Fikk endelig Forresten nr. 13 i hånda i dag. Dette er faktisk det første nummeret hvor jeg ikke har bidratt med noe som helst (jeg hadde ingen serier i nr. 10 heller, men jeg gjorde layouten på de redaksjonelle sidene). Det er sikkert flere enn meg som er lettet over det.

Og mitt fravær er igrunnen symptomatisk. Riktignok er veteranene Jens Styve og Ronny Haugeland med, og Jason har laget forsiden, men det er andre- og tredje-generasjons Jippi-tegnere som dominerer bladet. Og jeg synes ferskingene klarer seg mer enn bra. Forresten er fremdeles Forresten.

Jeg prøvde å komme på om det finnes noen slags fellesnevner for seriene i Forresten. Jeg kom fram til at de stort sett handler om små ting. Små mennesker, små hendelser. Som Flu sin tettpakkede beretning om sløydlærer Slakt som drømmer om å bli popstjerne og er forelsket i formingslærerinnen. Historiene til Flu er ofte nesten sosialrealistiske, men de er fulle av pussige, små detaljer som gir dem en surrealistisk touch. Odd Henning Skyllingstad er renskåren og småmelankolsk som vanlig, og nykommeren (?) Christian Hartmann tar en gjenkjennelig situasjon på kornet.

Bladet er i det hele tatt fullt av gullkorn. Små sådanne.