Med P3 surrende i bakgrunnen, puslet jeg med mitt. Plutselig fanget en av låtene oppmerksomheten min. Ikke bare det: jingle jangle-gitarene i introen fylte meg med meg en vag følelse av ubehag. Men det var først da vokalen begynte, at jeg kom på hvilken sang det var; "Jag låg med henne i Tjeckoslovakien" av Doktor Kosmos. Jeg kom også på hvorfor den hadde denne effekten på meg.
Det var under by:Larm i april i år. Et av bandene som skulle spille var de svenske humoristene skråstrek sosialistene Doktor Kosmos. Ronny hadde hypet dette bandet for omgivelsene en stund, og jeg hadde påtatt meg å skrive en anmeldelse for gratisavisen Stimuli.
Jeg husker ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men konserten fenget ikke noe særlig. For mye mas. Jeg trakk ut i baren og drakk en øl mens jeg noterte ned noen setninger jeg hadde diktet opp mens jeg befant meg foran scenen. Jeg var begynt å bli full, og kunne bare håpe at det jeg skrev ville virke fornuftig dagen etter.
Ronny kom også snart tuslende. Han syntes heller ikke konserten var noe videre. Alle andre kjente lot til å ha forlatt åstedet. Vi ble hengende litt til for å avslutte halvliterne våre. Dette foregikk på Victoria, som så langt er mest kjent som stampuben til Sven O. Noen av det vanlige, litt slitne klientellet satt lettere forhutlet i krokene, men stedet var dominert av by:Larm-deltakere. En del av det innerste lokalet var avstengt og fungerte som backstage-område. Inn der forsvant Ronny uten forvarsel. Litt nølende hengte jeg meg på.
Backstage ble jeg stående og svaie ved siden av Doktor Kosmos selv, som holdt på å skifte etter konserten. Plutselig dukket Ronny opp igjen. "Jeg har fikset intervju med Twiggy Pop," sa han.
"Hæ?" sa jeg.
"Hun som spiller keyboard. Vi intervjuer henne for Stimuli."
Dette var jeg slett ikke klar for. Ikke bare var jeg full, kunnskapene mine om Doktor Kosmos og Twiggy Pop var også mildt sagt mangelfulle. "Ta det med ro," sa Ronny. "Jeg snakker og du skriver."
Nå befant jeg meg i en sofa mellom Ronny og Twiggy Pop. Jeg prøvde så godt jeg kunne å røyke, drikke øl og late som jeg noterte samtidig. Twiggy Pop viste seg å være en liten, lys og imøtekommende svensk pike som ikke hadde noe i mot å bruke litt tid på den lokale gratisavisen. Dette betydde at følget hennes gikk i forveien til Vaskeriet og en annen konsert, men hun kjøpte våre forsikringer om at det var lett å finne fram dit på egenhånd.
Ronny hadde heldigvis lest litt om bandet og er dessuten god til å improvisere tomprat, så han fikk intervjuet brukbart i gang. Twiggy Pop presiserte riktignok flere ganger at han ikke behøvde å snakke svorsk til henne, hun hadde ikke noe problem med å forstå vanlig norsk. Dette tok Ronny absolutt ingen notis av. Jeg tror det var dette som etterhvert begynte å gjøre henne skeptisk til intervjuerne. Var de ordentlige journalister? Eksisterte denne avisen de snakket om? Hadde de noen som helst intensjon om å skrive om bandet? Kunne de være så fulle som de virket?
"Du måste skriva Doktor Kosmos fullt ut, inte bara Dr," sa hun plutselig til meg, og jeg ble klar over at hun satt og leste kludreriet som liksom skulle være notatene mine. "Å, OK," sa jeg og kjente et snev av panikk. Jeg tegnet en sirkel rundt "Dr" og skrev "Dr" en gang til over. "Sånn," sa jeg. "Nå husker jeg det."
Ronny var nå gått tom for spørsmål, og Twiggy Pop så ut til å være ganske ukomfortabel med hele situasjonen. Lettere desperat prøvde jeg å improvisere noen dyptpløyende spørsmål om bandets politiske agenda. Dette viste seg å være ganske vanskelig i alkoholtåka, og Twiggy Pop lot ikke til å se noe poeng i å diskutere sosialisme med oss. Intervjuet sluttet ikke, det døde liksom bare ut.
Plutselig var hun borte. Hun sa ikke hadet engang. Jeg håper bare hun fant veien til Vaskeriet. Det befinner seg på den andre kanten av byen, og kan ikke være lett å finne på egenhånd når man aldri har vært i Kristiansand før.
