Og så sitter man her igjen.
Et reisebrev er vel tingen nå, men noen troverdig Onkel Reisende Roy kommer jeg nok aldri til å bli. Noen av minnene fra turen begynner allerede å bli uklare og usammenhengende for meg. Rare greier. Jeg har klare forestillinger om mange detaljer - lukter, smaker, stemninger, mennesker, farger. Men hva som skjedde når, hvor, hvordan, hvorfor og i hvilken rekkefølge, kommer snart til å bli en tildels ugjennomtrengelig grøt. Sånn er det bare. Desto større grunn til å skrive ned noe av det.
Ikke allverdens å melde om Sverige og Stockholm, kanskje. Vi var bare en liten gjeng turister blant utallige andre turister. Vi vandret gatelangs, brukte penger og syntes livet var fett.
Riga, derimot, må være et sterkt undervurdert feriemål. Før vi dro, hadde vi vel noen vage, norske forestillinger om hvordan en inntil nylig sovjetstyrt by skulle være - noe med grå betong, fattigdom og utdaterte kvinnefrisyrer. To herrer i tynnslitte 80-talls-dresser som med mye strev bakset med seg et par sykkelvrak på ferja, dempet ikke akkurat disse forventningene. Det gjorde heller ikke oppsynet til latvierne som satt benket på rekke og rad bak halvliterne sine klokka 9 om morgenen.
Men selv om det er lett å finne slike eksempler, så er hovedinntrykkene helt annerledes. (Forresten gikk vi jo rett i baren selv så snart ferja la fra land.)
Nei, Riga er en vakker by hvor en turist kan leve godt for en billig penge. Halvliteren går for en tier og et godt måltid mat får man for, tja, 70 kroner. Ikke bare dét, det er også usedvanlig mange vakre pikebarn å se i den latviske hovedstaden. Jeg vet ikke hva det kommer av, kanskje er McDonalds-kulturen for fersk eller lønningene for lave, men det var påfallende mange velproposjonerte kropper å se. Ikke det at jeg oppnådde noen form for kontakt med noen av dem - nei, nei - men det forsterket uansett følelsen av å ha kommet til et godt sted.
Verre var det å se tiggerne, mange av dem skrøpelige gamle koner, som sto og solgte blomster, plastposer(!) og håpløst juggel på gatehjørnene. Jeg vet ikke hvorfor det er så mange gamle koner blant dem. Kanskje er de enker etter mannfolkene som ble deportert til Sibir under sovjetstyret. Best i minnet sitter den bittelille, krokete damen på markedet, som pirket opp druer fra bakken med stokken sin og drakk ølslumper fra plastkrusene i en søppelkurv. Irene, God bless her, stakk til henne noen mynter. Selv om det muligens ikke er riktig å gi penger til folk som ikke ber om det, bare fordi de ser stakkarslige ut, så lyste et par blasse øyne opp under skautet.
Men, altså, det skulle jo ikke være noen "cheap holiday in other people's misery", dette her. Alkoholen var som sagt latterlig billig, og utelivet var dessuten upåklagelig. Nå er vi jo egentlig øldrikkere hele gjengen, men langt hjemmefra og allerede høy på livet, er det fort gjort å gå i surr. Blander man for eksempel konjakk, irish coffee, Jπgermeister, vodka og pils i løpet av en lang kveld, befinner man seg på russisk karaokebar før man vet ordet av det. Heldigvis skal det mer enn alkohol til før jeg i all offentlighet framfører "Blowin' in the Wind" med ompa-komp. Håndbak, derimot: Ronny og jeg brøt håndbak med de veike tegnearmene våre til alle utesteder stengte og vi måtte ta oppgjøret hjem til kjøkkenet. Til ingen nytte. Mens Rune la seg til å sove ved siden av senga si, måtte vi bare konstatere at vi er nøyaktig like svake. Det eneste vi hadde igjen for strevet, var dagevis med ømme skuldre.
Kvelden etter hadde jeg en av mitt livs få nær bögsex-opplevelser. To svært pratsomme og berusede svensker kom og slo seg ned ved bordet vårt på den irske puben. Praten gikk som seg hør og bør om Norge og Sverige, Thor Heyerdahl, Erlend Loe, Brødrene Dal, Karl Bertil Jonsson og Leif. Riktig hyggelig var det. Før man vet ordet av det, befinner man seg alene med de svenske herrene på en russisk pub hvor de kun selger øl og tørrfisk(!). Litt lenger borte i gata har noen i reisefølget mitt begynt å krangle voldsomt.
Samtalen med svenskene begynner så smått å ta en besynderlig vending, men alkoholmisbruket har gjort meg ute av stand til å ta hint. Det er liksom ikke måte på hvor mye man kan snakke om dekadanse og å "prøve ut nye ting" før man begynner å ane tegningen. Selv tørrfisk kan brukes i metaforer for analsex. Omsider kommer jeg opp med noen flåsete kommentarer som skal understreke min udiskutable heteroseksualitet. Svenskene slutter helt å snakke og går over til å glo olmt. Jeg unnskylder meg med at jeg må se til mine kranglende venner, tar med meg ølen min og går. De sier ikke hadet engang.
Etterpå låste vi kranglefantene inn i leiligheten og gikk for å spille biljard. Fylla gjorde meg til konge på biljardbordet. Jeg vant tilogmed et par omganger.
Da morgenen omsider kom til Riga, lå jeg full og fornøyd på feltsenga under kjøkkenvinduet mens Tom Waits sang en sentimental ballade på discman'en. Etter at batteriet tok slutt, sovnet jeg til summingen fra kjøleskapet og skrålingen til de fulle latvierne utenfor. Riktig poetisk var det.
