09-29T19:54:00.006+02:00

I musikkbloggen Spillball.com kan du nå høre mitt musikkvalg for denne uken - Soulsavers med Mark Lanegan som tolker Will Oldhams "You Will Miss Me When I Burn".

Låten, og min omtale av den, finnes i enden av denne linken.

Brakk for tredje gang

2009-09-28T19:26:00.011+02:00

I M nr. 10, som er ute denne uken, møter vi for tredje gang hverdagsantihelten Brakk. Denne gangen handler det om Brakks forhold til mat og til samboer Eva. Selvsagt kan ingen av forholdene sies å være spesielt sunne. Som en liten bonus får vi også endelig høre den snakkende hunden Teddy si noe.

Mer info om M-bladet finnes hos Schibsted Forlag, og jeg minner også om at Brakk har sin egen fangruppe på Facebook.

Skamløs egenreklame

2009-09-25T20:21:00.017+02:00

Jeg må innrømme at det varmer mitt lille, svarte hjerte å se at Negativ, soloheftet mitt fra 2002, er inkludert i klassikerarkivet til det nyåpnede nettstedet Seriekritikk.no. Det gir meg, om ikke annet, en unnskyldning for å minne om at hele "klassikeren" er med i fjorårets samlebok Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008. Og at boken fremdeles kan kjøpes i nettbutikken til Jippi Forlag.

Du kan like godt kjøpe den nå. Denne vil garantert ikke bli å finne til nedsatt pris før jul.

Og Seriekritikk.no ønskes selvsagt velkommen. Er det noe serie-Norge har manglet, er det nettopp et forum for seriøs tegneseriekritkk.

Jeg velger musikk

2009-09-09T20:11:00.011+02:00

Hvis du er blant dem som er blitt glad i Bon Iver og hans plate For Emma, Forever Ago i løpet av de siste par årene, burde du sporenstreks ta turen innom bloggen til Louis. Der har undertegnede funnet frem to låter fra Justin Vernon - aka Bon Iver - som jeg tipper at du ikke har hørt før. Låtene ligger klare til gratis avspilling, og jeg har også prøvd å gjøre rede for hva dette er for noe greier.

Og du som ikke har fått med deg Bon Iver og hans For Emma, Forever Ago, burde gjøre noe med det i dette øyeblikk. Det er ikke verre enn at du kan høre den på Spotify. Fine, fine platen.

Platecover

2009-09-06T13:46:00.011+02:00

Dette er et platecover jeg tegnet her om dagen - for kristiansandbandet Head Disco og deres debut-EP Hangman. Ideen kom de opp med selv. Jeg har bare prøvd å få det til å se bra ut.

Platen finnes (foreløpig) ikke i fysisk format, men kan selvsagt høres gjennom de vanlige kanalene - Urørt, Facebook og MySpace.

Jeg har sett film igjen

2009-09-01T20:49:00.007+02:00

Taxidermia

Jeg har sett massevis av filmer de siste ukene. Omtrent én hver dag, tror jeg. Selvsagt har det gått mye i de sedvanlige DVD-ene og jeg har også vært på kino et par ganger, men flertallet av filmene kommer fra nettet. Etter at jeg fikk ny TV og etter at OMLM pønsket ut hvordan vi kunne få den til å snakke med min antikke Macintosh, har jeg bedrevet ulovlig fildeling i stor stil. På den måten har jeg fått sett mye rart jeg ellers bare hadde hørt rykter om.

En del av filmene har jeg nok endt opp med å se i ganske andre formater enn filmskaperne hadde sett for seg, men jeg trøster med at det alltid er innholdet som teller. Alltid. En dårlig film blir ikke noe bedre bare fordi man ser den i HD. Husk det, kids.