Selv har jeg lagt gonzo-journalistikken lagt på hylla inntil videre.
Det var under by:Larm i april i år. Et av bandene som skulle spille var de svenske humoristene skråstrek sosialistene Doktor Kosmos. Ronny hadde hypet dette bandet for omgivelsene en stund, og jeg hadde påtatt meg å skrive en anmeldelse for gratisavisen Stimuli.
Jeg husker ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men konserten fenget ikke noe særlig. For mye mas. Jeg trakk ut i baren og drakk en øl mens jeg noterte ned noen setninger jeg hadde diktet opp mens jeg befant meg foran scenen. Jeg var begynt å bli full, og kunne bare håpe at det jeg skrev ville virke fornuftig dagen etter.
Ronny kom også snart tuslende. Han syntes heller ikke konserten var noe videre. Alle andre kjente lot til å ha forlatt åstedet. Vi ble hengende litt til for å avslutte halvliterne våre. Dette foregikk på Victoria, som så langt er mest kjent som stampuben til Sven O. Noen av det vanlige, litt slitne klientellet satt lettere forhutlet i krokene, men stedet var dominert av by:Larm-deltakere. En del av det innerste lokalet var avstengt og fungerte som backstage-område. Inn der forsvant Ronny uten forvarsel. Litt nølende hengte jeg meg på.
Backstage ble jeg stående og svaie ved siden av Doktor Kosmos selv, som holdt på å skifte etter konserten. Plutselig dukket Ronny opp igjen. "Jeg har fikset intervju med Twiggy Pop," sa han.
"Hæ?" sa jeg.
"Hun som spiller keyboard. Vi intervjuer henne for Stimuli."
Dette var jeg slett ikke klar for. Ikke bare var jeg full, kunnskapene mine om Doktor Kosmos og Twiggy Pop var også mildt sagt mangelfulle. "Ta det med ro," sa Ronny. "Jeg snakker og du skriver."
Nå befant jeg meg i en sofa mellom Ronny og Twiggy Pop. Jeg prøvde så godt jeg kunne å røyke, drikke øl og late som jeg noterte samtidig. Twiggy Pop viste seg å være en liten, lys og imøtekommende svensk pike som ikke hadde noe i mot å bruke litt tid på den lokale gratisavisen. Dette betydde at følget hennes gikk i forveien til Vaskeriet og en annen konsert, men hun kjøpte våre forsikringer om at det var lett å finne fram dit på egenhånd.
Ronny hadde heldigvis lest litt om bandet og er dessuten god til å improvisere tomprat, så han fikk intervjuet brukbart i gang. Twiggy Pop presiserte riktignok flere ganger at han ikke behøvde å snakke svorsk til henne, hun hadde ikke noe problem med å forstå vanlig norsk. Dette tok Ronny absolutt ingen notis av. Jeg tror det var dette som etterhvert begynte å gjøre henne skeptisk til intervjuerne. Var de ordentlige journalister? Eksisterte denne avisen de snakket om? Hadde de noen som helst intensjon om å skrive om bandet? Kunne de være så fulle som de virket?
"Du måste skriva Doktor Kosmos fullt ut, inte bara Dr," sa hun plutselig til meg, og jeg ble klar over at hun satt og leste kludreriet som liksom skulle være notatene mine. "Å, OK," sa jeg og kjente et snev av panikk. Jeg tegnet en sirkel rundt "Dr" og skrev "Dr" en gang til over. "Sånn," sa jeg. "Nå husker jeg det."
Ronny var nå gått tom for spørsmål, og Twiggy Pop så ut til å være ganske ukomfortabel med hele situasjonen. Lettere desperat prøvde jeg å improvisere noen dyptpløyende spørsmål om bandets politiske agenda. Dette viste seg å være ganske vanskelig i alkoholtåka, og Twiggy Pop lot ikke til å se noe poeng i å diskutere sosialisme med oss. Intervjuet sluttet ikke, det døde liksom bare ut.
Plutselig var hun borte. Hun sa ikke hadet engang. Jeg håper bare hun fant veien til Vaskeriet. Det befinner seg på den andre kanten av byen, og kan ikke være lett å finne på egenhånd når man aldri har vært i Kristiansand før.
Selv har jeg lagt gonzo-journalistikken lagt på hylla inntil videre.
Kommentarer
Legg inn en kommentar