Jeg har i det siste utforsket de flotte hjemmesidene til serieskaper-kollega og forlagsmogul Jens K. Styve, hvor han blant annet presenterer et lite seriekurs for famlende tegnere in spe. Utmerket tiltak. Glimrende, faktisk. MEEENN, på vegne av alle landets filt- og rørpennbrukere ser jeg meg nødt til å komme med noen kommentarer til Jens sin omtale av disse redskapsalternativene. Jens skriver:

"Ein del teiknarar brukar FILTPENNAR, altså vanlege tusjpennar som ein finn i bøtter og spann hos vanlege bokhandlarar. Eit av problema med slike pennar er at dei gjev ein ugjevn strek. Dei gjev ikkje ei sikker tynn linje som ein rørpenn og heller ikkje ein livleg variabel strek som ein pensel/splittpenn. Dessutan vert streken vanlegvis ikkje ordentlig svart. Noko som ofte tek seg dårleg ut er å juksa seg til ein penselstrek ved å gå over streken fleire gongar og gje den variasjon. For det første tek det 5 gongar så lang tid og for det andre blir det neppe like bra som "the real thing" (pensel). Unntak fins: teiknarar som Trygve Høiseth, Roy Søbstad og Lamin Nilsen klarar seg fint med filt- og rørpennar. Skikkelege RØRPENNAR er dyre men gode. Ekte Rotringpennar, slike som arkitektane brukar, er dyrast og best. Slike pennar varer i årevis og er vanlegvis verd ei investering. Tore Strand Olsen har i det siste brukt mest Rotringpennar på tusjinga. Det er vanleg å bruka storleikar frå 0.2 til 0.7 mm. Dei tjukkare rørpennane kan vera gunstige til handteksting. Dei tynnaste kan til dømes nyttast til skravering men FOR tynne strekar har ein tendens til å forsvinna i trykken."

Først av alt - en liten oppklaring: De som har fulgt med på denne siden , vil vite at jeg bruker rørpenn. Jeg har ihvertfall kalt den for det. Ifølge Jens sin definisjon faller den nok heller inn under kategorien "tusjpennar som ein finn i bøttar og spann hos vanlege bokhandlarar". Det er billige greier, ihvertfall. MEEENN, den "blør" ikke, og gir like jevn strek som Rotring og pennesplitt. For de som måtte være interesserte, så heter denne mirakelpennen "Expresso" og har en tykkelse på 0,3 mm. (Tidligere fantes det en 0,5 mm- variant, men den har desverre forsvunnet.) I tillegg er den svart og ganske tøff.

Ellers kommer Jens med noen litt fordomsfulle karakteristikker av rørpennbruk, noe som desverre er veldig utbredt blant splitt- og penselfolket (splitt og hersk-folket?). Å kalle det å "juksa seg til ein penselstrek" når man går over streken flere ganger, er bare tøv. Målet er ikke å få det til å se ut som en penselstrek, men å få til en dynamisk strek. Og en dynamisk strek er en dynamisk strek, uavhengig av hvordan den er framkommet. En roman blir ikke noe bedre eller mer "autentisk" om forfatteren foretrekker å pirke med fjær og blekk framfor å bruke en Pentium. (Eh... OK, det var en ganske dårlig sammenligning.) Det er en smakssak.

Jens unngår også elegant å komme med argumenter for å bruke rør- eller filtpenn. Jeg brukte pennesplitt tidligere, men ble etterhvert så frustrert av tusjflekker og uregjerlige strektykkelser at jeg gikk over til vanlig tusjpenn. Fordelen med denne er at man til enhver tid har FULL KONTROLL over streken, og i tillegg slipper man vedlikehold og alt sånt stress. Og for meg er det viktig med en stor grad av kontroll, ettersom jeg alltid har vært ute etter et rent og klart uttrykk. Andre tegnere er mer spontane, og lærer seg å utnytte splittens eller penselens "uberegnelighet" til sin fordel. Spørsmålet om kontroll har selvsagt også med øvelse å gjøre, og alle alternativene har sine fortrinn. Jeg tror for eksempel at ferske serieskapere med fordel kan bruke vanlige tusjpenner. Søling med tusj kan i en tidlig fase av karrieren fort bli en tung barriere å forsere for å få satt sine visjoner ned på papiret. Senere er det selvsagt fornuftig å prøve ut de andre alternativene.

Jepp! Den tenker jeg satt! Et flengende innlegg i en debatt som angår... eh, flere enn man skulle tro. Forfatterdebattene i Dagbladet og Aftenposten blekner i forhold. Fnord.