Så har endelig jeg også sett Mulholland Drive. Det er noe av det mest fascinerende jeg har vært borti på lenge, men ikke forvent at jeg har noe særlig fornuftig å melde om den. Som så ofte før opererer David Lynch med en slags drømmelogikk hvor mye ikke er som du tror og alt kan bli til noe annet. Det er mulig man kan konstruere rasjonelle forklaringer på hva som "egentlig" foregår, men jeg ser ikke noe stort poeng i det. Stemningene er det som betyr noe. Og summen av det hele er noe som er både vakkert og skummelt.

Litt het pikesex trekker selvsagt heller ikke ned.