Et reisebrev er vel tingen nå, men noen troverdig Onkel Reisende Roy kommer jeg nok aldri til å bli. Noen av minnene fra turen begynner allerede å bli uklare og usammenhengende for meg. Rare greier. Jeg har klare forestillinger om mange detaljer - lukter, smaker, stemninger, mennesker, farger. Men hva som skjedde når, hvor, hvordan, hvorfor og i hvilken rekkefølge, kommer snart til å bli en tildels ugjennomtrengelig grøt. Sånn er det bare. Desto større grunn til å skrive ned noe av det.
Ikke allverdens å melde om Sverige og Stockholm, kanskje. Vi var bare en liten gjeng turister blant utallige andre turister. Vi vandret gatelangs, brukte penger og syntes livet var fett.
Riga, derimot, må være et sterkt undervurdert feriemål. Før vi dro, hadde vi vel noen vage, norske forestillinger om hvordan en inntil nylig sovjetstyrt by skulle være - noe med grå betong, fattigdom og utdaterte kvinnefrisyrer. To herrer i tynnslitte 80-talls-dresser som med mye strev bakset med seg et par sykkelvrak på ferja, dempet ikke akkurat disse forventningene. Det gjorde heller ikke oppsynet til latvierne som satt benket på rekke og rad bak halvliterne sine klokka 9 om morgenen.
Men selv om det er lett å finne slike eksempler, så er hovedinntrykkene helt annerledes. (Forresten gikk vi jo rett i baren selv så snart ferja la fra land.)
Nei, Riga er en vakker by hvor en turist kan leve godt for en billig penge. Halvliteren går for en tier og et godt måltid mat får man for, tja, 70 kroner. Ikke bare dét, det er også usedvanlig mange vakre pikebarn å se i den latviske hovedstaden. Jeg vet ikke hva det kommer av, kanskje er McDonalds-kulturen for fersk eller lønningene for lave, men det var påfallende mange velproposjonerte kropper å se. Ikke det at jeg oppnådde noen form for kontakt med noen av dem - nei, nei - men det forsterket uansett følelsen av å ha kommet til et godt sted.
Verre var det å se tiggerne, mange av dem skrøpelige gamle koner, som sto og solgte blomster, plastposer(!) og håpløst juggel på gatehjørnene. Jeg vet ikke hvorfor det er så mange gamle koner blant dem. Kanskje er de enker etter mannfolkene som ble deportert til Sibir under sovjetstyret. Best i minnet sitter den bittelille, krokete damen på markedet, som pirket opp druer fra bakken med stokken sin og drakk ølslumper fra plastkrusene i en søppelkurv. Irene, God bless her, stakk til henne noen mynter. Selv om det muligens ikke er riktig å gi penger til folk som ikke ber om det, bare fordi de ser stakkarslige ut, så lyste et par blasse øyne opp under skautet.
Men, altså, det skulle jo ikke være noen "cheap holiday in other people's misery", dette her. Alkoholen var som sagt latterlig billig, og utelivet var dessuten upåklagelig. Nå er vi jo egentlig øldrikkere hele gjengen, men langt hjemmefra og allerede høy på livet, er det fort gjort å gå i surr. Blander man for eksempel konjakk, irish coffee, Jπgermeister, vodka og pils i løpet av en lang kveld, befinner man seg på russisk karaokebar før man vet ordet av det. Heldigvis skal det mer enn alkohol til før jeg i all offentlighet framfører "Blowin' in the Wind" med ompa-komp. Håndbak, derimot: Ronny og jeg brøt håndbak med de veike tegnearmene våre til alle utesteder stengte og vi måtte ta oppgjøret hjem til kjøkkenet. Til ingen nytte. Mens Rune la seg til å sove ved siden av senga si, måtte vi bare konstatere at vi er nøyaktig like svake. Det eneste vi hadde igjen for strevet, var dagevis med ømme skuldre.
Kvelden etter hadde jeg en av mitt livs få nær bögsex-opplevelser. To svært pratsomme og berusede svensker kom og slo seg ned ved bordet vårt på den irske puben. Praten gikk som seg hør og bør om Norge og Sverige, Thor Heyerdahl, Erlend Loe, Brødrene Dal, Karl Bertil Jonsson og Leif. Riktig hyggelig var det. Før man vet ordet av det, befinner man seg alene med de svenske herrene på en russisk pub hvor de kun selger øl og tørrfisk(!). Litt lenger borte i gata har noen i reisefølget mitt begynt å krangle voldsomt.
Samtalen med svenskene begynner så smått å ta en besynderlig vending, men alkoholmisbruket har gjort meg ute av stand til å ta hint. Det er liksom ikke måte på hvor mye man kan snakke om dekadanse og å "prøve ut nye ting" før man begynner å ane tegningen. Selv tørrfisk kan brukes i metaforer for analsex. Omsider kommer jeg opp med noen flåsete kommentarer som skal understreke min udiskutable heteroseksualitet. Svenskene slutter helt å snakke og går over til å glo olmt. Jeg unnskylder meg med at jeg må se til mine kranglende venner, tar med meg ølen min og går. De sier ikke hadet engang.
Etterpå låste vi kranglefantene inn i leiligheten og gikk for å spille biljard. Fylla gjorde meg til konge på biljardbordet. Jeg vant tilogmed et par omganger.
Da morgenen omsider kom til Riga, lå jeg full og fornøyd på feltsenga under kjøkkenvinduet mens Tom Waits sang en sentimental ballade på discman'en. Etter at batteriet tok slutt, sovnet jeg til summingen fra kjøleskapet og skrålingen til de fulle latvierne utenfor. Riktig poetisk var det.
Kommentarer
Legg inn en kommentar