Her er noen kjappe notater om noe av det jeg har sett:

16 Years of Alcohol (Richard Jobson, 2004)
Irsk historie om en manns kamp mot volden og alkoholen som føkker opp livet hans. Jeg var akkurat passe bakfull da jeg så denne, men fikk likevel ikke helt fot. Innnpakningen ble vel bare hakket for pretensiøs for min smak. 6/10

Bad Lieutenant (Abel Ferrara, 1992)
Harvey Keitel er på sitt mest innbitte i rollen som politimann med en moral godt under nullpunktet. Denne filmen har ikke mistet noe av sin rå kraft og grimme ubehag med årene. 8/10

The Brood (David Cronenberg, 1979)
Premisset høres selvsagt helt idiotisk ut: Plagede psyker får fysiske manifestasjoner, for eksempel i form av slemme dverger som slår i hjel folk med leketøy og kjøkkenredskaper. Men av dette klarer unge Cronenberg å lage hard, psykologisk horror. Og de morderdvergene er faktisk genuint creepy. 8/10

Cube (Vincenzo Natali, 1997)
Smart, intens og original science fiction som fungerer på flere plan. Jeg blir sittende igjen og lure på hvorfor det er så langt mellom de smarte, intense og originale science fiction-filmene. Burde ikke det være hele poenget med sjangeren, lzm? 8/10

Drag Me to Hell (Sam Raimi, 2009)
Wheeee - slik skal det gjøres! Å se denne er like forfriskende som å lese en gammel EC-tegneserie eller å ta en tur med spøkelsestoget. Jeg synes i grunnen at Raimi kan spare seg - og oss - for en Spiderman 4, og heller gi oss mer av dette. 8/10

Event Horizon (Paul W.S. Anderson, 1997)
Et skamløst oppkok av ideer fra andre - og bedre - filmer, spesielt Alien og Solaris. Fryktelig tøvete greier, selvsagt, men unektelig ganske underholdende. 7/10

Last Days (Gus Van Sant, 2005)
Dette er ikke filmen om Kurt Cobains siste dager. Den er bare inspirert av Kurt Cobains siste dager. Last Days er med andre ord en oppdiktet, spekulativ versjon av virkeligheten, og det synes jeg er problematisk. Det hjelper ikke at det hele er gjort i en stil som føles veldig selvbevisst arty. 6/10

Inglourious Basterds (Quentin Tarantino, 2009)
To timer og 40 minutter som demonstrerer Tarantinos fremste styrke som filmskaper: Finurlige, dialogdrevne scener hvor trusselen om vold alltid dirrer som en stålstreng i bakgrunnen. Og selvsagt er dette mer en hyllest til filmen som kunstform enn det er en film om andre verdenskrig. Jeg forlot kinosalen med den gode følelsen av å ha hatt en total, altoppslukende filmopplevelse, og jeg ikke kan huske sist dét skjedde. 8/10

Journey Through the Past (Neil Young, 1975)
Lenge tapt film av Neil Young som nå er blitt tilgjengelig gjennom den fullstendig sinnssyke Archives-boksen hans. Jeg digger backstage-glimtene og live-opptakene med Buffalo Springfield og CSNY, men dette er og blir en utrolig surrete film laget av en gjeng amatørfilmskapere i tung hasjrus. Kun for spesielt interesserte (jeg er selvsagt en av dem). 5/10

The Postman Always Rings Twice (Bob Rafelson, 1981)
Fryktelig mye gode krefter involvert her - manus av Mamet etter en roman av Cain, regi ved Rafelson, foto av Nykvist, Nicholson og Lange i hovedrollene. Likevel lever den ikke heeeelt opp til de gamle noir-filmene den er basert på. Jeg klarer ikke å sette fingeren på hva problemet er. Kanskje blir den rett og slett for strøken. 7/10

Public Enemies (Michael Mann, 2009)
Jeg liker den sylskarpe HD-estetikken som får 30-tallet til å føles veldig her og nå. Men denne filmen gir til syvende og sist for lite å sette tennene i - av dybde, karaktertegninger, kontekst og slikt - til at den blir særlig minneverdig. 6/10

Taxidermia (György Pálfi, 2006)
I første scene er det en ivrig onanist som setter fyr på pikken sin. Etter det blir filmen bare mer og mer bisarr - før den ender i det totale, hemningsløse vanvidd. Ikke spør meg hva den egentlig handler om. Jeg vet bare at jeg aldri har sett på maken. 8/10