Hvor mye jobb er det egentlig å lage en tegneserie? Og hvor lang tid tar det å lage en side?
En side om dagen er en nødvendighet hvis man skal overleve som serietegner, heter det. Siden sist jeg skrev på denne siden har jeg laget en serie som heter "Livet slutter ved 26". Den er på en side, og tok nøyaktig fjorten dager å lage. Jeg er glad jeg ikke prøver jeg å leve av dette.
Jeg har tidligere fleipet med at jeg er Norges tregeste serieskaper. Men det er ikke bare fordi jeg jobber tregt at det tar meg såpass lang tid å lage en side. Den viktigste grunnen er at jeg har en fulltids jobb ved siden av. Den tar selvsagt mye av min oppmerksomhet og energi. Det blir ikke mange ettermiddagstimer igjen når man er ferdig med dagens dont (som det heter). Særlig ikke når man også skal prøve å opprettholde et minimum av sosialt liv ved siden av. Hvis man sier at det blir en to-tre ettermiddager i uka, hver med mellom en og tre timers effektiv arbeidstid, så tror jeg ikke det er så langt unna sannheten. Med andre ord, tror jeg ikke at denne nye ensideren min egentlig har tatt så veldig mye mer enn en arbeidsdag å lage.
I tillegg til effektiv arbeidstid kommer også det tankearbeidet som ligger bak. Ideer har det med å komme på de utroligste tidspunkter og steder. Til meg kommer de gjerne når jeg skal prøve å sove eller se en film, eller når jeg sitter på do. "Livet slutter ved 26" kom til meg da jeg sto i dusjen en mandagskveld. Jeg kom til å tenke på en samtale jeg hadde hatt med en kompis som heter Askild, like før stengetid på stampuben Javel samme lørdag. En ikke utypisk klokka-halv-tre-på-lørdagsnatta type samtale.
Da jeg sto i dusjen den mandagen, slo det meg at den samtalen kanskje hadde noe ved seg som andre også kunne kjenne seg igjen i, ihvertfall folk på samme alder. En slags livstrøtthet som synes å inntreffe midt i tjueårene. Følelsen av å ha sett og gjort det meste. Bullshit, sannsynligvis, men en reell følelse likefullt.
Ferdigdusjet satte jeg meg ned og skisset ut hele greia. Det krevde ikke særlige anstrengelser i akkurat dette tilfellet. Serien, slik den er blitt, er temmelig lik skissene. (Forresten tok jeg meg noen friheter i forhold til de faktiske hendelsene. Bente, en venninne og arbeidskollega, ble skrevet ut til fordel for en krigsseiler som absolutt ikke var tilstede. Dessuten er replikkene veldig satt på spissen og langt ifra ordrette.) Resten av jobben tok altså fjorten dager.
Forøvrig vil jeg bare ha nevnt at det jeg forteller på en av mine seriesider, gjerne kan tilsvare hva en annen serietegner bruker to-tre sider på. Mine sider har ofte tolv-femten ruter. Andre nøyer seg med seks-ni ruter. Eller mindre.
"Livet slutter ved 26" har jeg sendt til Forresten-redaksjonen, og venter i skrivende øyeblikk på tilbakemeldig.
En side om dagen er en nødvendighet hvis man skal overleve som serietegner, heter det. Siden sist jeg skrev på denne siden har jeg laget en serie som heter "Livet slutter ved 26". Den er på en side, og tok nøyaktig fjorten dager å lage. Jeg er glad jeg ikke prøver jeg å leve av dette.
Jeg har tidligere fleipet med at jeg er Norges tregeste serieskaper. Men det er ikke bare fordi jeg jobber tregt at det tar meg såpass lang tid å lage en side. Den viktigste grunnen er at jeg har en fulltids jobb ved siden av. Den tar selvsagt mye av min oppmerksomhet og energi. Det blir ikke mange ettermiddagstimer igjen når man er ferdig med dagens dont (som det heter). Særlig ikke når man også skal prøve å opprettholde et minimum av sosialt liv ved siden av. Hvis man sier at det blir en to-tre ettermiddager i uka, hver med mellom en og tre timers effektiv arbeidstid, så tror jeg ikke det er så langt unna sannheten. Med andre ord, tror jeg ikke at denne nye ensideren min egentlig har tatt så veldig mye mer enn en arbeidsdag å lage.
I tillegg til effektiv arbeidstid kommer også det tankearbeidet som ligger bak. Ideer har det med å komme på de utroligste tidspunkter og steder. Til meg kommer de gjerne når jeg skal prøve å sove eller se en film, eller når jeg sitter på do. "Livet slutter ved 26" kom til meg da jeg sto i dusjen en mandagskveld. Jeg kom til å tenke på en samtale jeg hadde hatt med en kompis som heter Askild, like før stengetid på stampuben Javel samme lørdag. En ikke utypisk klokka-halv-tre-på-lørdagsnatta type samtale.
Da jeg sto i dusjen den mandagen, slo det meg at den samtalen kanskje hadde noe ved seg som andre også kunne kjenne seg igjen i, ihvertfall folk på samme alder. En slags livstrøtthet som synes å inntreffe midt i tjueårene. Følelsen av å ha sett og gjort det meste. Bullshit, sannsynligvis, men en reell følelse likefullt.
Ferdigdusjet satte jeg meg ned og skisset ut hele greia. Det krevde ikke særlige anstrengelser i akkurat dette tilfellet. Serien, slik den er blitt, er temmelig lik skissene. (Forresten tok jeg meg noen friheter i forhold til de faktiske hendelsene. Bente, en venninne og arbeidskollega, ble skrevet ut til fordel for en krigsseiler som absolutt ikke var tilstede. Dessuten er replikkene veldig satt på spissen og langt ifra ordrette.) Resten av jobben tok altså fjorten dager.
Forøvrig vil jeg bare ha nevnt at det jeg forteller på en av mine seriesider, gjerne kan tilsvare hva en annen serietegner bruker to-tre sider på. Mine sider har ofte tolv-femten ruter. Andre nøyer seg med seks-ni ruter. Eller mindre.
"Livet slutter ved 26" har jeg sendt til Forresten-redaksjonen, og venter i skrivende øyeblikk på tilbakemeldig.
Kommentarer
Legg inn en kommentar