Endelig kom det nummeret av Uncut jeg har kikket etter, det med masse Bob Dylan-stoff og CD og greier. Ikke skjønner jeg hvorfor det skal ta 3 uker å shippe en bunke blader fra England til Kristiansand. Drit i de fordømte helligdagene, Jesus og Eidsvoldsmennene og alt det der, jeg vil ha Bob-bladet mitt!

Men, OK, bortsett fra at bildetekstene i Uncut fremdeles er mer irriterende enn vittige, så er dette vel verdt en vent. God rockjournalistikk fungerer sånn at den gjør deg sulten på ny musikk, den viser deg nye sider ved musikk du har hørt utallige ganger før og den gir deg lyst til å plukke fram plater du ikke har hørt på det du kan huske. Så her sitter jeg i kveldinga med "Desire" surrende i bakgrunnen. Sigøynerfela, den overjordisk vakre stemmen til Emmylou Harris, Bob som svinger pisken og forteller skrøner. Joda, det holder. Herfra til evigheten.

Artig, forresten, hvor naturlig det er blitt å tenke på ham som "Bob". En gang var han mystiske og utilnærmelige Dylan. Nå er han liksom bare surrete, gamle Bob. Det er rart med det.

Kommentarer